Bokomtale – NORGES VERSTE NAZISTER

 

 

Hjem

Nyheter

Bøker

Avisartikler

 

Om Vennetreff

Referater

Filmer

Lydopptak

 

Bokomtale ved I.C.Stridsklev

 

 

NORGES  VERSTE  NAZISTER (?) –

Nordmenn og tyskere i Hitlers tjeneste 1940-45

av Bernt Roughtvedt

 

Her har Bernt Roughtvedt sauset sammen 61 tyske og norske nazister og medlemmer av Nasjonal Samling i en (u)salig blanding. Det kan virke mer som en omtale av de med best kjente navn, enn av de ”verste nazistene”. Jeg har tenkt å fremstille en del av de omtalte medlemmene av Nasjonal Samling som de tapre forsvarere av Norges og nordmenns interesser som de var. Listen kan komme til å bli utvidet.

OLGA BJONER(1887-1969)

OLAF FERMANN(1892-1975)

KNUT HAMSUN(1859-1952)

ADOLF HOEL(1879-1964)

GULBRAND LUNDE (1901 -1942)

HANS JAKOB SKAAR PEDERSEN(1908-1946)

VIDKUN QUISLING(1887-1945)

 

 

OLGA BJONER(1887-1969)

Olga Bjoner var datter av en lærer. Hun var journalist i ”Tidens Tegn”. I 1912 giftet hun seg med bonden Jørgen Mathias Bjoner.

Olga Bjoner bygde opp Norges Bondekvinnelag i 1920- og 1930-årene. “Innen bondereisningen har fru Bjoner et lysende navn ... symbolet for reisningen av bondekvinner landet rundt,” skrev bondepressen ved Olga Bjoners femtiårsdag i 1937. Siden begynnelsen av 1920-årene hadde hun med humør og energi personlig mobilisert en bevegelse som til da talte 400 lokale lag og 25 000–30 000 medlemmer, et betydelig tilskudd til bondereisningen. Norges Bondekvinnelag ble formelt tilsluttet Norges Bondelag i 1925; gjennom det er bondekvinnene blitt frigjort, skrev Nationen: “De føler sig nu som en 'stand' innen denne vår organiserte tidsalder.”

Olga Bjoner var medlem av Norges Bondelags landsstyre fra 1927, fra 1928 av arbeidsutvalget. Hun var vararepresentant for Bondepartiet til Stortinget 1930–33; hun ble landskjent som foredragsholder og fast redaktør av kvinnestoffet i bondepressen. – Bondelagets internasjonale kontakter lå henne særlig på hjertet; med egen bil gjorde hun i 1930-årene hyppige reiser til Danmark, Tyskland og de baltiske land. 1939–40 var hun ikke mindre enn tre ganger i Tyskland, dessuten i Storbritannia og i Königsberg. Hun henvendte seg også til bondepartiets statsråd Mellbye senhøstes 1939,som skulle i et nordisk toppmøte i Stockholm. Men Mellbye fikk beskjed fra Koht at ”England skulle ha seg frabedt noen som helst innblanding i krigens gang”. Ved hjemkomsten i januar 1940 rapporterte hun til Utenriksdepartementet at hennes kontakter hadde advart henne mot en kommende tysk aksjon mot Norge som svar på britisk aktivitet. Før det hadde hun arbeidet sammen en del andre kvinner for et sterkere forsvar, så Norge ved behov kunne verge sin nøytralitet. Hun var også med i Finnlandshjelpen med foredrag og innsamling under Vinterkrigen 1939-40.

Hun var i Steinkjer 9.4.1940. Hun gråt da ulykken rammet Norge.  Hun likte ikke Quislings statskupp, og var tilfreds med Administrasjonsrådet.  På vei hjem, erfarte hun at 200 norske soldater var tatt av 30-40 tyske, fordi nordmennene hadde hatt våpnene sine på en lastebil som kjørte etter dem. Om sommeren leste hun i de ledende osloaviser om ”Kongens synd mot sitt folk” og var krasse mot dem som rømte til England. For å bidra til at Norge skulle gjenvinne sin frihet meldte hun seg inn i Nasjonal Samling i slutten av oktober 1940. 1.12.1940 ble hun propagandaleder for Nasjonal Samlings Kvinneorganisasjon (NSK), og i august 1941 ble hun leder for Nasjonal Samlings Kvinneorganisasjon(NSK). Hun hadde tenkt å lage en felles kvinneorganisasjon med Norske Kvinners Nasjonalråd, Arbeiderkvinnene, Yrkeskvinnene og Bondekvinnene representert ved Olga Bjoner. Under Bjoners ledelse (med tittelen riksleder fra 1944) ble NSK bygd ut til ca. 16 000 medlemmer, nesten 1/3 av partiets totale medlemstall. NSK drev mødreskoler, husstellstasjoner og systuer landet rundt. I lagene ble det stoppet strømper for frontkjemperne. For å unngå beslag av kirkeklokkene, slik det ble gjort i Holland, samlet NSK inn 2,5 tonn metaller fra husholdningene. NSK dannet i 1944 et Kvinnenes hjelpekorps for å komme arbeidsmobilisering av kvinnene i forkjøpet. Bjoner holdt hele tiden en skarp profil mot Reichskommissar Terboven, som hun anså som en ulykke; mistilliten var gjensidig. Hun var imot arrestasjonen av jødene. Som andre NS-folk trodde hun at jødene skulle bli sendt til en leir i Polen til krigens slutt, det hadde en tysker i Wehrmacht fortalt henne.

Hun oppnådde i over 30 saker å få dødsdømte benådet og hun fikk mange fanger frigitt. Hun ga gjerne reisetillatelser. Hun tok ikke mot belønning for dette. Da kunne hun ha blitt rik. Men da hun trengte hjelp, etter krigen svek de hun hadde hjulpet henne.

Bjoner arbeidet iherdig for økt kvinneandel på alle nivåer av NS. Hun talte for innføring av barnetrygd. Barnetrygd ble innført ved nyttår 1945. Hun krevde kvinners likestilling i arbeidsliv og politikk for partiet og agiterte for kvinnenes betydning for politikk og samfunnsliv. Mødrehygienekontorene ble stengt i 1941 og erstattet med Helsestasjoner for mor og barn. I 1942 ble det innført ordning med husmorvikarer. De samlet inn tøy til å sy om til spebarn og andre som trengte det.

Olga Bjoner ble arrestert hjemme på gården i Hobøl i maidagene 1945, brakt til fengselet i Moss og siden til Bredtvedt. Under fangenskapet (713 dager i varetekt) opplevde hun trakasserier og stadig sjikane, hun opplevde å være på utstilling. Hun opplevde seksuelle overgrep, og ble helsemessig brutt ned. En kan undres på om voldtekter skulle være en måte å overbevise Olga Bjoner om at hennes dommere hadde rett, etter som fengselsdirektør Aslaug Aasland påsto overfor henne at grunnen til at kvinner meldte seg inn i Nasjonal Samling var at de var erotisk underernært. På annen måte var hun i alle fall underernært: Hun gikk ned fra 70 til 48 kg. Rettssaken i Eidsivating lagmannsrett i mars 1948 ble ledet av lagmann Erik Solem. Selv var hun sykepermittert da dommen – 6 års fengsel – falt. I tillegg ble hun fradømt kr.15 000 og tap av stemmerett osv. i 10 år. I tillegg ble hun frastjålet verdier over dobbelt så store som det hun ble fradømt. Retten fant at hun som forgrunnsskikkelse i NS, bar fullt ansvar for okkupasjonstidens tyngsler, og festet ingen tiltro til hennes forklaring om at hun hadde handlet til landets eller kvinnenes beste. Hun viste storsinn mot Bondelaget etter krigen. Når NS-kvinner som var utstøtt av bondelaget ble bedt om å melde seg inn igjen, sa hun at de burde gjøre det, til tross for at bondekvinnene hadde skrevet sin grunnlegger ut av sin historie.

På eget forlag utgav hun i 1955 Dette har hendt, et av etterkrigsoppgjørets bitreste anklageskrifter.

 

 

OLAF WILLY FERMANN(1892-1975)

I ”Den norske barmhjertighetsfront under krigen” forteller Fermann sin historie slik i utdrag(s.8-12):

Han ble født 17.2.1892 i Oslo. Etter utdannelsen bodde han i England, Tyskland og Frankrike. Så ble han ansatt i Det norske Generalkonsulat i Petrograd (Leningrad, St. Petersburg). Der startet han senere en transportforretning og giftet seg. Fra 1915 til 1918 ledet han et større hjelpearbeid for krigsfanger. Han mottok den sjeldne utmerkelse som utlending å bli tildelt Det Russiske Røde Kors Orden av 1. og 2. klasse.

Under revolusjonen ble han satt til å føre forhandlinger med sjefen for GPU, senere KGB, det beryktede kommunistiske hemmelige politi. Han opplevde at de revolusjonære bolsjeviker tross alt var mennesker som det gikk an å forhandle med og få positive resultater på tvers av borgerkrigens hat og politiske fanatisme. Disse erfaringene ble nyttige i okkupasjonstidens Norge.

Han traff Quisling første gang under revolusjonen i Russland. Under terroren i Petrograd fikk han erfare revolusjonens mest brutale sider. Senere ble han bedt om å være med i Quislings hjelpeaksjon i 1922-23 mot den første utgaven av Stalins arrangerte hungersnød i Europas kornkammer Holodomor, men var forhindret.

I 1933 traff han Quisling igjen. Fermann bodde da fortsatt utenlands. Sett fra utlandet virket partikampen hjemme som et spill av krefter, og at Quislings nasjonale samling pekte i riktig retning.

Han ble medlem av Nasjonal Samling, og stifter og leder av Nasjonal Samlings Utenriksorganisasjon (NSUO) fra 1934.

Han kunne ikke være industrileder i nazi-Tyskland uten tysk statsborgerskap. Han ga avkall på store økonomiske verdier og ble bare sleeping partner i det som var blitt Tysklands største knekkebrødfabrikk for å beholde sitt norske statsborgerskap.  I 1939 kom han derfor tilbake til Norge. Han etablerte et kullselskap. 16. april 1940 hørte han biskop Berggravs radiotale der biskopen advarte mot at nordmenn uten uniform risikerte å bli skutt uten dom som franktirører. Fermann skulle likevel til Tyskland for å hente sin familie. Han hadde truffet Himmler hos en felles venn.  Fermann oppsøkte Himmler, og oppnådde at Himmler utstedte en telegrafisk ordre om at norske irregulære tropper som ble tatt til fange skulle behandles som soldater, og ikke som franktirører som var hjemfalne til dødsstraff.

I 1941 fikk han et tilbud om å delta på humanitært arbeid i Øst-Europa sammen med lederen for det tyske Røde Kors i Øst-Tyskland, Polen og den okkuperte del av Russland. Han lyktes i å få plassert noen hundre foreldreløse barn. Fermann opplevde ingen fiendtlighet i de områder han besøkte. (s.13). ” Krigen hadde gått meget hurtig, og det var kun enkelte steder hvor man kunne se at det hadde funnet kamp sted. Himmler interesserte seg for landbruket. Det ble ordnet med fagfolk som skulle assistere med maskiner, redskaper av forskjellig art og såvare”. Fermann var i følge med en Røde Kors delegasjon. ”Det ble rekvirert husrom for opprettelse av barnehjem og helseorganisasjonen ble det tatt hånd om. Noen motstandsbevegelse fantes det øyensynlig den gang ikke. Vi reiste uten beskyttelse i et par biler.”   Fermann nektet å delta i Himmlers planer om å kolonisere okkuperte områder med norske bønder. Forhandlinger med Himmler førte til en hemmelig ordre om at norske fanger skulle ha en begunstiget behandling i fangeleirene både i Norge og Tyskland. Det fremgår av flere publikasjoner fra konsentrasjonsleirene at fangene utover våren 1942 merket virkningene av denne ordren. At Fermann kjente til denne, ga ham en fordel ved senere forhandlinger med tyskerne.

Fermann forsøkte å forfølge sitt hell overfor Himmler og kom med en ny henstilling: ”Jeg protesterte mot at norske frivillige ble satt inn på fronten i Russland. Min protest ble uten kommentar avvist. ”Jeg fulgte hele tiden med i utviklingen i Norge og reagerte sterkt på tyskernes fremferd. Jeg samlet min kritikk i et PM til Himmler i september 1941.” Fermann protesterte både mot Terbovens tale i september 1941, mot henrettelsen av Wickstrøm og Hansteen, og mot at nordmenn ble satt inn i kampene på Østfronten etter at de egentlig var kommet til Tyskland for militær opplæring, uten hell. Skuffet og nedbrutt reiste han tilbake til Norge. ” Jeg følte meg uvel, fikk nærmest et nervøst sammenbrudd, ble sengeliggende og reiste så hjem til Norge for jul 1941.”

I januar 1942 oppsøkte han direktør Heyerdahl i Siemens. Han var også visepresident i Norsk-Tysk Handelskommer som han hadde vært med å ta initiativet til.

Fridtjof Heyerdahl var ny i Røde Kors Landsstyre fra april 1940, da han ble innvalgt som visepresident. I november samme år ble han president.  Heyerdahl hadde spilt en aktiv rolle under avsettelsen av Quisling i april 1940, og opprettelsen av Administrasjonsrådet. Han hadde gode forbindelser både til nordmenn og tyskere. Heyerdahl underskrev også en overenskomst om at ved alliert invasjon skulle Norges Røde Kors stå til rådighet for okkupasjonsmakten.

I et okkupert område var også Røde Kors ”i følge Genferkonvensjonen prinsipielt forpliktet til å følge okkupasjonsmaktens veiledning.  For at denne myndighetsrett ikke skulle benyttes, måtte Norges Røde Kors bevare deres tillit og forbli tro mot sine forpliktelser som internasjonal, nøytral hjelpeorganisasjon. Samtidig måtte de også bevare det norske folks fulle tillit.”Fermann sørget for at Norges Røde Kors ble gjenåpnet og arresterte medarbeidere satt fri i mai 1942.

 

Etter at Tyskland var gått inn i Sovjet, og Den Norske Legion var opprettet, ble det forlangt at Norges Røde Kors skulle stille en ambulanse til Den Norske Legion som skulle settes inn i Finland, slik som under Vinterkrigen 1939-40. Norges Røde Kors ved generalsekretær Rørholt nektet. Han ble siden arrestert fordi han ble beskyldt for kurertjeneste i Røde Kors-biler (s.16). Det fantes også mange andre eksempler på at Norges Røde Kors opptrådte unøytralt. Det ble det skrytt av etter krigen.

Røde Kors ble truet med at hele styret måtte gå og bli erstattet med medlemmer av Nasjonal Samling. Heyerdahl mente at om Fermann, med sitt kjennskap til Quisling og gamle NS-medlemskap kom inn i styret for Røde Kors, kunne organisasjonen reddes. Slik gikk det også. 

”I et vitneprov etter krigen bevitnet Regierungspräsident Dr. Koch, som representerte det Tyske Røde Kors at ”Det var herr Fermanns fortjeneste når Norges Røde Kors fortsatt kunne bestå gjennom hele krigstiden og utøve sin velsignelsesrike virksomhet til fordel for den norske befolkningen”.

Fermann lyktes med å få frigitt mange nordmenn fra tysk fangenskap. Han fikk fordelt kull og sement til de som trengte det.

Han fikk endret bestemmelsen om at det var obligatorisk dødsstraff for alle som forsøkte å reise til et alliert land. Da det skjedde satt 50 nordmenn fengslet for flukt, som ellers automatisk hadde blitt dødsdømt.

Høsten 1942 ble det etablert pakkeforbud for politiske fanger i Tyskland og i Norge. Da Fermann forsøkte å få opphevet pakkeforbudet, møtte han motstand hos SD. Fermann reiste til Berlin, og henviste til Himmlers hemmelige forordning og fikk forbudet opphevet både for tyske og norske leire.  Han fikk løslatt fanger som var imot Nasjonal Samling gjennom NSUO. (Nasjonal Samlings UtenriksOrganisasjon, ledet av Fermann fra 1934.) Ved hjelp av den fikk han også løslatt syke studenter, han fikk hjem folk som hadde arbeidet i Tyskland og ble holdt igjen. Da Tyskland mot slutten av krigen var på sammenbruddets rand, nektet Terboven nordmenn som ville hjem både utreisetillatelse fra Tyskland og innreise til Norge. NSUO kontaktet alle nordmenn de kjente til i Tyskland og ba dem reise til Flensburg. Fermann skaffet biler. Terboven beslagla NSUOs pengemidler. Fermann brukte der som så ofte ellers egne penger. Grensepolitiet ved den tysk/danske grensen fikk pakker med mat. Siste måned av krigen ble 400 nordmenn smuglet over grensen.   En av de som arbeidet med dette var frontsøsteren Janna Skaiaa.(se s.28 i ”Litt om den dømte)

Terboven stoppet i 1944 svenskesuppen og svenskepakker. Ved Fermanns henvendelse til Generaloberst von Falkenhorst ble forbudet ikke effektivt.

Da Norges Røde Kors ikke ville være der for sårede frontkjempere, opprettet han Frontkjemperkontoret.  Fermann lot NS tro at bidraget hans var fra Norges Røde Kors. Heyerdahl forsto hvor viktig det var at Røde Kors bidro, og ga et av de første bidragene. Kontoret forsvarte frontkjempernes interesser overfor tyskerne, og hadde ingen parallell i andre land. Siden Norges Røde Kors ikke ville bli med der, ble det straffbart å bidra til Frontkjemperkontoret. Frontkjemperkontoret sørget også for pårørende og etterlatte etter frontkjempere. Blant annet sørget de for forsikring for barn av falne frontkjempere. Disse forsikringene ble inndratt etter krigen.

Da Norges Røde Kors nektet å utdanne frontsøstre, ordnet Fermann det på annen måte. Han skriver; ”Omsorgen for de frivillige var et Røde Kors-arbeide som ikke kunne avvises. Hvis Norges Røde Kors skulle kunne bevare sin selvstendige stilling, måtte det finnes en tilfredsstillende løsning – slik at det i praksis ble ytet hjelp til både venn og fiende. Dette ble oppnådd ved å fordele arbeidet på to forskjellige organisasjoner. Gjennom min dobbeltstilling som visepresident i Røde Kors og leder av Frontkjemperkontoret, ble hjelpearbeidet i Norge samlet hevet opp på det nøytrale plan som var nødvendig for at Norges Røde Kors kunne fortsette sin virksomhet uten innblanding fra tyskerne eller NS.

Denne praktiske ulempe hadde imidlertid den ulempe at verken sykesøstrene som pleiet de frivillige eller hjelpearbeidet som Frontkjemperkontoret utførte, fikk den klare rettsbeskyttelse som deres virksomhet ville ha hatt hvis Norges Røde Kors offisielt hadde påtatt seg ansvaret ved å hjelpe ”både venn og fiende” i overensstemmelse med det internasjonale Røde Kors sine prinsipper.

Etter krigen ble derfor disse norske sykesøstre dømt som landsforrædere og det ble gjort straffbart å ha ytet bidrag til Frontkjemperkontoret.

I brev av 24.april 1948 til h.r.advokat Heuch Bugge skriver overlege Jon Leikvam: ”Det går sterkt inn på ham at mange mennesker blir straffet for sin idealistiske innstilling, særlig frontkjemperne og ikke minst de som ytet bidrag til Frontkjemperkontoret, og Røde Kors-søstre o. fl. Han føler seg til en viss grad moralsk ansvarlig for dette og bebreider seg selv for at han ikke har kunnet forhindre denne urett.”

Fermann skrev:”Det er andre som har enda større grunn til å bebreide seg den urett som er blitt begått mot bidragsyterne til Frontkjemperkontoret og mot disse ulykkelige sykesøstre – nemlig Norges Røde Kors. Presidenten i det internasjonale Røde Kors, professor dr. Max Huber sier i sin bok ”Den barmhjertige samaritan”: Hvor en Røde Kors-forening tar fatt på en oppgave som ikke direkte fremmer landets nasjonale interesser, ja, som kanskje går på tvers av stemningen og innstillingen i folket, nettopp da virkeliggjør den Røde Kors-tanken og løftes opp på et høyere plan.”

I 1951 var frivillig hjelp til fienden oppe til debatt i Stortinget. Det ble fastslått at Røde-Kors-hjelp var barmhjertighetstjeneste som prinsipielt skulle ytes både til venn og fiende. Da presidenten i Røde Kors-komiteen i Genf oppholdt seg i Oslo som Nobel-instituttets gjest, uttalte han ifølge Morgenbladet for 9.desember:”Vi arbeider alltid for ”fienden.””

Under de særegne forhold som hersket underokkupasjonen er det forståelig ar Norges Røde Kors ville unndra seg visse Røde Kors- forpliktelser som derfor måtte overtas av andre. Men det er ikke tilgivelig at Norges Røde Kors etter krigen og inntil den dag i dag har sviktet de Røde Kors-arbeidere som avlastet Norges Røde Kors under krigen.

Jeg bærer ansvaret for ordningen med Frontkjemperkontoret. Hadde jeg ikke medvirket til den ordning som ble truffet, ville også dette omsorgsarbeide i en eller annen form blitt knyttet til Norges Røde Kors, og arbeidet ved kontoret og bidrag til kontoret ville da også formelt vært lovlig.

Det er en plikt for Norges Røde Kors å ta disse spørsmål opp.” Etter krigen vitnet dr. juris Rudolf Schiedermair, som var stedfortredende leder for tysk Røde Kors i Norge, følgende:

Det tyske Røde Kors vervet som bekjent norske kvinner. Det er betegnende at det var herr Fermann som den gang var den eneste som gikk innfor at vervingen og utdannelsen helt skulle bli overlatt Norges Røde Kors. Fermann gikk dessuten inn for at disse søstre bare skulle bli satt inn i tyske lasaretter i Norge og ikke sendes til fronten. Men disse forslag ble den gang avvist fra tysk side. Etter en tid viste det seg at mange av de norske Røde Kors-søstre var misfornøyd med tjenesten og ville vende tilbake til Norge. Skjønt disse hadde forpliktet seg til en lengere tjeneste, hentet Fermann disse norske kvinner hjem før tiden var omme. Han underrettet meg om denne aksjon, og jeg tok på meg ansvaret for å dekke Fermann overfor Terboven og det tyske Røde Kors.

I 1943 ble det igjen fra tysk side satt i gang verving av norske Røde Kors-søstre. Herr Olaf Fermann var den eneste som motsatte seg det. Etter hans mening skulle denne sak helt overlates til det norske Røde Kors. På denne tid kom det en befullmektiget fra det internasjonale Røde Kors i Genf til Oslo, så vidt jeg husker var hans navn Dr. Marti. Til hans ære arrangerte jeg en liten selskapelig sammenkomst, hvor det norske Røde Kors´ daværende president, herr direktør Heyerdahl, og videre herr Olaf Fermann og dr.med Paus var til stede sammen med ledende personligheter fra det tyske Røde Kors. Ved denne anledning ble vervingen av norske Røde Kors-søstre inngående diskutert. For meg var det meget interessant å kunne fastslå at herr Olaf Fermann også i denne forsamling tok avstand fra den tyske vervingen av norske søstre. Han var imidlertid den eneste som hadde denne oppfatning – og ble heller ikke understøttet av representanten for det tyske Røde Kors. – Vervingen ble da også foretatt av det norske Røde Kors, undertegnet av herr Paus. ”

I saken med sykesøstrene forsøkte jeg å finne en løsning i overensstemmelse med Røde Kors-tankens ånd, og bokstav. Det lyktes meg å hjelpe dem som hadde hjelp behov, om enn ikke i den utstrekning jeg selv og sykesøstrene og deres pårørende kunne ønske.

Nu, etterpå er det lett å innse hvor beklagelig det var at disse frivillige sykesøstres status ikke ble klarlagt av Norges Røde Kors under krigen. Det hjalp dem dessverre lite at de hadde fått Røde Kors-pass. Under rettsoppgjøret ble de dømt. Heller ikke etter krigen fikk de støtte av Norges Røde Kors, som de etter Genferkonvensjonen skulle ha krav på. Ved siden av Nederland er Norge visstnok det eneste land, som under rettsoppgjøret har forbrutt seg på denne måte mot Røde Kors-tanken og de inngåtte internasjonale avtaler.

Det er en plikt for Norges Røde Kors å løse denne oppgave. En del av Røde Kors-søstrene sitter ennu i dag med sine Røde Kors-pass, som skulle yte dem beskyttelse. Passene er levert dem frivillig av Norges Røde Kors.

Personlig har jeg ikke ved noen leilighet hatt med passene å gjøre.

 Noen reiste med norsk Røde Kors pass underskrevet av generalsekretær Rørholt

 Først benektet Rørholt det. Siden sa Rørholt at det ikke hadde betydning.

 

 Retten bemerket: ”Tiltalte syntes å ha vært ivrig og ekte opptatt av den hjelpevirksomheten Røde Kors øvet og at han synes å ha hatt et oppriktig ønske om selv å delta i denne.”

Likevel ble Fermann 5.7.1949 dømt til tvangsarbeid i 9 år. Til fradrag kom 1406 dager i varetekt = over 3 år og 3 måneder.

I tillegg ble han for 10 år fradømt stemmerett i offentlige anliggender, rett til å gjøre tjeneste i rikets krigsmakt og tap av rett til å inneha offentlig tjeneste

For 5 år ble han fradømt rett til å inneha stilling eller drive erverv som er betinget av offentlig autorisasjon eller godkjenning, tap av ledende stilling eller lønnet eller ulønnet tillitsverv i selskaper, stiftelser eller sammenslutninger (som for eksempel Norges Røde Kors…), tap av rett til å oppnå ledende stilling eller lønnet eller ulønnet tillitsverv i selskaper, stiftelser eller sammenslutninger (som for eksempel Norges Røde Kors…).

I tillegg måtte han betale kr. 3 370 000 + saksomkostninger kr.600.

Etter krigen forteller Fermann: Hjelpekorpsguttene, som jeg hadde holdt min hånd over og garantert for som nøytrale Røde Kors-arbeidere, opptrådte som hjelpepoliti med Røde Kors-merke på armen.(65). Jeg ble arrestert og ført til Møllergaten 19. Neste dag ble jeg overført til Åkebergveien av hjelpekorpsmenn. Mens vi sto i timevis i gangene og ventet på å bli satt på celle, var jeg vitne til at flere fanger ble brutalt behandlet, også eldre. Dessverre var noen med Røde-Kors-merket blant de aktive. Fengselspersonalet forholdt seg korrekt. Da mitt navn ble ropt opp, trådte fire hjelpekorpsmenn frem og tok fra meg mine effekter:” Det er han med tyskerne i kullbåtene” (et falskt rykte som ble publisert i VG) ”han har ikke bruk for noe, han skal skytes i morgen tidlig.” De førte meg så ned i kjelleren og låste meg inne i et jernbur. ”De har tid til grålysningen”, sa de. ”Da vil De bli skutt.” Ut over natten kom de flere ganger ned til meg, låste opp jernburet og ”kikket innom”. I grålysningen kom de tilbake og spurte om jeg ønsket besøk av presten før jeg ble ført ut.  

Men Fermann hadde tross sine erfaringer ikke som mange andre med tilsvarende erfaringer mistet alt håp om at Etterkrigs-Norge var en rettsstat. Han tålte ikke å bli dømt for sin innsats for medmennesker gjennom Norges Røde Kors.

19.april 1962 fremsatte han erklæring om gjenopptagelse angående punkt 6 i dommen, som handlet om hans forhold til Norges Røde Kors. Eidsivating Lagmannsrett avslo 29.1.1964. Han anket videre til Høyesteretts kjæremålsutvalg som godtok anken 9.3.1967 og sendte saken tilbake til Eidsivating.

Domsslutning 26.8.1967 ble: Tiltalte Olaf Willy Fermann frifinnes for det forhold som er omhandlet i post 6 i tiltalebeslutningen. Dommen er enstemmig.

I tillegg fikk han dekket utgifter til 295 timers arbeid for forsvarsadvokaten i tiden 1960-68.

Men avisene syntes denne frifinnelsen var like lite å skrive om som frifinnelsen av O.H. Langeland.

 

IC Stridsklev

 

KNUT HAMSUN(1859-1952)

Han ble ikke medlem av Nasjonal Samling før Høyesterett pådømte ham medlemskapet St. Hans 1948. Han var hele livet tyskvennlig. I Tyskland visste de å verdsette hans bøker!

Da Norge ble hærtatt, beseglet han sin skjebne med det som ser ut til å ha vært det virkelig straffbare: Kritikk av Arbeiderpartiet og Milorg;

Nationen 27.4.1940 REGJERINGEN
Hr. Redaktør
Regjeringen gav ordre til mobilisering og rømte. Den visste at vi ikke hadde noget at berge os med overfor nogen, men den gav ordre til mobilisering og rømte. Nu dør norsk ungdom for ”Regjeringen”.
Vi hadde bruk for voksen Ungdom til andet just nu end til at streike i Jordbruket og til at dø for ”Regjeringen” Deres.  Hva så – alt andet må vike. Her ved Kristiansand tok tyskerne så at si med bare Hænder 2 000 mand og 160 Offiserer. Mange Mandskaber hadde ikke engang Børse.   
Fritt Folk 4.5.1940 NORDMENN!
Da englenderne i sin uhyre villskap trengte inn i Jøssingfjord og krenket vår selvstendighet da gjorde dere ingenting. Da englenderne siden la miner langs vår kyst for å føre krigen inn på norsk jord da gjorde dere heller ingen ting.
Men da tyskerne besatte Norge og hindret at vi fikk krigen inn i landet – DA gjorde dere noe. Dere rottet dere sammen med vår rømte konge og hans private regjering og mobiliserte.
Det er til ingen nytte at dere har fått fatt i hver deres børse og står og tygger skum mot tyskerne, i morgen eller en annen dag blir dere bombet.
England er ute av stand til å hjelpe dere uten med noen småflokker hist og her som streifer opp gjennom dalene og tigger om mat:
NORDMENN! Kast børsa og gå hjem igjen. Tyskerne kjemper for oss alle og knekker nu Englands tyranni mot oss og alle nøitrale.

Hamsuns grunn for kontakt med nazistiske dignitærer ser ut til å ha sammenheng med at han ba for landsmenn han var uenig med i okkupasjonstiden, eller tyske jøder (for eksempel Max Tau). En gang Hamsun ble avbildet hos Terboven var da han ba for forfatteren Ronald Fangen. Både Ronald Fangen og Harald Grieg ble løslatt sannsynligvis som følge av at Hamsun ba for dem hos Terboven.

Det er mye som tyder på at Ivar Christensen, Erik Dahl-Hansen,  Dr.Torgny Marcussen, Magnus Svein Smetorp 8) og Eichinger-gruppen(13 mann) kunne takke Hamsun og hans familie for at de overlevde.     Et vesentlig bidrag til at Eichingergruppen ble reddet, var sannsynligvis innlegget ”Nu igjen!”(Aftenposten 13.2.1943). Men så sluttet Terboven å lytte til Hamsuns bønner.

I juni 1943 satset Hamsun Nobelmedaljen sin. Han sendte den til Goebbels, i håp om å få foretrede hos Hitler. Det lyktes. Hamsun var den eneste som sa Hitler imot rett opp i ansiktet. Hamsun forlangte Terboven vekk fra Norge fordi han opplevde Terboven som en ulykke for Norge. Terboven fengslet nordmenn, og fikk dem dødsdømt og henrettet.  ”Jeg synes det går riktig godt nu, ubåtene arbeider jo nat og dag” skrev Hamsun i ”Fritt Folk 17.5.1943. England forsøkte å blokkere norskekysten slik de gjorde under krigen 1807-14 (Terje Vigen). Skip som gikk langs norskekysten, var fritt vilt for de allierte. 172 skip totalforliste og minst 1092 omkom, mange etter angrep fra britiske ubåter. Særlig gikk det ut over hurtigruten. Angrepene var hovedsakelig basert på rapporter fra etterretningsagenter i Norge. I 1942-43 var det få skip langs norskekysten som ble senket. Grunnen var at de allierte måtte samle alle sine krefter for å bekjempe de tyske ubåtene som truet med å stoppe forsyningene til Storbritannia.

Da Hamsun skrev sin nekrolog over Adolf Hitler 7.5.1945, var han død, og representerte ingen fare lenger. Hamsun hadde ikke fått noe særlig positivt inntrykk av ham da de møttes, og han hadde ikke hørt på Hamsuns bønn om å hjemkalle Terboven. Men Hamsun så Hitler som et bolverk både mot Stalin og Churchill og deres riker. Dessuten trodde Hamsun det han hadde lest, at Hitler var død i kamp for sin egen hovedstad og ikke ”rømt”. At nazi-Tysklands ugjerninger kunne måle seg med Sovjets eller kolonimakten Englands falt ham vel heller ikke inn.

Til straff for sin opposisjonelle holdning ble Hamsun nektet rettssak til han var for tunghørt og synssvekket til å følge med. Fagdommeren i Grimstad frikjente ham. Men Hamsun ble pådømt nazisme, fradømt Nobelpengene med renter så han knapt hadde råd til noe å ha på seg, eller få reparert taket på huset. Psykiateren Gabriel Langfeldt som pådømte ham ”Varig svekkede sjelsevner” ødela også hans ekteskap. Ekteparet fortalte hver sine historier i ”På gjengrodde stier” og ”Under gullregnen”.



 

 

ADOLF HOEL(1879-1964)

Etter å ha tatt embetseksamen i 1904 med glimrende resultat, var Hoel fra 1907 deltaker eller leder av sommerekspedisjoner til Svalbard hvert år fram til 1926 (De norske Spitsbergen-ekspedisjonene). Hoel ivret sterkt for at Norge skulle skaffe seg kontroll over Svalbard, bl.a. gjennom privat og statlig ervervelse av landområder på øygruppa og var initiativtaker til at Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser (NSIU) ble opprettet i 1928. Han ledet institusjonen frem til 1945. NSIU ble i 1948 omorganisert og fikk navnet Norsk Polarinstitutt. I februar 1933 var han med å stifte og han ble første formann i norsk Polarklubb. Han var leder av Norsk Naturvernforbund fra 1935-45. Der var han også sammen med sin venn og kollega Victor Goldschmidt. Hoel var medlem av NS fra stiftelsen Mineralet hoelitt og fjellkjeden Hoelfjella i Dronning Maud Land er oppkalt etter ham. Hoels innsats var avgjørende for at Norge ble tildelt suverenitet over Svalbard og Dronning Maud Land i Antarktis.  Adolf Hoel hadde i desember 1938 vært i Berlin for å holde foredrag om norsk polarforskning. Han bemerket seg at tyskerne hadde spurt NSIU om litteratur angående okkupasjon i arktiske og antarktiske områder, og fikk ved en tilfeldighet vite om en hemmelig tysk ekspedisjon til Antarktis. Målet var å okkupere områder som av mange ble oppfattet som norske. På turen hjem ga Hoel en bekymringsmelding til ekspedisjonssjef Jens Bull i Utenriksdepartementet. Nyheten provoserte regjeringen, og det ble i all hast innkalt til et hemmelig møte den 5. januar 1939. Under møtet sa Hoel det han mente, nemlig at dersom Tyskland annekterte dette området ville det skape en politisk skandale. På møtet i UD ble det enstemmig anbefalt å annektere Dronning Maud Land. Det skjedde ved kongelig resolusjon, vedtatt i statsråd den 14. januar 1939. Saken ble lagt frem for Stortingets utenriks- og konstitusjonskomite, som også ga sin enstemmige tilslutning. Da saken kom opp i Stortinget 3. mars ble komiteens innstilling enstemmig vedtatt. Tyskland annekterte området etter Schwabenland-ekspedisjonens tilbakekomst i august 1939. Nazi-regjeringen utstedte et dekret om opprettelse av en tysk antarktisk sektor, som fikk navnet Neu-Schwabenland, og godkjente ikke den norske annekteringen. I en note fra utenriksminister von Ribbentrop den 23. januar 1939 tok den tyske regjeringen forbehold mot det norske kravet. Etter krigen falt det tyske kravet bort. Antarktistraktaten, som ble undertegnet i desember 1961, stadfester at det ikke gjøres noen endringer i de territoriale kravene fra noen av medlemslandene

Hoels innsats på Svalbard og i polarområdene ble allerede 1912 belønnet med Kongens fortjenstmedalje i gull, 1938 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, og han hadde flere utenlandske ordener. Hoel ble i 1919 utnevnt til dosent, i 1940 til professor etter forslag fra dekanene. Utnevnelsen ville i alle fall ha kommet i 1940, det var bare noen økonomiske formaliteter som skulle ordnes. Hoel var medlem av Nasjonal Samling fra 1933. Særlig setningen i Nasjonal Samlings program om at ”Norges interesser i polarstrøkene hevdes våkent og sterkt” tiltalte ham. Etter at han i 1941 ble utnevnt av okkupasjonsmakten som prorektor og senere rektor ved universitetet, også etter anbefaling fra dekanene, dreide Hoels krigsår seg for det meste om hans virke ved universitetet. Som øverste leder for universitetet forsøkte Hoel å skape mest mulig ro ved institusjonen gjennom samarbeid med dekanene, som også ønsket å holde universitetet gående, og med myndighetene. Han bidro til å hindre en ytterliggående nazifisering av universitetet. Dette provoserte de universitetsfolk (Aksjonsutvalget) som mente at universitetet aktivt måtte ta del i den daglige holdningskampen mot både NS-myndighetene og tyskerne. Natt til 28.11.1943 ble Universitetets Aula satt i brann av en motstandsgruppe rundt den illegale avisen ”London-Nytt”. I denne avisen sto etterpå at det var ”nazister” som hadde tent på. Avisens redaktør var Petter Moen. Han ble arrestert under aksjonen mot den illegale presse i februar 1944. Han omkom under fangetransport til Tyskland da troppeskipet DS ”Westphalen” sank etter sannsynligvis å ha gått på en drivmine utenfor svenskekysten 8.9.1944. Hans fengselsdagbok ble utgitt på flere språk etter krigen. Der nevner han ikke brannen eller studentenes skjebne. Brannstifterne var operasanger Svein Bruun, Thorvald Larsen og Kjell Larsgaard, en fjerde kan ha vært Reidar Østlid. NS-myndighetene forsøkte å advare studentene, slik at de ikke var på universitetet da arrestasjonene foregikk to dager senere, 30.11.43. Hoel lyktes ikke i å hindre at universitetet ble stengt etter brannen. Men Hoel lyktes i å berge utstyr og eiendommer. NS-myndighetene, rektor Adolf Hoel og NS-studentene gjorde sitt beste for at de arresterte studentene ikke skulle bli deportert.  1166 ble arrestert, 522 unngikk deportasjon. Adolf Hoel gjorde også et betydelig arbeid for å hjelpe de deporterte studentene og deres pårørende, spesielt de studentene som ble sendt i fangenskap til Tyskland. Han lyktes i å få noen syke studenter hjem.

Bare en professor var jøde; Victor Goldschmidt, Hoels venn fra Naturvernforbundet. Goldschmidt var også venn med minister Gulbrand Lunde, som omkom mystisk sammen med sin hustru få timer før mannlige jøder over 15 år ble arrestert. Quisling fikk løslatt Goldschmidt i oktober 1942, men han ble på ny arrestert og bragt til bryggen ved ”Donau” i november. Da fikk Hoel løslatt ham.

Ved krigens slutt mistet Hoel alle sine verv og stillinger. Flere organisasjoner ekskluderte ham som medlem og han mistet også sin St. Olavs Orden. I mai 1945 ble Hoel internert på Ilebu og slapp ut først april 1946. Først i mai 1949 kom hans landssviksak for retten. Victor Goldschmidt var forsvarsvitne. Hoel ble dømt til 18 måneders fengsel. Hovedanklagen var hans NS-medlemskap og for at han lot seg utnevne til rektor ved Universitetet av okkupasjonsmakten. Han brukte mye av sin tid etter dommen til å søke oppreisning og forståelse for sin situasjon hos disse organisasjonene og folk flest. Blant annet gav han ut sitt forsvarsskrift Et oppgjør med landsmenn i 1951 og Universitetet under okkupasjonen i 1978 posthumt, hvor han redegjør for motivene bak sine handlinger under krigen. Han publiserte også en rekke artikler i forskjellige tidsskrift, av både vitenskapelig og politisk karakter.     IC Stridsklev

 

 

 

GULBRAND LUNDE (1901-1942)

Gulbrand Lunde var født i Bergen. Han tok artium 17 år gammel.  Så var han i ca, ett år læregutt på et maskinverksted. Han studerte så kjemi i Zürich, tok doktorgrad i kjemi i Freiburg i 1925 og ble så assistent under professor Victor Goldschmidt ved hans mineralogiske institutt ved universitetet i Oslo. I 1929 ble han direktør ved det nystartede Hermetikkindustriens Laboratorium i Stavanger. Han var medlem av Nasjonal Samling fra 1933. Han stiftet lokallaget i Stavanger samme år, og ble en av åtte bystyrerepresentanter for Nasjonal Samling ved valget i 1934 etter at Nasjonal Samling hadde fått 12 % av stemmene. Han kjempet blant annet imot at mennesker som hadde mottatt sosialhjelp ikke skulle kunne møte i bystyret. Han arbeidet også for bedre boliger for arbeidsløse.

I Stavanger var det en aktiv revolusjonær fløy. Lunde debatterte med dem, og vant. Han fikk bekreftet at store deler av Arbeiderpartiet i Stavanger ikke tok avstand fra Moskva. I debatter også med representanter for Arbeiderpartiet våren 1935 påpekte han marxismens gudløshet og materialisme.

I brosjyren "Marxismens gift", utgitt av NS i 1934 skrev han: "Men hva skal vi gjøre for å ta kampen opp mot gudløsheten? Hertil kan vi svare, at det viktigste er ikke i dette tilfellet hva vi gjør, men hva vi er, og hva vi skal bli. Vi skal nettopp bli det som marxistene håner og latterliggjør, og som også liberalistene gjør narr av, nemlig kristne. Det er ikke vår tro som skal fornyes, men det er de mennesker som angivelig har troen, men som ikke lever etter den. Hvis vi alle var kristne i denne forstand, så ville marxismen forsvinne fra vårt land av seg selv og all gudløshetspropaganda forstumme.

Punkt 22 i Nasjonal Samlings program: "Kristendommens grunnverdier vernes", inneholder først og fremst et krav til oss selv. Kan vi oppfylle de krav kristendommen stiller, så danner vi selv den sterkeste motvekt mot marxismen, og den nasjonale samling kommer av seg selv."

Han ble Nasjonal Samlings Rikspropagandaleder i 1935, og regisserte Nasjonal Samlings årlige stevner på Stiklestad, i Hafrsfjord og på Akershus.

Han reiste ikke til Oslo da Quisling utnevnte ham til sosialminister 9.april 1940. Men 25.9.1940 ble han utnevnt som Norges første kulturminister som leder for ”Kultur- og folkeopplysnings-departementet”.  Norskdomstiltak – målstrev, folkedans, stedsnavnsforskning m.m. – hadde statsrådens særlige bevåkenhet.  Han var et typisk NS-medlem, som innprentet sine medarbeidere at ”Glem aldri at det er vi som er den virkelige motstandsbevegelse”.  Han irriterte tyskerne med sin nasjonale holdning og avvisning av Stor-Germania. Lunde fikk den jødiske musikeren Ernst Glaser ut av landet.

Ekteparet Lunde omkom i en ulykke få timer før massearrestasjonen av jødiske menn 26.10.1942. Mistanken har hele tiden vært at tyskerne sto bak ulykken. Likevel ble Lundes venn, den eneste jødiske professoren ved Universitetet i Oslo, Victor Goldschmidt reddet: Quisling fikk ham løslatt etter arrestasjonen i oktober 1942(se Adolf Hoel, Universitetet under okkupasjonen), mens rektor Adolf Hoel fikk løslatt ham fra bryggen etter ny arrestasjon rett før han skulle ombord på ”Donau” i november 1942.

 

IC Stridsklev

 

 

 

HANS JAKOB SKAAR PEDERSEN(1908-1946)

Han var sønn av en apoteker, og hadde seks søsken. Lærerne hans sa: ”På skolen var han flink og interessert. Han hadde gode evner, og var svært punktlig med alt sitt arbeid. Han hadde mange gode venner, og var godt likt av alle sine kamerater. Fra hans barndoms- og ungdomsår er det absolutt ikke annet enn godt å si om ham.” Han  tok handelsgymnaset og  så militærtjeneste der den varte lengst: i Kongens Garde, der han ble korporal. Etter handelsgymnaset var han kontorist hos en sakfører som ble imponert over hans høflighet og arbeidsiver.  Han dro til sjøs et par år. Da han kom hjem i 1934, meldte han seg inn i Nasjonal Samling.  Han var forsvarsinteressert, og fryktet faren fra øst, bolsjevismen. Våren 1940 meldte han seg til tjeneste, men kom som så mange andre ikke i kamp. Han tok juridisk embetseksamen våren etter. Han fikk stilling som dommerfullmektig i Torridal nær Kristiansand.  I januar 1942 ble han konstituert lensmann i Avaldsnes på Karmøy. Han ble oppnevnt som ordfører i Kopervik og Stangeland og ble gruppefører for Nasjonal Samling . Kona til tannlegen på stedet var jødinne. Tannlegen bekreftet senere at ” I den tid Skaar-Pedersen var lensmann her oppførte han seg meget tiltalende overfor befolkningen. I flere tilfeller hjalp han folk fra å bli arrestert, og ga dem i stedet en personlig advarsel. Jeg er ikke i tvil om at Skaar Pedersens innskriden i vår sak gjorde meget til at min hustrus liv ble spart og at vår formue ikke ble inndratt.” En kjøpmann skrev: ”Han var en demper på tyskernes oppførsel her, og talte befolkningens sak når det kom til kontroverser. Han hadde inntrykk av at det var om å gjøre for Skaar Pedersen at der ikke skulle bli noen ubehageligheter i Kopervik.” 

Senere høsten 1942 ble han kalt til forvaltningsavdelingen i Innenriksdepartementet for å arbeide med nyordning av lensmannsetaten. Året etter fikk han ansettelse i Statspolitiet(Stapo) i Stavanger. Der bodde også foreldrene og yngste søster Åsta.

I 1944 ble han politiinspektør med 50 mann under seg. Statspolitiet var grunnlagt i 1932. Fire av hans underordnede var ikke NS-medlemmer. Skaar Pedersen så på okkupasjonen som et onde, men Norge var okkupert, og måtte innrette seg etter internasjonale lover. I følge dem var politiet underlagt okkupasjonsmakten. Han sa til sine menn at tyskerne var uønsket i landet, men vi måtte finne oss i dem. Statspolitiet oppgave var å være fender mellom befolkningen og tyskerne.

Men han fremholdt stadig for sine menn at den politiinstruks som gjaldt før krigen, skulle beholdes. Der var tortur forbudt. Etter at en av hans menn hadde slått til en fange med hånden, ble denne politimannen avskjediget.

Da krigen var over, var de tyske kontorene i Stavanger i vill uorden. Skaar Pedersen hadde samlet sine underordnede inne på sitt kontor. Alle våpen, ammunisjon, nøkler osv. var innelåst på et kontor, som Skaar Pedersen hadde nøkkel til og som han overleverte den nye sjefen. I øverste etasje var en rekke garderobeskap som inneholdt beslaglagte gjenstander. Utenpå hvert skap var en maskinskrevet fortegnelse over innholdet og hvem det var beslaglagt hos.

Politimester Benneche hadde arbeidet i politiet i Stavanger i okkupasjonstiden, hadde ”gjennom alle krigsårene anledning til å følge Stapos virksomhet”. Han overtok kommandoen i mai 1945 og sa videre: ”Jeg personlig regner Skaar Pedersen for en rolig og besindig mann, som i den utstrekning det sto til ham gjorde alt han kunne for at Stapos behandling av nordmenn skulle foregå så humant og korrekt som omstendighetene tillot.” Han ble ikke ført som vitne under rettssaken. Det virket som om forsvarsvitner var uinteressant. Det var ikke uvanlig i etterkrigssakene.   Heller ikke fikk Skaar Pedersen adgang til sitt komplette arkiv, med beretninger om alle de ganger han hadde handlet til forsvar for landsmenn overfor tyskerne. Det var bare påtalemakten som fikk adgang til arkivet, der de kunne plukke ut det de mente var til skade for ham. Saker ble tatt ut av sin sammenheng, og han fikk ikke adgang til å korrigere. Faren for gisselskyting ble ikke nevnt. Slikt var ikke uvanlig. Tilsvarende hendte f. eks. i Quislingsaken.

Som fange gikk han på kort tid ned 17 kg i vekt. Første forhør varte i 4 dager, og forklaringen ble først opplest på slutten av 4. dag. Han var delvis lenket under forhøret. Lange tider måtte han stå med ansiktet mot veggen. Siste forhørsdag måtte han stå fra kl.8.30 til 16 bortsett fra en pause da etterforskerne spiste. Han hadde i begynnelsen ikke adgang til forsvarer. Han ble ikke trodd av etterforskerne, som skyndte på for å få saken ferdig.

Anklagene var: At han var medlem av Nasjonal Samling

At han hadde vært ordfører

At han hadde ytt et bidrag på kr.100 til frontkjemperkontoret. Frontkjemperkontoret var et særnorsk velferdskontor for frontkjempere, som hjalp frontkjempere til å komme tilbake til det sivile liv og ikke bli innfanget av SS-systemet. De hjalp også pårørende.

Skaar-Pedersens bror falt som frontkjemper ved Narva i Estland 30.1.1944.

At han fra 14.mai 1943 ble ansatt som politifullmektig ved statspolitiet i Stavanger. At han som ansatt i Statspolitiet hadde latt sin underordnede Sveinås torturere en politiker som het Lars Ramndal. Ramndal hadde motarbeidet Arbeidstjenesten, og sto i fare for å bli henrettet av tyskerne. For å hindre det, sendte Skaar Pedersen ham til Berg Interneringsleir ved Tønsberg. Ramndal ble ikke trodd på anklagen om at Skaar Pedersen hadde forlangt penger av ham til seg og NS for at han skulle få pen behandling. Da Sveinas sak kom opp, trodde man heller ikke på historien om tortur. Men da var Skaar Pedersen allerede henrettet. I virkeligheten hadde sannsynligvis Skaar Pedersen reddet Ramndals liv fra tyskerne ved å få ham vekk fra Stavanger før tyskerne tok ham. Dette var den eneste anklagen mot Skaar Pedersen om tortur før april 1945.

Siste del av okkupasjonstiden økte aktiviteten i motstanden. Geicke og Wickstrøm ble likvidert henholdsvis 4. og 5.12.1944.  Lederen for Gestapo i Stavanger, Friedrich Wilkens hadde satt opp en liste med 12 kjente menn fra Stavanger som skulle skytes som gisler hvis det skjedde flere alvorlige forbrytelser. Hendelsene i Telavåg i april 1942 der to gestapomenn ble drept var kjent, det samme var henrettelsene under unntakstilstanden i Trondheim i oktober 1942, der 30 ble henrettet. I april 1945 var det også kjent at nærmere 30 ble henrettet etter drapet på Karl Marthinsen i Oslo i februar.

De 12 på listen i Stavanger var: Skipsreder Ole Bergesen, banksjef John Myhre, direktør Sigurd Barstad, direktør Wilhelm Kavli, skipsreder E. Bassøe, dampskipsekspeditør C. Middelthon, disponent Ragnar Bull, disponent O. Thingbøe, disponent T. Bugge, konsul Torgrimsen, direktør Peter Holte, og konsul Ragnvald Bjelland. Listen ble ikke bare kjent for Skaar Pedersen. Tyskerne forlangte et offentlig møte med minst 1000 til stede, der listen og en tale skrevet av tyskerne skulle proklameres. Dessuten ble listen gjengitt i en svensk avis.

 Skaar Pedersen deltok ikke i mishandling av fanger før i april 1945, fire uker før det hele var over. Han gjorde det først etter 4. april 1945 da Gestapo-sjefen Friedrich Wilkens og to andre tyskere ble drept under aksjonen mot Magne Bakka og Ernst Askildsen ved Lutsivatnet, der de hadde sender med kontakt til England. Nå sto livet til de 12 på listen i alvorlig fare. De måtte berges til krigen var over. Det kom ny ledelse fra Oslo, og Skaar Pedersen overtalte dem til ikke å gjøre noe overilet. De hadde planer om henrettelser uten gjennomføring av unntakstilstand. Nå måtte han få tyskerne til å tro at han virkelig var på deres side, for fortsatt å bli hørt.

Skaar Pedersen nektet for noen gang å ha deltatt i mishandling. Han trodde heller ikke at det tyske sikkerhetspolitiet(SiPo) hadde mishandlet fanger før etter at Geicke og Wickstrøm ble drept. Skaar Pedersen var innom av og til, blant annet for å delta i oppklaringen av disse to drapene. En av de arresterte regnet med at Skaar Pedersen hadde reddet livet hans ved å forhindre et spark mot hodet. En annen forsøkte han å hjelpe ved å hviske til ham hva tyskerne visste, så han lettere kunne svare på spørsmål.

Skaar Pedersen visste før arrestasjonene i 1945 hva de arresterte var skyldige i. Han visste at en del av dem ville få dødsstraff om tyskerne fikk tid på seg. Han var også redd for å la de arresterte være alene med folk som gestapisten Hölscher som var beryktet for alvorlig mishandling. Skaar Pedersen hadde ikke deltatt i avhørene for å skade, men for å hjelpe og forhindre tyske overgrep som kunne skade de arresterte varig. Han hadde en gang slått en mann med flat hånd. Det var all den tortur han hadde brukt. Ingen av de avhørte fikk varig men. Den tyske tolken Steudel skrev senere følgende: ”Statspolitiet var atskilt fra det tyske sikkerhetspoliti, men det var likevel et visst samarbeide i en del saker,  således under avhør av folk som var arrestert. Mitt inntrykk av Skaar Pedersen var dette at han var en sjelden human, hensynsfull, real og karakterfast mann. Han opptrådte med ro og verdighet overfor alle, og jeg har aldri sett ham delta i torturhandlinger – noe som etter min mening lå hans vesen fullstendig fjernt. Det er nok mulighet for at han i den siste del av krigen hvor gemyttene var noe anspent, kan ha tildelt arresterte- jeg sikter særlig til Vesterhus – håndslag med flat hånd i ansiktet. Da jeg stadig deltok som tolk bl.a. også ved avhør av meieribestyrer Vesterhus, tannlege Årstad og Tufte, ville jeg finne det merkelig om noen slike torturhandlinger blitt foretatt av Skaar Pedersen uten mitt vitende.” For øvrig var det funnet en koffert hos Vesterhus med et kart over Stavanger. Der var diverse bombemål tegnet inn. Ett av dem var bygningen der SiPo og Statspolitiet holdt til. Skaar Pedersen ble ikke trodd. Han fastholdt sin forklaring til sin død.

Aktor anklaget ham for at: ”Tiltalte mener framleis i dag at det var riktig det han gjorde. Han har ikke på noen måte vist at han angrer”. Hvorfor skulle han det? Han hadde kjempet legalt for sine landsmenns interesser. Det ble ikke tålt.

Ved det siste besøket av familien forsikret de ham at de var stolte av ham og hans innsats for landsmenn, ikke minst den siste måneden av okkupasjonstiden. Han ble skutt på Sverresborg i Bergen om morgenen 30.3.1946.

 

Han fikk en stor begravelse på Karmøy, der han hadde vært lensmann.

Familien forsøkte å få gjenopptatt saken i 1956. Da hadde familien fått brev fra en av de tyske vitnene, Bernhard Buhk som hadde tilhørt SikkerhetsPolitiet i Stavanger. Han kunne bekrefte at Skaar Pedersen hadde fått flere fanger fri. Da Buhk satt som fange på Akershus, hadde han ikke for sitt bare liv våget å tilstå at det hadde vært planlagt gisselskyting i Stavanger. Nå var han kommet hjem til Tyskland. Han skrev og fortalte at det Skaar Pedersen hadde sagt var helt riktig; Og at Skaar Pedersen var svært menneskelig og hele tiden hadde kjempet for sine landsmenns interesser. Helt fra planene om gisselskyting ble lagt i desember 1944 hadde han advart mot det, og forhindret at de ble gjennomført allerede da. Den eneste måten Skaar Pedersen i april 1945 kunne redde fangers og gislers liv på var å handle som han gjorde. Både lagmannsretten og Høyesterett forkastet anken.

Den yngste søsteren utga diktsamlingen Bitter t i 1968.  Der sto blant annet dette diktet:

 

RAPPORT FRA MØLLEGATEN 39

 

Dagen etter at den hellige, alminnelige familie P

var kastet ut av huset sitt på fire timers varsel,

gikk yngste datteren tilbake

for å betrakte ødeleggelsene.

 

Der hadde vært en fest av dimensjoner

og stor forbrødring, denne gang blant dannede nasjoner,

og alt vi ikke hadde kunnet slepe med oss

lå knust til potteskår og pinneved på loftet.

 

Ja, der var kopper, vaser, julepynt og stoler,

Pulverisert det meste, men på toppen av det hele

lå Jesus i Getsemane av Tryggve Reinertsen,

ituknust også han, men lett gjenkjennelig:

”Du lite troende!

Du glemte visst at jeg var med

i dette og i alle dine nederlag.

På jord var jeg som du på gale siden”.

 

Også dette diktet skrev hun:

 

Vi kommer ikke lenger:

Det står en mur og stenger.

Vi dør med ham hver dag på ny

Ved morgengry

 

Vi står i fengselsgården

Med ham på ny hver morgen.

Vi vet nøyaktig hva han led.

Vi lider med.

 

Vi skjønner ikke dette

At dødsstraff var det rette.

For kall det ære eller skam.

Vi elsket ham.

 

De sier vi må glemme,

Og at han nå er Hjemme.

Har vi sett Paradisets port?

De rev ham bort.

 

Vi skjønner ikke noe.

Vi ser jo bare blodet.

Hans smerte har vi gjort til vår.

Hans angst, hans sår.

 

Fra denne verdens glede

Går vi til retterstedet.

For vi er bare hjemme der

Hvor han er nær.

 

De skulle tatt oss alle.

Det gikk vel an å kalle

En dåd som kunne gitt oss fred,

Rettferdighet?

 

Å, måtte bødlens tåre

Snart blande seg med våre.

Om noen snart forstod

At han var god.

 

Bødlene og dommerne forsto aldri det. Søsteren endte med å ta sitt eget liv. Slik tok krigen og etterkrigstiden livet av 3 av 7 søsken.   IC Stridsklev

 

 

VIDKUN QUISLING(1887-1945)

Han reddet sitt første menneskeliv 12 år gammel, da han med fare for sitt eget liv reddet den 10 år gamle Johanne Jørgensen opp fra råken i Lilleelva i Drammen. Han tok så god eksamen ved Den Militære Høyskole at han som den eneste hittil ble innstilt til Kongen. Han opplevde terroren i Petrograd i 1918 der flere tusen ble henrettet. Det var da han la grunnlaget for programmet til Nasjonal Samling. I 1922 og 1923 virket Vidkun Quisling som stedlig leder for Nansens Internasjonale Hjelpekomité for Russland i Ukraina. Dette var Stalins første forsøk på å utrydde bøndene i Ukraina, Europas kornkammer ved sult. Hjelpen var effektiv. Et par hundre tusen ble reddet, blant dem noen tusen jøder. Slik ble Quisling den nordmann som har reddet flest jøders liv, og den eneste nordmann som er dømt for drap på jøder. Hjelpen ble avvist ved senere iscenesatte sultkatastrofer. Og Stalin oppnådde sin hensikt; 2-18 millioner ukrainere sultet i hjel (Holodomor). Derfor ble frontkjemperne i Wiking mottatt som befriere og helter i Ukraina i 1941. For dem var ikke utryddelse av befolkningen noe de skulle delta i, men en ulykke som var skjedd.

I 1930 skrev Quisling boken ”Russland og vi” som beskrev ”Sovjetparadiset”. Her er hans forklaring på betegnelsen ”Jødebolsjevismen”. ”Jødespørsmålet i Russland inntar en plass for sig.

Meget har vært talt og skrevet om jødene i den russiske revolusjon. Det er heller ingen tvil om at jødene i avgjørende grad har bidradd til utbruddet av den første revolusjon i 1917 og til å omstyrte det gamle regime. Både den jødiske intelligens i Russland (advokater, læger og apotekere) og den internasjonale jødedom. Forholdet var som bekjent det at jødene i det gamle Russland, hvilke talte over 6 millioner, var underkastet en rekke restriksjoner m.h.t. bosted, stilling o.s.v., og delvis også utsatt for forfølgelse.  Dette drev mange av den jødiske intelligens over i de revolusjonære partier. Det satte også jødene over hele verden op mot tsar-styret. Således var forholdet mellem Amerika og Russland før revolusjonen for en vesentlig del bestemt av jødespørmålet i Russland. Jødene har utvilsomt også spillet en meget betydelig rolle i bolsjevikk-revolusjonen. Ikke alene er marxismens og bolsjevismens teori stort sett et jødisk åndsprodukt, men jødene har også forholdsvis langt mer enn nogen annen nasjonalitet medvirket til disse idealers omsetning i praksis. Jøder har i så stort antall deltatt aktivt både i revolusjonsledelsen og ikke minst i revolusjonstribunalenes virksomhet, at for det almindelige folk i Russland er jøde og bolsjevik noget nær det samme. I de senere år er riktignok en rekke jøder sjaltet ut av den øverste ledelse i forbindelse med de indre stridighetene innen partiet. Men det er ennå mange igjen av dem. I særdeleshet fyller de op stillingene på de økonomiske og kulturelle områder. I Moskva og Leningrad, hvor jødene under tsar-styret kun undtagelsesvis hadde lov til å bo, er det nu, efter offisielle opgaver, i de offentlige institusjoner til sammen 10-11 procent av de ansatte, jøder. Dette er tall som anføres for å berolige den antisemitiske stemning, og derfor neppe for store, men selv de viser dog hvor uforholdsmessig mange jøder der ennu er i administrasjonen. Selv sier den russiske folkevittighet at 50 procent av jødene i Russland er i Moskva, og de andre 50 procent på veien dit.

På den annen side er jødene i sin helhet sikkert det folk i Russland som har lidd mest under revolusjonen. Dette følger allerede derav at hovedmassen av den jødiske befolkning er håndverkere og småhandlere, erhverv som er blitt ruinert av revolusjonen. Heller ikke kan man vel si at den jødiske kapitalistklasse i Russland er blitt skånet mer enn andre kapitalister. Dertil kommer at den jødiske befolkning særlig i Ukraina og Hvite-Russland under revolusjonen og borgerkrigene har vært utsatt for de voldsomste forfølgelser og ødeleggelser, såkalte pogromer. Riktignok vesentlig fra de antikommunistiske elementers side, men det er dog allikevel en omstendighet som må skrives på revolusjonens regning. Bare i Ukraina er på den måte under revolusjonen blitt drept flere hundre tusen jøder, mange hundre tusen jødiske hjem blitt fullstendig plyndret, kvinnene voldtatt og en 300 000 jødiske barn blitt hjemløse omstreifere.

Disse kjensgjerninger gjør imidlertid lite eller intet inntrykk på de ukrainske og storrussiske masser.  Deres århundrer gamle rasehat mot jødene er blitt forsterket ved revolusjonen, og at bolsjevikk-styret både teoretisk og praktisk tar standpunkt mot anti-semittismen gjør ikke saken bedre. De minste uttalelser mot jødene kan nu medføre den strengeste straff. Men under asken ulmer blant folket det voldsomste fiendskap mot jødene, og gir seg selv under det nuværende strenge regime, ikke sjelden utslag også blant arbeiderne. ”Drep jødene; redd Russland!” er et slagord som gjerne undslipper en russer når han har fått en tår over tørsten.” Vidkun Quisling: Russland og vi: 1930 s.40-42

Quisling ble forsvarsminister i to bondepartiregjeringer 1931-33. 7.4.1932 holdt han en tale i Stortinget der han anklaget Arbeiderpartiet og kommunistpartiet for omtrent det samme han ble dømt for i 1945. En Stortingskomité bekreftet hans vurderinger, mot stemmene til Ap og kommunistene.

I 1930-årene advarte Quisling stadig mot at nedrustningen og en unøytral utenrikspolitikk ville føre til at Norge lå åpent for invasjon.

Han ble leder for Nasjonal Samling(NS) stiftet Grunnlovsdagen 1933. Programmet var et minste felles multiplum av øvrige programmer, bortsett fra at NS var de første med kristendomsparagraf ved siden av Kr.F. NSs symbol var Olavskorset, tatt fra Hellig-Olavs kors i Olavsantemensalet i Nidarosdomen.

Mange NS-medlemmer hadde Grunnloven i glass og ramme på veggen. Korporativismen mente Quisling å se i Grunnloven. § 59, ”Bondeparagrafen” som sa at 2/3 av stortingsrepresentantene skulle komme fra landdistriktene (opphevet 1952). I 1933 var det 49 år siden parlamentarismen var innført. Stortinget hadde fungert uten partier i 70 år før det.

 Paragraf 1 i valgprogrammet i nr.1 av ukeavisen Nasjonal Samling høsten 1933 lød: ”Nasjonal Samling vil støtte de stortingskandidater, egne og andre partiers, som på forhånd binder sig til å danne en nasjonal blokk i stortinget, bygget på et nasjonalt, samfundsmessig og kristelig livssyn. Målet er å danne en sterk og stabil Nasjonal Regjering uavhengig av den vanlige partipolitikk.”

Nasjonal Samling oppfattet seg ikke som et parti, men som en bevegelse som skulle gjøre partiene overflødige. 

”I den stats- og samfundsorden som Nasjonal Samling vil gjennemføre, skal den øverste lovgivende makt fremdeles ligge i Stortinget, men i et Storting sammensatt av faglige delegerte for det arbeidende folk, ikke av partipolitikere. Medlemmer av Næringstinget og Kulturtinget skal velges av de faglige organisasjoner, henholdsvis næringslivets organisasjoner og de ikke-økonomiske organisasjoner. 

”DE FAGLIGE ORGANISASJONER (LAUGENE)skal således avløse de politiske partier som grunnlag for valg til nasjonalforsamlingen.” ”Det skal dog også være adgang til å henvise særlige spørsmål til avgjørelse ved folkeavstemning på grunnlag av alminnelig, like og direkte stemmerett.

Disse nye faglige organisasjoner, som blir lovfestede ledd mellem den enkelte og staten, skal organiseres mest mulig på grunnlag av de eksisterende fag, nærings- og kulturorganisasjoner.  Men med den vesentlige forskjell at de skal omfatte alle arbeidsledd og interesser i vedkommende yrke eller næring, således både arbeidsgivere og lønnsmottagere. Det skal bygge på prinsippet ”YRKESSAMARBEIDE PÅ NASJONAL GRUNN”, og ikke som nu på den prinsippløse klassekamp på internasjonal grunn.”

REGJERINGENS STILLING

NS vil ikke gjenoppvekke den personlige kongemakt, men vil gjenreise de sunde prinsipper for den utøvende makt som er fastslått i Eidsvoll-grunnloven.” ”For å sikre det sterke og stødige styre som et lands ledelse krever, mener vi at under den nye ordningen skal kongen ikke behøve å bytte regjeringssjef med mindre to tredjedeler av Rikstinget krever det. ” ”Likeledes mener vi det bør innføres opløsningsrett. ”

”ET NASJONALT DEMOKRATI”

”Det vil også tydelig fremgå av det ovenfor fremholdte at vi vil ikke nogen kopi av utlandet, av fascisme eller nasjonalsosialisme o.lign. Det nye Tyskland og Italia er riktignok organiserte nasjonalstater, også bygget på arbeidslivets grunn. Men den faglige ordning er der gjennemført av, og helt underordnet et diktatorisk parti, et statsparti, hvis ledelse eller leder innehar den øverste lovgivende makt, om enn efter folkets mandat. Det er ikke den ordning vi arbeider for. ” ”Nasjonal Samling tilstreber ikke noget diktatur. Ikke kommunistisk og ikke ”fascistisk” ” ”Nasjonal Samling vil et nasjonalt demokrati, både politisk og økonomisk demokrati og et fritt åndsliv, et virkelig folkestyre og en virkelig frihet.” Fritt Folk 27.11.1937.

Da Quisling hadde fått rett i det han advarte mot, nemlig at manglende forsvar og unøytral utenrikspolitikk ville legge Norge åpent for invasjon, og konge, regjering og storting forlot Oslo uten annet enn en delvis mobilisering pr. brev, begikk han verdenshistoriens første statskupp pr. radio. Dette var uventet for alle, både tyskere og NS-medlemmer. Men slik fikk Norge en forhandlingspartner mot tyskerne.

Dagen etter sendte han bud til Kongen med kaptein Irgens om at han var villig til å trekke seg hvis kongen kom tilbake til Oslo.

16.april 1940 overtok Administrasjonsrådet ansvaret. I den anledning erklærte Høyesterettsjustitiarius Paal Berg over NRK: ”Etter at regjeringen Nygaardsvold hadde forlatt Oslo, var det i landets hovedstad ikke lenger noen representant for den utøvende makt. I denne for land og folk skjebnesvangre tid har hr. Quisling stilt seg til disposisjon i hensikt å bidra sitt til å unngå blodsutgydelse i de okkuperte distrikter og til at ro og orden skulle opprettholdes. Ved nå å tre tilbake har han på nytt vist sin ansvarsfølelse og sitt fedrelandssinn. Jeg takker derfor hr. Quisling for hans erklæring ved hvilken den av Høyesterett etablerte ordning (Administrasjonsrådet)er blitt gjort mulig.”

Siden heller ikke Administrasjonsrådet fikk fred i landet, kom Terboven som hadde alle fullmakter fra Hitler. Administrasjonsrådet oppmuntret til våpenproduksjon for tyskerne våren 1940 mens krigen fortsatt varte i Norge. De la ned restene av forsvaret og satte i gang Arbeidstjenesten.

Etter at Stortinget bl.a. hadde vedtatt å avsette Kongen for krigens varighet, valgte Terboven sin egen regjering. Den var Quisling ikke med i, men hadde møter med de medlemmene av dem som var medlemmer av Nasjonal Samling.

1.2.1942 ble ”Den nasjonale regjering”, ledet av Quisling innsatt. Det var meningen det skulle inngås fredsavtale med Tyskland etter et par måneder. Men i stedet for å omtale dette i sin tale, satte Terboven i gang kirkekampen ved et angrep på biskop Berggrav, som hadde vært en god samarbeidspartner for tyskerne fra våren 1940.

Siden Nasjonal Samling ble tillagt nazisme, møtte de motstand mot dannelse av laugene, som var forberedelse til det valget som skulle vært holdt allerede i 1939.

Jødeparagrafen ble gjeninnført 12.3.1942. En del jøder dro til Sverige våren 1940, men kom tilbake da ting hadde roet seg. Det var kan hende berettiget med en advarsel for jøder mot å komme til det tyskokkuperte Norge.

Jødene ble fratatt radioapparatene, en viktig mulighet for varsling våren 1940, og at norsk politi overlot lister over radioeiere til tyskerne i mai 1940, under Administrasjonsrådet. Massearrestasjonen av jøder ble utløst av at en norsk flyktningelos skjøt en uvæpnet politimann på Haldentoget 22.10.1942. Derpå stengte Milorg sine flyktningeruter for jøder den høsten.

Regjeringen Quisling innførte arbeidsløshetstrygd, krigsskadetrygd etter kampene i 1940, barnetrygd. De hindret at hjemmeflåten ble tatt som prise av tyskerne. De sørget for familiene til dem i utenriksfart for de allierte (krigsseilerne). De hadde et benådningskontor for meningsmotstandere som var i tyske fangenskap eller i fare for å bli henrettet. Handelsavtale med Tyskland(Blehr-Backe-avtalen) hindret hungersnød slik det var i Norge 1807-14. I Holland døde 10-20000 av sult siste krigsvinter (Hongerwinter).

I mai 1945 avslo Quisling tilbudet fra Terboven om å få hans fly. Leon Degrelle, fascistføreren fra Belgia som var i Norge, tok seg med det flyet til Spania. Quisling meldte seg for politiet. Han var lovet å få oppholde seg i en villa på Holmenkollen med sin hustru. I stedet måtte han oppholde seg i en celle som var belyst hele døgnet. Hvis medfanger ville hilse når han var til lufting, ble det skutt mot cellevinduene. Han fikk lite og dårlig mat, som medførte stort vekttap og mangelsykdommen beri-beri som ga han redusert synsfelt og gangvansker. Han fikk ikke tilgang til papirene sine. Få dager før han skulle fremlegge sin sak i retten ble han utsatt for belastende nevrologiske undersøkelser. Luftencefalografien ble ikke utført korrekt. Derfor fikk han hodepine resten av livet og forsvarstalen måtte avbrytes fordi han snakket usammenhengende og hadde problemer med å stå.

Også Paal Berg, som offentlig hadde rost ham i april 1940, var med å dømme ham til døden for det samme som høyesterettsjustitiarius. Da dødsdommen var endelig, fikk Quisling ikke oppfylt sitt siste ønske om å få se sin kone en siste gang. Det var mot reglene for henrettelse. De gjaldt visst bare hvis reglene var til ulempe for ofrene og deres pårørende. Imot reglene ble hans aske ikke utlevert hans enke.   Ikke før 30.6.1959 fikk hun utlevert asken. Den ble satt ned i familiegraven dagen etter.        

 

IC Stridsklev

 

Se også https://norgesskjebne.wordpress.com/2015/08/18/quisling-slik-han-ble-nektet-fremstilt-pa-utstillingen-i-skien-2007-8/