”Mitt liv er snart levd”

NS-BARN SOM FORSØMT GRUPPE

I ETTERKRIGSTIDENS NORGE

Hva kan gjøres?

FORORD

Forum for Tro og Livssyn i Kristiansand (FTL) har de senere årene avholdt konferanser og seminarer med fokus på NS-barns og tyskerbarns livssituasjon i etterkrigstidens Norge (i 2009, 2010, 2011, 2012). Det siste seminaret ble avholdt nå i juni på Grosås Retreatsenter, se vedlagte program.

Rapporten fra årets arbeidsseminar legges med dette fram. For å sette arrangementet inn i en større sammenheng, vedlegges rapportene fra to av de tre tidligere arrangementene. Vedlagt følger også kapitlet ”Forsoning handler om å ta vare på hverandres verdighet.”

Som det fremgår av temaet for årets seminar, var det denne gangen NS-barnas livssituasjon som stod i fokus. Rapporten bærer i høy grad preg av innspill fra NS-barn som deltok under seminaret, men løfter også frem synspunkter og anliggender som er kommet frem ved tidligere arrangementer og samtaler, så vel fra NS-barn som fra tyskerbarn og andre.

Arbeidsgruppen som har hatt ansvaret for årets arrangement og denne rapporten består av følgende personer: Per Frick Høydal, tidligere domprost/terapeut, Modum, Nicolas Jevanord, lege og NS-barn, Finn Wagle, biskop em., Liv Mørland, koordinator i FTL.

Følgende var ansvarlig for forberedelser, gjennomføring og rapport etter arrangementet i 2010, ”Samtaler om forsoning – Norge etter 2. verdenskrig”: Helge Schmidt, tidligere styreleder i FTL og prest, Ole Danbolt Mjøs, professor, Per Frick Høydal og Liv Mørland. Rolf M. Danielsen var medansvarlig for rapporten på vegne av styret i FTL. I 2009 hadde Helge Schmidt og Liv Mørland hovedansvaret for konferansen ”Er forsoning mulig?” Koordinator utarbeidet rapporten.

Når det gjelder oppfølging av de forslagene som kommer frem i årets rapport, vil arbeidsgruppen i første omgang avvente de tilbakemeldinger som rapporten kan bringe fra ulike hold.

INNHOLD

Forum for Tro og Livssyn som aktør i forsoningsarbeidet 3

Årets arrangement 4

Bakgrunn for temaet 4

Hva kan gjøres for NS-barna? 6

Myndigheter / Samfunn 6

Den norske kirke 7

Andre tros- og livssynssamfunn 8

Media 8

”Kanskje er vi eit uforsonleg folk – eigentleg?” 8

Vedlegg:

1. ”Forsoning handler om å ta vare på hverandres verdighet”

2. Program for Grosås-seminaret, 2012

3. Rapport fra konferansen ”Er forsoning mulig?”, 2009

4. Rapport fra samtaler om forsoning, 2010.

”Å kunne gi til dem som lider, men også kunne ta imot hva de har å gi, burde passe godt for et land med mange trossamfunn, et stort misjonsengasjement gjennom generasjoner, en rekke humanitære organisasjoner, Nobels Fredspris, og kompetanse på internasjonalt fredsarbeid. De mange bestrebelsene som gjøres for å synliggjøre destruktive krefter, og stimulere de gode, kan virke både naive og uoppnåelige. Men hva er bedre? Uansett kan et slikt engasjement være med å gi mennesker nytt mot og håp om et bedre liv. Det kan dessuten skjerpe bevisstheten om hva slags mennesker vi ønsker å være, og hva slags samfunn vi streber etter” (”Skal vi snakke om det?”, Mørland 2005).

Forum for Tro og Livssyn som arrangør og aktør i forsoningsarbeidet

Forum for Tro og Livssyn i Kristiansand (FTL) består av representanter for ni ulike tros- og livssynssamfunn (Den katolske kirke, Human-Etisk Forbund, Den norske kirke, Muslimsk Union i Agder, Den norske Sotozen Buddhist Orden, Frikirken, Metodistkirken, Adventkirken, Jesu Kristi kirke av SDH). FTL har som mål å bidra til gjensidig forståelse og respekt mellom mennesker, trygghet og toleranse mellom tros- og livssynssamfunn, og bevisstgjøring for etiske spørsmål i et tros- og livssynsperspektiv. Arbeidet bygger på FN-konvensjonen om menneskerettigheter, den europeiske menneskerettighetskonvensjon og FN´s barnekonvensjon.

I en tid hvor mennesker ofte preges av frykt og uro, er det dypt meningsfylt - og et viktig signal i seg selv - at representanter for ulike tros- og livssynsorganisasjoner også kan arbeide sammen for forsoning i Norge i dag. FTL har til nå vært ansvarlig for fem arrangementer med fokus på tyskerbarn og NS-barns situasjon, og den manglende forståelsen og forsoningen som har preget deler av det norske samfunnet etter 2. verdenskrig overfor disse gruppene. Et betydelig antall mennesker er blitt fordømt og forsømt på bakgrunn av foreldres valg under krigen. Den isolasjon og undervurdering som dette har ført til for mange, har skapt en dyp smerte og satt varige spor. De etiske dilemmaer som dette innebærer for et demokratisk samfunn hvor menneskerettigheter står sentralt, berører oss alle som enkeltindivider og medmennesker, men også som fellesskap. Det er derfor vårt håp at de samtaler som allerede har funnet sted, og denne rapporten, vil kunne utløse en snarlig dialog med aktuelle myndigheter, organisasjoner og enkeltpersoner, og at ulike tiltak kan settes i gang for å kunne gi en gruppe mennesker den oppmerksomhet og den oppreisningen de fortjener. Vi er også av den oppfatning av NS-barna selv kan bidra på en positiv måte til at dette kan skje, og at også de stemmene som har vært tause til nå, kan komme frem.

Årets arrangement

som var ett i rekken av flere, ble avviklet som arbeidsseminar på Grosås Senter i Iveland 8-10 juni. Dette seminaret hadde et særlig fokus på NS-barn og deres situasjon. NS-barn, og andre interesserte i den grad plassen tillot det, var invitert til å delta med konstruktive innspill til temaene. Totalt 24 personer var med på arrangementet.

Følgende ble drøftet:

* ”Samfunnets manglende forsoning, og hvordan forsoning kan fremmes overfor NS-barn i dag”. Statsviter Baard Herman Borge, Høgskolen i Harstad, innledet til samtaler, med bakgrunn i sin ferske doktoravhandling: ”I rettsoppgjørets lange skygger. Andre generasjons problemer i lys av moderne transisjonsteori” (UiB 2012).

* ”Den norske kirkes rolle og ansvar”. Innledning v/ preses i Bispemøtet biskop Helga

Haugland Byfuglien

* ”Medias rolle og ansvar”.

Bakgrunn for temaene 

Vårt anliggende er hva som kan gjøres med den uretten som uskyldige NS-barn har lidd helt frem til i dag for de valg som foreldrene engang gjorde. Utgangspunktet er altså ikke det som i Borges avhandling beskrives som den sammensatte medlemsmassen i NS, med et mangfold av motiver for medlemskap. Vi er opptatt av hvordan foreldrenes valg, uavhengig av begrunnelse, kom til å ramme langt over 100 000 NS-barn, hvis ”skyld” var at de var barn av sine foreldre.

I Norge kan NS-barn ha hatt vanskeligere oppvekstforhold enn i andre europeiske land. Det norske rettsoppgjøret beskrives av Borge som Europas mest omfattende og preget av ønsket om hevn og straff. Ikke noe annet land hadde et høyere antall straffedømte etter krigen. Hele 93 000 saker ble etterforsket på grunn av mistanke om landsvik. 49 000 personer ble dømt, de alle fleste var tidligere NS-medlemmer. Under 10 % ble dømt for voldshandlinger eller angiveri. 26 000 ble dømt utelukkende for medlemskapet i NS. Begrepet ”landssvik” fikk stor makt, ”og med ett slag ble alle NS-folk plassert i samme bås, uten hensyn til mangfoldet…” (Borge s.73).

1400 per 100 000 innbyggere ble straffet, et tall som lå atskillig høyere enn i Belgia, Danmark, Frankrike og Nederland. Og den straffen mange foreldre ble idømt etter krigen som en del av rettsoppgjøret, ble fulgt opp av uformelle sanksjoner. Mange familier kan fortelle om utfrysing fra nærmiljø og storsamfunn. Hjemmefrontens isfrontparole fra krigsårene ble holdt i hevd som et kollektivt minne i mange år etterpå. Parolen lød: Du skal ikke være venn med quislinger, du skal ikke omgås dem, du skal ikke en gang hilse på dem. Dine barn skal ikke omgås deres barn. Den sterke polariseringen fortsatte å leve langt inn i etterkrigstiden, og førte til en traumatisert barndom for tusenvis av barn.

Dette har påført mange NS-barn en dyp smerte og opplevelse av å være urettferdig behandlet – hos enkelte også bitterhet - over å måtte tåle et samfunns fordommer og fordømmelse gjennom et langt liv.

Norske myndigheter har etter hvert beklaget den uretten som er begått overfor tyskerbarn, noen er også tildelt en symbolsk økonomisk erstatning. De rundt 100 000 NS-barna som antas å være i Norge i dag, og som representerer ulike standpunkter i forhold til krigen og den rollen som foreldrene spilte (Borge 2012), har ikke fått noen oppmerksomhet fra myndighetene. Mange har klart seg bra i samfunnet i årene etterpå, men Borges undersøkelser har også avdekket en betydelig overrepresentasjon av ulike lidelser. Rettsoppgjøret fikk omfattende sosiale konsekvenser for mange uskyldige barn, og er et viktig moment å ta med i arbeidet, for å skulle gi NS-barna oppreisning. Årene etter krigen har vært preget av taushet om hva foreldrene deres var med på, og hva dette førte til for barna. En ensidig formidling av fortellinger fra krigen, har dessuten vært med å fastholde en unyansert oppfatning også av NS-barna. Med tiden har enkelte av dem våget å stå frem med sine livshistorier – selv om det har kostet mye. Flere stemmer og flere historier trengs imidlertid fortsatt i det offentlige rom. Som medmennesker og samfunnsaktører har vi et ansvar for å se, lytte, forstå og erkjenne den uretten som er begått overfor en stor gruppe mennesker som ikke kan bære ansvaret for foreldrenes valg. Deres fortellinger er uverdige for det norske samfunnet.

Med dette som bakgrunn ønsker Forum for Tro og Livssyn å bidra til dialog med myndigheter, media og NS-barn, for at en utsatt gruppe skal få muligheten til å oppleve seg som fullverdige samfunnsmedlemmer, før det er for sent.

Hva kan gjøres for NS-barna?

Myndigheter / Samfunn

Det som vedtas og formidles av ansvarlige myndigheter, vil kunne ha stor betydning for hva som skjer i neste omgang i nærmiljøer og lokalsamfunn. Her er noen forslag til hva som kan gjøres for NS-barna, fremmet av deltakere og bidragsytere til Grosås-seminaret:

* Få frem at trakassering og sosial utsøting av dømte etter krigen, og dermed også NS-barn, ikke er aktverdig motstandsarbeid

* Politiske myndigheter utfordres til å ta opp NS-barnas situasjon og samfunnets behandling av dem i etterkrigstiden (Stortingets spørretime)

* Følgende får tilsendt rapporten og oppfordres til å sette i gang tiltak: Statsministerens kontor, Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet, Kunnskapsdepartementet,

Barne,- likestillings- og inkluderingsdepartementet, Kulturdepartementet og andre aktuelle kulturinstitusjoner

* Flere NS-barn håper på en unnskyldning fra Kongen på vegne av samfunnet. Det hevdes at dette kan bety mye for NS-barna

* NS-barna er viktige kilder og må få fortelle sine historier uten å måtte beklage på vegne av sine foreldre, og uten å bli oppfattet som tapere. Viktig å huske at de ikke er en ensartet

gruppe. Nyanserte fortellinger, meninger, erfaringer og holdninger må komme frem

* Makthavernes og motstandsbevegelsens fortellinger har dominert i årene etter krigen. ”De andre” fortellingene er blitt fortiet. Tausheten må brytes, og flere beretninger må frem i

familier, nærmiljøer og storsamfunn. Også barnebarn til NS-medlemmer (og tyskerjenter) må få mer kunnskap

* Kjente personer / NS-barn kan være med å gi saken et ”ansikt”

* Etablering av samarbeid med skoler, høyskoler og universitet som kan initiere prosjekter om og med NS-barn (og tyskerbarn). Lærere og andre med bakgrunn som NS-barn (og

tyskerbarn) kan benyttes til foredrag mm. Elever kan få førstehåndskjennskap til flere fortellinger fra krigen og etterkrigstiden gjennom prosjektarbeid / intervjuer blant

andre med NS-barn og deres familier. Oppgavene kan brukes aktivt i et opplysningsarbeid i, og utenfor, skolen

* Det legges til rette for forskning og annen litteratur om NS-barn

* Opprettelse av et fond som kan stimulere til allsidige publikasjoner.

Den norske kirke

Som majoritetskirke spilte Den norske kirke en viktig rolle som verdiformidler for mange under krigen. I ganske stor grad ble den nok etter krigen oppfattet som ”seierherrenes kirke”. Det er grunn til å spørre hvorfor den ikke fulgte opp rollen som verdiformidler i årene etter 1945 med særlig vekt på forsoning, som kunne samle et splittet samfunn. Under Grosås-seminaret ble det fremmet forslag til hva Den norske kirke / Bispemøtet kan ta initiativ til i dag:

* Bispemøtets protokollat fra 1999 som omhandler NS-barna (og krigsbarna / tyskerbarna) er ikke å betrakte som sluttført, og bør revitaliseres

* Initiere kvalitativ forskning om kirkens rolle og handlinger / ikke handlinger i årene etter 1945

* NS-barn har hatt liten troverdighet. Også kirken må få frem at de ikke kan ta ansvar for foreldrenes holdninger og handlinger

* Viktig å skape rom for nyansert og forsonende dialog overfor NS-barna. Sårene deres må bli synlige, slik at også ”de tause” tør å åpne seg, og blir hørt i det offentlige rom. Fortellinger

kan formidles blant annet i kirker

* Vise interesse for og ta stilling til Einar Bergrav´s ”Folkedommen over NS”, og sette den inn i en kirkelig sammenheng

* Anmode Kongen om å ta opp NS-barnas situasjon i en nyttårstale

* Bidra til undersøkelser av hva som sies i prekener 8. og 17. mai. Kan være opplysende og viktig for kirkens erkjennelse av dens manglende arbeid for forsoning etter krigen

* Bidra til å bevisstgjøre prester på omtalen av 2. verdenskrig i prekener, og om tausheten rundt NS-barna (hyrdebrev). Mye sårende har vært sagt knyttet til begrepene synd, skam og

straff, mange NS-barn har derfor meldt seg ut av kirken

* Oppfordre redaksjonen i Brennpunkt (TV) til å ta opp temaet ”forsoning”

* Gjøre bruk av internett for å opplyse om NS-barna (kirken.no). Det er ønskelig at fornyet bispeuttalelse fra 1999, og biskop Haugland Byfugliens innlegg på Grosås i juni i år,

offentliggjøres her.

Andre tros- og livssynssamfunn

Også andre kirke- og livssynssamfunn kan bidra til forståelse for og aksept av NS-barn (og tyskerbarn). Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn i Oslo er aktuell formidlingsinstans. En interessant forskningsoppgave kan være å undersøke nærmere hvorvidt de NS-barna som meldte seg ut av Den norske kirke, søkte tilhørighet og medlemskap i et annet tros- eller livssynssamfunn. Det ville også være interessant å få vite om disse samfunnene ikke på samme måte ble oppfattet som seierherrenes kirke.

Media

Rettssaker etter krigen ble ført for åpne dører, også ”mindre” saker. Pressen fikk dermed tilgang til sensitive personopplysninger som gjorde det vanskelig for mange NS-medlemmer å vende tilbake til samfunnet. På den måten fungerte pressen også som gapestokk. Borge (2012) fant at intensiteten i lokalsamfunnets stigmatisering av foreldre ble avgjørende for styrken i stigmatiseringen av barna deres. Mange NS-barn har derfor hatt liten tillit til media, som nå bør kunne bidra aktivt til å rette opp igjen det urettferdige bildet som er skapt av en gruppe mennesker. Det haster, også mange NS-barn er i ferd med å bli eldre. Her er noen forslag som ble drøftet på Grosås med tanke på hva som kan gjøres overfor media:

* Pressemelding sendes til NTB og Pressens Faglige Utvalg (PFU ble stiftet i 1936). Det vises til etiske normer for pressen / Vær Varsomplakaten, som omhandler pressens samfunnsrolle, integritet og ansvar, forhold til kildene og publiseringsregler

* Aktuelle aviser får tilsendt rapporten

* Samarbeid med journalister om nyansert kampanjejournalistikk vedrørende samfunnets manglende forsoning overfor NS-barn, deres taushet og erfaringer med følelser av skam, skyld og utestenging. Media oppfordres til bevisstgjøring av språk / begreper knyttet til NS-barna og temaet ”forsoning”. Språket bør også kunne nå ungdom

* Internett / sosiale medier bør brukes aktivt

* TV-program: Brennpunkt. Radio: Verdibørsen.

”Kanskje er vi eit uforsonleg folk - eigentleg?”

Dette viktige og selvransakende spørsmålet ble reist av Berge Furre i Aftenposten 20.5.1995 i forbindelse med femtiårsjubileet for frigjøringen. Vi håper det ikke er slik. Myndigheter og organisasjoners engasjement for fred og forsoning i mange land forplikter også ”på

hjemmebane”. Ennå er det tid til å gjøre noe for NS-barna - og deres barn. Ennå er det ikke for sent å rette opp den uretten som er begått fra storsamfunnet og kirkens side.

En kvinne kom med disse refleksjonene etter Grosås-seminaret om sin egen rolle i samfunnet:

Jeg er opptatt av det menneskelige og eksistensielle aspektet ved å være NS-barn. For meg er bevisstgjøringen om egen skjebne helt sentral og det viktigste fundamentet for å bære min egen historie. Det gjelder vel oss som gruppe også, og der kommer forholdet til samfunnet og Kirken inn. For å bli tydelige i det samfunnet som fortier og glemmer oss, må vi være hel ved selv først. Og blir man først det, tåler man kanskje bedre å være usynlig i samfunnet, fordi man ser seg selv og noen andre. Men helst vil man jo delta for fulle mugger i storsamfunnet og være fullverdig medlem.

Det er på høy tid at norske myndigheter - og vi alle som samfunnsaktører og medmennesker – bidrar til at dette kan skje.

Kristiansand, august 2012

Per Frick Høydal Finn Wagle Nicolas Jevanord Liv Mørland

(sign) (sign) (sign) (sign)

VEDLEGG 1

”Forsoning handler om å ta vare på hverandres verdighet”

Temaet ”forsoning” har vært med i alle arrangementene som er nevnt i rapporten. I det følgende kapitlet presenterer vi noen refleksjoner omkring temaet, som er kommet frem i disse samlingene og i andre samtaler.

Sitatet over tilhører et tyskerbarn. Livet er sårbart og må vernes om. Noe må forstås, noe repareres - og noe gjøres opp. Tiden leger ikke alle sår. Oppgjør smerter, men er nødvendig for å kunne skape bevegelse der hvor noe er fastlåst, for at det som har skjedd ikke skal få styre eller legge sterke føringer på livet. Smerten og ubehaget som dette medfører, er ofte forbigående, så sant der er åpenhet og kommunikasjon. Forsoning kan arte seg på mange måter: ”I forbløffende grad ble jeg forsonet med far de siste årene av hans liv gjennom respekt og kjærlighet og gode klemmer, selv om vi var uenige om det han var med på under krigen” (et NS-barn). Som mennesker er vi gjensidig avhengig av hverandre, derfor trenger vi forsoningen. De to gamle motstanderne Svein Blindheim og Bjørn Østring forteller i Arvid Brynes bok ”Vi sloss for Norge” (2007) om hvordan de begge ville kjempe for sitt land under krigen. Den ene ble senere hedret som helt, den andre tilbrakte år i fangenskap som landsforræder. Etter hvert ble det mange samtaler og vennskap mellom to aldrende naboer og tidligere fiender (se vedlegg 3). Fortellingen deres gir håp om og tro på at forsoning er mulig. Det å bli lyttet til med innlevelse og respekt, og bli sett på som likeverdig og forstått, kan lege selv dype sår.

Ikke bare det enkelte individ, men også myndigheter har en samvittighet og ”en indre stemme”. Et demokrati har valgt sine verdier. Et stort eller lite samfunn består til slutt av enkeltmennesker. Innlevelse og gjensidig respekt kan åpne vei til noe nytt i den enkeltes liv ved å kunne forsone seg med det som har skjedd, og ved å skape noe nytt sammen. Forsoning kan forstås og oppleves på ulike måter. Her er hva noen representanter for FTL har sagt om dette (under konferansen ”Er forsoning mulig?” i Kristiansand i 2009):

* ”Tilgivelse må man være to om. Forsoning, derimot, kan jeg ordne opp i selv. Det som er gjort, kan aldri forbli ugjort, og de ord som er sagt, kan aldri bli usagt. Mitt private forsoningsarbeid har lettet byrden av minnene - jeg husker alt, men det gjør ikke så vondt lenger” (representant for Metodistkirken).

* ”For meg betyr forsoning det å kunne gå videre ved siden av hverandre, og å vite at begge har hatt vonde følelser i forhold til det som har skjedd” (representant for Den katolske kirke).

* ”En god og ond gjerning er ikke lik. Vis (det onde) tilbake med det som bedre er, og se, den du lever i fiendeskap med, blir som en varm venn” (fra koranen v/ representant for moskeen).

* ”Forsoning må innebære en form for innrømmelse av skyld og ansvar… Forsoning kan ikke finne sted uten en form for forståelse, en form for mening. Og om forsoning finner sted, innebærer det ofte tøffe innrømmelser, naken ærlighet, noen ganger underkastelse - og tid. Man skal utholde seg selv eller andre, og må tåle å se gjenskinnet av seg selv i den andres nederlag” (representant for Human-Etisk Forbund).

* ”Forsoning handler om å gi slipp på fordommer, stereotypier og selvgodhet for å kunne gi mennesker en sjanse til å oppleve tilhørighet, oppleve å ha verdi, få bekreftelse og tilfredshet, ja kanskje også en mening med livet. Forsoning betyr et håp om at alle som har behov for å sette noe i fra seg, skal få mulighet til det” (representant for Den norske Sotozen Buddhist Orden).

VEDLEGG 2

Velkommen til arbeidsseminar

Grosås Retreatsenter 8-10. juni 2012

Forsoning etter 2. verdenskrig – med særlig vekt på

NS-BARN SOM FORSØMT GRUPPE

I ETTERKRIGSTIDENS NORGE

Hva kan gjøres?

Innspill som kommer frem i seminaret, danner utgangspunkt for forslag til Den norske kirke, media og aktuelle myndigheter.

Vel møtt!

PROGRAM

NS-barn som forsømt gruppe i etterkrigstidens Norge:

Hva kan gjøres?

FREDAG

18.00 * Velkommen

* Refleksjoner om samfunnets manglende forsoning v/ Nicolas

Jevanord, NS-barn og lege

* Samfunnets manglende forsoning - og hvordan forsoning kan

fremmes overfor NS-barn i dag v/ statsviter Baard H. Borge, HiH.

Borge tar utgangspunkt i sin ferske doktoravhandling om NS-barn

20.00 Middag

LØRDAG

08.30-09.30 Frokost

10.00-11.30 Gruppearbeid basert på innleggene til Jevanord og Borge:

Forslag til kirken og myndigheter

11.30-12.00 Kaffe

12.00-13.00 Kirkens rolle og ansvar v/ preses i Bispemøtet biskop Helga H.

Byfuglien

13.00-14.00 Lunsj

14.00-15.30 Gruppearbeid basert på Byfugliens innlegg.

Forslag til kirken og myndigheter.

15.30-16.00 Kaffe

16.00-18.00 Gruppene legger frem sine forslag i plenum

19.30 Middag / sosialt samvær.

SØNDAG

8.30- 9.30 Frokost

9.45-10.00 Kapellet: Refleksjoner og stillhet - for de som ønsker –

v/ Harald Tveit

10.15-11.30 Medias rolle og ansvar: Gruppearbeid / Forslag (kaffe).

11.45-13.00 Gruppene legger frem sine forslag i plenum.

Avslutning

13.00 Lunsj.

Gruppeledere: Per Frick Høydal, Harald Tveit, Nicolas Jevanord, Liv Mørland.

VEDLEGG3

Forum for tro og livssyn, Kristiansand

Konferansen ble arrangert i regi av Forum for tro og livssyn (FTL). Forumet baserer sin virksomhet på FN-konvensjonen om menneskerettigheter og den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Forumet ønsker å bidra til gjensidig forståelse og respekt mellom mennesker med ulik tro og livssyn, trygghet og toleranse mellom tros- og livssynssamfunn i Kristiansand, og bevisstgjøring omkring etiske spørsmål i et tros- og livssynsperspektiv.

Foreningen består av medlemmer fra ti tros- og livssynssamfunn: Katolske kirke, Muslimsk Union i Agder, Den norske kirke, Human-Etisk Forbund, Frikirken, Bahai, Den norske sotozen buddhist orden, Adventkirken, Jesu Kristi kirke av SDH og Metodistkirken. Alle medlemmene er representert i styret. Det er ansatt koordinator i deltidsstilling.

Forumets ordinære virksomhet støttes av Kristiansand kommune, Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, Vest-Agder fylkeskommune og Agder og Telemark Bispedømme. Følgende har dessuten støttet konferansen: Kulturdirektøren i Kristiansand, Vest-Agder fylkeskommune, kulturseksjonen, G. Strømme Holding AS og Mosvold & Co AS.

Bakgrunn og mål for konferansen

Med utgangspunkt i FN’s forsoningsår 2009 ønsket FTL å utfordre den uforsonligheten som har preget deler av det norske samfunnet etter 2. verdenskrig. Norge er involvert i mange viktige freds- og forsoningsprosesser i andre land. Dessverre er det slik at mennesker i vårt eget land fortsatt opplever seg stemplet og stengt ute fra felleskap i nærmiljø og storsamfunn som følge av krigen. Konferansen hadde ikke som intensjon å belyse krigshistorie og rettsoppgjør. Derimot var det ønske å kunne inspirere til forsonende prosesser i og mellom mennesker i vårt eget samfunn.

Målgrupper

* De som fortsatt sliter med tunge minner etter 2. verdenskrig, deres pårørende / omgivelser

* Offentlige ansatte og frivillige som gjennom sitt virke er i kontakt med berørte grupper

* Fagpersoner / faginstitusjoner

* Beboere og ansatte i mottak for asylsøkere / innvandrerorganisasjoner

* Andre interesserte

Deltagere

Konferansen ble gjennomført med rundt 115 deltagere. Etter som denne samlingen hadde fokus på Norge etter 2. verdenskrig, var det naturlig nok flest etniske norske deltagere.

UTDRAG FRA FOREDRAG / FORBEREDTE INNLEGG

- basert på tilgjengelige manus og enkelte notater.

* Innledning. Audun Myhre, styreleder Forum for tro og livssyn

Det er med spenning og forventning Forum for tro og livssyn i Kristiansand ønsker velkommen til konferansen. Vi er opptatt av å finne prosjekter hvor vi kan synliggjøre fellesverdier på tross av ulike religiøs / livssynsmessig tro eller forankring. Det er dypt meningsfullt i en verden hvor aktiv tro- og livssynsengasjement kanskje blir noe uglesett, å vise at nettopp dette engasjementet kan gjøre verden til et bedre sted å leve.

Forsoning er et stort ord. Ordet forutsetter at noe er gått i stykker. Forsoning er resultatet av en prosess hvor mennesker som har vært i konflikt, har klart å komme videre uten at det som har hendt lenger styrer eller legger sterke føringer på livet. Forsoning kan handle om å endre relasjon til en fiende/motstander, en skjebne (sykdom) eller egen skyld. Er forsoning mulig? Som et generelt spørsmål må svaret være JA. For ting går i stykker, livet er sårbart, det er et risikoprosjekt. Dersom ikke forsoning var mulig generelt, ville verden vært uutholdelig.

Men det skal skje noe for at forsoning kan skapes. Tiden leger ikke alle sår. Prosessen mellom ”fiendskap” og forsoning kan man kalle soning. Soning betyr at noe skjer eller at noen gjør noe som endrer situasjon og posisjon og forholdet til det som har skjedd. Et vesentlig moment i en soning er at det skapes en felles forståelse av hva som har skjedd. Og hvorfor ting skjedde.

Antagelig har det vært snakket for mye om det som befester uforsonlighet og for lite om det som skaper forsoning. Arbeidet med denne konferansen og min lesning av Morgenbladet har gitt innblikk i en historie som faktisk fortjener en konferanse. Selv om det hele ligger svært langt tilbake i tid. Vi ønsker at denne konferansen skal være en samtale om og som skaper forsoning. Å sette sin egen historie og liv i et større perspektiv, kan ofte være til hjelp for å forsone seg med egen skjebne og tilværelse. Vi er optimister i Forum for Tro og Livssyn. Vi ønsker at spørsmålet skal bli til: Forsoning er mulig! Men det fins ingen lettvint vei – heller ikke disse to dagene. Sporene sitter dypt, erfaringene er tunge. Forsoning kan ikke kreves, like lite som ekte kjærlighet. Men vi møtes for å gå sammen og forhåpentligvis går vi fra hverandre litt klokere fredag ettermiddag.

* Hva betyr forsoning for meg?

Grete Skoland Kaspersen, Katolske kirke / FTL: Forsoning betyr ikke tilgivelse, og det betyr heller ikke straff eller soning. For meg betyr forsoning mer det å kunne gå videre ved siden av hverandre, og å vite at begge har hatt vonde følelser i forhold til det som har skjedd. Man trenger ikke å være enige. Men det kan bli for tøft å forvente at en av partene skal ta alt på seg og glemme det som har skjedd.

Akmal Ali, Muslimsk Union i Agder / FTL: ”En god og ond gjerning er ikke like. Vis (det onde) tilbake med det som bedre er, og se, den du lever i fiendskap med blir som en varm venn” (Koranen kap. 41 vers 34). ”Ikke let etter feil hos hverandre eller begjær det som andre eier, misunn heller ikke eller la det nære av ondskap eller likegyldighet, og vær Guds tjener” (i en Hadith av profeten Muhammed). Forsoning er en god kvalitet hos mennesker som må bearbeides og utvikles. Den kan særlig hjelpe folk som har opplevd krig og forfølgelse til å ha og å bevare fred, respekt og toleranse. Meningen med denne konferansen er ikke å gjenoppleve vonde minner, men at de skal bli helbredet.

Kristian Røssaak, Human-Etisk Forbund: Jeg har alltid ment at det er langt mer som forener oss mennesker, enn det som skiller. Også i refleksjonene omkring forsoning følger livssynene og religionene hverandre langt på vei. Som livssynshumanist er det i det menneskelige fellesskapet av tanker, følelser, behov, ideer og lengsler at mening finnes. Forsoning må innebære en form for innrømmelse av skyld og ansvar. En form for straff, soning og ydmykelse. Og både offer og overgriper har behov for å bli forsont. Vi kjenner det igjen fra våre egne liv, fra våre små og store nederlag og feiltrinn.

Forsoning kan ikke finne sted uten en form for forståelse, en form for mening. Og om forsoning finner sted, innebærer det ofte tøffe innrømmelser, naken ærlighet, noen ganger underkastelse og tid. Man skal utholde seg selv eller andre, og man må tåle å se gjenskinnet av seg selv i den andres nederlag. Den engelske TV-serien ”The Street” (NRK) presenterte fortellingen om gutten som tok livet av bestemor og et spedbarn som 10-åring. For dette soner han 12 år i fengsel. Skammen, sviket og angeren veier for tungt gjør det vanskelig å forsone seg med seg selv og andre, eller å lage seg en vei inn i samfunnet igjen. Han avviser mammaen til det drepte spedbarnet, men hun nekter å gå. Gutten forteller at han vil ta livet sitt, han orker ikke mer. Han føler skyld, en lammende anger, for det som skjedde. Kvinnen forteller at hun sluttet å hate ham under rettssaken, at hun klemte mammaen hans, at hun forsto de begge hadde mistet et barn. Hun har rett til å be ham om noe: Han må love å leve livet sitt, og finne ei jente å gli glad i og få barn med. Han skal oppdra barnet godt og elske det betingelsesløst. Bare på den måten kan han vinne tilbake meninga i sitt eget liv, og forstå hvilken smerte han har påført henne. Bare slik kan spedbarnets død gi mening. Det som skapte behovet for forsoning, kan bare skje i og mellom mennesker. Og bare i og mellom mennesker kan forsoning skje.

Såzen Larsen Kusano, Den norske sotozen buddhist orden / FTL: Når spørsmålet om hva forsoning betyr for meg nå har havnet i mitt fang, og jeg har fått litt tid til å reflektere, tenker jeg at følelsen av en indre ”fred” også handler om å gi, ikke alltid eller nødvendigvis om noe vi får. Den handler om å gi slipp på fordommer, stereotypier og selvgodhet for å kunne gi mennesker en sjanse til å oppleve tilhørighet, oppleve å ha verdi, få bekreftelse og tilfredshet, ja kanskje også få en mening med livet. Noen ganger må vi hjelpes til å lære å gå videre. Forsoning betyr et håp om at alle som har behov for å sette noe i fra seg, skal få mulighet til det. Betrakter vi oss som et medmenneske og en medborger, innebærer dette ikke bare et ansvar, men en plikt til å sørge for at andre kan ”sette i fra seg.” Det motsatte ville være likegyldighet eller å legge stein til allerede store byrder. Noen vil kanskje lene seg tilbake og si at forsoning etter 2. verdenskrig angår ikke meg. Så er det nettopp det det gjør. ”Forsoning betyr evnen til å gi når behovet melder seg, og muligheten til å ta imot når anledningen byr seg.”

Annbjørg Johannessen, Metodistkirken / FTL

Er det noen forskjell på tilgivelse og forsoning? Jeg har kommet frem til dette: Tilgivelse må man være to om; en som ber om tilgivelse, så avhenger resultatet av den andres reaksjon på dette. Forsoning derimot kan jeg ordne opp i selv, og det har jeg lært av min hellige bok. Der står: Han forsonte verden med seg selv. Verden ba ikke om forsoning, men en forsoning var nødvendig, så gjorde Han det selv.

Jeg gjør det samme i mitt lille univers – jeg forsoner meg! Det som er gjort, kan aldri forbli ugjort, og de ord som er sagt, kan aldri bli usagt. Noen ville gitt dager av sitt liv for å glemme, men det går ikke. Mine traumer er ikke mye å fortelle om, de var mine og jeg måtte finne min vei videre. Mitt private forsoningsarbeid har lettet byrden av minnene, jeg husker alt, men det gjør ikke så vondt lenger.

Denne tankevirksomheten rundt temaet forsoning, har hjulpet meg. Kanskje kan det hjelpe deg?

* Hva gjør minnene med oss?

Aslak Brekke, direktør ved Stiftelsen Arkivet: Hva gjør minnene med oss? I boken ”Det glemte folket” fortelles det om en traumatisert øybefolkning som pådro seg fysiske og psykiske senskader etter opplevelser under krigen. Minnene har ikke sluppet taket og har ført til alvorlig sykdom og død. I boken ”Etter freden” presenteres intervjuer med barn av tidligere konsentrasjonsleirfanger. Et eksempel herfra er hvordan en fars skader overføres og påvirker datterens oppvekst og voksne liv. Minner overføres i generasjoner. Også på Arkivet har vi eksempler på hvordan minner har påvirket folk på ulike måter. Her er lite hat og bitterhet, mye tilgivelse, men minnene er der og bearbeides på ulike måter. De som klarer å være ærlige, også på den vanskelige historien, takler minnene bedre. Når historien får leve gjennom taushet, skam og bitterhet, fører det ofte til vanskelige sosiale relasjoner eller sykdom.

Åpenhet rundt de vanskelige historiene gjør ofte at de slutter å smerte. Selv har jeg en 200 år gammel fortelling i egen familie som har smertet helt til det siste. Mange grupper fra ulike sider av krigen sliter. Krigsbarn er uskyldige, ingen barn kan være ansvarlige for sine foreldres valg. Samtidig må man være oppmerksom på at relativisering (i forhold til lidelse) kan føre til et fokus om at nazismen var en rettmessig kamp. Noen NS-barn virker mer opptatt av å rehabilitere sine foreldre og deres samfunnssyn. Jeg er sterkt uenig med de røster som hevder at norsk okkupasjonshistorie må skrive om, og at vi står foran et paradigmeskifte når sånt skjer. De store linjene i Norges okkupasjonshistorie er i all hovedsak skrevet, men fremdeles er det mange detaljer som kan og vil gi oss en dypere innsikt. Nye fortellinger vil gi ny kunnskap og forståelse om krigens mange sider, slik er historiefagets egenart, det er dynamisk. Men dersom noen røster forlanger de store omskrivingene for at forsoning skal være mulig, da tror jeg agendaen er en annen.

Svein Blindheim, motstandsmann og hovedperson i boken: ”Vi sloss for Norge” / Arvid Bryne, forfatter (den andre hovedpersonen, Bjørn Østring, medlem av Nasjonal Samling, var invitert men forhindret fra å møte): Skal det oppnås forsoning etter en konflikt, må de stridende parter enes om hva som skjedde, helst også hvorfor det skjedde. Det er ikke tilfellet når det er snakk om Norges rolle i annen verdenskrig. Det offisielle synet til regjering og maktapparat har vært at de norske styrker bare gikk med på en begrenset kapitulasjon sommeren 1940, og at Konge og regjering derfor fortsatte Norges krig fra eksil i London. Det var dette synet professor Magne Skodvin hevdet til han døde. Slik har det også vært framstilt i skoleverk og skolebøker. Blindheim/Bryne – og etter hvert mange historikere – hevder at den militære og politiske ledelse kapitulerte fullstendig i den avtalen som ble undertegnet i Trondheim 10. juni 1940. Avtalen var grunnlaget for at Sverige returnerte de flere tusen norske soldater som hadde søkt tilflukt der etter den tyske seieren i Sør-Norge, den var grunnlaget for at den norske ambassadøren i Moskva ble utvist og fratatt sine diplomatiske rettigheter fordi Norge ikke lenger var et selvstendig land.

Krigen blir fortsatt framstilt som en beretning i sort/hvitt. Det er galt, for krigshistorien kan bare gjengis i fasetter av grått. Det vi fortsatt må forholde oss til, er at Norges historie er skrevet av seierherrene. Før en ekte forsoning kan skje, må historien skrives på nytt. Vi ser tegn på at dette nå er i ferd med å skje.

Vesla Eftevaag, ”tyskerbarn”: Her og nå kjenner jeg glede over å få leve, at jeg er fri til å føle, tenke, velge og handle ut fra egen overbevisning. Etter hvert har jeg lært at det var lettere å slippe taket i de vonde minnene, når jeg valgte å forsone meg med det som faktisk var sant. Når vi åpner opp for å ville prøve å forsones og å tilgi, vil viljen vise vei.

Det var sant at min mor og far forlot meg – men det er ikke sikkert at de ønsket å forkaste meg. Men forkastelse er en av de vonde følelsene jeg har dyrket i mange år, helt til et menneske turde å spørre meg om det var noe jeg kunne takke min biologiske mor for. Jeg ble svært sint. Hun pirket i min selvmedlidenhet. Det hun sa, begynte å arbeide i meg. Jeg lærte at den smerten som jeg bar på var mitt ansvar, uansett hvem som i utgangspunktet hadde påført meg den. Men jeg husker godt hvor vanskelig det var, så mange unnskyldninger jeg hadde for å holde på min rett til å slippe å konfrontere meg med sannheten.

Etter dette begynte ting å forandre seg. Mye av bitterheten som styrte mine valg hadde ikke den makten over meg lenger. Jeg kunne lettere velge å konfrontere meg med de vonde sidene av livet mitt. Jeg begynte å gjøre meg selv ansvarlig for mine handlinger, i stedet for å synes syn på meg selv og å legge skylden på alle andre. Jeg hadde fått erfare friheten ved å forsone meg med sannheten.

Smerte kan ikke måles. Men står vi sammen, og ser i samme retning er jeg sikker på at også denne konferansen kan være med å styrke muligheten til forsoning. Mandela sa: Kommer en til forhandlingsbordet med krav om rettferdighet, blir det lettere krig. Kommer en med et ønske om forsoning, er det stor mulighet for fred.

Dag Aandstad, barn av medlem av Nasjonal Samling: Det er med ydmykhet jeg erkjenner at andre i samme situasjon har hatt det så mye tøffere, og at de ikke har klart å bearbeide traumer slik at de kan stå offentlig frem med dem. Jeg følte meg endelig ferdig med krigen etter å ha ledet en forsoningsgudstjeneste med representanter for både lokale myndigheter og tidligere krigsfanger og deretter en tysk-norsk forsoningsgudstjeneste, i forbindelse med 50-års markering av krigen. Far var den sentrale personen i mitt liv, men han var også fraværende frem til jeg var fire år gammel. Jeg skulle gjerne hatt en mer enhetlig og trygg indre farsfigur, og ikke båret på så mange motsetninger. Som gutt forsto jeg aldri hvorfor jeg ikke fikk kamerater de første årene på skolen, og hvorfor jeg ble bedt om å dra hjem, da jeg besøkte de i klassen som bodde nærmest. Det var litt sårt å bli frosset ut, og det var ikke bra for min sosiale utvikling. Men jeg hadde en stor familie og slekt og unngikk å bli ensom.

Som voksen begynte jeg å forstå hva som lå bak at jeg engasjerte meg i uhjelpsarbeid og i kirkeasyl: Jeg ville gjøre opp og sone for fars rasisme. Drømmen er å få til full forsoning, der begge parter setter ord på sine opplevelser og feil, og snakker ut. Men bare unntaksvis lykkes det. Det viktigste for meg er at jeg føler meg forsont med mitt eget liv, at jeg har gjennomarbeidet det som driver meg i livet. I dag lytter jeg i langt større grad til mine nærmeste og til mine venner, mer enn å fordype meg i foreldrenes negative og positive innvirkning på meg. Men det hadde vært godt om noen fra hjemmefrontsiden og domssiden den gang hadde erkjent at ikke alt var perfekt på den siden heller, og at det skjedde urettferdigheter. Men jeg erkjenner at far sto for ting som måtte oppfattes som kriminelt, og derfor fortjente en form for straff.

I forbløffende grad ble jeg forsonet med far de siste årene av hans liv, gjennom respekt og kjærlighet og gode klemmer – selv om vi var uenige om det han var med på under krigen. I vanskelige samtaler om uenighet ligger kimen til mye personlig vekst, og til en bemerkelsesverdig respekt og kjærlighet. Det tar bort frykt og angst.

*The Courage to forget. Moris Farhi, tyrkisk jøde og forfatter. Oversatt av Bjørn Aas

Historie er minner gjenfortalt som sannhet, eller snarere de foretrukne eller modifiserte versjonene av minnene gjenfortalt som hele sannheten. Vi må utforske virkningene av hukommelsen vår og analysere styrken og motstandskraften i det å huske og å glemme.

Som jøde som mistet mange familiemedlemmer under Holocaust og som blodsbror av sigøynere som opplevde sin Holocaust, Porajmos, som fremdeles er ukjent for de fleste, har jeg besøkt utallige Holocaustsentre. Ingen av besøkene ga meg mot og styrke til å takle det som skjedde med familien min, i stedet ble jeg grepet av fortvilelse og lyst til å slippe løs enda et Holocaust rettet mot gjerningspersonene bak Holocaust, med en følelse av rettferdighet.

En dag skjønte jeg at nesten alle, inkludert meg selv, hadde utviklet et behov for å hylle grusomhetene ved å heve dem til en ulastelig form for lidelse. I praksis var de blitt helliggjort. Hukommelsen former og definerer oss. Jeg mener at glemsel er menneskehetens mest effektive prosess for selvhelbredelse, slik det blant annet ble gjort under Sannhets- og forsoningskommisjonens arbeid i Sør-Afrika. Minner om traumer som blir forstenet, bevisst eller ikke, vil forårsake store skader og skaper ”den andre”. Derfor har vi hat mot religioner, nasjoner, raser, fraksjoner, mot andre familier, eldre og barn, mot annet ”blod”, andre tilhørigheter og identiteter, og mot de som er seksuelt annerledes. Hos museer og arkiver som har forpliktet seg til å formidle minner til fremtidige generasjoner, blir sorgen og døden det sentrale og får større betydning enn livet. I Timberlake Wertenbakers teaterstykke ”Troverdig Vitne” sier en makedonisk asylsøker: ”Historien vår krever at vi skaper sønner som vil kjempe – hvis det er riktig, hva har vi da holdt på med i hundrevis av år?”

Bare hatet kan nære et samfunn bygd på hat (og finnes allerede i det små blant kristne, muslimske og jødiske fundamentalister). De uomvendte fremstilles som trusler. Vi kan rette vår etiske tro mot den sunne sjel som respekterer livet. Det betyr at vi først – frivillig – må gi slipp på vårt hat mot den andre, en prosess som ville kreve, for å sitere Fernando Pessoa: ”En grundig opplæring i hvordan avlære” og i hvordan vi kan glemme. Etterpå kan vi lære ikke bare å sky splittelse og ekskludering, men også å omfavne pluralisme og all den kulturelle rikdom som pluralismen skaper.

Ved å fromt misbruke minnet først ved å herde det, så ved å helliggjøre det som et bud, smis det til våpen, og holder sår åpne for hver ny generasjon og fremmer dyrkingen av døden. Det er på tide å bli modne og gi fra oss den arven - tid for å ha mot til å glemme med vilje, slik den søramerikanske stammen gjorde, som svarte på urett ikke ved å kreve ”hevn” eller ”tilgivelse”, men bare ved å si: ”Jeg glemmer.” La oss be om at alle konfliktområder skal få en Sannhets- og Forsoningskommisjon. Noen kan mene at man legger til rette for endeløse holocausts ved å glemme. Lagrede minner om Holocaust har ennå ikke forhindret massedrap. Hvorfor kan ikke vi leve med en moral som avviser fortiden, velger å glemme sine ofre og skjenker hellighet til livet i stedet for døden, og ved å leve for fremtiden? Å be folk med vilje glemme fortiden og dens avskyelige urett er ikke en lett oppgave. Heller ikke en sikker oppgave. Likevel er det vi, forfattere, kunstnere, akademikere, intellektuelle som må påta oss denne oppgaven. Glemsel kan oppnås. Sannhets- og Forsoningskommisjonen i Sør-Afrika har brukt minnene til å erkjenne at lidelsene har vært forferdelige for alle. Og de har klart å styre raseriets krav om gjengjeldelse og forløsning. Uansett hvor vanskelig det er, vet de at dette er veien til forsoning, til psykisk helse, og til slutten på nedslaktingen.

* Er forsoning mulig? Edvard Hoem, forfatter

Moris Fahri har formulert ein livskjensle som det er verd å lytte til. Om verda skal overleva, sa han, trengst det ei praktisk forsoning heile tida. Vi som ikkje har opplevd at slektningar har forsvunne i gasskammeret, kan ikkje anna enn å lytte når han seier at besøket ved talrike Holocaust-utstillingar ikkje har gitt han mot, men fortviling. På eitt punkt er det i alle fall opplagt for meg at talaren har rett: Menneskesamfunnet er umogeleg, med mindre forsoning er mogeleg. Forsoning er den siste utvegen for å løyse konfliktar som ikkje ein gong det mest fullkomne rettsoppgjer kan bøte på.

På det personlege planet vil eg tru dei fleste av oss har opplevingar som stadfester denne erfaring: Vi har vore utsett for overgrep eller urett som ikkje kan bli gjort opp og gjort om, og den einaste måten vi kan koma vidare på, er å gløyme. Eg trur også det fins ein urett som er så stor at den aldri kan bøtast på, og at Holocaust er eit eksempel på det. Same kor mange Holocauat-utstillingar og museum som blir opna verda rundt, vil ikkje lindre den smerte som alltid vil kvile over denne katastrofen i europeisk historie.

I mange bygdesamfunn levde barn som i liten grad vart lasta for forfedrane sine. Men på talrike reiser i kjølevatnet av boka Mors og fars historie har eg (også) høyrt om så mange grufulle enkeltlagnader, at eg og har tenkt at det ville være best å gløyme dei. Eg trur eg har godt grunnlag for å hevde at det er ei allmenn oppfatning i Norge no at desse jentene forlangt skulle hatt ei eller anna form for oppreising. Eg deler fullt ut synet til dei som seier at det er på høg tid at våre krigshistoriske senter og forskingsinstitusjonar også interesserer seg for etterverknaden etter rettsoppgjeret i kjølevatnet av den andre verdskrigen, og ikkje minst det manglande rettsoppgjeret som særleg tyskerbarna og mødrene deira har vore utsett for. Statens overgrep var at ein ikkje skilde mellom dei kvinnene som hamna i kjærleikshistorier med tyske menn på den eine sida og dei regelrett prostituerte og dei få kvinnene som var ideologisk overtydde om at nasjonalsosialismen var framtidas ideologi. Om samfunnet i det heile skal ha nokon rett til å snakke om forsoning, må det vera ut frå at ein erkjenner den urett som er gjort, og at ein kanskje ber krigsbarna om unnskyldning. Men eg trur ikkje pengeerstatning og fagre ord eigentleg kan hjelpe dei som har lidd mest. Så lang tid etter er det berre ei fornya innsikt i uretten og ei sjølransaking frå samfunnets side som kan kjennast som ei oppreising.

Eit kvart samfunn vil måtte sjå seg sjøl i auga og besinne seg på at det i utsette situasjonar vil vera menneske som agerer på ein måte som ikkje samfunnet kan kontrollere. Tida er overmoden til at det norske samfunnet forsonar seg med at krigshistoria ikkje berre består av heltar og skurkar, at ingen motstandsfront er total, at ikkje alle feilgrep er eit svik, men ein svikt. Også her i landet var det menneske som profiterte stort på krigen, men som slapp unna noko som helst slags rettsforfølging. Tusenvis av menn utførte arbeid for den tyske okkupanten utan å lide under den same stigmatisering som tyskerjentene var utsette for. På ei annan måte kan ein kanskje seia at tyskerjentene vart eit slags sonoffer, og trakasseringa eit slags rituelt oppgjer som skulle gjera opp for alle former for stille kollaborasjon som gjekk føre seg i krigens tid.

Dersom det skal finnast noka form for oppreising og forsoning, trengst det meir enn nokon gong at ein ikkje samlar ulike former for feilgrep under same hatt. Det finst opplagt ein tendens til å bortforklara og bagatellisere som ikkje tener eit verkeleg forsoningsarbeid. Det er på tide at vi legg det (feilgrep) bak oss, og framfor alt at vi gir NS-barn og krigsbarn oppreising. Den utanomrettslege justisen som har prega det norske samfunnet i etterkrigstida er ei skam også for oss som lever no. Og det er ei skam at det norske samfunnet sette i verk mekanismar som stempla ein del av borgarane som annleis og som svikarar også da dei hadde gjort opp og fått si straff. Også når det gjeld dei som forbraut seg, må straffa ein gong opphøyre. Og dei som var barn av krigen, som har kjent smertene ved det utanomrettslege oppgjeret, dei har heller innan veg å gå enn forsoningsvegen. Vi skal forsona oss for å hindre at ny urett får skje. Det uoppgjorte rekneskapet med fortida må før eller seinare gjerast opp gjennom den forsoningsakta som inneber at vi gjer oss fri, og er kjenner at vi er skyldige i kvarandre.

* Staten som forbilde. Forsoning i storsamfunn og nærmiljø

Ole Danbolt Mjøs, tidligere formann i Nobelkomiteen, prof. ved Universitetet i Tromsø

Empati er en avgjørende forutsetning for å skape forsoning, som blir reell og åpenbar når konkrete, levende mennesker møtes og handler empatisk eller med hjertet. Det kan merkes,

selv om man ikke behersker hverandres språk, og er avgjørende for å kunne sette seg inn i andre menneskers situasjon, og for å kunne oppnå gjensidig kontakt og å handle

forsonende. Jon Lilletun var et eksempel på det å være medmenneske og en ”reisende” i empati.

Det finnes uheldige påminnelser om fortidens ødeleggende erfaringer, som river opp gamle og grodde sår. Grunnlaget for likeverd mellom mennesker er klart uttrykt i erklæringen om menneskerettighetene. Ved å gi seg selv en negativ offerrolle, kan en komme til å hindre forsoning og gjenopprettelse av gode mellommenneskelige relasjoner.

Øystein Haga, leder av Kulturstyret i Grimstad

Jeg var stortingskandidat for Venstre. Da valgnederlaget var klart, mottok jeg blant annet disse SMS-meldingene: ”Det går dårlig med Venstre. Vi i Grimstad vil ikke ha ”Knut Hamsun” på Stortinget. Slik går det når man hedrer en nazist.” ”Send trangsynet om 6 millioner jøder og ditt menneskesyn til ordfører Antonsen. Vi vil ikke hedre nazisten Hamsun i Grimstad. Hurra for et dårlig venstre/Hamsunvalg.”

Hvordan kunne dette skje? Kulturstyret ble oppfordret til å finne et sted å markere Hamsun. De som seilte ute under krigen, måtte også få sin markering i sjøfartsbyen, dette monumentet er nå snart på plass. Det var med blandede følelser jeg som leder av Kulturstyret gikk i gang med oppgaven om å finne et sted hvor Hamsun kunne markeres: Min far satt fengslet to år i tysk fangenskap under krigen, og det han så av lidelser og håpløshet, fulgte ham hele livet. Vi nådde ikke inn til ham i den tomme ensomheten som periodevis grep ham. Som prest hjalp han mange, seg selv kunne han ikke hjelpe. Vi rundt ham levde i skyggen av denne krigen.

For meg var det viktig å ikke skille dikteren og personen Hamsun, gamle Grimstadfolk hadde et forhold til begge. Til slutt fant vi en plass hvor han kunne markeres med en byste. Ordføreren sier at det ikke har vært noe tema innen kultur som har skapt så stort engasjement, jeg har heller ikke behandlet noen saker som har medført tilsvarende engasjement. Bysten har fått stå, men debatten om Hamsun er ikke over. Ordføreren inviterte og jeg ledet et folkemøte om dialog og forsoning, hvor Inge Eidsvåg innledet til samtale. Vi fikk en livlig dialog for og mot Hamsun og hans verdier, men de krasse innleggene fra avisene uteble.

Arven etter verdensdikteren Hamsun er formidabel. Arven fra personen Hamsun og hans holdninger og verdier må og skal skape debatt. Friheten til å skape debatt er en viktig del av et levende og robust demokrati. Jeg ønsker derfor mine hemmelige SMS-sendere på valgnatten velkommen til dialog med meg. Og så får jeg håpe at vi i alle fall forsoner oss med historien om Hamsun.

Liv Mørland, koordinator i FTL

8. mai 1945 ble ”Johans” far hentet av norske myndigheter. I oppveksten fikk Johan merke hvordan fordømmelsen fra voksne smittet over på barna, ofte flyktet han ut i skogen. Trakasseringen tok ikke slutt med freden og rettsoppgjøret. Også faren og bestefaren til ”Thomas” meldte seg inn i Nasjonal Samling. ”Det at jeg kjente gehalten til NS hjalp meg senere i livet, da jeg startet en dialog med meg selv: Når farfar kunne være med på dette, måtte jeg klare å forholde meg til det. Det ble en impuls til å forstå, enkelt var det ikke, men viktig.” Åtte år gammel ble han skjelt ut av en lærer og satt i en krok i klassen. ”Jeg ble en rebell og vanskelig å ha med å gjøre, og med årene vokste samfunnet til en fiende. Fordømmelsen lever fortsatt i samfunnet.”

”Tyskerbarnet” Anita forteller om skamfølelsen da barna hennes kom hjem fra skolen og fortalte hva tyskerne hadde gjort mot nordmenn under krigen. Og da hun hørte hva de sa på museet, krøp hun sammen i stolen. ”Det er over 60 år siden krigen tok slutt, og fortsatt lages det reportasjer.” Bjørn har også kjent skammen over morens historie. Tausheten skapte utrygghet. ”Noe kan myndighetene fortsatt gjøre for oss, de kan sørge for å skrive en ny og mer nyansert historie fra krigsårene og oppgjøret etterpå. Tortur skal ikke skjules, men nordmennene; seierherrene, gjorde heller ikke alltid det rette. Det kan være vanskelig å innrømme at en tar feil. Æren krenkes. Vi må rett og slett våge å forsones.”

Mange har måttet gå i graven uten å oppleve et forsonlig Norge. For at det skal kunne skje, må det skapes et klima for verdighet og for å kunne legge det vonde bort, slik at mennesker våger å stå frem uten å miste ansikt, og at noen våger å rekke ut en hånd. Mange kan ha noe å be om tilgivelse for: De som kjempet på den ene eller den andre siden. Norske myndigheter som ville sende tyskerbarna til Australia etter krigen. De som snudde ryggen til og fortsatt gjør det. De som sørget for forskjellsbehandling i skolen eller ved at ikke alle har funnet sine navn i offentlige registreringssystemer, også kirkens, selv om de er både født og døpt.

”Om 25 år måtte det vel være slutt på fordømmelsen?” undret ”Johans” far da han ble tatt den maidagen i 1945. ”Det ble ikke med 25 år.” ”Johan” tror det tar lenger tid å vente på forsoning fra andre, det går fortere med en selv. Derfor bærer han i dag ikke nag til noen for ikke å belaste seg selv mer, og fordi alle mennesker er like mye verd.

Fordi vi mennesker er gjensidig avhengig av hverandre, trenger vi også forsoningen. Dette ansvaret kan vi få øye på når vi ser ”den andres ansikt.” Også myndigheter har en samvittighet og en ”indre stemme”; et demokrati har valgt sine verdier. Et stort eller lite samfunn består til slutt av enkeltmennesker, derfor må vi gå sammen om å la forsoningen få plass i vårt samfunn.

* Den vanskelige forsoningen. Per Frick Høydal, terapeut ved Modum Bad

Det gjorde et sterkt inntrykk å lese Arvid Brynes bok ”Vi sloss for Norge”. Her møter vi to menn som i sin ungdom ville slåss og kjempe for landet sitt. Den ene hedres stort etter krigen, den andre må tilbringe år i fangenskap, den ene helt, den andre landsforræder. Boken er et sterkt vitnesbyrd om hvilke muligheter som finnes mellom oss mennesker til å skape forsoning og vennskap, der hvor det før var hat, fiendskap og krig mellom de samme. Begge var villige til å ofre livet på det de trodde på. De står på sett og vis som representanter for mye av det som har skjedd etter krigen: Det ble samtaler etter hvert, som tok livet av seiglivete myter om hvem som var skurker og hvem som var helter.

Jeg vokste opp i et prestehjem hvor far var relativt aktiv og engasjert i motstandsbevegelsen. Under rettsoppgjøret ble han anmodet av biskop Bergrav om å være sjelesørger for Quisling frem til han ble henrettet. Selv har jeg vært sykehusprest i mer enn 20 år, hvor jeg ble kjent med nyere retninger innenfor psykoterapien: Vår fortelling er konstruert – av oss selv, langt mer enn vi er klar over og bevisst om. Den kommer innenfra, ikke utenfra. Teologistudiene lærte oss noe om den flertydighet som ligger i forståelsen og den skriftlige nedtegningen av det Jesus sa og gjorde. Et lands historie er derfor ikke en entydig sak som bare ligger og venter på at noen skal sette ned i tanker, ord og skrifter at ”slik var det.” Seierherren skriver historien, og de med makt definerer oftest hva fortellingene handler om. I psykiatrien er det ekspertene med fagkunnskap som vet hva den andre lider av.

Fra samtaler mellom fiender på Balkan lærte jeg at jo sterkere det religiøse er hos en person i dette området, jo sterkere er også det nasjonale (engasjementet). I det manglet evnen til å nærme seg den andre; jo mer religiøs, jo mer intolerant. Den gruppen som var absolutt lettest å få kontakt med i Bosnia, var muslimene. Gjennom kontakt med serbiske ortodokse prester fikk jeg høre fortellinger som stort sett handlet om all den elendighet de muslimske albanerne i Kosovo utøvde overfor den serbiske minoritetsbefolkningen, som bodde der.

I Europa fins mange ulike fortellinger og religiøse holdninger – og ulike kirkesamfunn. Fortellingen om Svein Blindheim og Bjørn Østring i Arvid Brynes bok gir oss håp og tro på hva som er mulig i denne verden. Erfaringene fra mennesker som lider sjelelig og psykisk, viser oss også hvilken legedom som der ligger i å bli lyttet til, forstått mer enn forklart, hvor der er likeverdighet, gjensidige bekreftelser, hvor en viser respekt for andres lidelser og smerter, og hvor en er villig til å godta den smerte som alltid følger med der hvor en tar opp smertefulle konflikter. Det avgjørende er om der er en ledelse som makter å skape et rom og klima hvor der er støtte, ros og oppmuntring. Smerten som alltid følger med slike forsoningssamtaler, må vi i større grad godta, akseptere. Men som oftest er smerten og ubehaget her forbigående, så sant der er åpenhet og kommunikasjon. Jeg har tro for at slike samtaler er avgjørende viktige om vi skal makte å leve sammen med all vår forskjellighet, annerledeshet – og uenighet.

Oppsummering. Levi G. Eidhamar, førstelektor ved Universitetet i Agder

Det har gått igjen som en rød tråd under hele konferansen: Der finnes variasjoner og mangfold omkring ett og samme tema. Ulike stemmer og ulike synspunkter har belyst temaet fra ulike vinkler. Meningskonformitet skaper en utopi vi ikke ønsker.

Vi har hørt sterke livsfortellinger blant annet om tyskerbarn og NS-barn, som i liten grad har blitt hørt. Andres fortellinger kan gi livsvisdom, om vi tilegner oss dem med ydmykhet. Vi har også hørt Moris Fahris uhyre tankeprovoserende innlegg om minner og glemsel, som utfordrer ”det selvfølgelige”: Hva brukes egne opplevelser og minner til; hat og hevn eller til en erkjennelse av at det vonde aldri må skje igjen – heller ikke på andre måter? Vi har dessuten hørt om ”de konstruerte fortellingene”: Vi former selv våre fortellinger. Og vi er blitt minnet om Norge som fredsnasjon og den rollen vi har ved tildelingen av Nobels fredspris.

Konferansen har fått tydelig frem to verdier: empati og demonisering. Forsoning er evne og vilje til å se med den andres øyne - å vise empati - selv om man ikke er enig. Vi må lære av det som skjedde for 60-70 år siden: Det som skjedde på 1940-tallet, skjer dessverre fortsatt i dag i andre deler av verden. Freden ligger der hvor begge parter former hver sin side forståelig for hverandre. Derfor må vi ta livsfortellinger til asylsøkere og til de som har reell grunn til å flykte, på alvor. De med ”urent mel” skaper negative bilder av en hel gruppe. Vi må unngå å gjøre de samme feilene om igjen med stempling og fordømmelse, slik at det ikke blir nødvendig å arrangere en lignende konferanse i 2080.

Noen inntrykk fra konferansedeltagere

Arrangøren av konferansen, Forum for tro og livssyn, har mottatt mange hyggelige og positive tilbakemeldinger etter konferansen. Flere har gitt uttrykk for at de fant den både ”spennende”, ”interessant”, ”lærerik”, ”inspirerende” og også ”provoserende”. Det er kommet oppfordringer fra flere hold om å arbeide videre med temaet. Av de tilbakemeldingene vi har mottatt, har en person savnet deltagerliste, mer tid til dialog og innspill fra salen, samt et mer balansert utvalg av foredragsholdere. Det har dessuten kommet to kritiske leserinnlegg i Agderposten fra samme person, hvor konferansen blant annet anklages for ikke å ha tatt klar avstand fra nazismens ideologi. Begge innleggene er besvart.

Oppsummerende evaluering i styret

Ut fra tilbakemeldingene og ut fra forumets egne inntrykk må konferansen kunne betraktes som vellykket for en del mennesker. Intensjonen var å få frem mer kunnskap omkring et viktig tema, og å inspirere til forsonende prosesser etter 2. verdenskrig. Det kan vurderes hvorvidt programmet var for tett og om det var satt av tilstrekkelig tid til innspill fra salen / samtaler, vi ser det som positivt at behovet for dialog er til stede. Det er imidlertid vanskelig å imøtekomme mange og ulike behov i en stor forsamling, men vi håper å ha bidradd til nye tanker og refleksjoner omkring forsoning, og at noen mennesker kan nærme seg hverandre. Arrangøren vil ta stilling til om det skal arbeides videre med temaet.

Vi vil berømme foredragsholdere / innledere for sterke og tankevekkende innlegg, og møteleder Pål Repstad for å ha loset deltagerne gjennom en krevende og spennende konferanse med mange ulike innlegg, på en meget fin måte. Forhåpentligvis fikk de fleste som ønsket ordet, anledning til det.

Kristiansand, 14. oktober 2009

Liv Mørland

koordinator

OPPSUMMERING FRA SAMTALER OM FORSONING

– NORGE ETTER 2. VERDENSKRIG

Hotel Norge i Kristiansand - 11. september 2010

Fortsatt finnes det mennesker i Norge som bærer på smertefulle minner etter 2. verdenskrig. Forum for tro og livssyn i Kristiansand har ønsket å gi noen av dem mulighet til å snakke om dette, for å kunne få et bedre liv. Konferansen ”Er forsoning mulig?” i 2009 satte søkelyset på mange tankevekkende og utfordrende temaer. FTL har fått tilbakemeldinger om at den ble viktig for mange. Vi har også mottatt flere oppfordringer om å følge opp temaet. Dette er bakgrunnen for arrangementet i 2010.

Rundt 30 personer deltok i disse samtalene (flere måtte melde avbud like før samlingen på grunn av sykdom). Noen av deltagerne hadde vært til stede på tidligere konferanser, andre var med for første gang.

NOEN INNSPILL FRA SAMTALENE

Personlige fortellinger fra gruppesamtalene gjengis ikke.

* Det mangler tilstrekkelig dokumentasjon i Norge på at det ble begått overgrep og overtramp også blant motstandsfolk. Jeg lovet meg selv og kameratene mine som døde rundt meg, at en dag når jeg fikk sjansen, skulle jeg fortelle hva som hadde skjedd med oss som var med i Nasjonal Samling. Først nå har jeg fått lov til det.

* Består den store kampen i å få rett?

* Det er forskjell på å ha sannheten og å søke den - i forsoningens ånd.

* Vi må snakke tydelig om den nazistiske ideologien og ta klar avstand fra den. Men merkelappene som er satt på en del mennesker, må bort.

* Vi må se på hverandre som mennesker - uansett skjørhet og skrøpelighet. Vi er mennesker og i samme familie, uansett hvordan livene våre er blitt. Martin Buber (tysk jøde og filosof) sa at når et menneske påføres mange nok merkelapper, er det til slutt ikke noe menneske igjen. Da er det lett å kaste vedkommende i konsentrasjonsleir.

Min mor lærte meg å hate synden, men elske synderen.

* Stemplingen burde i det minste stå mer i forhold til det som faktisk skjedde. Jeg blir minnet på det, jevnt og trutt. Da er det ikke lett å glemme.

* Det er viktig å snakke sammen for å kunne glemme. Da jeg omsider fikk fortalt om mitt nag til en bestemt person, glemte jeg hva det hele dreide seg om.

* Sannhetskommisjonen i Sør-Afrika måtte legge bort en rekke saker, for å komme videre i forsoningsprosessen.

* Det er viktig å gjøre opp for seg og be om tilgivelse før en forsoning - så langt det er mulig.

* Friheten til å tenke er et menneskes største ”pre”.

* Hvis en klarer å se hvor bundet en er i sine tanker fra barndom, oppdragelse og omgivelsene, er det mulig å løse opp det som binder en fast.

* Ytringsfriheten er mangelfull for oss med tilknytning til NS. Det trengs enda en generasjon

inn i ulike miljøer, før at den friheten skal bli reell.

* Hvem er det som har så stor makt i samfunnet, at de kan sette et punktum for fortellingene fra krigen?

* Både regjeringen etter krigen og Kirken har sviktet NS-barna og tyskerbarna.

* Den kristne troen har påvirket flere av deltagernes oppfatning av forsoning.

* Noen ganger må vi bære med oss urettferdighet og leve med den. Men det er en velsignelse når andre ser, at jeg har lidd.

* All forsoning preges av smerte. Noen mener det er farlig å gjøre innsiden av et menneske til

utsiden...

* Det vil alltid være noen som bærer smerten for dem som var ansvarlig for den. Men på et tidspunkt må man selv ta stilling til om man vil være stedfortreder, og ta denne smerten på seg.

HVORDAN KOMME VIDERE MED FORSONINGSARBEIDET I NORGE?

* Et virkelig rettsoppgjør fantes ikke etter krigen…

* Det bør opprettes et offentlig forum for tyskerbarn og NS-barn. I Nederland får de gratis psykiatrisk behandling.

* EU kan bidra til fred og forsoning.

* Media har en stor del av ansvaret for at historien fortsatt presenteres unyansert. Historieundervisningen derimot er blitt mer nyansert med årene.

* Det er enklere å få til en dialog uten journalister til stede.

* Vil en utvidelse av historien innebære en ny kamp?

* Forsoning skjer på et individuelt plan: En må gi blaffen i ”hele verden”. Først når en tar et oppgjør med det som har skjedd, er det mulig å bli kvitt smerten.

* Når sorgen kommer til uttrykk, blir fremtiden viktigere.

* Det bør opprettes samtalegrupper flere steder.

* Hamsunjubileet i Grimstad blåste liv i gamle fordommer. Kan et videre forsoningsarbeid knyttes til Hamsun?

* Konsert med Kirsten Flagstad.

* De tause NS-barna må få signaler om at det ikke er så farlig å ha NS-foreldre. Min drøm for NS-barna er at de får anledning til å snakke ut - kanskje en 3. gang.

* Folk må få anledning til å snakke sammen, vise hverandre respekt og lytte til hverandres historier.

* Konferansen i fjor, og denne samlingen, har gjort noe med meg. Fortellingene - enten de er gode eller dårlige - er viktige og sier noe om menneskers erfaringer.

* Vi kan gjøre noe med fortellingene – ikke virkeligheten. Det er opp til hver enkelt hvordan vi former våre fortellinger.

Kristiansand, 13. september 2010

Liv Mørland, koordinator FTL

NOEN HOVEDINNTRYKK OG FREMTIDSPERSPEKTIVER

- EN FELLES UTTALELSE

Det å få anledning til å uttrykke egen sorg, bitterhet og frustrasjoner kanskje for første eller andre gang - og å lytte til andre - åpnet for tanker om forsoning. Andre fikk mer innsikt og forståelse for hvordan en del mennesker har lidd på grunn av fordømmelse og trakassering etter krigen. Mye sårt er fortiet i mange år. Flere samtaler er nødvendig.

Det forsoningsarbeidet som er satt i gang, bør videreføres og nå flere mennesker. Som fredsnasjon er det et viktig signal å formidle forsoning blant våre egne, og at det er mulig å legge onde handlinger fra en krig bak seg. Det kan få stor betydning – også for hvordan vi velger å møte dem som har flyktet hit på grunn av krig og forfølgelse i andre land.

Ansvarlige myndigheter kan bidra til å gjøre dette mulig.

Med sin historie og sin etiske forankring har kirken et stort ansvar for å bidra til å videreføre de påbegynte samtaler. Det kan gi blant annet NS-barn og tyskerbarn en menneskelig oppreisning for den overlast de urettmessig måtte ha vært utsatt for. Vi oppfordrer Den Norske kirkes sentrale organer til å delta i den videre prosessen, for å bidra til at sår kan leges og at urett som er begått, kan få sin oppreisning.

Ole Danbolt Mjøs Per Frick Høydal

(sign) (sign)

innleder og gruppeleder gruppeleder/ansvarlig for samtaler i plenum

Helge Schmidt Liv Mørland

(sign) (sign)

gruppeleder og vararepresentant i FTL gruppeleder og koordinator i FTL

Rolf M. Danielsen

(sign)

styreleder i FTL