Hamsuns innsats hadde sin virkning.

(Agderposten 30.09.2009)

Hamsunmarkeringen i Grimstad med med en egen forestilling med sitater fra Knut Hamsuns siste bok ”På gjengrodde stier”. Fra Hamsuns tale i retten ble det gjengitt at Hamsun ”satt og skrev, satt og telegraferte”, uten at det kom frem hva han skrev.  I stedet spilte man Sæveruds ”motstandskampmelodi ” Kjempeviseslåtten. Hamsun erkjente at det eneste han kunne dømmes for, var noen avisartikler.

Dette sa Hamsun til retten:  ”Hva skrev jeg? Jeg skrev for å hindre at norsk ungdom og manndom opptrådte tosket og utfordrende til okkupasjonsmakten til ingen verdens nytte, bare til undergang og død for dem selv. Det skrev jeg og varierte på mange forskjellige måter.     

De som hoverer over meg nå, fordi de har seiret, seiret i det ytre, på overflaten, de har ikke som jeg hatt besøk av familier, fra de minste og oppover, som kom og gråt for sine fedre, sine sønner og sine brødre, som satt innestengt i en eller annen piggtrådleir, og nå var - dødsdømt.  Ja, nå var dødsdømt.  Nå, jeg hadde ingen makt, men de kom til meg. Jeg hadde ingen som helst makt, men jeg telegraferte. Jeg vendte meg til Hitler og til Terboven. Jeg gjorde endog krokveier til andre, f.eks til en mann som hette Müller, som sas å sitte inne med innflytelse og makt bak forhenget. Det må vel finnes et arkiv et eller annet sted hvor alle mine telegrammer finnes. Det var mange av dem. Jeg telegraferte natt og dag når tiden var knapp og det gjaldt liv eller død for mine landsmenn. Jeg fikk konen til min gårdsbestyrer til å telefonere mine telegrammer, da jeg ikke selv kunne gjøre det. Og det var altså disse telegrammer, som til sist gjorde tyskerne mistenksomme overfor meg. De holdt meg for en slags megler, en litt upålitelig megler det var best å holde et lite øye med. Hitler selv fraba seg til sist mine henvendelser. Han ble kjed av dem. Han viste meg til Terboven, men Terboven svarte meg ikke. Hvor vidt mine telegrammer var til noen hjelp, det vet jeg ikke, likeså litt som mine stubber i bladene var til noen avskrekkelse for mine landsmenn, som de fra min side var tenkt å være det.”

Hamsuns innsats hadde virkning: Det er mye som tyder på at Ivar Christensen, Erik Dahl-Hansen,  Dr.Torgny Marcussen, Magnus Svein Smetorp og Eichinger-gruppen kunne takke Hamsun og hans familie for at de overlevde.     Et vesentlig bidrag til at Eichingergruppen ble reddet, var sannsynligvis innlegget ”Nu igjen!”(Aftenposten 13.2.1943), som er blitt tolket på verst mulig måte.

Thorkild Hansen tolker det at Hamsun i juni 1943 sendte Nobelmedaljen til Goebbels, var ledd i strategien for at Hamsun skulle få foretrede hos Hitler samme måned. Hamsun var den eneste som sa Hitler imot rett opp i ansiktet. Hamsun forlangte Terboven vekk fra Norge fordi han opplevde Terboven som en ulykke for Norge. Terboven fengslet nordmenn, og fikk dem dødsdømt og henrettet.

Ingen av dem  Hamsun reddet vitnet for ham i retten, eller ga ham så mye som en skjorte eller et teppe da han  ikke hadde penger.

Hamsun sa også: ”I mitt efterhånden nokså lange liv, og i alle de land jeg har fart, og blant alle de folkeslag jeg har blandet meg i, har jeg evig og alltid bevart og hevdet hjemlandet i mitt sinn. Og jeg akter fremdeles å gjemme mitt fedreland der, mens jeg venter på min endelige dom.  Det har ikke vært ment som noe forsvar fra min side. Det som kan ha lydt slik kommer bare av stoffet i min tale, det kommer av at jeg var nødt til å nevne en del kjensgjerninger. Men det har ikke vært ment som noe forsvar, derfor har jeg heller ikke ymtet noe om mine vitner, som jeg vel kan ha noen av å henvise til. Og jeg har heller ikke villet nevne hele mitt øvrige materiale som jeg vel også kan ha noe av. Det kan utstå. Det kan vente til en gang siden, til kanskje bedre tider og til en annen rett enn denne.”

Hamsun må visst fortsatt vente. Sverre Eide, fagdommeren i Grimstad frifant ham. Det var lekdommerne som dømte. Per Borten husket godt rettsaken mot Hamsun: ”Jeg hadde en følelse av at det var tidsbestemt opportunisme som rådde. Hamsun var en veldig fremstående kulturpersonlighet som det var viktig for noen å få dømt. Vi så jo etter hvert hvordan straffeutmålingen kom på glid. Enkelte gikk helt fri, mens andre ble dømt. Paradoksene er mange. Vi hadde for eksempel en rådmann som oppfordret folk til å dra på tyskerarbeid på Værnes flystasjon ennå mens kampene pågikk i Nordland. O.C.Gundersen ble aldri straffet for dette. Han ble justisminister” (1945-52). Anine Kierulf og Cato Schiøtz fant ved sin utredning i 2004 at det var Høyesterett som meldte Hamsun inn i Nasjonal Samling i juni 1948.

Hadde det norske samfunn vist tilsvarende holdning til mennesker de var uenige med som Hamsun gjorde, hadde ikke samfunnet hatt så mye å skamme seg over ut fra hvordan de behandlet den gamle dikteren. Staten har ennå ikke kommet med noen beklagelse..

Hamsun var opposisjonell og tyskvennlig hele livet, uavhengig av landets styreform. Hadde Norge vedkjent seg det om andre diktere var blitt pådømt Stalins, Maos og Pol Pots ugjerninger?

Det er ikke rart at Hamsun på psykiatrisk klinikk ga uttrykk for at han ikke trodde det var ytringsfrihet noe sted.

Det er på tide Norge anerkjenner Hamsun ikke bare for hans diktning, men også for hans uegennyttige innsats for landsmenn i okkupasjonstiden.  Ironisk nok må samfunnet nå forsvare at det hedrer en dikter det har pådømt nazisme.

I.C.Stridsklev