Brev til IntergreringsdepartementerVedr. Bør myndigheten si «Unnskyld» til NS-barna?

 

 

Hjem

Nyheter

Bøker

Avisartikler

 

Om Vennetreff

Referater

Filmer

Lydopptak

 

Kopi av e-post 1.11.2017

Kjære Erik Skedsmo, Integreringsavdelingen, Justisdepartementet. ( erik.skedsmo@jd.dep.no  tlf 22245440)

Takk for telefonsamtalen

Ved en tilfeldighet fikk vi i ”Vennetreff for NS-barn” vite at HL-senteret hadde begynt på en utredning om det var rimelig at samfunnet skulle gi en unnskyldning for behandlingen av barn med foreldre som var medlemmer av Nasjonal Samling og et par andre grupper i generasjonen over, der de fleste nå antakelig er døde.
Der fremgår det at en eventuell beklagelse skal gjelde fra frigjøringen, og ikke fra senhøstes 1940. I Hjemmefrontens hovedparole sto bl.a: ”Du skal ikke være venn med Quislinger, du skal ikke omgås dem, du skal ikke engang hilse på dem. Dine barn skal ikke omgås deres barn.” Det ble skrytt av forfølgelsen av NS-barn både i Norsk Tidend London og i New York Times senhøstes 1940. Det er ikke sant at NS-folk sto i en beskyttet maktposisjon. De opplevde seg som de som legalt sto tyskerne imot og samtidig sammen med sine barn ble brukt som pseudofiender. ”Hirdens eksesser” var fortvilte forsøk på å beskytte NS-barn. Tyveri av nisseluer var et svar på hvordan NS-barns klær ble behandlet. Mange guttunger gikk fra mobbing i skolen til Østfronten. En unnskyldning uten erkjennelse av at hets av barn ikke er en aktverdig ”kampmetode” under en okkupasjon er ikke noe verd.

De som var med i NSUF, gutte/gjente- eller småhirden, opplevde det ikke som utpreget politisk påvirkning. Det er sannsynligvis vel så mye politisk påvirkning i Framfylkingen og AUF.

Hovedproblemet er fortsatt demoniseringen av medlemmene av Nasjonal Samling. Det som trenges, og som har manglet i over 70 år (bortsett fra enkelte nettfora) er mulighet for dialog om hvem som handlet til nytte og hvem som handlet til skade for medmennesker under krig, okkupasjon og oppgjør. Ytringsfriheten ble ikke bedret 8.5.1945; det som ble endret var hvilke ytringer som ble forfulgt. Siden har man kunnet si hva som helst om medlemmer av Nasjonal Samling, forutsatt at det var negativt, uavhengig om det var sant. Det har knapt vært mulig å komme med motargumenter.

Manglende ytringsfrihet tolkes nå som ”Konspirativ taushet”. Hetsen av NS-familier fortsetter. Dialog og søken etter historisk sannhet er virkelig forutsetning for forsoning. NS-folk både før og etter krigen opplevde seg pådømt nazisme. De så seg stort sett ikke som mer Hitlerister enn øvrige nordmenn flest var Stalinister. Frank Aarebrot karakteriserte Nasjonal Samlings program som et minste felles multiplum av de øvrige programmer. Øyvor Hansson, hun som lengst var leder for NS-kvinnene, opplevde Fellesprogrammet etter krigen som bruk av Nasjonal Samlings program og fant det utrolig at hun kunne pådømmes nazisme.

HL-senteret oppfattes ikke som mer objektivt enn Hjemmefrontmuseet.  De vet tydeligvis hvem de ikke skal spørre. De har ikke spurt Baard Borge, den eneste med doktorgrad på emnet, og ikke oss. Det kan virke som om de har sine fordommer, som de vil ha bekreftet. Om de ikke klarer å påvise fordommene som fakta, fremstiller de det likevel som om fordommene stemmer. Deres siste stunt var Bodil Stenseths bok ”Quislings ran, historien om Villa Grande”, der det ikke var anledning til kommentarer under presentasjonen, og det var ikke uventet umulig å få trykket en kortkommentar med saklige motargumenter til en 5 siders artikkel i Aftenposten om boken. Det var heller ikke mulighet for å kommentere på nettet.

For ”Vennetreff for NS-barn”

Inger Cecilie Stridsklev

https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/utredning-om-norske-myndigheters-behandling-av-tre-utvalgte-grupper-etter-andre-verdenskrig/id2557482/?q=NS-barna