Når patriotisme trumfer historien
Oppdatert: 10.mai.
2016 22:08 Publisert:
10.mai. 2016 22:08
Etter planen skulle det
ambisiøse museet om andre verdenskrig åpne i Gdansk neste år og se slik ut. Men
museet er ikke patriotisk nok for den polske regjeringen og har derfor en
usikker fremtid. FOTO: Krzysztof Droszcz
/ TT / NTB Scanpix,
I
den polske regjeringens historiebilde er det bare plass til helter og martyrer,
ikke polakker som myrdet jøder under krigen.
- Vi kjempet aldri for et
slikt Polen, sier den legendariske filmskaperen Andrzej Wajda
i et ferskt intervju med den tyske avisen Die Welt. Wajda
var med i Hjemmearmeen under den annen verdenskrig, i
Solidaritet på 80-tallet og regnes som en nasjonalkronikør med sine filmer fra
Polens historie. Det Polen han sikter til, er det nåværende, regjert av den
nasjonalkonservative regjeringen som kom til makten i fjor.
Wajda var blant dem som reagerte da polsk stats-TV viste
Oscar-vinneren Ida
med tekstplakater i forkant som påsto at polakker i virkeligheten hjalp jøder
under den annen verdenskrig og ikke deltok i forfølgelse av dem, noe som er et
tema i filmen.
Martyrlandet
Lov- og rettferdighetspartiet (PiS) har tradisjonelle verdier og identitetspolitikk høyt
på dagsordenen. En historiefremstilling i PiS-ånd
skal understreke at Polen er en helt spesiell nasjon, alltid på det godes side.
Da passer ikke fortellinger om
polakker som myrdet jøder eller hjalp nazistene under krigen inn, slik
innrammingen av Ida
viser. Et annet eksempel er anklagene mot historikeren og Princeton-professoren
Jan Gross, som etterforskes for å ha fornærmet den polske nasjon og ble forhørt
i fem timer i Katowice i april. Han hevder at polakker drepte flere jøder enn
tyskere under krigen, en påstand som treffer midt i det nasjonale selvbildet.
President Andzrej Duda har
også truet med å frata Gross den polske fortjenestemedaljen.
Gross har tidligere skrevet
boken Neighbours,
Naboer, der han beskriver hvordan polske landsbyboere massakrerte 1600 jøder i Jedwabne i 1941. Den skapte rabalder, men var også med på å
øke forståelsen for krigens nyanser.
«Patriotisk oppdragelse»
Aftenpostens
Moskva-korrespondent Per Anders Johansen skrev nylig en artikkel om den
russiske presidenten Putins femårsplan for «patriotisk oppdragelse av
borgerne». Historien skal redigeres med formål å hindre en Majdan-revolusjon,
og man går ikke av veien for regelrett forfalskning.
I Polen handler det mer om å
velge bort det som ikke passer inn, en prosess som ligner på våre norske
erfaringer: Hvor lang tid tok det ikke før vi kunne snakke ordentlig om
nordmenns rolle i å sende norske jøder til utryddelsesleire?
Det tragiske med utviklingen i
dagens Polen er at myndighetene faktisk ønsker å reversere den smertefulle
prosessen en anerkjennelse av egen historie ofte er. Et eksempel på hvor langt
man er kommet, er det storslåtte Polin-museet i
Warszawa. Det har høstet internasjonal anerkjennelse for sin fremstilling av
polske jøders historie.
Men nå stikker PiS-regjeringen kjepper i hjulene for et ambisiøst museum i
Gdansk over den annen verdenskrig. Her skulle krigen fremstilles fra et
mangfold av synspunkter og land. I stedet kommer et innadvendt og mindre museum
om den tyske invasjonen av Polen og det som skjedde på Westerplatte
i 1939, skriver den amerikanske historikeren Timothy Snyder
i The New York Review of Books. Polen-kjenneren Snyder har
for øvrig også sagt at dersom Gross fratas sin orden, vil han selv returnere
sin i protest.
Spionen Walesa
Partilederen i PiS, Jaroslaw Kaczynski, har i
likhet med fredsprisvinneren Lech Walesa sin bakgrunn fra Solidaritet,
fagforeningen som sto opp mot kommunistregimet og bidro til Berlinmurens
fall i 1989. Men Kaczynski mener at den fredelige
overgangen til den nye tid foregikk på kommunistenes premisser, og at det
derfor er først nå Polen kan bli et egentlig uavhengig land.
I dette bildet er ikke Walesa
noen helt, men en spion for kommunistene. Dette er en gammel historie med et
snev av sannhet: Walesa skrev ganske sikkert under på en avtale med
sikkerhetstjenesten, men han ble neppe informant i praksis.
Regissøren Andzrej
Wajda var selv aktiv i Solidaritet og reagerer sterkt
på tilskitningen av vennen Walesa. - I dag finnes det minst to versjoner
av historien: Den jeg så med mine egne øyne og dagens tolkning av den. Jeg vet
hva som virkelig skjedde, og hvem som var helten, sier han til Die Welt.
Mye å være stolte av
Og polakker har jo all mulig
grunn til å være stolte av det som virkelig skjedde, av de mange som faktisk
hjalp jøder under krigen, av alle som kjempet heroisk mot nazistene og av
Solidaritetsbevegelsen, som bidro til å velte kommunismen i Europa.
Formålet med PiS-regjeringens historiepolitikk skal være å øke
patriotismen og styrke polsk kultur. Men hvis ikke et lands historiefortelling
bygges på sannhetssøken, øker usikkerheten i det lange løp.
Det vi ser nå ikke et Polen som
får en stoltere og klarere nasjonal identitet, men et Polen som blir sterkere
splittet.
· •
Er Norge bedre enn Polen?
Norge har også to versjoner av historien, der ett sort/hvitt
bilde fortsatt er dominerende fordi det har vært og er nesten umulig å komme
til orde med upassende fakta. Derfor er det praktisk talt ukjent at manglende
kommunikasjon har ført til det motsatte sort/hvitt-bildet, der sort hos de ene
er hvitt hos de andre. I en ukjent bok fra 1965 som forteller historien om en
frontsøster (ikke NS) gift med en skipper som ble kidnappet av russerne og døde
av det, står det at nordmenn etter krigen ble delt i to grupper: Helter og
martyrer.
Inger Cecilie Stridsklev Kontaktperson for Vennetreff for NS-barn
les
mer
•
Er Norge bedre enn Polen?
"Forat I ikke
skal dømmes" av Oliver Langeland. FORTIET NORSK KRIGSHISTORIE.
I siste verdenskrig satte våre politikere verdensrekord i udugelighet. I 1940
hadde vi 450.000 kampdyktige menn som så 15.000 tyskere okkupere vårt land.
Hva var det egentlig som skjedde?
Milorgs D-13 major Oliver H. Langeland tar oppgjør med regjeringens
forsvarspolitikk i forkant av 9. april og landssvikoppgjøret.
Vi gjorde gode og dårlige ting under okkupasjonen. Vi vant vår frihet for at
andre kjempet, og landssvikoppgjøret var først og fremst et politisk oppgjør, ikke
noe rettferdig rettsoppgjør.
I likhet med hans (Langeland) første bok "Dømmer ikke" ble denne
boken for sterk kost.
Behandlet i Stortinget og inndratt ved dom. KRIGSHELTEN SKULLE KNEBLES TIL
TAUSHET.
Norge har ikke mye å skryte av hva angår å forsvare sitt folk -
medregnet sine norske jøder.
Intet er lært av historien. Pr. i dag er regjeringen i ferd med å begå
samme/liknende fadese. Kritiske røster blir atter en gang, brakt mer eller
mindre, til taushet.
Hvordan skal DENNE historien (en gang) fortelles?