Bokomtale - Historien om NS-minister Gulbrand Lunde
Hjem	Nyheter	Bøker	Avisartikler	Om Vennetreff	Referater	Filmer	Lydopptak

Bokomtale ved I.C.Stridsklev

Triumf og tragedie. Historien om NS-minister Gulbrand Lunde

Denne boken hadde jeg forventninger til, både fordi den handlet om Gulbrand Lunde, og fordi den var vanskelig å skaffe i bokhandelen.

Første del er biografien om Gulbrand Lunde, skrevet av lektor Jan Magne Arntsen. Den er relativt saklig. Men også han tar det som en selvfølge at Nasjonal Samling nærmest var en avlegger av NSDAP, det tyske nazipartiet. Selv om han også beskriver at det var kommunistpartiets oppfatning.(s.63).

Arntsen ser ingen forskjell på uttrykket ”parlamentarisk” og ”parlamentaristisk”.

Norge hadde et parlamentarisk styre også fra 1814. Det var først i 1884 det ble parlamentaristisk. Da gikk man bort fra Grunnlovens opprinnelige tredeling av makten, til Stortinget, Kongen (= regjeringen) og domstolene, til ”All makt i denne sal”, altså Stortingssalen. Da ble også partiene skapt.

Det påstås (s.123) at det at Lunde 25.9.1940 tok imot stillingen som minister i ”Kultur- og folkeopplysningsdepartementet” innebar ”et fullstendig brudd, et svik mot de lovlig valgte myndigheter.” Det er ikke diskutert om opprettelsen av Administrasjonsrådet innebar det samme. Eller om Stortinget valgt for 1936-39 og regjeringen som utgikk fra den fortsatt var lovlig valgt i 1940, etter at dette stortinget hadde forlenget sin egen periode med ett år.

Det nevnes heller ikke at en eksilregjering er uten myndighet i et okkupert land. Der er det okkupasjonsmakten som regjerer. Men det fremgår at Lunde med sin nasjonale holdning var en torn i øyet på tyskerne.

Litt artig er beskrivelsen av Lundes forhold til Geirr Tveitt(s.125). I følge Terje Emberlands bok ”Religion og rase” var Geirr Tveitt en av Norges ca 5000 nazister. Som mange andre nazister, meldte han seg ikke inn i Nasjonal Samling, og Arntsen regner Tveitt for et antinazistisk korrektiv til Lunde! Mens Lunde like klart uttalte seg mot nasjonalsosialismen.

Ekteparet Lunde omkom i en ulykke få timer før massearrestasjonen av jødiske menn 26.10.1942. Boken bekrefter mistanken om at tyskerne sto bak ulykken. Lunde fikk den jødiske musikeren Ernst Glaser ut av landet. Forfatteren vet ikke hvordan det gikk til at Lundes lærer, den jødiske professor Victor Goldschmidt ble reddet(s.128). Svaret er at Quisling fikk ham løslatt etter arrestasjonen i oktober 1942(se Adolf Hoel, Universitetet under okkupasjonen), mens rektor Adolf Hoel fikk løslatt ham fra bryggen etter ny arrestasjon rett før han skulle ombord på ”Donau” i november. Goldschmidt vitnet i Hoels landssviksak. 

Det nevnes at Lunde sparte Walter Fyrst fra å reise ut igjen som frontkjemper(s133), angivelig fordi Fyrst ikke ønsket ”gjentakelse av grusomhetene” i Ukraina. Fyrst har i sin selvbiografi ”Min sti” beskrevet frontinnsatsen. Der skriver han, som andre frontkjempere som var der, at han ble mottatt av lokalbefolkningen som befrier fra kommunismen. Og at han forsto at mange jøder var kommunister og hadde gjort seg upopulære ved det. Det han oppfattet av de som kom etter var at de satte opp skilt med latinske bokstaver.

Om biografen viser liten forståelse for Lundes synspunkter, viser Thor Geir Harestad en total mangel på ønske om forståelse. Han virker fornærmet over at Lunde forbinder Arbeiderpartiet med kommunismen, noe som den forutgående biografien gjør helt forståelig ut fra forholdene i Stavanger. Samtidig fremstiller han Lunde som nazist, antisemitt og tyskerlakei. Det kan neppe bli mer usant og politisk korrekt om en som var så i opposisjon til okkupantene at han sannsynligvis ble drept av dem.

Han har rett på et punkt: Anklagene de to norske partene i mellom under 2. verdenskrig er gjensidige. Det gjelder ikke bare ytringsfriheten, som var begrenset i alle land, også for eksempel det nøytrale Sverige.

Det ville vært mer redelig å bruke de 72 sidene til å trykke opp igjen Gulbrand Lundes ”Marxismens gift” på 60 sider. Så kunne folk ta et selvstendig standpunkt til hva han mente. Men da ville det være fare for at de så hvor mye det Lunde advarte mot som er innført.

Her er hva Nasjonal Samling mente:Nasjonal Samling ønsket å løse mellomkrigstidens parlamentariske problemer ved å gå tilbake til systemet fra før parlamentarismen ble innført i 1884. Det medførte at det ikke skulle være partier, men at alle skulle samles i den samme nasjonale enighet. De ville samtidig gjeninnføre Grunnlovens maktfordelingsprinsipp, mellom parlament, regjering og domstoler.  Både for å eliminere motsetningene i arbeidslivet, mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, og for å gi grunnlag for valg til parlament, skulle det dannes yrkeslaug. Alle voksne skulle kunne være med i yrkeslaug, organisert etter fag, uavhengig av stilling og status, og med arbeidsgiver og arbeidstaker i samme organisasjon. Fagorganisasjonsmedlemmene skulle velge representanter til tinget for en bestemt periode. Representantene skulle likevel nårsomhelst kunne tilbakekalles av sin organisasjon, hvis de sviktet. Regjeringen skulle måtte gå hvis den fikk 2/3 av tinget mot seg. Særlige spørsmål skulle kunne avgjøres ved folkeavstemning, og det skulle innføres oppløsningsrett for tinget. Nasjonal Samling ville ikke være noen kopi av utlandet, av fascisme eller nasjonalsosialisme og lignende. NS ville et nasjonalt demokrati og et fritt åndsliv; et virkelig folkestyre og en virkelig frihet.( Vidkun Quisling: Diktatur eller nasjonalt demokrati. Fritt folk 7.11.37)

Gulbrand Lunde uttrykte i en brosjyre om "Marxismens gift", utgitt av NS i 1934. Der siterte han fra arbeideravisen 1.mai:20.6.1934: ”Til å føre krig mot en ytre fiende er både hæren og marinen helt ubrukbare. ”. ”Det er vår oppgave å skape full klarhet over at militærvesenets eneste oppgave er å verne kapitalistklassens interesser mot det arbeidende norske folk. Det er alene derfor det opprettholdes. ”Slik propaganda sørget for at Norge lå åpent for invasjon i 1940. I et okkupert land har okkupanten makten i følge folkeretten. Lundes forsøk på å representere en motmakt i sine landsmenns interesse kostet ham livet.

I samme skrift siterte han "Nasjonal Samlings vei”:

Men hva skal vi gjøre for å ta kampen opp mot gudløsheten? Hertil kan vi svare, at det viktigste er ikke i dette tilfellet hva vi gjør, men hva vi er, og hva vi skal bli. Vi skal nettopp bli det som marxistene håner og latterliggjør, og som også liberalistene gjør narr av, nemlig kristne. Det er ikke vår tro som skal fornyes, men det er de mennesker som angivelig har troen, men som ikke lever etter den. Hvis vi alle var kristne i denne forstand, så ville marxismen forsvinne fra vårt land av seg selv og all gudløshetspropaganda forstumme.

Punkt 22 i Nasjonal Samlings program: "Kristendommens grunnverdier vernes", inneholder først og fremst et krav til oss selv. Kan vi oppfylle de krav kristendommen stiller, så danner vi selv den sterkeste motvekt mot marxismen, og den nasjonale samling kommer av seg selv."

I bladet for kristne NS-folk, 1.8. 1941 i en artikkel med tittel ”Hvorfor våre barn” om mobbing av NS-barn, står også dette: Vi kan ikke med vår beste vilje ønske tilbake en regjering som avgjort sto i direkte forbindelse med en verdensomspennende antikristelig bevegelse og arbeidet på å avkristne vårt kjære fedreland, erstatte Herrens bud med ny moral, og utrydde eller forringe kristenlæren i våre skoler.

Dette sa Øyvor Hansson, leder for NS-kvinnene i Oslo Byrett 29.9.1949: ”Etter Arbeiderpartiets store kursendring etter okkupasjonen, ble der satt opp et samarbeidsprogram for samtlige politiske partier i Norge. Dette program er i hovedsaken det samme som Nasjonal Samlings. Jeg vil da spørre: Kan jeg dømmes for å ha arbeidet for dette program? Og m.h.t spørsmålet nazist: Kan jeg etter norsk rett pådømmes en politisk oppfatning som jeg aldri har hatt og aldri kommer til å få?”

Gulbrand Lundes sønnesønn forteller hvordan det gikk med familien etter at ekteparet Lunde døde. Han var vel ikke blitt spesielt godt opplyst, siden han som gutt følte seg forpliktet til å være for tyskerne, som etter all sannsynlighet hadde tatt livet av besteforeldrene. Han mener feilaktig at biskop Frøyland var medlem i Nasjonal Samling.s.270 Ingen protesterte tydeligere mot arrestasjonen av jødene enn biskop Frøyland i direktesendt radiogudstjeneste fra Domkirken i Oslo 1.11.1942. S.273. ”Til slutt lyt eg nemna endå ein ting som eg tykkjer er syrgjeleg og som skjemmer folket vårt:

Framferdi vår mot folk av ei onnor rase og ei onnor tru, innom våre eigne grenser.   Eg kjenner med bunden av samvitet mitt til å segja dette. Og eg gjer det om det så skal koste meg aldri så mykje. Er det rett å skjera alle yver ein kam og straffa dei uskuldige med dei skuldige? Me er då nordmenn! Me er då kristne!”

Presten Hansteen tok anstøt av at tidsskriftet Ragnarok kom ut, men at ”Kirke og Kultur” ikke gjorde det. Ragnarok: Det var et nazistisk tidsskrift (altså i opposisjon til Nasjonal Samling). Men tyskerne likte det. Se http://no.wikipedia.org/wiki/Ragnarok_(tidsskrift))

Kirke og kultur hadde Eivind Berggrav som redaktør. Her er NS-folks vurdering av ham og av kirkekampen: NS-folks oppfatning av kirkekampen ble oppsummert av Odd Melsom (død 1978), presseleder i LO i to år fra 1.3.42 i hans bok om temaet utgitt i 1980:

  "Den aksjon Terboven innledet allerede i sin tale ved statsakten 1.februar- som til alminnelig forbauselse og indignasjon fra NS-medlemmene ikke la hovedvekten på den nye statsordning, men på voldsomme angrep på biskop Berggrav - den var en omhyggelig utarbeidet plan for å bringe Quisling og hans norske regjering i miskreditt i Berlin og dermed styrke Terbovens egen stilling. Han var jo en klar motstander av en fredsslutning mellom Norge og Tyskland, som var en forutsetning for Quislings regjeringsovertagelse, og som ville gjøre slutt på Terbovens stilling i Norge. Han visste at man i Berlin absolutt ikke ønsket noen kirkestrid, det være seg i Norge eller noe annet sted. Det er også grunn til å anta at han da han i sin tale hadde gjort Berggravs stilling uholdbar, ble han (Terboven) kontaktet fra kirkelig hold om hvorledes okkupasjonsmakten ville se på og behandle embetsnedleggelser fra presteskapets side. Til det skal han, eller vel rettere hans representanter, ha svart at det ikke ville bli behandlet som vanlig streik, som var underlagt dødsstraff. Da så biskop Berggrav insisterte på å trekke også de andre biskoper og prestene med i sitt eget forestående fall og fikk biskopene til under et meningsløst påskudd samlet å søke avskjed, hadde Terboven oppnådd det han ville" (Odd Melsom ”Fra kirke- og Kulturkampen” s74-75).

Første nummer i 1945 av Kirke og Kultur inneholdt ”Folkedommen over NS”.

Fortellingen om etterkrigsoppgjøret med familien Hansteen/Lunde, er typisk, og ikke spesielt ille. Men den

medvirket sannsynligvis til sogneprest Eystein Poulsens skepsis, som kom til uttrykk i skriftet ”Den nådeløse rettferdighet, betraktninger omkring rettsoppgjøret ” som kom ut i 1947.

I.C.Stridsklev