Bokomtale –

12 brev Minner fra etterkrigsårene 1945-47

Bokomtale ved I.C.Stridsklev

«12 brev Minner fra etterkrigsårene 1945-47»

av Anne Marie Waage og Kari Matilde Bakke

12 BREV. Minner fra etterkrigsårene 1945-47 Av søstrene Anne Marie Waage og Kari Mathilde Bakke Dette er en altfor sjelden bok. Den er bygget på brevene søstrene født i 1938 og 1941 i Haugesund sendte sin mor som satt på Bredtvedt i august-desember 1947. Historien er typisk for NS-familiers opplevelser i hele Norge..

Det er gitt ut en tilsvarende beretning, der det er brev til og fra Bredtvedt og andre steder til et enebarn, Karin Woll født i 1934, som ble foreldreløs i 3 år fra 1945 da foreldrene ble arrestert. (Det gamle huset/Etterpå:Hva står det i brevet).

Denne boken beskriver hvordan barna ble mest mulig skjermet fra de voksnes problemer og bekymringer. De ble bedt av besteforeldrene om bare å skrive hyggelige ting til moren som satt fengslet. Men nabobarn hadde allerede under krigen advart dem mot at når krigen var slutt, ville moren komme i fengsel og de på barnehjem. De opplevde at fengselsstraff var skammelig og uhyggelig. De understreker at ”Det er ikke vår hensikt å rettferdiggjøre våre forfedres NS-medlemskap eller deres holdninger under krigen.” De tok på seg en kollektiv skyld.. ”Alt NS-medlemmer hadde gjort, følte jeg meg medskyldig i”. Alle de voksne i familien måtte i fengsel for medlemskap i Nasjonal Samling. Søstrene lengtet, men passet på å gråte når de var alene på rommet. De forsto at de ikke måtte belaste de voksne. De voksne var mer enn belastet nok som det var. Besteforeldrene hadde redusert helse etter fangeoppholdene.

Morfar skrev om ”lovløse dager hvor mobben boltret seg til de nye myndigheters glede og tilfredshet.” Lensmannen kom med 5-6 væpnede hjemmevernsmenn på åpen lastebil til huset. Huset ble ransaket, til og med kjeller, hvor de tok med seg hermetikk og annet husgeråd. De stormet opp i 2.etasje hvor soverommene var, og undersøkte og rotet til overalt. Det var en sterk opplevelse som den eldste ikke har glemt.

I mai 1945 måtte de flytte fra byen til landstedet. Der måtte familien leve av det jorden gav, enda de ikke hadde drevet gårdsbruk før. Eldstejenta ble spyttet på i byen 17.mai. Slektninger langs skoleveien hilste ikke. Det ble stille når de kom inn i butikken. Veien frem mot huset ble ødelagt. De som kom, var fra NS-familier. De opplevde at det ble påsatt brann i uthuset, og at væpnede vakter gikk rundt i nærheten.

Skolejenta måtte gå over fra bokmål til nynorsk og høre læreren fortalte høyt i klassen om foreldrenes synder. Familien ble bare dømt for medlemskap og tillitsverv. Under krigen hadde morfar konsekvent avslått å handle med tyskerne. Men alle slags anklager ble gjengitt i avisene, og frifinnelser var ikke interessante. Det er intet som tyder på at noen i familien hadde handlet til skade for landsmenn.

Som fanger ble de voksne forelagt et skjema, der de ble spurt om tillitsverv og hva de eide, uten å vite om grunnlovsstridige provisoriske anordninger som straffet dem for tillitsverv og fradømte dem det de eide. Eiendommer ble overtatt og de fikk utdelt et minimumsbeløp å leve for. Alle ble fradømt stemmerett og rett til å delta i forsvaret for 10 år. Mormor ble i tillegg fradømt retten til å inneha offentlig tjeneste. Retten til å studere forsvant med stemmeretten, og onkelen tok utdannelse i Gøteborg. Mormor og morfar fikk 30 måneders tvangsarbeid hver, mor 8 måneders fengsel. Mormor ble også idømt kr. 5000 i ”erstatning”. Morfars erstatning falt etter hvert bort. Man tok hensyn til at tyskerne i 1943 hadde rekvirert hans båthus og slipp, som han hadde hatt gode inntekter av. De ødela også et plantefelt på 30 mål. Etter krigen mistet han sin oljeforretning, sitt agentur, privatboligen og hans kontor for 5 år med innboet ubevoktet og for en stor del stjålet. Han regnet med å ha tapt verdier for kr.270 000.

Mor og morfar lyktes med å komme hjem til jul henholdsvis i 1947 og 1948 ved å sone de siste 20 dager på vann og brød. Beskrivelsen av fangekostholdet sommeren 1945 var verre enn det. Da var det epidemier av vitaminmangelsykdommer i fangeleirene i Norge. Morfar feiret 1.mai med årets første bad. Det var NS som gjorde Arbeidets dag til fridag i 1942.

Mormor solgte blomster i byen, hun holdt bier og hun startet vevstue med to ansatte. Til tross for at de manglet mye, ga hun til verre stilte, som tatere og mennesker i Tyskland. Hun fortsatte å gå i kirken. I gjesteboken er hilsen fra ”Knut prest”, Knut Geelmuyden som var feltprest i Den Norske Legion ved Leningrad. Han ble idømt 7 års tvangsarbeid, fradømt det han eide og han fikk aldri bli prest mer. Han reiste rundt og solgte egne bøker.

Boken er kommet i et lite opplag. Det er å håpe på et nytt. I så fall blir boken enda mer verdifull om morfarens livsberetning blir tatt med i sin helhet.

I.C.Stridsklev