|
|
|
|||||||||
|
|
Bokomtale – Blodbadet i Karelen |
|
||||||||
|
|
|
Om Vennetreff |
||||||||
|
Bokomtale ved I.C.Stridsklev BLODBADET I KARELEN Skijegerbataljonenes undergang 25-27. juni 1944 av Stein Ugelvik Larsen og Frank Magnes
Til tross for at forfatteren opplevde det norske samfunns manglende vilje til å tilbakeføre disse falne nordmenn til en grav og norsk jord, har han ikke forstått hvor stort det norske samfunnets svik var mot disse soldatene, som ofret sine liv for Norges frihet, og for å hjelpe det finske broderfolk i kamp mot Stalins Sovjet. Det er også et faktum at jo senere frontkjempere kom tilbake til Norge etter krigen, jo mindre hadde de tapt av sin positive innstilling til det norske samfunnet. En av dem var Wolfgang Windingstad, som kom tilbake til Norge fra sovjetisk fangenskap i oktober 1953. Sigurd Senje ville skrive bok om ham. Til tross for at Windingstad ikke hadde noe å fortelle om jøder; Det var knapt sivile, heller ikke jøder der de var. Likevel skrev Senje ned en av de obligatoriske jødehistoriene. Senje sa at den måtte de ha med, ellers ville ikke boken selge. Windingstad hadde håpet å bli spurt da boken kom ut, men ingen spurte ham. Da boken kom i nytt opplag etter at Senje var død, fikk Wolfgang beskjed om at den ikke kunne endres, og at de bare ble et opptrykk. Heller ikke etter denne utgivelsen ble han spurt, bare behandlet som om han skulle ha vært en antisemitt. Som det står i Senjes bok: ”Dette forteller at mange av de frivillige i Skijegerbataljonen visste mer enn de ønsket om hva Waffen-SS kunne brukes til”. Endelig, ved presentasjonen i denne boken der dette er sitert, kom han til orde, og fikk dementert påstanden. Forfatteren gjentar at disse frontkjemperne ikke burde vært på Hasselmann/Kaprolat. En av dem mener at styrken på Hasselmann som ble først angrepet burde vært trukket tilbake til Kaprolat. I tillegg var de blitt beordret til å bli hvor de var, en ordre som ikke ble trukket tilbake. De ble også lovet forsterkninger som ikke kom. Hverken postverket, Utenriksdepartementet eller Norges Røde Kors ville hjelpe med å sende brev og pakker til frontkjempere i alliert fangenskap. De som hjalp var det tyske Evangelisches Hilfswerk som ikke tok hensyn til nasjonalitet. Siden Utenriksdepartementet ikke var til noen hjelp, henvendte familien seg til generalsekretær Furubotn i Norges Kommunistiske parti, som til slutt fikk Wolfgang Windingstad, fire andre frontkjempere og to andre fanger, en kvinne og en kommunist, hjem i oktober 1953. Den triste slutten til Skijegerbataljonen er beskrevet i boken, der dens leder Frode Halle ble skiftet ut og imot både offiserers og meniges ønsker og avtaler da de vervet seg, ble fordelt til tyske politienheter. Disse ble våren 1945 satt inn mot hjemmestyrker. Den nye sjefen var Egil Hoel. Han var den nordmann som hadde hatt den høyeste kommando av alle nordmenn i 2. Verdenskrig i utenlandsk tjeneste, uavhengig av side. Men Egil Hoel var pressbar: I 1923 hadde han giftet seg med en jødinne, sønnedatter av en av stifterne av det Mosaiske Trossamfunn. Hun hadde også barn fra første ekteskap. Egil Hoels kone og barna kom seg godt gjennom okkupasjonstiden. Men ikke mindre enn 5 skijegere falt, tre av dem ble henrettet av egne landsmenn i annen halvdel av april 1945 (De to som ”angivelig” ble henrettet nær Skien døde av nakkeskudd ifølge Rettsmedisinsk institutt). I tillegg ble som boken beskriver en skijeger henrettet for faneflukt i samme måned. Saniteteren ble i tillegg henrettet som fange på slagmarken i Karelen, og 24 av de 41 som var fanger i Sovjet døde som fanger i tillegg til de ca 100 som falt i slaget. En av dem fra slaget begrenset uretten de opplevde av landsmenn etter krigen ved å bli båtflyktning til Argentina. Mange mistet all aktelse for det landet de hadde satset liv og helse for å sikre friheten til. Jon Michelets bok er nevnt, men ikke juristen Roar Astrup Nielsens bøker om flukten: ”Solbris Ohoi” og ”Eventyret om Solbris”. De anbefales! Også denne boken gir en god del objektiv informasjon. IC Stridsklev |
Stein