|
|
|
||||||||
|
|
Bokomtale – M/S Theklas
himmelferd av Inger Cecilie Stridsklev |
||||||||
|
|
|
Om Vennetreff |
|||||||
|
M/S Theklas
himmelferd av Inger Cecilie Stridsklev
Denne boken handler om en ulykke som ikke kan ha hendt – men som like
fullt fant sted knapt 4 måneder etter freden brøt løs i 1945. En sivil tysk
båt – M/S Thekla av Haren ved Ems
– full-lastet med ammunisjon og sprengstoff gikk i luften. Ammunisjonen og
sprengstoffet skulle dumpes på dypt vann. Ulykken ved Florø 1. september 1945 kostet 19 menneskeliv. Ti norske
varetektsfanger, mistenkt for landssvik, seks sivile tyske sjøfolk, en
britisk sersjant (som var jøde), en norsk vaktsoldat og en tolk omkom. I
årene etter ble ulykken «glemt»; den er ikke nevnt i kilder det ville være
naturlig å finne den i. Var «noen» klar over at «noe» ikke tålte dagens lys,
og derfor bevisst søkte å skjule sporene etter det som hadde skjedd? Nøyaktig 50 år etter ble det på ulykkesstedet holdt en
minnegudstjeneste – den første gudstjeneste i Norge med både protestantisk,
katolsk og jødisk prest – for de 19 som omkom. Alle fikk minneord, og de
pårørende kastet en rød rose på havet for hver av dem. Norsk, tysk og britisk
flagg var heist. Denne boken handler altså om ulykken; om M/S Thekla
og om hver enkelt av de omkomne, og en del av omstendighetene rundt ulykken. Ulykken som ikke kan ha hendt... s. 7 Våre kjekke kameraters pårørende
tilegnet Nu hviler fjorden tyst og stille Se aftenhimlen rolig hvelver Her gjekk dei under håpets stjerne Du villig lød, når mann befalte, Din plass står tom i våre rekker, Vi står igjenn med skjønne minner – Farvel då kjære støvets hytte: Vår krans ei bærer rosens bløde, En gang då vil vi atter møtes P. M. G. 1. 9. 45. Diktet på motstående side ble skrevet samme kvelden som ulykken
hendte, i fangeleiren midt i Florø sentrum, av en av medfangene. Ulykken er lite kjent. Den hadde vel vært mer kjent om noe lignende
var hendt et halvt år før... Lite er skrevet om ulykken – det meste av det
blir gjengitt i denne boken. Arbeidet med å finne ut hva som hendte, førte
meg rundt både i Norge og Tyskland. «Innstilling fra Landssvikutvalget av 1955», ble trykket i 1962 og er
på nesten 600 sider. Konklusjonen var kanskje gitt; at det rettslige
oppgjøret etter krigen stort sett var i orden. Det er nevnt ett voldelig
dødsfall blant varetektsfanger. «Den 12. juni 1945 ble i et fengsel to fanger såret ved vådeskudd. Et
gevær i vaktstuen gikk av ved et uhell, og kulene gikk gjennom to vegger. En
fange ble skadet i maven og døde etter at operasjon var forsøkt. Den dødes
pårørende fikk erstatning. En annen fange fikk en kule tvers gjennom begge
lår, men ble helbredet uten mén.» I en pressemelding som ble gjengitt i en del aviser 17. september
1945 står det: «Norge minefritt med unntagelse av Øst-Finnmark. Halvannen million
landminer er tatt opp i Norge. Bortsett fra visse strøk i øst-Finmark er samtlige minefelter nå ryddet. 5000 tyskere
har fjernet minene under alliert kontroll. 184 tyskere er drept og 252 såret
under dette arbeid. Den allierte kontrollen har også hatt tap. 6 nordmenn er
drept og 6 såret. Videre er 2 engelskmenn drept og 3 såret. Etter at
minefeltene har vært erklært renset, har tyskerne måttet gå skulder ved
skulder over feltene som en siste garanti for at det ikke har vært slurvet.» I Danmark har en nå erkjent at det var brudd på folkeretten å sette
krigsfanger til slikt arbeid, slik det også ble gjort der. Men i Danmark har
det alltid vært lov å stille flere spørsmål om historien enn i Norge. Selv om tapene under dette arbeidet offisielt oppgis til å være
større enn i Danmark, virker det likevel som om det oppgis for få omkomne
nordmenn. Kan hende gjaldt dette bare landminer, og ikke ammunisjon? For to uker tidligere sto følgende i flere aviser: «Nederlandsk lekter sprunget i luften i Stavfjorden. To norske og en
britisk militær, 10 landssvikfanger og 6 tyskere drept. Lekteren var lastet
med ammunisjon som skulle senkes i fjorden. Politimesteren i Florø opplyser
at befolkningen i Florø i går kveld ble oppskremt av et fryktelig brak. Det viste seg at en nederlandsk lekter var sprunget i luften ved
eksplosjon ute på Stavfjorden. Båten ble nyttet til transport av tysk ammunisjon som skulle senkes
ned i fjorden. Det var 19 mann ombord i båten og alle er omkommet; to nordmenn, den
ene fra Bergen, den andre fra Eikefjord, videre en engelsk sersjant, 10
norske landssvikfanger og seks tyskere. Man vet ikke hvordan eksplosjonen er
oppstått. Tyskerne er nå sendt fra Florø og derfor må man nytte landssvikfanger
til arbeidet. Det har pågått i flere uker. Lensmann Sætre i Florø opplyser at ingen av de omkomne er funnet, det
eneste man har funnet er en norsk militærlue med matrikkelnummer. Den
tilhørte Andreas Hesjedal fra Eikefjord ved Florø. Hesjedal var med ombord
som norsk militærvakt. Han var i 24–25 års-alderen og visstnok ugift. Dessuten har man funnet noen filler av tyske uniformer. Det er det
hele. Selve fartøyet er praktisk talt utslettet og vrakrestene er den rene
pinneved. Tolken som var ombord var den 19 år gamle Johnny Backer fra Bergen.
Den allierte kontrolloffiseren var den britiske sersjant Cohen. 'Bergens Tidende' har spurt lensmannen i Kinn, og han sier at ryktet
om at det skulle være flere mennesker enn de før nevnte ombord i lekteren
ikke er stadfestet. De ti landsvikfanger var Sverre Åsen fra Førde, fisker Leif Stavøstrand, Svanøybukt, Ola Fagerheim, Hornindal, Mikal
Rognes, Hornindal, Bjørn Lem, Måløy, tidligere nazilensmann i Gloppen og
Breim Jacob Hellevik, hjemmehørende på Minde ved Bergen, gårdsarbeider Olav Djupevik, Eikefjord, anleggsarbeider Annanias
Kongsvold, hjemmehørende på Stord, tidligere
naziordfører og lensmann i Måløy Ingolf Hagevik og Ole Frislid,
Hornindal. Hertil kommer 6 tyskere fra den tyske marineforlegningen. I Florø er man redd for at det har vært andre ombord, idet det sies
at det vært hørt en kvinnestemme og et barn gråte like før lekteren gikk
derfra. Ved henvendelse til lensmannen i Kinn får 'Bergens Tidende' i
formiddag opplyst at en ikke har fått bekreftet ryktet om at der skulle være
flere mennesker enn de foran nevnte ombord i lekteren.» I den eneste avisen i Florø den gangen, Firda Folkeblad, er ulykken
omtalt en eneste gang. Det står inne i avisen. Avisen kom to ganger i uken.
Tirsdag 4. september 1945 står: «Fælsleg eksplosjons-ulukke ved Florø. Båt lasta med sprengstoff går i lufti. 12 nordmenn, 1 engelskmann og 7 tyskarar
sette livet til. Klokka 15.10 laurdag kunne ein merka ein kraftig
eksplosjon her, og det var råd å forstå at noko var
gale. Men ingen kunne vel ana med same at det var so gale som det viste seg å vere. Den hollandske båten 'Thekla' (lektar)
var kort tid i førevegen gått ut med ei last
sprengstoff, som låg att etter tyskarane, og som
skulle søkkjast ned. Det viste seg dessverre at
eksplosjonen hadde bore til ombord på denne båten,
og eksplosjonen var so kraftig at den på ein blunk
har gjort det av både med båten og dei som var
ombord. 'Thekla' var komen
til Vassreset, mellom Furesundet og Oddane då
katastrofen hende. Ingen lever att og kan fortelja korleis det bar til,
og vi har enno ikkje fått
tala med nokon som har
sett på katastrofen frå nokonlunde
nært hald på land. Men rimelegvis var dei tekne til å søkkje lasti
då ulukka hende. Denne ulukkehendingi skulde
også koste mange nordmenn livet. Det var 20 mann ombord. Ein
engelsk sersjant, Cohen, hadde kommandoen. I alt 12 norske var med, nemleg Andreas Hesjedal, Eikefjord, vaktmann. Johan Barca,
Bergen, tolk, og desse 10 varetektsfangane:
Sverre Aasen, Førde; Leif Stavøstrand, Svanøybukt;
Ola Fagerheim, Hornindal; Mikal Rognes, Hornindal; Bjørn Lem, Måløy; Jakob
Hellevik, Sandane; Olav Djupevik, Barlindbotn; Annanias Kongsvoll, Stord; Ingolf Hagevik, Måløy og Ole Frislid, Hornindal. Utanom dette kjem båtmannskapet på 5 mann, ein
tysker som hadde ordre om å vera
med (venteleg som fagmann) og ein
annan tyskar, som var med
for turen sin skuld. Ogso båtmannskapet var tysk. Andreas Hesjedal tenestgjorde som vaktmann
(i det militære heimevernet i Florø). Han var 28 år gamal.
Johan Barca var tolk for den engelske offiseren. Barca var bare 19 år. Eksplosjonen og verknaden av den har vore
veldig. Dei som var ut til ulukkestaden like
etterpå, fann berre
fliser av båten, nokre uniformsfiller
o. l. Sume stader på
Florølandet var glasruter krasa av lufttrykket. Hendingi har som rimeleg kan vere
skaka folk opp. Det var ei fæl hending. Og det er vel med god grunn at folk
spør kvifor tyskarane fekk fara sin veg før dei
sjølve hadde rydja opp etter seg. Og enno kan det liggja farlege ting att etter tyskarane,
so det gjeld at folk er varsame. I denne samanheng vil vi og nemna, at
det er vanskeleg å tenka tanken ut kva som ville hendt om eksplosjonen hadde
bore til under innlastingi medan
båten låg ved kaia. Etter det lensmannen opplyser i dag, har dei
no to augevitne til
ulukka. Dei fortel at båten låg roleg
då ulukka hende, men dei
var so langt ifrå at dei kan ikkje
seia om dei var tekne til å lempa lasti på
sjøen.» Bortsett fra en dødsannonse, og annonse etter ny vaktmann på Florø
fangeleir der ulykken ikke var nevnt, sto det aldri mer om ulykken i
lokalavisen. Ikke engang da avisen ble nedlagt i 1992 ble det nevnt, enda
mangt som hadde hendt i denne avisens tid ble tatt opp igjen, også langt
mindre ulykker enn dette. Det sto ikke noe om den norsk-allierte undersøkelseskommisjonen som
ble oppnevnt i Florø, eller om rettsmøtet i en militær forhørsrett med
sorenskriveren fra Førde som dommer den 12. september 1945 kl. 11. Synspunkt på boka «M/S Thekla
er et menneskelig dokument til krigshistorien vår. Det er tankevekkende å
lese om disse skjebnene og om krigens sår.» Finn
Jarle Sæle, Dagen/Heimevernsbladet «Ikke en gang ledende norske
historikere med krigen som spesialfelt har kjent til den dramatiske ulykken
utenfor Florø før forfatteren av boken 'M/S Theklas
himmelferd tok opp temaet ... Generaladvokat Arne Willy Dahl sier at boken om
M/S Thekla kan gi et bidrag til hvordan vi kan lære
av historien, om vi skulle komme i en tilsvarende situasjon igjen.» Verdens
Gang «Gjennom boka har ho gjort dei 19 til meir enn ei notis i lokalavisa i Florø. Og ho har
funne fram historia om ulukka og om M/S 'Thekla',
og dermed dokumentert ein del av krigshistoria som
det offentlege den gong helst ville dysse ned.» Bengt
Flaten, Sunnmørsposten «Boken er en sosiologisk studie i en
vond overgangstid, en 'overgangstid' som for manges vedkommende fortsatt
varer. Mange som under krigen ikke hadde så mye å skryte av, slo til med
sladder og rykter, som gikk ut over landsmenn. Forfatteren forteller om hver enkelt ... I en svært nøktern tone forteller hun
også om den urett som hadde rammet dem i det som er kalt rettsoppgjøret. Hun
spør blant annet om ikke fiendens menneskesyn hadde smittet over på norske
myndigheter. Svaret finner man på s. 41, der det er gjengitt fengselsreglementet
for Rikspolitiets fengsel Porsgrunn, nærmest ordrett oversettelse fra
tyskernes Grini, brutalt og nedverdigende. Fangekosten som lå under
sultegrensen, virket i samme retning. Anton Olstad, oberstløytnant, cand. philol. |
