|
|
|||||||||
|
Bokomtale – NORGES VERSTE NAZISTER |
|
||||||||
|
|
|||||||||
Bokomtale ved I.C.Stridsklev NORGES VERSTE NAZISTER (?) – Nordmenn og tyskere i
Hitlers tjeneste 1940-45 av
Bernt Roughtvedt Her
har Bernt Roughtvedt sauset sammen 61 tyske og norske
nazister og medlemmer av Nasjonal Samling i en (u)salig blanding. Det kan
virke mer som en omtale av de med best kjente navn, enn av de ”verste
nazistene”. Jeg har tenkt å fremstille en del av de omtalte medlemmene av
Nasjonal Samling som de tapre forsvarere av Norges og nordmenns interesser
som de var. Listen kan komme til å bli utvidet. OLGA
BJONER(1887-1969) HANS JAKOB SKAAR PEDERSEN(1908-1946) Olga Bjoner var datter av en lærer. Hun var
journalist i ”Tidens Tegn”. I 1912 giftet hun seg med bonden Jørgen Mathias
Bjoner. Olga Bjoner bygde opp
Norges Bondekvinnelag i 1920- og 1930-årene. “Innen bondereisningen har fru
Bjoner et lysende navn ... symbolet for reisningen av bondekvinner landet
rundt,” skrev bondepressen ved Olga Bjoners femtiårsdag
i 1937. Siden begynnelsen av 1920-årene hadde hun med humør og energi
personlig mobilisert en bevegelse som til da talte 400 lokale lag og 25
000–30 000 medlemmer, et betydelig tilskudd til bondereisningen. Norges
Bondekvinnelag ble formelt tilsluttet Norges Bondelag i 1925; gjennom det er
bondekvinnene blitt frigjort, skrev Nationen: “De føler sig nu som en 'stand'
innen denne vår organiserte tidsalder.” Olga Bjoner var medlem av
Norges Bondelags landsstyre fra 1927, fra 1928 av arbeidsutvalget. Hun var
vararepresentant for Bondepartiet til Stortinget 1930–33; hun ble landskjent
som foredragsholder og fast redaktør av kvinnestoffet i bondepressen. –
Bondelagets internasjonale kontakter lå henne særlig på hjertet; med egen bil
gjorde hun i 1930-årene hyppige reiser til Danmark, Tyskland og de baltiske
land. 1939–40 var hun ikke mindre enn tre ganger i Tyskland, dessuten i
Storbritannia og i Königsberg. Hun henvendte seg også til bondepartiets
statsråd Mellbye senhøstes 1939,som skulle i et nordisk toppmøte i Stockholm.
Men Mellbye fikk beskjed fra Koht at ”England skulle ha seg frabedt noen som
helst innblanding i krigens gang”. Ved hjemkomsten i januar 1940 rapporterte
hun til Utenriksdepartementet at hennes kontakter hadde advart henne mot en
kommende tysk aksjon mot Norge som svar på britisk aktivitet. Før det hadde
hun arbeidet sammen en del andre kvinner for et sterkere forsvar, så Norge
ved behov kunne verge sin nøytralitet. Hun var også med i Finnlandshjelpen
med foredrag og innsamling under Vinterkrigen 1939-40. Hun var i Steinkjer
9.4.1940. Hun gråt da ulykken rammet Norge. Hun likte ikke Quislings
statskupp, og var tilfreds med Administrasjonsrådet. På vei hjem,
erfarte hun at 200 norske soldater var tatt av 30-40 tyske, fordi nordmennene
hadde hatt våpnene sine på en lastebil som kjørte etter dem. Om sommeren
leste hun i de ledende osloaviser om ”Kongens synd mot sitt folk” og var
krasse mot dem som rømte til England. For å bidra
til at Norge skulle gjenvinne sin frihet meldte hun seg inn i Nasjonal
Samling i slutten av oktober 1940. 1.12.1940 ble hun propagandaleder for
Nasjonal Samlings Kvinneorganisasjon (NSK), og i august 1941 ble hun leder
for Nasjonal Samlings Kvinneorganisasjon(NSK). Hun hadde tenkt å lage en
felles kvinneorganisasjon med Norske Kvinners Nasjonalråd, Arbeiderkvinnene,
Yrkeskvinnene og Bondekvinnene representert ved Olga Bjoner. Under Bjoners
ledelse (med tittelen riksleder fra 1944) ble NSK bygd ut til ca. 16 000
medlemmer, nesten 1/3 av partiets totale medlemstall. NSK drev mødreskoler, husstellstasjoner og systuer landet rundt. I
lagene ble det stoppet strømper for frontkjemperne. For å unngå beslag av
kirkeklokkene, slik det ble gjort i Holland, samlet NSK inn 2,5 tonn metaller
fra husholdningene. NSK dannet i 1944 et Kvinnenes hjelpekorps for å komme
arbeidsmobilisering av kvinnene i forkjøpet. Bjoner holdt hele tiden en skarp
profil mot Reichskommissar Terboven, som hun anså
som en ulykke; mistilliten var gjensidig. Hun var imot arrestasjonen av
jødene. Som andre NS-folk trodde hun at jødene skulle bli sendt til en leir i
Polen til krigens slutt, det hadde en tysker i Wehrmacht
fortalt henne. Hun oppnådde i over 30
saker å få dødsdømte benådet og hun fikk mange fanger frigitt. Hun ga gjerne
reisetillatelser. Hun tok ikke mot belønning for dette. Da kunne hun ha blitt
rik. Men da hun trengte hjelp, etter krigen svek de hun hadde hjulpet henne. Bjoner arbeidet iherdig
for økt kvinneandel på alle nivåer av NS. Hun talte for innføring av
barnetrygd. Barnetrygd ble innført ved nyttår 1945. Hun krevde kvinners
likestilling i arbeidsliv og politikk for partiet og agiterte for kvinnenes
betydning for politikk og samfunnsliv. Mødrehygienekontorene ble stengt i
1941 og erstattet med Helsestasjoner for mor og barn. I 1942 ble det innført
ordning med husmorvikarer. De samlet inn tøy til å sy om til spebarn og andre
som trengte det. Olga Bjoner ble arrestert
hjemme på gården i Hobøl i maidagene 1945, brakt til fengselet i Moss og
siden til Bredtvedt. Under fangenskapet (713 dager
i varetekt) opplevde hun trakasserier og stadig sjikane, hun opplevde å være
på utstilling. Hun opplevde seksuelle overgrep, og ble helsemessig brutt ned.
En kan undres på om voldtekter skulle være en måte å overbevise Olga Bjoner
om at hennes dommere hadde rett, etter som fengselsdirektør Aslaug Aasland
påsto overfor henne at grunnen til at kvinner meldte seg inn i Nasjonal
Samling var at de var erotisk underernært. På annen måte var hun i alle fall
underernært: Hun gikk ned fra 70 til 48 kg. Rettssaken i Eidsivating
lagmannsrett i mars 1948 ble ledet av lagmann Erik Solem. Selv var hun
sykepermittert da dommen – 6 års fengsel – falt. I tillegg ble hun fradømt
kr.15 000 og tap av stemmerett osv. i 10 år. I tillegg ble hun frastjålet
verdier over dobbelt så store som det hun ble fradømt. Retten fant at hun som
forgrunnsskikkelse i NS, bar fullt ansvar for okkupasjonstidens tyngsler, og
festet ingen tiltro til hennes forklaring om at hun hadde handlet til landets
eller kvinnenes beste. Hun viste storsinn mot Bondelaget etter krigen. Når
NS-kvinner som var utstøtt av bondelaget ble bedt om å melde seg inn igjen,
sa hun at de burde gjøre det, til tross for at bondekvinnene hadde skrevet
sin grunnlegger ut av sin historie. På eget forlag utgav hun i
1955 Dette har hendt, et av etterkrigsoppgjørets bitreste
anklageskrifter. OLAF WILLY FERMANN(1892-1975) I
”Den norske barmhjertighetsfront under krigen” forteller Fermann sin historie
slik i utdrag(s.8-12): Han
ble født 17.2.1892 i Oslo. Etter utdannelsen bodde han i England, Tyskland og
Frankrike. Så ble han ansatt i Det norske Generalkonsulat i Petrograd
(Leningrad, St. Petersburg). Der startet han senere en transportforretning og
giftet seg. Fra 1915 til 1918 ledet han et større hjelpearbeid for
krigsfanger. Han mottok den sjeldne utmerkelse som utlending å bli tildelt
Det Russiske Røde Kors Orden av 1. og 2. klasse. Under
revolusjonen ble han satt til å føre forhandlinger med sjefen for GPU, senere
KGB, det beryktede kommunistiske hemmelige politi. Han opplevde at de
revolusjonære bolsjeviker tross alt var mennesker som det gikk an å forhandle
med og få positive resultater på tvers av borgerkrigens hat og politiske
fanatisme. Disse erfaringene ble nyttige i okkupasjonstidens Norge. Han
traff Quisling
første gang under revolusjonen i Russland. Under terroren i Petrograd fikk
han erfare revolusjonens mest brutale sider. Senere ble han bedt om å være
med i Quislings hjelpeaksjon i 1922-23 mot den første utgaven av Stalins
arrangerte hungersnød i Europas kornkammer Holodomor,
men var forhindret. I
1933 traff han Quisling igjen. Fermann bodde da fortsatt utenlands. Sett fra
utlandet virket partikampen hjemme som et spill av krefter, og at Quislings
nasjonale samling pekte i riktig retning. Han
ble medlem av Nasjonal Samling, og stifter og leder av Nasjonal Samlings
Utenriksorganisasjon (NSUO) fra 1934. Han kunne ikke være industrileder
i nazi-Tyskland uten tysk statsborgerskap. Han ga
avkall på store økonomiske verdier og ble bare sleeping
partner i det som var blitt Tysklands største knekkebrødfabrikk for å beholde
sitt norske statsborgerskap. I 1939 kom
han derfor tilbake til Norge. Han etablerte et kullselskap. 16. april 1940
hørte han biskop Berggravs radiotale der biskopen advarte mot at nordmenn
uten uniform risikerte å bli skutt uten dom som franktirører. Fermann skulle
likevel til Tyskland for å hente sin familie. Han hadde truffet Himmler hos en felles venn. Fermann oppsøkte Himmler,
og oppnådde at Himmler utstedte en telegrafisk
ordre om at norske irregulære tropper som ble tatt til fange skulle behandles
som soldater, og ikke som franktirører som var
hjemfalne til dødsstraff. I
1941 fikk han et tilbud om å delta på humanitært arbeid i Øst-Europa sammen
med lederen for det tyske Røde Kors i Øst-Tyskland, Polen og den okkuperte
del av Russland. Han lyktes i å få plassert noen hundre foreldreløse barn.
Fermann opplevde ingen fiendtlighet i de områder han besøkte. (s.13). ” Krigen hadde gått meget hurtig, og det var kun enkelte
steder hvor man kunne se at det hadde funnet kamp sted. Himmler
interesserte seg for landbruket. Det ble ordnet med fagfolk som skulle
assistere med maskiner, redskaper av forskjellig art og såvare”. Fermann var
i følge med en Røde Kors delegasjon. ”Det ble rekvirert husrom for
opprettelse av barnehjem og helseorganisasjonen ble det tatt hånd om. Noen
motstandsbevegelse fantes det øyensynlig den gang ikke. Vi reiste uten
beskyttelse i et par biler.” Fermann
nektet å delta i Himmlers planer om å kolonisere
okkuperte områder med norske bønder. Forhandlinger med Himmler
førte til en hemmelig ordre om at norske fanger skulle ha en begunstiget
behandling i fangeleirene både i Norge og Tyskland. Det fremgår av flere
publikasjoner fra konsentrasjonsleirene at fangene utover våren 1942 merket
virkningene av denne ordren. At Fermann kjente til denne, ga ham en fordel
ved senere forhandlinger med tyskerne. Fermann forsøkte å forfølge sitt hell overfor Himmler og kom med en ny henstilling: ”Jeg protesterte
mot at norske frivillige ble satt inn på fronten i Russland. Min protest ble
uten kommentar avvist. ”Jeg fulgte hele tiden med i utviklingen i Norge og
reagerte sterkt på tyskernes fremferd. Jeg samlet min kritikk i et PM til Himmler i september 1941.” Fermann protesterte både mot
Terbovens tale i september 1941, mot henrettelsen av Wickstrøm og Hansteen,
og mot at nordmenn ble satt inn i kampene på Østfronten etter at de egentlig
var kommet til Tyskland for militær opplæring, uten hell. Skuffet og nedbrutt
reiste han tilbake til Norge. ” Jeg følte meg uvel,
fikk nærmest et nervøst sammenbrudd, ble sengeliggende og reiste så hjem til
Norge for jul 1941.” I
januar 1942 oppsøkte han direktør Heyerdahl i Siemens. Han var også
visepresident i Norsk-Tysk Handelskommer som han
hadde vært med å ta initiativet til. Fridtjof Heyerdahl
var ny i Røde Kors Landsstyre fra april 1940, da han ble innvalgt som
visepresident. I november samme år ble han president. Heyerdahl hadde spilt en aktiv rolle under
avsettelsen av Quisling i april 1940, og opprettelsen av Administrasjonsrådet.
Han hadde gode forbindelser både til nordmenn og tyskere. Heyerdahl
underskrev også en overenskomst om at ved alliert invasjon skulle Norges Røde
Kors stå til rådighet for okkupasjonsmakten. I
et okkupert område var også Røde Kors ”i følge Genferkonvensjonen prinsipielt
forpliktet til å følge okkupasjonsmaktens veiledning. For at denne myndighetsrett ikke skulle
benyttes, måtte Norges Røde Kors bevare deres tillit og forbli tro mot sine
forpliktelser som internasjonal, nøytral hjelpeorganisasjon. Samtidig måtte
de også bevare det norske folks fulle tillit.”Fermann
sørget for at Norges Røde Kors ble gjenåpnet og arresterte medarbeidere satt
fri i mai 1942. Etter
at Tyskland var gått inn i Sovjet, og Den Norske Legion var opprettet, ble
det forlangt at Norges Røde Kors skulle stille en ambulanse til Den Norske
Legion som skulle settes inn i Finland, slik som under Vinterkrigen 1939-40.
Norges Røde Kors ved generalsekretær Rørholt nektet. Han ble siden arrestert
fordi han ble beskyldt for kurertjeneste i Røde Kors-biler (s.16). Det fantes
også mange andre eksempler på at Norges Røde Kors opptrådte unøytralt. Det ble det skrytt av etter krigen. Røde
Kors ble truet med at hele styret måtte gå og bli erstattet med medlemmer av
Nasjonal Samling. Heyerdahl mente at om Fermann, med sitt kjennskap til
Quisling og gamle NS-medlemskap kom inn i styret for Røde Kors, kunne
organisasjonen reddes. Slik gikk det også.
”I
et vitneprov etter krigen bevitnet Regierungspräsident
Dr. Koch, som representerte det Tyske Røde Kors at ”Det var herr Fermanns fortjeneste
når Norges Røde Kors fortsatt kunne bestå gjennom hele krigstiden og utøve
sin velsignelsesrike virksomhet til fordel for den norske befolkningen”. Fermann
lyktes med å få frigitt mange nordmenn fra tysk fangenskap. Han fikk fordelt
kull og sement til de som trengte det. Han
fikk endret bestemmelsen om at det var obligatorisk dødsstraff for alle som
forsøkte å reise til et alliert land. Da det skjedde satt 50 nordmenn
fengslet for flukt, som ellers automatisk hadde blitt dødsdømt. Høsten
1942 ble det etablert pakkeforbud for politiske fanger i Tyskland og i Norge.
Da Fermann forsøkte å få opphevet pakkeforbudet, møtte han motstand hos SD.
Fermann reiste til Berlin, og henviste til Himmlers
hemmelige forordning og fikk forbudet opphevet både for tyske og norske
leire. Han fikk løslatt fanger som var
imot Nasjonal Samling gjennom NSUO. (Nasjonal Samlings UtenriksOrganisasjon,
ledet av Fermann fra 1934.) Ved hjelp av den fikk han også løslatt syke
studenter, han fikk hjem folk som hadde arbeidet i Tyskland og ble holdt
igjen. Da Tyskland mot slutten av krigen var på sammenbruddets rand, nektet
Terboven nordmenn som ville hjem både utreisetillatelse fra Tyskland og
innreise til Norge. NSUO kontaktet alle nordmenn de kjente til i Tyskland og
ba dem reise til Flensburg. Fermann skaffet biler. Terboven beslagla NSUOs pengemidler. Fermann brukte der som så ofte ellers
egne penger. Grensepolitiet ved den tysk/danske grensen fikk pakker med mat.
Siste måned av krigen ble 400 nordmenn smuglet over grensen. En av de som arbeidet med dette var
frontsøsteren Janna Skaiaa.(se s.28 i ”Litt om den
dømte) Terboven
stoppet i 1944 svenskesuppen og svenskepakker. Ved Fermanns henvendelse til
Generaloberst von Falkenhorst ble forbudet ikke
effektivt. Da
Norges Røde Kors ikke ville være der for sårede frontkjempere, opprettet han
Frontkjemperkontoret. Fermann lot NS
tro at bidraget hans var fra Norges Røde Kors. Heyerdahl forsto hvor viktig
det var at Røde Kors bidro, og ga et av de første bidragene. Kontoret
forsvarte frontkjempernes interesser overfor tyskerne, og hadde ingen
parallell i andre land. Siden Norges Røde Kors ikke ville bli med der, ble
det straffbart å bidra til Frontkjemperkontoret. Frontkjemperkontoret sørget
også for pårørende og etterlatte etter frontkjempere. Blant annet sørget de
for forsikring for barn av falne frontkjempere. Disse forsikringene ble
inndratt etter krigen. Da
Norges Røde Kors nektet å utdanne frontsøstre, ordnet Fermann det på annen
måte. Han skriver; ”Omsorgen for de frivillige var et Røde Kors-arbeide som
ikke kunne avvises. Hvis Norges Røde Kors skulle kunne bevare sin
selvstendige stilling, måtte det finnes en tilfredsstillende løsning – slik
at det i praksis ble ytet hjelp til både venn og fiende. Dette ble oppnådd
ved å fordele arbeidet på to forskjellige organisasjoner. Gjennom min
dobbeltstilling som visepresident i Røde Kors og leder av
Frontkjemperkontoret, ble hjelpearbeidet i Norge samlet hevet opp på det
nøytrale plan som var nødvendig for at Norges Røde Kors kunne fortsette sin
virksomhet uten innblanding fra tyskerne eller NS. Denne
praktiske ulempe hadde imidlertid den ulempe at verken sykesøstrene som
pleiet de frivillige eller hjelpearbeidet som Frontkjemperkontoret utførte,
fikk den klare rettsbeskyttelse som deres virksomhet ville ha hatt hvis
Norges Røde Kors offisielt hadde påtatt seg ansvaret ved å hjelpe ”både venn
og fiende” i overensstemmelse med det internasjonale Røde Kors sine
prinsipper. Etter
krigen ble derfor disse norske sykesøstre dømt som landsforrædere og det ble
gjort straffbart å ha ytet bidrag til Frontkjemperkontoret. I
brev av 24.april 1948 til h.r.advokat Heuch Bugge
skriver overlege Jon Leikvam: ”Det går sterkt inn
på ham at mange mennesker blir straffet for sin idealistiske innstilling,
særlig frontkjemperne og ikke minst de som ytet bidrag til
Frontkjemperkontoret, og Røde Kors-søstre o. fl. Han føler seg til en viss
grad moralsk ansvarlig for dette og bebreider seg selv for at han ikke har
kunnet forhindre denne urett.” Fermann
skrev:”Det er andre som har enda større grunn til å
bebreide seg den urett som er blitt begått mot bidragsyterne til
Frontkjemperkontoret og mot disse ulykkelige sykesøstre – nemlig Norges Røde
Kors. Presidenten i det internasjonale Røde Kors, professor dr. Max Huber sier
i sin bok ”Den barmhjertige samaritan”: Hvor en Røde Kors-forening tar fatt
på en oppgave som ikke direkte fremmer landets nasjonale interesser, ja, som
kanskje går på tvers av stemningen og innstillingen i folket, nettopp da
virkeliggjør den Røde Kors-tanken og løftes opp på et høyere plan.” I
1951 var frivillig hjelp til fienden oppe til debatt i Stortinget. Det ble
fastslått at Røde-Kors-hjelp var barmhjertighetstjeneste som prinsipielt
skulle ytes både til venn og fiende. Da presidenten i Røde Kors-komiteen i Genf oppholdt seg i Oslo som Nobel-instituttets gjest,
uttalte han ifølge Morgenbladet for 9.desember:”Vi arbeider alltid for
”fienden.”” Under
de særegne forhold som hersket underokkupasjonen er det forståelig ar Norges
Røde Kors ville unndra seg visse Røde Kors- forpliktelser som derfor måtte
overtas av andre. Men det er ikke tilgivelig at Norges Røde Kors etter krigen
og inntil den dag i dag har sviktet de Røde Kors-arbeidere som avlastet
Norges Røde Kors under krigen. Jeg
bærer ansvaret for ordningen med Frontkjemperkontoret. Hadde jeg ikke
medvirket til den ordning som ble truffet, ville også dette omsorgsarbeide i en eller annen form blitt knyttet til
Norges Røde Kors, og arbeidet ved kontoret og bidrag til kontoret ville da
også formelt vært lovlig. Det
er en plikt for Norges Røde Kors å ta disse spørsmål opp.” Etter krigen
vitnet dr. juris Rudolf Schiedermair, som var
stedfortredende leder for tysk Røde Kors i Norge, følgende: Det
tyske Røde Kors vervet som bekjent norske kvinner. Det er betegnende at det
var herr Fermann som den gang var den eneste som gikk innfor at vervingen og
utdannelsen helt skulle bli overlatt Norges Røde Kors. Fermann gikk dessuten
inn for at disse søstre bare skulle bli satt inn i tyske lasaretter i Norge
og ikke sendes til fronten. Men disse forslag ble den gang avvist fra tysk
side. Etter en tid viste det seg at mange av de norske Røde Kors-søstre var
misfornøyd med tjenesten og ville vende tilbake til Norge. Skjønt disse hadde
forpliktet seg til en lengere tjeneste, hentet Fermann disse norske kvinner
hjem før tiden var omme. Han underrettet meg om denne aksjon, og jeg tok på
meg ansvaret for å dekke Fermann overfor Terboven og det tyske Røde Kors. I
1943 ble det igjen fra tysk side satt i gang verving av norske Røde
Kors-søstre. Herr Olaf Fermann var den eneste som motsatte seg det. Etter
hans mening skulle denne sak helt overlates til det norske Røde Kors. På
denne tid kom det en befullmektiget fra det internasjonale
Røde Kors i Genf til Oslo, så vidt jeg husker var
hans navn Dr. Marti. Til hans ære arrangerte jeg en
liten selskapelig sammenkomst, hvor det norske Røde Kors´ daværende
president, herr direktør Heyerdahl, og videre herr Olaf Fermann og dr.med Paus var til stede sammen med ledende
personligheter fra det tyske Røde Kors. Ved denne anledning ble vervingen av
norske Røde Kors-søstre inngående diskutert. For meg var det meget
interessant å kunne fastslå at herr Olaf Fermann også i denne forsamling tok
avstand fra den tyske vervingen av norske søstre. Han var imidlertid den
eneste som hadde denne oppfatning – og ble heller ikke understøttet av
representanten for det tyske Røde Kors. – Vervingen ble da også foretatt av
det norske Røde Kors, undertegnet av herr Paus. ” I
saken med sykesøstrene forsøkte jeg å finne en løsning i overensstemmelse med
Røde Kors-tankens ånd, og bokstav. Det lyktes meg å hjelpe dem som hadde
hjelp behov, om enn ikke i den utstrekning jeg selv og sykesøstrene og deres
pårørende kunne ønske. Nu,
etterpå er det lett å innse hvor beklagelig det var at disse frivillige
sykesøstres status ikke ble klarlagt av Norges Røde Kors under krigen. Det
hjalp dem dessverre lite at de hadde fått Røde Kors-pass. Under
rettsoppgjøret ble de dømt. Heller ikke etter krigen fikk de støtte av Norges
Røde Kors, som de etter Genferkonvensjonen skulle ha krav på. Ved siden av
Nederland er Norge visstnok det eneste land, som under rettsoppgjøret har
forbrutt seg på denne måte mot Røde Kors-tanken og de inngåtte internasjonale
avtaler. Det
er en plikt for Norges Røde Kors å løse denne oppgave. En del av Røde
Kors-søstrene sitter ennu i dag med sine Røde
Kors-pass, som skulle yte dem beskyttelse. Passene er levert dem frivillig av
Norges Røde Kors. Personlig
har jeg ikke ved noen leilighet hatt med passene å gjøre. Noen reiste med norsk Røde Kors pass
underskrevet av generalsekretær Rørholt Først benektet Rørholt det. Siden sa Rørholt
at det ikke hadde betydning. Retten bemerket: ”Tiltalte syntes å ha vært
ivrig og ekte opptatt av den hjelpevirksomheten Røde Kors øvet og at han
synes å ha hatt et oppriktig ønske om selv å delta i denne.” Likevel
ble Fermann 5.7.1949 dømt til tvangsarbeid i 9 år. Til fradrag kom 1406 dager
i varetekt = over 3 år og 3 måneder. I
tillegg ble han for 10 år fradømt stemmerett i offentlige anliggender, rett
til å gjøre tjeneste i rikets krigsmakt og tap av rett til å inneha offentlig
tjeneste For
5 år ble han fradømt rett til å inneha stilling eller drive erverv som er
betinget av offentlig autorisasjon eller godkjenning, tap av ledende stilling
eller lønnet eller ulønnet tillitsverv i selskaper, stiftelser eller
sammenslutninger (som for eksempel Norges Røde Kors…), tap av rett til å
oppnå ledende stilling eller lønnet eller ulønnet tillitsverv i selskaper,
stiftelser eller sammenslutninger (som for eksempel Norges Røde Kors…). I
tillegg måtte han betale kr. 3 370 000 + saksomkostninger kr.600. Etter
krigen forteller Fermann: Hjelpekorpsguttene,
som jeg hadde holdt min hånd over og garantert for som nøytrale Røde
Kors-arbeidere, opptrådte som hjelpepoliti med Røde Kors-merke på armen.(65).
Jeg ble arrestert og ført til Møllergaten 19. Neste
dag ble jeg overført til Åkebergveien av hjelpekorpsmenn. Mens vi sto i
timevis i gangene og ventet på å bli satt på celle, var jeg vitne til at
flere fanger ble brutalt behandlet, også eldre. Dessverre var noen med
Røde-Kors-merket blant de aktive. Fengselspersonalet forholdt seg korrekt. Da
mitt navn ble ropt opp, trådte fire hjelpekorpsmenn frem og tok fra meg mine
effekter:” Det er han med tyskerne i kullbåtene” (et falskt rykte som ble
publisert i VG) ”han har ikke bruk for noe, han skal skytes i morgen tidlig.”
De førte meg så ned i kjelleren og låste meg inne i et jernbur. ”De har tid til
grålysningen”, sa de. ”Da vil De bli skutt.” Ut over natten kom de flere
ganger ned til meg, låste opp jernburet og ”kikket innom”. I grålysningen kom
de tilbake og spurte om jeg ønsket besøk av presten før jeg ble ført ut. Men
Fermann hadde tross sine erfaringer ikke som mange andre med tilsvarende
erfaringer mistet alt håp om at Etterkrigs-Norge var en rettsstat. Han tålte
ikke å bli dømt for sin innsats for medmennesker gjennom Norges Røde Kors. 19.april
1962 fremsatte han erklæring om gjenopptagelse angående punkt 6 i dommen, som
handlet om hans forhold til Norges Røde Kors. Eidsivating Lagmannsrett avslo
29.1.1964. Han anket videre til Høyesteretts kjæremålsutvalg som godtok anken
9.3.1967 og sendte saken tilbake til Eidsivating. Domsslutning
26.8.1967 ble: Tiltalte Olaf Willy Fermann frifinnes for det forhold som er
omhandlet i post 6 i tiltalebeslutningen. Dommen er enstemmig. I
tillegg fikk han dekket utgifter til 295 timers arbeid for forsvarsadvokaten
i tiden 1960-68. Men
avisene syntes denne frifinnelsen var like lite å skrive om som frifinnelsen
av O.H. Langeland. IC
Stridsklev KNUT HAMSUN(1859-1952) Han
ble ikke medlem av Nasjonal Samling før Høyesterett pådømte ham medlemskapet
St. Hans 1948. Han var hele livet tyskvennlig. I Tyskland visste de å
verdsette hans bøker! Da
Norge ble hærtatt, beseglet han sin skjebne med det som ser ut til å ha vært
det virkelig straffbare: Kritikk av Arbeiderpartiet og Milorg; England er ute av stand til å hjelpe dere uten med noen småflokker hist og her som streifer opp gjennom dalene og tigger om mat: NORDMENN! Kast børsa og gå hjem igjen. Tyskerne kjemper for oss alle og knekker nu Englands tyranni mot oss og alle nøitrale. Hamsuns grunn for kontakt med nazistiske dignitærer ser ut til å ha sammenheng med at han ba for landsmenn han var uenig med i okkupasjonstiden, eller tyske jøder (for eksempel Max Tau). En gang Hamsun ble avbildet hos Terboven var da han ba for forfatteren Ronald Fangen. Både Ronald Fangen og Harald Grieg ble løslatt sannsynligvis som følge av at Hamsun ba for dem hos Terboven. Det er mye som tyder på at Ivar Christensen, Erik Dahl-Hansen, Dr.Torgny Marcussen,
Magnus Svein Smetorp 8) og Eichinger-gruppen(13
mann) kunne takke Hamsun og hans familie for at de overlevde. Et vesentlig bidrag til at Eichingergruppen ble reddet, var sannsynligvis innlegget
”Nu igjen!”(Aftenposten 13.2.1943).
Men så sluttet Terboven å lytte til Hamsuns bønner. I juni 1943 satset Hamsun Nobelmedaljen sin. Han sendte den til
Goebbels, i håp om å få foretrede hos Hitler. Det lyktes. Hamsun var den
eneste som sa Hitler imot rett opp i ansiktet. Hamsun forlangte Terboven vekk
fra Norge fordi han opplevde Terboven som en ulykke for Norge. Terboven
fengslet nordmenn, og fikk dem dødsdømt og henrettet. ”Jeg synes det går riktig godt nu, ubåtene
arbeider jo nat og dag” skrev Hamsun i ”Fritt Folk 17.5.1943. England
forsøkte å blokkere norskekysten slik de gjorde under krigen 1807-14 (Terje
Vigen). Skip som gikk langs norskekysten, var fritt vilt for de allierte. 172
skip totalforliste og minst 1092 omkom, mange etter
angrep fra britiske ubåter. Særlig gikk det ut over hurtigruten. Angrepene
var hovedsakelig basert på rapporter fra etterretningsagenter i Norge. I
1942-43 var det få skip langs norskekysten som ble senket. Grunnen var at de
allierte måtte samle alle sine krefter for å bekjempe de tyske ubåtene som
truet med å stoppe forsyningene til Storbritannia. Da Hamsun skrev sin nekrolog over Adolf Hitler 7.5.1945, var han død,
og representerte ingen fare lenger. Hamsun hadde ikke fått noe særlig
positivt inntrykk av ham da de møttes, og han hadde ikke hørt på Hamsuns bønn
om å hjemkalle Terboven. Men Hamsun så Hitler som et bolverk både mot Stalin
og Churchill og deres riker. Dessuten trodde Hamsun det han hadde lest, at
Hitler var død i kamp for sin egen hovedstad og ikke ”rømt”.
At nazi-Tysklands ugjerninger kunne måle seg med
Sovjets eller kolonimakten Englands falt ham vel heller ikke inn. Til
straff for sin opposisjonelle holdning ble Hamsun nektet rettssak til han var
for tunghørt og synssvekket til å følge med. Fagdommeren i Grimstad frikjente
ham. Men Hamsun ble pådømt nazisme, fradømt Nobelpengene med renter så han
knapt hadde råd til noe å ha på seg, eller få reparert taket på huset.
Psykiateren Gabriel Langfeldt som pådømte ham ”Varig svekkede sjelsevner”
ødela også hans ekteskap. Ekteparet fortalte hver sine historier i ”På gjengrodde stier”
og ”Under gullregnen”.
ADOLF HOEL(1879-1964) Etter å ha tatt embetseksamen i 1904 med glimrende resultat, var
Hoel fra 1907 deltaker eller leder av sommerekspedisjoner til Svalbard hvert
år fram til 1926 (De norske Spitsbergen-ekspedisjonene). Hoel ivret sterkt
for at Norge skulle skaffe seg kontroll over Svalbard, bl.a. gjennom privat
og statlig ervervelse av landområder på øygruppa og var initiativtaker til at
Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser (NSIU) ble opprettet i 1928. Han
ledet institusjonen frem til 1945. NSIU ble i 1948 omorganisert og fikk
navnet Norsk Polarinstitutt. I februar 1933 var han med å stifte og han ble
første formann i norsk Polarklubb. Han var leder av Norsk Naturvernforbund
fra 1935-45. Der var han også sammen med sin venn og kollega Victor
Goldschmidt. Hoel
var medlem av NS fra stiftelsen Mineralet hoelitt og fjellkjeden Hoelfjella i Dronning Maud Land er oppkalt etter
ham. Hoels innsats var avgjørende for at Norge ble tildelt suverenitet over Svalbard og Dronning
Maud Land
i Antarktis. Adolf Hoel hadde i desember 1938 vært i
Berlin for å holde foredrag om norsk polarforskning. Han bemerket seg at
tyskerne hadde spurt NSIU om litteratur angående okkupasjon i arktiske og
antarktiske områder, og fikk ved en tilfeldighet vite om en hemmelig tysk
ekspedisjon til Antarktis. Målet var å okkupere områder som av mange ble
oppfattet som norske. På turen hjem ga Hoel en bekymringsmelding til
ekspedisjonssjef Jens Bull i Utenriksdepartementet. Nyheten provoserte
regjeringen, og det ble i all hast innkalt til et hemmelig møte den 5. januar
1939. Under møtet sa Hoel det han mente, nemlig at dersom Tyskland annekterte
dette området ville det skape en politisk skandale. På møtet i UD ble det
enstemmig anbefalt å annektere Dronning Maud Land. Det skjedde ved kongelig
resolusjon, vedtatt i statsråd den 14. januar 1939. Saken ble lagt frem for
Stortingets utenriks- og konstitusjonskomite, som også ga sin enstemmige
tilslutning. Da saken kom opp i Stortinget 3. mars ble komiteens innstilling enstemmig
vedtatt. Tyskland annekterte området etter Schwabenland-ekspedisjonens
tilbakekomst i august 1939. Nazi-regjeringen utstedte et dekret om
opprettelse av en tysk antarktisk sektor, som fikk navnet Neu-Schwabenland,
og godkjente ikke den norske annekteringen. I en note fra utenriksminister
von Ribbentrop den 23. januar 1939 tok den tyske regjeringen forbehold mot
det norske kravet. Etter krigen falt det tyske kravet bort.
Antarktistraktaten, som ble undertegnet i desember 1961, stadfester at det
ikke gjøres noen endringer i de territoriale kravene fra noen av
medlemslandene Hoels innsats på Svalbard og i polarområdene ble allerede 1912
belønnet med Kongens fortjenstmedalje i gull, 1938 ble han utnevnt til ridder
av 1. klasse av St. Olavs Orden, og han hadde flere utenlandske ordener. Hoel
ble i 1919 utnevnt til dosent, i 1940 til professor etter forslag fra
dekanene. Utnevnelsen ville i alle fall ha kommet i 1940, det var bare noen
økonomiske formaliteter som skulle ordnes. Hoel var medlem av Nasjonal Samling
fra 1933. Særlig setningen i Nasjonal Samlings program om at ”Norges
interesser i polarstrøkene hevdes våkent og sterkt” tiltalte ham. Etter at
han i 1941 ble utnevnt av okkupasjonsmakten som prorektor og senere rektor
ved universitetet, også etter anbefaling fra dekanene, dreide Hoels krigsår
seg for det meste om hans virke ved universitetet. Som øverste leder for
universitetet forsøkte Hoel å skape mest mulig ro ved institusjonen gjennom
samarbeid med dekanene, som også ønsket å holde universitetet gående, og med
myndighetene. Han bidro til å hindre en ytterliggående nazifisering av
universitetet. Dette provoserte de universitetsfolk (Aksjonsutvalget) som
mente at universitetet aktivt måtte ta del i den daglige holdningskampen mot
både NS-myndighetene og tyskerne. Natt til 28.11.1943 ble Universitetets Aula
satt i brann av en motstandsgruppe rundt den illegale avisen ”London-Nytt”. I
denne avisen sto etterpå at det var ”nazister” som hadde tent på. Avisens
redaktør var Petter Moen. Han ble arrestert under aksjonen mot den illegale
presse i februar 1944. Han omkom under fangetransport til Tyskland da
troppeskipet DS ”Westphalen” sank etter
sannsynligvis å ha gått på en drivmine utenfor svenskekysten 8.9.1944. Hans
fengselsdagbok ble utgitt på flere språk etter krigen. Der nevner han ikke
brannen eller studentenes skjebne. Brannstifterne var operasanger Svein
Bruun, Thorvald Larsen og Kjell Larsgaard, en
fjerde kan ha vært Reidar Østlid. NS-myndighetene
forsøkte å advare studentene, slik at de ikke var på universitetet da
arrestasjonene foregikk to dager senere, 30.11.43. Hoel lyktes ikke i å
hindre at universitetet ble stengt etter brannen. Men Hoel lyktes i å berge
utstyr og eiendommer. NS-myndighetene, rektor Adolf Hoel og NS-studentene
gjorde sitt beste for at de arresterte studentene ikke skulle bli
deportert. 1166 ble arrestert, 522 unngikk deportasjon. Adolf Hoel
gjorde også et betydelig arbeid for å hjelpe de deporterte studentene og
deres pårørende, spesielt de studentene som ble sendt i fangenskap til
Tyskland. Han lyktes i å få noen syke studenter hjem. Bare en professor var jøde; Victor Goldschmidt, Hoels venn fra
Naturvernforbundet. Goldschmidt var også venn med minister Gulbrand Lunde,
som omkom mystisk sammen med sin hustru få timer før mannlige jøder over 15
år ble arrestert. Quisling fikk løslatt Goldschmidt i oktober 1942, men han
ble på ny arrestert og bragt til bryggen ved ”Donau” i november. Da fikk Hoel
løslatt ham. Ved krigens slutt mistet Hoel alle sine verv og stillinger. Flere
organisasjoner ekskluderte ham som medlem og han mistet også sin St. Olavs Orden. I mai
1945 ble Hoel internert på Ilebu
og slapp ut først april 1946. Først i mai 1949 kom hans landssviksak for
retten. Victor Goldschmidt var forsvarsvitne. Hoel ble dømt til 18 måneders
fengsel. Hovedanklagen var hans NS-medlemskap og for at han lot seg utnevne
til rektor ved Universitetet av okkupasjonsmakten. Han brukte mye av sin tid
etter dommen til å søke oppreisning og forståelse for sin situasjon hos disse
organisasjonene og folk flest. Blant annet gav han ut sitt forsvarsskrift Et
oppgjør med landsmenn i 1951 og Universitetet under okkupasjonen i 1978
posthumt, hvor han redegjør for motivene bak sine handlinger under krigen.
Han publiserte også en rekke artikler i forskjellige tidsskrift, av både
vitenskapelig og politisk karakter.
IC Stridsklev GULBRAND LUNDE
(1901-1942) Gulbrand Lunde var født i Bergen. Han tok artium 17 år gammel. Så var han i ca,
ett år læregutt på et maskinverksted. Han studerte så kjemi i Zürich, tok
doktorgrad i kjemi i Freiburg i 1925 og ble så assistent under professor
Victor Goldschmidt ved hans mineralogiske institutt ved universitetet i Oslo.
I 1929 ble han direktør ved det nystartede Hermetikkindustriens Laboratorium
i Stavanger. Han var medlem av Nasjonal Samling fra 1933. Han stiftet
lokallaget i Stavanger samme år, og ble en av åtte bystyrerepresentanter for
Nasjonal Samling ved valget i 1934 etter at Nasjonal Samling hadde fått 12 %
av stemmene. Han kjempet blant annet imot at mennesker som hadde mottatt
sosialhjelp ikke skulle kunne møte i bystyret. Han arbeidet også for bedre
boliger for arbeidsløse. I
Stavanger var det en aktiv revolusjonær fløy. Lunde debatterte med dem, og
vant. Han fikk bekreftet at store deler av Arbeiderpartiet i Stavanger ikke
tok avstand fra Moskva. I debatter også med representanter for
Arbeiderpartiet våren 1935 påpekte han marxismens gudløshet og materialisme. I
brosjyren "Marxismens gift", utgitt av NS i 1934 skrev han:
"Men hva skal vi gjøre for å ta kampen opp mot gudløsheten? Hertil kan
vi svare, at det viktigste er ikke i dette tilfellet hva vi gjør, men hva vi er, og hva vi skal bli. Vi skal nettopp bli det som
marxistene håner og latterliggjør, og som også liberalistene gjør narr av,
nemlig kristne. Det er ikke vår
tro som skal fornyes, men det er de mennesker som angivelig har troen, men
som ikke lever etter den. Hvis vi alle var kristne i denne forstand, så ville
marxismen forsvinne fra vårt land av seg selv og all gudløshetspropaganda
forstumme. Punkt
22 i Nasjonal Samlings program: "Kristendommens grunnverdier
vernes", inneholder først og fremst et krav til oss selv. Kan vi oppfylle de krav kristendommen
stiller, så danner vi selv den sterkeste motvekt mot marxismen, og den
nasjonale samling kommer av seg selv." Han
ble Nasjonal Samlings Rikspropagandaleder i 1935, og regisserte Nasjonal
Samlings årlige stevner på Stiklestad, i Hafrsfjord og på Akershus. Han
reiste ikke til Oslo da Quisling utnevnte ham til sosialminister 9.april
1940. Men 25.9.1940 ble han utnevnt som Norges første kulturminister som
leder for ”Kultur- og folkeopplysnings-departementet”. Norskdomstiltak – målstrev, folkedans,
stedsnavnsforskning m.m. – hadde statsrådens særlige bevåkenhet. Han var et typisk NS-medlem, som innprentet
sine medarbeidere at ”Glem aldri at det er vi som er den virkelige
motstandsbevegelse”. Han irriterte
tyskerne med sin nasjonale holdning og avvisning av Stor-Germania. Lunde fikk
den jødiske musikeren Ernst Glaser ut av landet. Ekteparet
Lunde omkom i en ulykke få timer før massearrestasjonen av jødiske menn
26.10.1942. Mistanken har hele tiden vært at tyskerne sto bak ulykken.
Likevel ble Lundes venn, den eneste jødiske professoren ved Universitetet i
Oslo, Victor Goldschmidt reddet: Quisling fikk ham løslatt etter
arrestasjonen i oktober 1942(se Adolf Hoel, Universitetet under
okkupasjonen), mens rektor Adolf Hoel fikk løslatt ham fra bryggen etter ny
arrestasjon rett før han skulle ombord på ”Donau” i november 1942. IC
Stridsklev HANS
JAKOB SKAAR PEDERSEN(1908-1946) Han
var sønn av en apoteker, og hadde seks søsken. Lærerne hans sa: ”På skolen
var han flink og interessert. Han hadde gode evner, og var svært punktlig med
alt sitt arbeid. Han hadde mange gode venner, og var godt likt av alle sine
kamerater. Fra hans barndoms- og ungdomsår er det absolutt ikke annet enn
godt å si om ham.” Han
tok handelsgymnaset og
så militærtjeneste der den varte lengst: i Kongens Garde, der han ble
korporal. Etter handelsgymnaset var han kontorist hos en sakfører som ble
imponert over hans høflighet og arbeidsiver. Han dro til sjøs et par år. Da han kom hjem
i 1934, meldte han seg inn i Nasjonal Samling. Han var forsvarsinteressert,
og fryktet faren fra øst, bolsjevismen. Våren 1940 meldte han seg til
tjeneste, men kom som så mange andre ikke i kamp. Han tok juridisk
embetseksamen våren etter. Han fikk stilling som dommerfullmektig i Torridal
nær Kristiansand. I januar 1942 ble
han konstituert lensmann i Avaldsnes på Karmøy. Han ble oppnevnt som ordfører
i Kopervik og Stangeland og ble gruppefører for Nasjonal Samling
. Kona til tannlegen på stedet var jødinne. Tannlegen bekreftet senere
at ” I den tid Skaar-Pedersen var lensmann her oppførte han seg meget
tiltalende overfor befolkningen. I flere tilfeller hjalp han folk fra å bli
arrestert, og ga dem i stedet en personlig advarsel. Jeg er ikke i tvil om at
Skaar Pedersens innskriden i vår sak gjorde meget
til at min hustrus liv ble spart og at vår formue ikke ble inndratt.” En
kjøpmann skrev: ”Han var en demper på tyskernes oppførsel her, og talte
befolkningens sak når det kom til kontroverser. Han hadde inntrykk av at det
var om å gjøre for Skaar Pedersen at der ikke skulle bli noen ubehageligheter
i Kopervik.” Senere
høsten 1942 ble han kalt til forvaltningsavdelingen i Innenriksdepartementet
for å arbeide med nyordning av lensmannsetaten. Året etter fikk han
ansettelse i Statspolitiet(Stapo) i Stavanger. Der
bodde også foreldrene og yngste søster Åsta. I
1944 ble han politiinspektør med 50 mann under seg. Statspolitiet var
grunnlagt i 1932. Fire av hans underordnede var ikke NS-medlemmer. Skaar
Pedersen så på okkupasjonen som et onde, men Norge var okkupert, og måtte
innrette seg etter internasjonale lover. I følge dem var politiet underlagt
okkupasjonsmakten. Han sa til sine menn at tyskerne var uønsket i landet, men
vi måtte finne oss i dem. Statspolitiet oppgave var å være fender mellom
befolkningen og tyskerne. Men
han fremholdt stadig for sine menn at den politiinstruks som gjaldt før
krigen, skulle beholdes. Der var tortur forbudt. Etter at en av hans menn
hadde slått til en fange med hånden, ble denne politimannen avskjediget. Da
krigen var over, var de tyske kontorene i Stavanger i vill uorden. Skaar
Pedersen hadde samlet sine underordnede inne på sitt kontor. Alle våpen,
ammunisjon, nøkler osv. var innelåst på et kontor, som Skaar Pedersen hadde
nøkkel til og som han overleverte den nye sjefen. I øverste etasje var en
rekke garderobeskap som inneholdt beslaglagte gjenstander. Utenpå hvert skap
var en maskinskrevet fortegnelse over innholdet og hvem det var beslaglagt
hos. Politimester
Benneche hadde arbeidet i politiet i Stavanger i okkupasjonstiden, hadde
”gjennom alle krigsårene anledning til å følge Stapos
virksomhet”. Han overtok kommandoen i mai 1945 og sa videre: ”Jeg personlig
regner Skaar Pedersen for en rolig og besindig mann, som i den utstrekning
det sto til ham gjorde alt han kunne for at Stapos
behandling av nordmenn skulle foregå så humant og korrekt som omstendighetene
tillot.” Han ble ikke ført som vitne under rettssaken. Det virket som om
forsvarsvitner var uinteressant. Det var ikke uvanlig i
etterkrigssakene. Heller ikke fikk
Skaar Pedersen adgang til sitt komplette arkiv, med beretninger om alle de
ganger han hadde handlet til forsvar for landsmenn overfor tyskerne. Det var
bare påtalemakten som fikk adgang til arkivet, der de kunne plukke ut det de
mente var til skade for ham. Saker ble tatt ut av sin sammenheng, og han fikk
ikke adgang til å korrigere. Faren for gisselskyting ble ikke nevnt. Slikt
var ikke uvanlig. Tilsvarende hendte f. eks. i Quislingsaken.
Som
fange gikk han på kort tid ned 17 kg i vekt. Første forhør varte i 4 dager,
og forklaringen ble først opplest på slutten av 4. dag. Han var delvis lenket
under forhøret. Lange tider måtte han stå med ansiktet mot veggen. Siste
forhørsdag måtte han stå fra kl.8.30 til 16 bortsett fra en pause da
etterforskerne spiste. Han hadde i begynnelsen ikke adgang til forsvarer. Han
ble ikke trodd av etterforskerne, som skyndte på for å få saken ferdig. Anklagene
var: At han var medlem av Nasjonal Samling At
han hadde vært ordfører At
han hadde ytt et bidrag på kr.100 til frontkjemperkontoret.
Frontkjemperkontoret var et særnorsk velferdskontor for frontkjempere, som
hjalp frontkjempere til å komme tilbake til det sivile liv og ikke bli
innfanget av SS-systemet. De hjalp også pårørende. Skaar-Pedersens
bror falt som frontkjemper ved Narva i Estland 30.1.1944. At
han fra 14.mai 1943 ble ansatt som politifullmektig ved statspolitiet i
Stavanger. At han som ansatt i Statspolitiet hadde latt sin underordnede Sveinås torturere en politiker som het Lars Ramndal. Ramndal hadde
motarbeidet Arbeidstjenesten, og sto i fare for å bli henrettet av tyskerne.
For å hindre det, sendte Skaar Pedersen ham til Berg Interneringsleir ved
Tønsberg. Ramndal ble ikke trodd på anklagen om at
Skaar Pedersen hadde forlangt penger av ham til seg og NS for at han skulle
få pen behandling. Da Sveinas sak kom opp, trodde
man heller ikke på historien om tortur. Men da var Skaar Pedersen allerede henrettet.
I virkeligheten hadde sannsynligvis Skaar Pedersen reddet Ramndals
liv fra tyskerne ved å få ham vekk fra Stavanger før tyskerne tok ham. Dette
var den eneste anklagen mot Skaar Pedersen om tortur før april 1945. Siste
del av okkupasjonstiden økte aktiviteten i motstanden. Geicke
og Wickstrøm ble likvidert henholdsvis 4. og 5.12.1944. Lederen for Gestapo i Stavanger, Friedrich
Wilkens hadde satt opp en liste med 12 kjente menn fra Stavanger som skulle
skytes som gisler hvis det skjedde flere alvorlige forbrytelser. Hendelsene i
Telavåg i april 1942 der to gestapomenn ble drept var kjent, det samme var
henrettelsene under unntakstilstanden i Trondheim i oktober 1942, der 30 ble
henrettet. I april 1945 var det også kjent at nærmere 30 ble henrettet etter
drapet på Karl Marthinsen i Oslo i februar. De
12 på listen i Stavanger var: Skipsreder Ole Bergesen, banksjef John Myhre,
direktør Sigurd Barstad, direktør Wilhelm Kavli, skipsreder E. Bassøe, dampskipsekspeditør C. Middelthon, disponent
Ragnar Bull, disponent O. Thingbøe, disponent T.
Bugge, konsul Torgrimsen, direktør Peter Holte, og
konsul Ragnvald Bjelland. Listen ble ikke bare kjent for Skaar Pedersen.
Tyskerne forlangte et offentlig møte med minst 1000 til stede, der listen og
en tale skrevet av tyskerne skulle proklameres. Dessuten ble listen gjengitt
i en svensk avis. Skaar
Pedersen deltok ikke i mishandling av fanger før i april 1945, fire uker før
det hele var over. Han gjorde det først etter 4. april 1945 da Gestapo-sjefen
Friedrich Wilkens og to andre tyskere ble drept under aksjonen mot Magne
Bakka og Ernst Askildsen ved Lutsivatnet, der de
hadde sender med kontakt til England. Nå sto livet til de 12 på listen i
alvorlig fare. De måtte berges til krigen var over.
Det kom ny ledelse fra Oslo, og Skaar Pedersen overtalte dem til ikke å gjøre
noe overilet. De hadde planer om henrettelser uten gjennomføring av
unntakstilstand. Nå måtte han få tyskerne til å tro at han virkelig var på
deres side, for fortsatt å bli hørt. Skaar
Pedersen nektet for noen gang å ha deltatt i mishandling. Han trodde heller
ikke at det tyske sikkerhetspolitiet(SiPo) hadde
mishandlet fanger før etter at Geicke og Wickstrøm
ble drept. Skaar Pedersen var innom av og til, blant annet for å delta i
oppklaringen av disse to drapene. En av de arresterte regnet med at Skaar
Pedersen hadde reddet livet hans ved å forhindre et spark mot hodet. En annen
forsøkte han å hjelpe ved å hviske til ham hva tyskerne visste, så han
lettere kunne svare på spørsmål. Skaar
Pedersen visste før arrestasjonene i 1945 hva de arresterte var skyldige i.
Han visste at en del av dem ville få dødsstraff om tyskerne fikk tid på seg.
Han var også redd for å la de arresterte være alene med folk som gestapisten Hölscher som var beryktet for alvorlig mishandling. Skaar
Pedersen hadde ikke deltatt i avhørene for å skade, men for å hjelpe og
forhindre tyske overgrep som kunne skade de arresterte varig. Han hadde en
gang slått en mann med flat hånd. Det var all den tortur han hadde brukt.
Ingen av de avhørte fikk varig men. Den tyske tolken Steudel
skrev senere følgende: ”Statspolitiet var atskilt fra det tyske
sikkerhetspoliti, men det var likevel et visst samarbeide
i en del saker, således under avhør av
folk som var arrestert. Mitt inntrykk av Skaar Pedersen var dette at han var
en sjelden human, hensynsfull, real og karakterfast mann. Han opptrådte med
ro og verdighet overfor alle, og jeg har aldri sett ham delta i
torturhandlinger – noe som etter min mening lå hans vesen fullstendig fjernt.
Det er nok mulighet for at han i den siste del av krigen hvor gemyttene var
noe anspent, kan ha tildelt arresterte- jeg sikter særlig til Vesterhus – håndslag med flat hånd i ansiktet. Da jeg
stadig deltok som tolk bl.a. også ved avhør av meieribestyrer Vesterhus, tannlege Årstad og Tufte, ville jeg finne det
merkelig om noen slike torturhandlinger blitt foretatt av Skaar Pedersen uten
mitt vitende.” For øvrig var det funnet en koffert hos Vesterhus
med et kart over Stavanger. Der var diverse bombemål tegnet inn. Ett av dem
var bygningen der SiPo og Statspolitiet holdt til.
Skaar Pedersen ble ikke trodd. Han fastholdt sin forklaring til sin død. Aktor anklaget
ham for at: ”Tiltalte mener framleis i dag at det var riktig det han gjorde.
Han har ikke på noen måte vist at han angrer”. Hvorfor skulle han det? Han
hadde kjempet legalt for sine landsmenns interesser. Det ble ikke tålt. Ved
det siste besøket av familien forsikret de ham at de var stolte av ham og
hans innsats for landsmenn, ikke minst den siste måneden av okkupasjonstiden.
Han ble skutt på Sverresborg i Bergen om morgenen 30.3.1946. Han
fikk en stor begravelse på Karmøy, der han hadde vært lensmann. Familien
forsøkte å få gjenopptatt saken i 1956. Da hadde familien fått brev fra en av
de tyske vitnene, Bernhard Buhk som hadde tilhørt SikkerhetsPolitiet i Stavanger. Han kunne bekrefte at
Skaar Pedersen hadde fått flere fanger fri. Da Buhk
satt som fange på Akershus, hadde han ikke for sitt bare liv våget å tilstå
at det hadde vært planlagt gisselskyting i Stavanger. Nå var han kommet hjem
til Tyskland. Han skrev og fortalte at det Skaar Pedersen hadde sagt var helt
riktig; Og at Skaar Pedersen var svært menneskelig og hele tiden hadde
kjempet for sine landsmenns interesser. Helt fra planene om gisselskyting ble
lagt i desember 1944 hadde han advart mot det, og forhindret at de ble
gjennomført allerede da. Den eneste måten Skaar Pedersen i april 1945 kunne
redde fangers og gislers liv på var å handle som han gjorde. Både
lagmannsretten og Høyesterett forkastet anken. Den
yngste søsteren utga diktsamlingen Bitter t i 1968. Der sto blant annet dette diktet: RAPPORT FRA MØLLEGATEN 39 Dagen etter at
den hellige, alminnelige familie P var kastet ut av
huset sitt på fire timers varsel, gikk yngste
datteren tilbake for
å betrakte ødeleggelsene. Der hadde vært en
fest av dimensjoner og stor
forbrødring, denne gang blant dannede nasjoner, og alt vi ikke
hadde kunnet slepe med oss lå
knust til potteskår og pinneved på loftet. Ja, der var
kopper, vaser, julepynt og stoler, Pulverisert det
meste, men på toppen av det hele lå Jesus i Getsemane av Tryggve Reinertsen, ituknust også han, men
lett gjenkjennelig: ”Du lite troende! Du glemte visst
at jeg var med i
dette og i alle dine nederlag. På jord var jeg som
du på gale siden”. Også dette diktet
skrev hun: Vi kommer ikke
lenger: Det står en mur
og stenger. Vi dør med ham
hver dag på ny Ved morgengry Vi står i
fengselsgården Med ham på ny
hver morgen. Vi vet nøyaktig
hva han led. Vi lider med. Vi skjønner ikke
dette At dødsstraff var
det rette. For kall det ære eller skam. Vi elsket ham. De sier vi må
glemme, Og at han nå er
Hjemme. Har vi sett
Paradisets port? De rev ham bort. Vi skjønner ikke
noe. Vi ser jo bare
blodet. Hans smerte har vi
gjort til vår. Hans angst, hans
sår. Fra denne verdens
glede Går vi til
retterstedet. For vi er bare
hjemme der Hvor han er nær. De skulle tatt
oss alle. Det gikk vel an å
kalle En dåd som kunne
gitt oss fred, Rettferdighet? Å, måtte bødlens tåre Snart blande seg med våre. Om noen snart
forstod At han var god. Bødlene
og dommerne forsto aldri det. Søsteren endte med å ta sitt eget liv. Slik tok
krigen og etterkrigstiden livet av 3 av 7 søsken. IC Stridsklev VIDKUN
QUISLING(1887-1945) Han
reddet sitt første menneskeliv 12 år gammel, da han med fare for sitt eget
liv reddet den 10 år gamle Johanne Jørgensen opp fra råken i Lilleelva i Drammen. Han tok så god eksamen ved Den
Militære Høyskole at han som den eneste hittil ble innstilt til Kongen. Han
opplevde terroren i Petrograd i 1918 der flere tusen ble henrettet. Det var
da han la grunnlaget for programmet til Nasjonal Samling. I 1922 og 1923
virket Vidkun Quisling som stedlig leder for Nansens Internasjonale
Hjelpekomité for Russland i Ukraina. Dette var Stalins første forsøk på å
utrydde bøndene i Ukraina, Europas kornkammer ved sult. Hjelpen var effektiv.
Et par hundre tusen ble reddet, blant dem noen tusen jøder. Slik ble Quisling
den nordmann som har reddet flest jøders liv, og den eneste nordmann som er
dømt for drap på jøder. Hjelpen ble avvist ved senere iscenesatte
sultkatastrofer. Og Stalin oppnådde sin hensikt; 2-18 millioner ukrainere
sultet i hjel (Holodomor). Derfor ble
frontkjemperne i Wiking mottatt som befriere og
helter i Ukraina i 1941. For dem var ikke utryddelse av befolkningen noe de
skulle delta i, men en ulykke som var skjedd. I
1930 skrev Quisling boken ”Russland og vi” som beskrev ”Sovjetparadiset”. Her
er hans forklaring på betegnelsen ”Jødebolsjevismen”. ”Jødespørsmålet i
Russland inntar en plass for sig. Meget
har vært talt og skrevet om jødene i den russiske revolusjon. Det er heller
ingen tvil om at jødene i avgjørende grad har bidradd til utbruddet av den
første revolusjon i 1917 og til å omstyrte det gamle regime. Både den jødiske
intelligens i Russland (advokater, læger og apotekere) og den internasjonale
jødedom. Forholdet var som bekjent det at jødene i det gamle Russland, hvilke
talte over 6 millioner, var underkastet en rekke restriksjoner m.h.t. bosted, stilling o.s.v.,
og delvis også utsatt for forfølgelse. Dette drev mange av den jødiske
intelligens over i de revolusjonære partier. Det satte også jødene over hele
verden op mot tsar-styret. Således var forholdet mellem Amerika og Russland før revolusjonen for en
vesentlig del bestemt av jødespørmålet i Russland.
Jødene har utvilsomt også spillet en meget betydelig rolle i bolsjevikk-revolusjonen. Ikke alene er marxismens og
bolsjevismens teori stort sett et jødisk åndsprodukt, men jødene har også
forholdsvis langt mer enn nogen annen nasjonalitet medvirket til disse
idealers omsetning i praksis. Jøder har i så stort antall deltatt aktivt både
i revolusjonsledelsen og ikke minst i revolusjonstribunalenes virksomhet, at
for det almindelige folk i Russland er jøde og
bolsjevik noget nær det samme. I de senere år er
riktignok en rekke jøder sjaltet ut av den øverste ledelse i forbindelse med
de indre stridighetene innen partiet. Men det er ennå mange igjen av dem. I
særdeleshet fyller de op stillingene på de økonomiske
og kulturelle områder. I Moskva og Leningrad, hvor jødene under tsar-styret
kun undtagelsesvis hadde lov til å bo, er det nu,
efter offisielle opgaver, i de offentlige
institusjoner til sammen 10-11 procent av de
ansatte, jøder. Dette er tall som anføres for å berolige den antisemitiske stemning, og derfor neppe for store, men
selv de viser dog hvor uforholdsmessig mange jøder der ennu
er i administrasjonen. Selv sier den russiske folkevittighet at 50 procent av jødene i Russland er i Moskva, og de andre 50 procent på veien dit. På
den annen side er jødene i sin helhet sikkert det folk i Russland som har
lidd mest under revolusjonen. Dette følger allerede derav at hovedmassen av
den jødiske befolkning er håndverkere og småhandlere,
erhverv som er blitt ruinert av revolusjonen.
Heller ikke kan man vel si at den jødiske kapitalistklasse i Russland er
blitt skånet mer enn andre kapitalister. Dertil kommer at den jødiske
befolkning særlig i Ukraina og Hvite-Russland under revolusjonen og
borgerkrigene har vært utsatt for de voldsomste forfølgelser og ødeleggelser,
såkalte pogromer. Riktignok vesentlig fra de antikommunistiske elementers
side, men det er dog allikevel en omstendighet som må skrives på
revolusjonens regning. Bare i Ukraina er på den måte under revolusjonen blitt
drept flere hundre tusen jøder, mange hundre tusen jødiske hjem blitt
fullstendig plyndret, kvinnene voldtatt og en 300 000 jødiske barn blitt
hjemløse omstreifere. Disse
kjensgjerninger gjør imidlertid lite eller intet inntrykk på de ukrainske og
storrussiske masser. Deres århundrer gamle rasehat mot jødene er blitt
forsterket ved revolusjonen, og at bolsjevikk-styret
både teoretisk og praktisk tar standpunkt mot anti-semittismen gjør ikke
saken bedre. De minste uttalelser mot jødene kan nu medføre den strengeste
straff. Men under asken ulmer blant folket det voldsomste fiendskap mot
jødene, og gir seg selv under det nuværende strenge regime, ikke sjelden
utslag også blant arbeiderne. ”Drep jødene; redd Russland!” er et slagord som
gjerne undslipper en russer når han har fått en tår
over tørsten.” Vidkun Quisling: Russland og vi: 1930 s.40-42 Quisling
ble forsvarsminister i to bondepartiregjeringer 1931-33. 7.4.1932 holdt han
en tale i Stortinget der han anklaget Arbeiderpartiet og kommunistpartiet for
omtrent det samme han ble dømt for i 1945. En Stortingskomité bekreftet hans
vurderinger, mot stemmene til Ap og kommunistene. I
1930-årene advarte Quisling stadig mot at nedrustningen og en unøytral utenrikspolitikk ville føre til at Norge lå
åpent for invasjon. Han
ble leder for Nasjonal Samling(NS) stiftet Grunnlovsdagen 1933. Programmet
var et minste felles multiplum av øvrige programmer, bortsett fra at NS var
de første med kristendomsparagraf ved siden av Kr.F. NSs
symbol var Olavskorset, tatt fra Hellig-Olavs kors i Olavsantemensalet i
Nidarosdomen. Mange NS-medlemmer hadde Grunnloven i glass og ramme på
veggen. Korporativismen mente Quisling å se i Grunnloven. §
59, ”Bondeparagrafen” som sa at 2/3 av stortingsrepresentantene skulle komme
fra landdistriktene (opphevet 1952). I 1933 var det 49 år siden
parlamentarismen var innført. Stortinget hadde fungert uten partier i 70 år
før det. Paragraf 1 i valgprogrammet i nr.1 av ukeavisen
Nasjonal Samling høsten 1933 lød: ”Nasjonal Samling vil støtte de
stortingskandidater, egne og andre partiers, som på forhånd binder sig til å
danne en nasjonal blokk i stortinget, bygget på et nasjonalt, samfundsmessig og kristelig livssyn. Målet er å danne en
sterk og stabil Nasjonal Regjering uavhengig av den vanlige partipolitikk.” Nasjonal Samling oppfattet seg ikke som et parti, men
som en bevegelse som skulle gjøre partiene overflødige. ”I den stats- og samfundsorden
som Nasjonal Samling vil gjennemføre, skal den
øverste lovgivende makt fremdeles ligge i Stortinget, men i et Storting
sammensatt av faglige delegerte for det arbeidende folk, ikke av
partipolitikere. Medlemmer av Næringstinget og Kulturtinget skal velges av de
faglige organisasjoner, henholdsvis næringslivets organisasjoner og de ikke-økonomiske
organisasjoner. ”DE FAGLIGE ORGANISASJONER (LAUGENE)skal således
avløse de politiske partier som grunnlag for valg til nasjonalforsamlingen.”
”Det skal dog også være adgang til å henvise særlige spørsmål til avgjørelse
ved folkeavstemning på grunnlag av alminnelig, like og direkte stemmerett. Disse nye faglige organisasjoner, som blir lovfestede
ledd mellem den enkelte og staten, skal organiseres
mest mulig på grunnlag av de eksisterende fag, nærings- og
kulturorganisasjoner. Men med den vesentlige forskjell at de skal
omfatte alle arbeidsledd og interesser i
vedkommende yrke eller næring, således både arbeidsgivere og lønnsmottagere.
Det skal bygge på prinsippet ”YRKESSAMARBEIDE PÅ NASJONAL GRUNN”, og ikke som
nu på den prinsippløse klassekamp på internasjonal grunn.” REGJERINGENS STILLING NS vil ikke gjenoppvekke den personlige kongemakt, men
vil gjenreise de sunde prinsipper for den utøvende makt som er fastslått i
Eidsvoll-grunnloven.” ”For å sikre det sterke og stødige styre som et lands
ledelse krever, mener vi at under den nye ordningen skal kongen ikke behøve å
bytte regjeringssjef med mindre to tredjedeler av Rikstinget krever det. ”
”Likeledes mener vi det bør innføres opløsningsrett.
” ”ET NASJONALT DEMOKRATI” ”Det vil også tydelig fremgå av det ovenfor fremholdte
at vi vil ikke nogen kopi av utlandet, av fascisme eller nasjonalsosialisme
o.lign. Det nye Tyskland og Italia er riktignok organiserte nasjonalstater,
også bygget på arbeidslivets grunn. Men den faglige ordning er der gjennemført av, og helt underordnet et diktatorisk parti,
et statsparti, hvis ledelse eller leder innehar den
øverste lovgivende makt, om enn efter folkets mandat. Det er ikke den ordning
vi arbeider for. ” ”Nasjonal Samling tilstreber ikke noget
diktatur. Ikke kommunistisk og ikke ”fascistisk” ” ”Nasjonal Samling vil et
nasjonalt demokrati, både politisk og økonomisk demokrati og et fritt
åndsliv, et virkelig folkestyre og en virkelig frihet.” Fritt Folk
27.11.1937. Da Quisling hadde fått rett i det han advarte mot,
nemlig at manglende forsvar og unøytral
utenrikspolitikk ville legge Norge åpent for invasjon, og konge, regjering og
storting forlot Oslo uten annet enn en delvis mobilisering pr. brev, begikk
han verdenshistoriens første statskupp pr. radio. Dette var uventet for alle,
både tyskere og NS-medlemmer. Men slik fikk Norge en forhandlingspartner mot
tyskerne. Dagen etter sendte han bud til
Kongen med kaptein Irgens om at han var villig til å trekke seg hvis kongen
kom tilbake til Oslo. 16.april 1940 overtok
Administrasjonsrådet ansvaret. I den anledning erklærte
Høyesterettsjustitiarius Paal Berg over NRK: ”Etter at regjeringen
Nygaardsvold hadde forlatt Oslo, var det i landets hovedstad ikke lenger noen
representant for den utøvende makt. I denne for land og folk skjebnesvangre
tid har hr. Quisling stilt seg til disposisjon i
hensikt å bidra sitt til å unngå blodsutgydelse i
de okkuperte distrikter og til at ro og orden skulle opprettholdes. Ved nå å tre tilbake har han på nytt vist sin ansvarsfølelse og
sitt fedrelandssinn. Jeg takker derfor hr. Quisling
for hans erklæring ved hvilken den av Høyesterett etablerte ordning
(Administrasjonsrådet)er blitt gjort mulig.” Siden heller ikke
Administrasjonsrådet fikk fred i landet, kom Terboven som hadde alle
fullmakter fra Hitler. Administrasjonsrådet oppmuntret til våpenproduksjon
for tyskerne våren 1940 mens krigen fortsatt varte i Norge. De la ned restene
av forsvaret og satte i gang Arbeidstjenesten. Etter at Stortinget bl.a.
hadde vedtatt å avsette Kongen for krigens varighet, valgte Terboven sin egen
regjering. Den var Quisling ikke med i, men hadde møter med de medlemmene av
dem som var medlemmer av Nasjonal Samling. 1.2.1942 ble ”Den nasjonale
regjering”, ledet av Quisling innsatt. Det var meningen det skulle inngås
fredsavtale med Tyskland etter et par måneder. Men i stedet for å omtale
dette i sin tale, satte Terboven i gang kirkekampen ved et angrep på biskop
Berggrav, som hadde vært en god samarbeidspartner for tyskerne fra våren
1940. Siden Nasjonal Samling ble tillagt nazisme, møtte de
motstand mot dannelse av laugene, som var forberedelse til det valget som
skulle vært holdt allerede i 1939. Jødeparagrafen ble gjeninnført 12.3.1942. En del jøder
dro til Sverige våren 1940, men kom tilbake da ting hadde roet seg. Det var kan hende berettiget med en
advarsel for jøder mot å komme til det tyskokkuperte Norge. Jødene ble fratatt radioapparatene, en viktig mulighet
for varsling våren 1940, og at norsk politi overlot lister over radioeiere
til tyskerne i mai 1940, under Administrasjonsrådet. Massearrestasjonen av
jøder ble utløst av at en norsk flyktningelos skjøt
en uvæpnet politimann på Haldentoget 22.10.1942.
Derpå stengte Milorg sine flyktningeruter for jøder den høsten. Regjeringen Quisling innførte arbeidsløshetstrygd,
krigsskadetrygd etter kampene i 1940, barnetrygd. De hindret at hjemmeflåten
ble tatt som prise av tyskerne. De sørget for familiene til dem i
utenriksfart for de allierte (krigsseilerne). De hadde et benådningskontor
for meningsmotstandere som var i tyske fangenskap eller i fare for å bli
henrettet. Handelsavtale med Tyskland(Blehr-Backe-avtalen) hindret hungersnød
slik det var i Norge 1807-14. I Holland døde 10-20000 av sult siste krigsvinter
(Hongerwinter). I mai 1945 avslo Quisling tilbudet fra Terboven om å
få hans fly. Leon Degrelle, fascistføreren fra
Belgia som var i Norge, tok seg med det flyet til Spania. Quisling meldte seg
for politiet. Han var lovet å få oppholde seg i en villa på Holmenkollen med
sin hustru. I stedet måtte han oppholde seg i en celle som var belyst hele
døgnet. Hvis medfanger ville hilse når han var til lufting, ble det skutt mot
cellevinduene. Han fikk lite og dårlig mat, som medførte stort vekttap og
mangelsykdommen beri-beri som ga han redusert
synsfelt og gangvansker. Han fikk ikke tilgang til papirene sine. Få dager
før han skulle fremlegge sin sak i retten ble han utsatt for belastende
nevrologiske undersøkelser. Luftencefalografien ble ikke utført korrekt. Derfor
fikk han hodepine resten av livet og forsvarstalen måtte avbrytes fordi han
snakket usammenhengende og hadde problemer med å stå. Også Paal Berg, som offentlig hadde rost ham i april
1940, var med å dømme ham til døden for det samme som høyesterettsjustitiarius.
Da dødsdommen var endelig, fikk Quisling ikke oppfylt sitt siste ønske om å
få se sin kone en siste gang. Det var mot reglene for henrettelse. De gjaldt
visst bare hvis reglene var til ulempe for ofrene og deres pårørende. Imot
reglene ble hans aske ikke utlevert hans enke. Ikke før 30.6.1959 fikk hun utlevert
asken. Den ble satt ned i familiegraven dagen etter. IC Stridsklev |