Bokomtale – Solkors eller hakekors

 

 

Hjem

Nyheter

Bøker

Avisartikler

 

Om Vennetreff

Referater

Filmer

Lydopptak

 

Bokomtale ved I.C.Stridsklev

 

SOLKORS ELLER HAKEKORS

Av Sigurd Sørlie

 

Her er resultatet av 10 års forskning for å påvise at frontkjempernes motiv var å kjempe for Hitler, og å utrydde jøder og slavere. I løpet av disse 10 årene er også de fleste av de lengstlevende frontkjemperne døde, og kan ikke lenger selv korrigere gale opplysninger.

Historier om frontkjemperes ugjerninger har alltid vært populære hos dem fra ”rett side”. Sørlie kan ikke begripe at frontkjempere som hadde flyktet til Sverige skulle ha grunn til å lyve. Det henvises flere ganger til Solbakkens ”I fengsel og landflyktighet”., der Solbakken gjengir forhør. Hvis ikke disse frontkjemperne kom opp med gode nok historier, kunne de risikere å bli sendt tilbake, og bli henrettet for faneflukt. Den siste frontkjemper som ble henrettet for faneflukt i Norge ble skutt på Akershus 23.4.1945.

Jo senere frontkjempere vendte tilbake til Norge, jo mer hadde de beholdt av tillit til Norge og nordmenn. Wolfgang Windingstad kom fra sovjetisk fangenskap i oktober 1953. Sigurd Senje skrev bok om ham, og forklarte at det måtte stå noe om jødedrap for at boken skulle kunne gis ut. Han hadde håpet å få kommentere da boken kom ut, men ingen spurte ham. Da boken ble trykket igjen etter forfatterens død, fikk Windingstad beskjed om at det ikke kunne gjøres endringer. Stein Ugelvik Larsen siterte avsnittet i sin bok om skijegerne. Da var Windingstad med på panelet og fikk endelig en anledning til å si at dette ikke var del av hans historie. Avsnittet er også selvsagt med i denne boken.

Sørlie gjør alt for å påvise antisemittisme hos frontkjempere: Her er kroneksempelet: s.127: ”Særlig må kunnskapen om jødedrap ha vært utbredt blant dem som meldte seg for annen gang.” I henvisningen står: Bjarne Dramstad tjenestegjorde eksempelvis i Den norske Legion ved Leningrad-fronten. Under tjenesten hørte han medlemmer av en tysk politienhet skryte av jødedrap i Polen. Likevel valgte han å melde seg på ny i 1944. I boken om ham ”En verden i flammer” står ”Noen av disse politifolkene, som sannsynligvis kom fra 16.Polizeiregiment, fortalte om hvordan de hadde gjort det av med jøder i Polen, for eksempel hvordan de hadde dratt ektepar ut av sengene deres om natten. De frydet seg når de skrøt av dette. Dette syntes jeg var forferdelig. Selv hadde jeg ikke noe negativt forhold til jøder. De eneste jødene jeg hadde møtt, var noen som gikk rundt og solgte dresstoff da jeg var gutt, lenge før krigen, og som fikk mat av moren min.” Som kristen var han jødevenn, som nasjonalist/medlem av Nasjonal Samling ble han Israelsvenn. Det var naturligvis ille å forstyrre jødiske ektepar ved å dra dem ut av sengen midt på natten. Men så kom han hjem. Det var jeg som skrev ned den første versjon av hans historie. Han fikk ikke vite hvem morderne var før i 1947. Han fortalte: Like etter at han var kommet hjem fra Legionen, midt i mai 1943, ba lensmannen ham å bli betjent hjemme i Trøgstad, fordi ingen andre ville ta opp liket av Rakel Feldmann fra Skrikerudtjernet. Han kjente godt Skrikerudtjernet. Der hadde han fisket både åbbor og gjedder på inntil 6 kilo. Om sommeren hadde de dansemoro der, med løvsal. En gang hadde det kommet innbrytere fra Mysen, som rev ned løvhyttene og veltet møbler. Men de ble jaget hjem igjen. Om vinteren hadde han gått på skøyter der.

Peder Pedersen var en god skihopper. Bjarne gikk for presten sammen med ham i 1933. Foreldrene til Peder Pedersen var skomakere og drev verksted på Skjønhaug.  De var gode skomakere. Faren til brødrene Håkon og Karsten Løvestad var en gammel venn av moren hans, en god kristen. Det var ille at han fikk slike sønner! Karsten Løvestad var direkte årsak både til at ekteparet Feldmann måtte flykte, og for at alle mannlige jøder i Norge over 15 år ble arrestert i slutten av oktober 1942:

Om kvelden 22.10.1942 var Karsten LøvestadHaldentoget med ansvar for en transport på 11 norske jøder. Han satt i kupéen sammen med to av dem. Dessverre var han bevæpnet. Han ble nervøs, og skjøt den ubevæpnede politimannen Arne Hvam som skulle kontrollere reisepapirer. Det ble startskuddet for arrestasjon og deportasjon av norske jøder.

Karsten Løvestad og de to jødene Hermann Feldmann og Willy Schermann hoppet av toget i fart, ble skadet, og alle tre ble arrestert takket være god hjelp fra lokalbefolkningen. Til tross for at både Karsten Løvestad og de to jødene bekreftet at det var Løvestad som hadde skutt, ble alle tre arrestert. De 9 jødene i følget som ikke ante hva som var hendt, ble arrestert allerede på neste stasjon.

I begynnelsen av november sto det i avisene at flere arrestasjoner var blitt nødvendig som ledd i oppklaring av politimordet.

Hadde Hvam fått leve, ville sannsynligvis massearrestasjonen av jødene kommet senere, og flere ville kunne ha reddet seg over til Sverige. Karsten Løvestad ble henrettet for politimordet. Alle jødene i følget hans ble deportert til Auschwitz og døde der. Det Karsten Løvestad gjorde, førte til det verst tenkelige resultat for jødene i Norge. Norge er det eneste skandinaviske land som mistet en vesentlig del (40%)av sin jødiske befolkning. Både Danmark med grense bare til Tyskland, og dårligere geografiske muligheter til å ha folk i skjul, og finnene som var i våpenfellesskap med tyskerne, reddet de fleste av sine.

Moren anklaget siden Bjarne for å ha behandlet jøder dårlig. Da dette hendte var han var ute med Den norske Legion som ikke var opprettet for å jage jøder, men for å hjelpe finnene mot Stalinregimet. Bjarne tror Krystallnatten var et engangsfenomen. Pogrom var et russisk ord. Han ante ikke noe om omfanget av jødeforfølgelsene. Han tror at kanskje 1/3 av de jødene som det ble sagt at tyskerne hadde tatt livet av i virkeligheten var drept av russere og annen lokalbefolkning i Øst-Europa.  Han mener ny dokumentasjon viser at minst 1 million jøder ble drept i Sovjet-Russland.

Schermanns familie var blant de første som ble arrestert.

Foreldrene til Hermann Feldmann, Jacob og Rakel hadde tatt bil fra Oslo til Fetsund bro. Der overtok drosjesjåfør Toralf Fosser, naboen til Bjarne. Bjarne var venn til broren til Toralf, som var ivrig NS-mann. Faren deres hadde hytte ved Skrikerudtjern Toralf kjørte ekteparet hjem til familien Pedersen på Skarpsno, der de skulle overnatte. Der var det to rom, men det var nokså lytt, så familien Pedersen og Håkon Løvestad hørte ekteparet snakke om hva de hadde fått med seg av verdier.

Ektemannen Jacob Feldmann fløt først opp ca. 20.5.1943. Han hadde 12 kg steinheller på innsiden av yttertøyet. Rakel Feldmann fløt opp uken etter, med 20 kg stein på. Det var mot slutten av mai 1943. Da funn nr.2 ble meldt, bilte lensmannsfullmektig Baastad og Bjarne til Skrikerud gård. ”Bilvegen gikk ikke lenger. Derfra var det nærmest en brei gangsti, som for øvrig ble brukt til tømmerkjøring vinterstid. Vi fant en liten pråmm med årer. Baastad rodde, jeg satt bak i båten. Med en lang jernkrok fikk jeg tak i ”bylten”. Grufullt syn! Jeg hadde ikke hansker. Det var en ubeskrivelig stank. Fluesvermen sto som en sky omkring oss. Ved tjernkanten kunne vi ikke dra kroppen direkte opp på land, da kroppen var i ferd med å gå delvis i oppløsning. Vi fikk stukket en stige inn under kroppen mens den fløt i vannet. Hun hadde fint yttertøy. Vi brukte stigen til båre. Det luktet forferdelig. Men jeg var jo vant til slikt fra fronten. Så la vi i vei langs den delvis gjengrodde gangstien, Baastad fremst på stigen, og jeg bakerst. Det var en makaber og tung bør. Vi hadde ikke fullmakt til å røre kroppen, som tydeligvis var en kvinne, fyldig, med tykt, brunlett hår. Så vi måtte slepe på steinhellene også. Det ”rant” gul masse fra offerets fingre ned i blåbærlyngen. Jeg så en hjemmefrontmann som snek seg rundt i omgivelsene for å se hva som skjedde da de holdt på med bergingen. Vi visste godt hvor rutene til Sverige gikk. Skrikerudtjernet lå ikke på veien dit. Det lå i feil retning, og nærmere tyskerforlegningen på Mysen, ca 7 km i luftlinje. Den vesle Fosser-hytta ved Skrikerudtjernets østkant hadde ikke telefonforbindelse. Ofrene var bundet med fargede ledninger. Ledningene måtte være medbragt, etter vel planlagt udåd. Vi fant ei surring over offerets bryst og ei surring omtrent over underlivet. Dette for å holde steinhellene på plass innenfor yttertøyet! Feldmanns ble ikke druknet; de ble kvalt. Morderne overfalt hvert sitt offer. Feldmanns legemer ble funnet midt ute i tjernet, altså på det dypeste. Hvilke bødler!! To ulykkelige, livredde personer – Det var naturlig at fru Feldmann ble hysterisk og skrek!!

Hvis drapene var en såkalt ”nødvergehandling” for å beskytte fluktruta; Hvorfor ble ikke dette rapportert til norske myndigheter i Sverige etter flukten, og hvorfor ble ikke eventuelle verdisaker overlevert?”

I smia til Arnt JørgenstvedtSkrikerud gård ble stigen hensatt i påvente av at fullmektig Wegener fra Sarpsborg politikammer skulle komme. Bjarne hadde gått sammen med datteren til Arnt Jørgenstvedt på skolen.

Både han og lensmannsfullmektig Baastad fikk noen gode glass mot lukta, og for å skjerpe appetitten til en god middag, som de også fikk.

Da Wegener kom, ble steinene veid. Han tok også med seg en bred gullring.

Da morderne Peder Pedersen og Håkon Løvestad hadde hørt ekteparet snakke om hvordan de skulle berge pengene sine, ble vel fristelsen for stor.

Når de ble tatt, skyldtes det at den ene hadde vist frem Feldmanns kostbare ur i Sverige. Han viste det til en Oslo-mann som var i en interneringsleir i Sverige..

Da morderne ble arrestert, ble de tillitsfanger,!!! ganggutter på Momarken hjelpefengsel. Der gikk de og så ned på våre gutter som satt inne der. Selv var de helter, rovmorderne, og de ble også frifunnet for drap etter 3 måneders varetekt.

Etter en stund falmet helteglorien; i alle fall en av dem utvandret til Amerika.”

Befolkningen var uvennlige mot lensmannsbetjenten, til tross for at han prøvde å se gjennom fingrene med mindre lovbrudd, og han meldte seg til Skijegerbataljonen. Der var det heller ingen jøder.

 

Fru Feldmann ble begravet på den jødiske kirkegården på Helsfyr. På gravstenen står at ”de falt som offer under flukten”. Det står ikke hvem de var ofre for. Det står også at de ble ”gravlakt” i 1947. Men graven ligger mellom en grav fra 1942 og en fra 1944. Den siste tilhører en av de gamle på det jødiske gamlehjemmet, som ble drevet av en NS-kvinne fra 1942-45. Ekteparet Feldmann er tross alle anstrengelser for å bevise det motsatte, fortsatt de eneste jøder man vet er drept av nordmenn.

De menneskene som Olav Tuff fortalte om i intervjuet som var tvunget inn i en kirke som senere ble brent, var ikke jøder, men familie til partisaner. Hvem ville forresten tvinge jøder inn i en kirke for så å ødelegge kirken? Marte Michelet har forstått dette, hun har diktet videre og skrev at det dreide seg om en synagoge. I en annen av høstens bøker(Blodbadet i Karelen s322) er det diktet inn at en av hans brødre skal ha vært med.

Sørlie er forundret over at en frontkjemper ikke har utviklet respekt for partisaner. S.564 note 157. Frontkjemperne oppfattet seg som de som kjempet lovlig/legalt for sitt lands frihet. Partisamer gjorde det ulovlig/illegalt både i Norge og Sovjet. Frontkjemperne oppfattet de som kjempet i alliert uniform, for eksempel på Walcheren, som moralsk likeverdige. De ønsket å vente med å danne et frontkjemperforbund til det ble fred og også disse kom hjem. De ble skuffet over at disse ikke protesterte mot at frontkjemperne ble straffet. Hjemmefronten så de fleste av dem på som villedede idealister. Frontkjempernes erfaringer med dem etter krigen som deltagere i arrestasjoner og fangevoktere fratok frontkjemperne all respekt for dem. Det er dessuten ingen tvil om at hjemmefronten drepte over 100 sivile landsmenn, også barn.

 Anstrengelsen til Sørlie og andre tilknyttet HL-senteret for å sannsynliggjøre sannheten i sine fordommer mot frontkjemperne, har virket som en anstrengelse for å indusere jødefordommer hos de lengstlevende frontkjempere. Det oppnådde de ikke.

Sørlie har oppfattet motsetningene mellom Nasjonal Samlings nasjonalisme, internasjonalismen til SS. Han har også forstått at Himmler ikke lyktes i å overbevise frontkjemperne om ideologien til SS. Han har ikke oppfattet motsetningen mellom ideologien til Nasjonal Samling og nasjonalsosialismen 

 

IC Stridsklev