|
|
|||||||||
|
Brev til Intergreringsdepartementer
– Vedr. Bør myndigheten si «Unnskyld» til
NS-barna? |
|
||||||||
|
|
Om Vennetreff |
||||||||
Kopi av e-post 1.11.2017 Kjære Erik Skedsmo, Integreringsavdelingen,
Justisdepartementet. ( erik.skedsmo@jd.dep.no tlf 22245440) Takk for telefonsamtalen Ved en tilfeldighet fikk vi i ”Vennetreff for NS-barn”
vite at HL-senteret hadde begynt på en utredning om det var rimelig at
samfunnet skulle gi en unnskyldning for behandlingen av barn med foreldre som
var medlemmer av Nasjonal Samling og et par andre grupper i generasjonen
over, der de fleste nå antakelig er døde. De som var med i NSUF, gutte/gjente- eller småhirden, opplevde det ikke som utpreget politisk
påvirkning. Det er sannsynligvis vel så mye politisk påvirkning i
Framfylkingen og AUF. Hovedproblemet er fortsatt demoniseringen av medlemmene
av Nasjonal Samling. Det som trenges, og som har manglet i over 70 år
(bortsett fra enkelte nettfora) er mulighet for dialog om hvem som handlet
til nytte og hvem som handlet til skade for medmennesker under krig,
okkupasjon og oppgjør. Ytringsfriheten ble ikke bedret 8.5.1945; det som ble
endret var hvilke ytringer som ble forfulgt. Siden har man kunnet si hva som
helst om medlemmer av Nasjonal Samling, forutsatt at det var negativt,
uavhengig om det var sant. Det har knapt vært mulig å komme med
motargumenter. Manglende ytringsfrihet tolkes nå som ”Konspirativ
taushet”. Hetsen av NS-familier fortsetter. Dialog og søken etter historisk
sannhet er virkelig forutsetning for forsoning. NS-folk både før og etter
krigen opplevde seg pådømt nazisme. De så seg stort sett ikke som mer Hitlerister enn øvrige nordmenn flest var Stalinister.
Frank Aarebrot karakteriserte Nasjonal Samlings program som et minste felles
multiplum av de øvrige programmer. Øyvor Hansson,
hun som lengst var leder for NS-kvinnene, opplevde Fellesprogrammet etter
krigen som bruk av Nasjonal Samlings program og fant det utrolig at hun kunne
pådømmes nazisme. HL-senteret oppfattes ikke som mer objektivt enn
Hjemmefrontmuseet. De vet tydeligvis hvem de ikke skal spørre.
De har ikke spurt Baard Borge, den eneste med doktorgrad på emnet, og ikke
oss. Det kan virke som om de har sine fordommer, som de vil ha bekreftet. Om
de ikke klarer å påvise fordommene som fakta, fremstiller de det likevel som
om fordommene stemmer. Deres siste stunt var Bodil Stenseths bok ”Quislings
ran, historien om Villa Grande”, der det ikke var anledning til kommentarer
under presentasjonen, og det var ikke uventet umulig å få trykket en
kortkommentar med saklige motargumenter til en 5 siders artikkel i
Aftenposten om boken. Det var heller ikke mulighet for å kommentere på
nettet. For ”Vennetreff for NS-barn” Inger Cecilie Stridsklev |