|
|
|
|||||||||
|
|
Bokomtale |
|
||||||||
|
|
|
Om Vennetreff |
||||||||
|
Vegard Sæther : ”Frontsøstre – Norske kvinner under hakekorset” Bokomtale ved I.C.Stridsklev ”Frontsøstre
– Norske kvinner under hakekorset” - eller under Olavskorset?
Her er deres mening: 1: Hun er skuffet over boken til Vegard Sæther. Det var altfor mye Hitler i den. Hun hadde aldri tenkt på at de var under Hitler, og hadde ingen undervisning om ham. Hun var reist ut for å hjelpe. Hun hadde absolutt ikke avlagt ed til Hitler, og hadde heller ikke hørt om norske frontsøstre som hadde det. Hun hadde ikke hørt om ”Braune Schwestern”, de som virkelig hadde avlagt ed til Hitler. Hun rev ut de første sidene, de om Hitler før datteren fikk lese den. Datteren ble likevel forskrekket, og spurte også etter de sidene hun hadde revet ut. Hun angrer at hun betrodde Sæther et bilde av familien sin, som han har brukt i boken. Han var hyggelig, men… 2: Hun fikk Vegard Sæthers ”Frontsøstre” i går. Hun reagerte på forsiden, med tre frontsøstre oppå en tanks. Frontsøstrene hadde ikke noe med våpen å gjøre! Når jeg spør om hun hadde avlagt løfte til Hitler lo hun høyt. Det hadde hun heller aldri i livet hørt at noen frontsøstre hadde gjort. Men hun var tilfreds med hvordan det hun selv hadde sagt ble gjengitt. 3: Hun har lest Vegard Sæthers bok ”Frontsøstre”, og er kommet over det verste. Frontkjemperboken var litt bedre. Har Sæther noe oppdrag eller understøttelse? Er det HL-senteret som står bak? Han er av en annen generasjon. Det er bare sånn. Hun har aldri avlagt løfte til Hitler. Det var det ikke noe grunnlag for. Hun har heller ikke hørt om noen andre som har gjort det. Det er triste greier. Seierherren og hans barn skriver historien. De vet enda mindre enn de eldre. Alt er jo tendensiøst. Man ser hvilken side han er på. Tidene har ikke forandret seg. Hun har lest Sæthers bøker om frontkjempere og om krigsseilerne. De var bedre.” Siden tyske Røde Kors-søstre avla ed til Hitler har Sæther gått ut fra at det gjaldt alle, også norske, uten å spørre dem han visste om. Det passer jo med herskende fordommer. Sæther noterer s.46 at ”NS-staten tok form under dekning av tyske bajonetter”. Han tror kanskje at nordmenn flest ville hatt det bedre med en Terboven uten reell norsk opposisjon, og at det var et alternativ at en eksilregjering kunne ha innflytelse i et okkupert land. Medlemmene av Nasjonal Samling opplevde seg som de som sto foran tyskernes bajonetter til vern for sine uforstående og utakknemlige landsmenn. Vegard Sæther har brukt Emberland og Kotts bok om Hitlers Norge som kilde for beskrivelsen av Olaf Fermann, visepresident (ikke ”visedirektør”) i Norges Røde Kors fra 1942 til 1945. Han tok seg spesielt av frontsøstre og frontkjempere. Fra 1915 til 1918 ledet han et større hjelpearbeid for krigsfanger i Russland. Han mottok den sjeldne utmerkelse som utlending å bli tildelt Det Russiske Røde Kors Orden av 1. og 2. klasse. Han opplevde terroren i Leningrad i 1919 sammen med Quisling. Olaf Fermann reddet mange nordmenns liv, også fordi han hadde en hemmelig avtale med Himmler om at norske politiske fanger skulle behandles bra både i norske og tyske leire. Slik beskriver Vegard Sæther Fermann (s.38): Sammen med Himmler deltok han som SS-Untersturmführer på en inspeksjonsreise til Østfronten. Fermanns oppgave var først og fremst å gjøre seg kjent med landbruksområder som, etter Hitlers planer om kolonisering av østområdene, var tiltenkt norske bønder. For å tilrettelegge for denne koloniseringen, ble menneskene som bodde i områdene fordrevet og drept. Det er svært sannsynlig at Fermann observerte folkemordet på nært hold, noe som underbygges av at han fikk nervøst sammenbrudd og aldri mer ville snakke om det han så.” Georg Wilhelm Müller, vitnet følgende i Fermanns sak: ”Tiltalte ble ikke betraktet som tilhørende SS. Vitnet vet at tiltalte riktignok hadde SS-uniform, men såvidt vitnet vet var tiltalte SS-Fachführer. Det var skikk og bruk i SS akkurat som sannsynligvis i den norske og brititske armé å gi visse personer ved visse anledninger, for eksempel ved konferanser, reiser o.s.v. rett til å bære uniform, hvilket medførte visse lettelser for dem uten at de derved ble medlem av SS. Det er etter vitnets mening også tilfelle med tiltalte. Det var kjent i SS-kretser at Fachführer meget sjelden var medlemmer av SS.” Men Fermann har etterlatt mye skriftlig materiale, blant annet boken ”Den norske barmhjertighetsfront under krigen”. Det er en av de bøkene jeg forgjeves etterlyste på Nasjonalbiblioteket, og som de sa ikke fantes. Jeg ga dem en kopi da jeg likevel fant den. Den finnes blant papirene til ”Landsviksaken” til Fermann i Riksarkivet. Han tålte ikke å bli dømt for sin innsats i Norges Røde Kors, og ga seg ikke før han ble frikjent for det i 1967. I likhet med frifinnelsen av Oliver H. Langeland, skrev avisene heller ikke om denne frifinnelsen. Dette skrev Fermann om denne reisen: ”Sammen med den øverste leder av Tysk Røde Kors reiste jeg rundt om i Øst-Tyskland, Polen og de okkuperte områder av Russland. Jeg satte meg som oppgave å få i stand et internasjonalt hjelpearbeide for de tallrike hjelpeløse og foreldreløse barn som var etterlatt bak fronten ettersom tyskerne rykket frem.” ”Det er vanskelig å forstå denne mann. Under min reise i Øst-områdene i 1941 var jeg flere ganger i lengere tid i Himmlers følge. Den Himmler man lærte å kjenne på en sådan reise faller så helt ut av det bildet, som man ut fra alt det som man nå vet vil danne seg, at jeg ikke vil forsøke å gi noen karakteristikk. ” Fermann henviser så til Folke Bernadottes, biskop Fjellbus og til biskop Berggravs beskrivelse av Himmler fra ”Da kampen kom” s185. Himmler brukte atskillig lengre tid hos Berggrav enn hos Quisling i sitt besøk i Norge. ” I 1941 var det ingen fiendtlighet i de områder som jeg besøkte. Krigen hadde gått meget hurtig, og det var kun enkelte steder hvor man kunne se at det hadde funnet kamp sted. Himmler interesserte seg for landbruket. Det ble ordnet med fagfolk som skulle assistere med maskiner, redskaper av forskjellig art og såvare. Jeg var i følge med en Røde Kors delegasjon. Det ble rekvirert husrom for opprettelse av barnehjem og helseorganisasjonen ble det tatt hånd om. Noen motstandsbevegelse fantes det øyensynlig den gang ikke. Vi reiste uten beskyttelse i et par biler. Det var meningen å mobilisere Det Internasjonale Røde Kors i Genève og få med det pengesterke amerikanske Røde Kors på hjelpeaksjonen. Himmler godtok planen og under det innledende arbeide fikk jeg anbragt noen hundre foreldreløse barn. Men så kom U.S.A. inn i krigen, og planen måtte oppgis. Himmler hadde planlagt å kolonisere grenseområdene mellom Polen og Russland bl.a. med norske og danske bønder når krigen var slutt, og tilbø meg å lede det forberedende arbeide. Jeg avslo.” ”Jeg fulgte hele tiden med i utviklingen i Norge og reagerte sterkt på tyskernes fremferd. Jeg samlet min kritikk i et PM til Himmler i september 1941. ” Fermann protesterte både mot Terbovens tale i september 1941, mot henrettelsen av Wickstrøm og Hansteen, og mot at nordmenn ble satt inn i kampene på Østfronten etter at de egentlig var kommet til Tyskland for militær opplæring, uten hell. Skuffet og nedbrutt reiste han tilbake til Norge. Da han var kommet seg på nyåret oppsøkte han direktør Heyerdahl i Siemens. Heyerdahl var president i Norges Røde Kors, og overtalte Fermann til å bli visepresident. Kort sagt: Boken inneholder en del konkrete opplysninger om frontsøstre, men bør absolutt leses med kritikk. IC Stridsklev |
Vegard
Sæther bygger sin bok om frontsøstrene delvis på intervjuer med tre av dem.