Myter om krigen 2

”Regjeringen har etter Grunnloven ingen lovgivende myndighet. Men med hjemmel i Stortingets fullmakt av 9. april 1940 (Elverumsfullmakten) kunne Nygaardsvold regjeringen i overensstemmelse med Grunnlovens § 17 styre ved hjelp av såkalte provisoriske anordninger inntil Stortinget kom sammen igjen.” Ole Kolsrud, førstearkivar Riksarkivet, fra [arkiv]magasinet 3/09.

Dette er det offisielle Norge sitt syn på landssvikanordningene. Stortinget kom sammen i juni 1945 og Gabriel Moseide tok opp spørsmålet om å godkjenne landssvikanordningene, helt i tråd med Grunnloven, men ble klubbet ned av presidenten. Først den 6. februar 1947 ble anordningene godkjent av Stortinget. Saksordfører Sagen sa da at i navnet er dette et lovverk, men i virkeligheten er det en domsavsigelse. Da man hadde effektuert dødsstraffer, hadde ikke Stortinget annet å gjøre enn å strø sand på saken.

Anordningene ble til i Norge av en komitè nedsatt av Hjemmefrontens ledelse, og bestod av følgende fire personer:

Høyesterettsdommer Solem, som gikk ut av Høyesterett og ble lagmann i Eidsiva lagmannsrett. (Han administrerte dermed sakene).

Høyesterettsadvokat Jens Christian Hauge. Fra 1945 leder av Erstatningsdirektoratet (ED).

Høyesterettsadvokat Sven Arntzen. Fra 1945 riksadvokat til han måtte gå i 1946, etter avsløring av hvordan XU (amerikansk etterretningsorganisasjon under okkupasjonen) i Oslo ble avslørt.

Andreas Aulie, Rikspolitisjef i 1945. Overtok Riksadvokat stillingen etter Arntzen.

Det var altså N.S. sine verste politiske motstandere som utarbeidet landssvikanordningene som inneholder brudd på 12 av Grunnlovens paragrafer. Lovmakerne besatte så de viktigste stillingene innen rettsvesen og politi. Det var ikke rart at de landssviktiltalte følte seg forhåndsdømt.

Elverumsfullmakten: Hambro kom med fire forslag på møtet i Elverum. Tre ble enstemmig vedtatt, men den såkalte Elverumsfullmakten ble ikke satt under avstemning og således ikke vedtatt. Imidlertid henger denne på Stortinget med Kongens stempel. Selv sa Hambro til Undersøkelseskomiteèn at han ikke satte fullmakten under avstemning fordi han regnet med at representant Førre ville reise en debatt. Det kom frem på Elverumsmøtet at regjeringen etter paragraf 17 har anledning til å gi provisoriske anordninger. At det etter paragrafen bare kan gis anordninger gjeldende handel, toll, næringsveier og politi var noe av det Londonregjeringen overså, d.v.s. Trygve Lie trodde han kunne bytte ordet toll med folk og da var alt i orden.

Representanten Førre (uavhengig etter 1939 da han brøt med Arbeiderpartiet p.g.a. forlengelsen av Stortingsperioden fra 3 år til 4 år) har i et intervju i Harstad Tidende fortalt at det stenografiske referatet fra Elverumsmøtet var korrekt. Men da han fikk tilsendt Stortingstidende var referatet fra møtet forandret slik at hans protest mot fullmakten ikke kom frem.

Referatene er nå i orden, men fullmakten i glass og ramme henger fremdeles på Stortinget.

Siste gang jeg hørte professor og jurist Johs. Andenæs uttalte seg offentlig angående rettsoppgjøret, var da hans bok ”Det vanskelige oppgjøret” kom i tredje opplag i 1998. ”Det kan se ut som om det ble brukt feil lovanvendelse i rettsoppgjøret”. Sterke ord fra en gammel mann som var med på å forme oppgjøret.

Rolv Olsen