PRESTEN SOM VILLE NAZIFISERE NORGE EN BIOGRAFI OM SIGMUND FEYLING
Hjem	Nyheter	Bøker	Avisartikler	Om Vennetreff	Referater	Filmer	Lydopptak

PRESTEN SOM VILLE NAZIFISERE NORGE EN BIOGRAFI OM SIGMUND FEYLING Av/Josten Berglyd

Boktittelen er programerklæringen for boken. Både forfatteren og hans kone ønsket å fjerne bildet av Feyling i kirken i Egersund, der forfatteren beskriver Feyling som en populær og bibeltro prest/prost i 15 år frem til 1941. Menigheten har hatt anstendighet nok til å la bildet bli hengende. Boken bærer preg av det ensidige kildeutvalget, selv om Feyling også selv er referert. Blant kildene er nevnt avisen «Land og Folk», et dansk kommunistblad, og ikke bladet til medlemmene av Nasjonal Samling i etterkrigstiden, kalt «Folk og Land». Der har forfatteren lest nekrologen, men det virker ikke som han har lest mer om forholdet mellom Nasjonal Samling og kirken under og etter okkupasjonstiden i det bladet. Blant bøkene han har som kilder mangler både Finn Thranas «Vi ville et land som var frelst og fritt» og Odd Melsoms «Fra kirke- og kulturkampen under okkupasjonen». Riktig nok har boken et kapitel om «Feyling – slik han så det. Uriaspostens dilemmaer og utfordringer»: »Når Kirken etter embetsnedleggelsene ble kalt «nazistkirken», fant Feyling det dypt urettferdig. Kirken ble på ingen måte påført noe av nazismens ideologi. Den hadde Feyling tatt avstand fra hele tiden, noe som også gikk fram av hans bok «Stat og Kirke» samt hans artikler i «Meddelelsesblad for den norske kirke».» s.192 Til tross for det heter altså boken «Presten som ville nazifisere Norge.»

Berglyd kaller hilsenen «Heil og sæl» nazistisk. S.51. Dette er den gamle norske hilsenen som betyr «Måtte du få være et helt og et salig menneske», og bedre ønsker skal man lete lenge etter. NS-folk oppfattet også den tradisjonelle hilsen med åpen, fremstrakt høyre hånd (sverdhånden) som en fredshilsen, i motsetning til andres knyttneve, eller den underdanige hattesvingingen.

På s.172 står gjengitt anklagen mot Feyling om at han skulle ha innført hedenske symboler i skoleundervisningen, noe han selvsagt holdt for helt hårreisende. I følge minister Prytz i FF i anledning NS 10-årsjubileum 17.5.43 står beskrevet hvordan Olavs/Solkorset var tatt direkte fra Hellig-Olavs skjold slik det er fremstilt på Olavsantemensalet i oktogonen i Nidarosdomen..

På s.59 påståes det at Feyling i sin kristendomslærebok i skolen skulle være flere likhetspunkter med NS’ partiprogram. Etter som NS-programmet ifølge Frank Aarebrot var det minste felles multiplum av øvrige partiprogrammer, bortsett fra at de som de første ved siden av Kr.f hadde en kristendomsparagraf, burde ikke det være så ille. 

Berglyd nevner at Feyling oppfattet det slik at Berggrav hadde anerkjent den nye tingenes tilstand, da Berggrav i september 1940 endret kirkebønnen og utelot bønnen for kongen og regjeringen. s 180. I følge s.65 styrket dette Feylings oppfatning om at han hadde gjort et rett valg ved å stille seg på okkupantenes side.» Men hadde Feyling gjort annet enn å erkjenne internasjonal lov som ga okkupanten all makt, mens NS-myndighetene mente å representere et forsvar for nordmenns interesser i denne situasjonen?

I hvor høy grad Feyling og Berglyd var klar over andre fakta om Berggrav, som at Berggrav hadde vært på besøk hos Göring i januar 1940, at Berggrav 15.4.1940 reiste til Krokskogen med tysk følge for å tilbakekalle norske soldater og få dem til å avstå fra å kjempe. Dagen etter talte han i NRK og det ble gjengitt i Aftenposten slik at minister Koht fra BBC 5.5.40 i London reagerte slik:

«Enda våger den tyske regjering gjennom biskop Berggrav i Oslo å sende ut oppfordring til det norske folk om at det ikke må bryte folkerettsreglene for krig under sin motstand mot brutaliteten og å oppfordre alle fredelige borgere til å være trygge. Det er synd og skam at en høy norsk embetsmann har kunnet la seg drive til å forkynne slike løgnaktige påstander.”

11.mai 1940 var Terbovens eneste tiltredelsesbesøk til Berggrav, sammen med Hans Delbrügge som refererte:” Samtalens forløp, som stort sett bare hadde karakteren av gjensidig høflighet, synes jeg var tilfredsstillende som en begynnelse.” (Tor Bomann-Larsen Æresordet Oslo 2011 s.490-1.)

Berglyd hevder .s.133:at «Berggrav var mot enhver form for rasisme- Som biskop i Hålogaland (1928-37) deltok Berggrav ivrig i fornorskingspolitikken av minoritetene, ikke minst kvenene.(Eriksen, Knut Einar og Niemi, Einar. Den finske fare. Sikkerhetsproblemer og minoritetspolitikk i nord 1860-1940. Oslo: Universitetsforlaget. 1981.s.224-243

Bente Persen: ”At bringe dem fram til mands modenhet”

En studie av fornorskningen av samene i Porsanger, 1880-1980.

Masteroppgave i kulturhistorie Institutt for kulturstudier og orientalske språk Det humanistiske fakultet UNIVERSITETET I OSLO Høst 2008 s.6-7)

Samtidig hevder han s.130: at «Quisling forsvarte krystallnatten» Quisling ble 24.11.1938 referert i Bergens Aftenblad med at «Han ville ikke optre som forsvarer av det som i øieblikket skjer i Tyskland.»

Oscar Handeland beskriver forholdene rundt Kirkekampen i Norge (i”Kristent samråd i Kirkekampen” s.34-5): ”Men framfor alt hadde han(Berggrav) lært av de mistak den evangeliske kirke i Tyskland gjorde i striden med naziveldet. Den var for passiv og sein i vendingen. Nazistene slo alltid til først. De kristne fikk snaut tid til å dra pusten mellom knyttneveslagene. I Norge kom det ikke til å gå slik. I de avgjørende nappetak slo de kristne til først. De handlet etter regelen om at angrep er det beste forsvar.”

Berglyd har rett i at hverken minister Skancke eller Lunde ville ha kamp med Kirken s.64. Det var Quisling, Feyling og vanlige NS-medlemmer enige i. Men Feyling opplevde at Kirken valgte konfrontasjon i stedet for dialog. Feyling mente at biskopenes embetsnedleggelse var et misgrep. Biskopene hadde ikke forsøkt å komme på talefot med departementet på forhånd. S.81

For at Kirkekampen skal gjelde for berettiget og aktverdig, er det vel nødvendig at Nasjonal Samling skal gjelde for nazistisk. Og at Feyling angivelig «innså at tyskerne ikke hadde slått seg til ro med en militær seier – de ville ordne det norske samfunnet etter nazistisk mønster, noe han Feyling ville være delaktig i» s.56. Berglyd beskriver s.86 at Feyling ikke forsto kirkekampen. Quisling hadde jo gitt garantier for at kirken skulle beholde sin frihet til å forkynne Guds Ord og forvalte sakramentene

I følge Melsom s.74-75 og Thrana s.181 anså medlemmene av Nasjonal Samling Kirkekampen som et samarbeid mellom Berggrav og Terboven. At Berggrav ble beskyttet av tyskerne nevner Berglyd både i forbindelse med at biskopene hadde sendt ut hyrdebrev s.72: og at s.79 Himmler og Rediess fikk Berggrav løslatt til hytten i Asker.

Feyling derimot opplevde at hans «Kirkelig hvitbok» om kirkestriden ble stanset av tyskerne s.91.etter at Berggrav hadde tatt kontakt med Terboven.

Så man kan virkelig undres over hvem det var som hadde det beste forholdet til Terboven.

Feyling undret seg med god grunn over om det lå innenfor en biskops sjelesørgeriske oppgaver når Berggrav hadde brukt tiden til sin gjerning som tilsynsmann medvirket til opprettelse av Administrasjonsrådet, forhandlet med tyske myndigheter og deltatt i Riksrådsforhandlingene. Var Berggravs politiske hobby årsak til den beklagelige kirkekonflikt under okkupasjonen? S.215

Lærerne – den ideologiske kampen

Berglyd nevner s.108 at «Utover høsten 1940 dukket hirdgutter i uniform opp i ulike skolemiljøer. Hirdguttene opptrådde svært utfordrende overfor tidligere kamerater og foresatte». Berglyd setter ikke dette i sammenheng med at det samtidig ble skrytt både i Norsk Tidend London og i New York Times om mobbing av barna til medlemmer av Nasjonal Samling. Dette var fortvilte forsøk på å beskytte mobbede NS-barn.

Berglyd går ut fra at meningen med Lærersambandet var å «nazifisere» lærere og elever. NS-folk flest opplevde fra 1930-årene det å bli kalt «nazist» som hets, og at de ble pådømt sosialistenes internasjonalisme. Berglyd går ut fra at Feyling aksepterte Tysklands nazisme, til tross for Feylings eget utsagn (s.20-21, 192). Berglyd tror også at det ble vedtatt en fullmakt til Regjeringen på Elverum som gikk ut over det Stortinget kunne vedta i følge Grunnlovens § 17. s.32.

Lærersambandet skulle representere det første lauget som forberedelse til det valget som skulle vært holdt i 1939. Det at Norge i 1940 lå åpent for invasjon, så NS-folk på som det endelige bevis på at parlamentarismen og partiene, innført i 1884, 70 år etter Grunnloven, medførte svake regjeringer og ubrukelig forsvar. NS var ikke som Berglyd påstår antiparlamentarisk, s.108. Det riktige er at Nasjonal Samling var antiparlamentaristisk, og ikke ville at en regjering skulle gå før den fikk 2/3 av representantene mot seg. FF.nr 28 1937. De ville tilbake til 0-partisystemet og mente at ”Bondeparagrafen” i Grunnloven, som fastslo at 1/3 av representantene skulle komme fra landdistriktene, betød at Stortinget skulle velges ut fra yrkestilhørighet. Derfor skulle alle voksne tilhøre et ”laug”, der alle tilknyttet bransjen var med, uavhengig av status ellers.

Quislings statssekretær Finn Thrana beskriver i sin bok ”Vi ville et land som var frelst og fritt” innføringen av ”Lov om ungdomstjeneste.” Berggrav hadde i 1940 et langt bedre samarbeid med Terboven enn NS. Begge var imot Quisling. Terboven startet kirkestriden med sin tale ved Statsakten 1.2.1942. Der angrep han Berggrav i stedet for å fortelle det som var avtalen: At det etter et par måneder skulle komme en fredsavtale, som ville gjøre slutt på okkupasjonen av Norge, og gjøre Terboven og øvrige tyskere overflødige i Norge. Norske soldater skulle brukes til å forsvare Norges nøytralitet.

Det er riktig at ”Lov om nasjonal ungdomstjeneste” av 5.2.1942 var et tysk initiativ, fra Terboven. Quisling ønsket ikke noen motsetning med tyskerne i de par månedene han regnet med var igjen av okkupasjonen. Nasjonal Samlings Ungdomsfylking (NSUF) var imot, og anså at det var umulig å gjennomføre loven. Særlig ministrene Stang og Lunde var meget betenkt. Minister Stang lot seg intervjue 7.2. der han bl.a. sa:

”Foreldrene skal ikke være redd for at vi vil ta barna deres bort fra hjemmet. Tvert imot er det vår oppgave å føre dem tilbake til hjemmet og lære dem hva et godt hjem betyr for dem, og hvilke forpliktelser det gir» Han understreket også at loven ville bli gjort gjeldende for begrensede områder og aldersklasser etter som det viste seg hensiktsmessig. Ingen var forpliktet til å melde seg til tjeneste før det ble utsendt særlig beskjed. Motstanden ga Terboven grunn til å forbli i Norge. Kirkenesferden sto Terboven bak. Han hindret også at lærerne fikk komme hjem så snart de hadde underskrevet på at de ville stå i Lærersambandet.

Ved at de kristne «I de avgjørende nappetak slo til først» og «handlet etter regelen om at angrep er det beste forsvar” ble kanskje Kirken i Norge likt sitt fiendebilde. De kristne i Nasjonal Samling skjønte aldri berettigelsen av Kirkekampen. Deres symbol var Olavskorset, ikke Hagalrunen.

Heller ikke jødene kunne forestille seg hvilken skjebne nazistene hadde tiltenkt dem. Som de nasjonalister de var, gikk Feyling og andre medlemmer av Nasjonal Samling ut fra at jødene skulle få sitt eget land. Det var kanskje heller ikke så dumt at det var innenriksministeriet som bestemte hvem som skulle gjelde for jøde, s132, siden innenriksminister Hagelin selv var kvart jøde. (Nina Drolsum Kroglund: Hagelin Quislings høyre hånd s. 17.). Berglyd nevner også inndragningen av jødenes formue. Han nevner ikke at alternativet var at tyskerne overtok disse verdiene, at hver jøde hadde sin konto og at disse verdiene sto urørt fram til frigjøringen.(Svinndal)

Feyling oppfattet Norges Røde Kors som en dekkorganisasjon for jøssinger.s.211 Norges Røde Kors bekreftet etter krigen at det var nettopp det særlig Hjelpekorpsene hadde vært. Ofte var lederen for Milorg identisk med lederen for hjelpekorpset. Se «Med rett til å hjelpe» Eldrid Mageli s.189, 417 + «Våre falne». Av de 21 fra Norges Røde Kors som falt, falt bare 3 i tjeneste for Norges Røde Kors, to falt under kampene våren 1940, og en i sanitetstroppen ved Holen skole 4.10.1944.

To andre ble tilfeldige ofre under kampene våren 1940. De øvrige døde i forbindelse med motstandsarbeid, en ble henrettet etter mord.

Feyling ble (s.175) anklaget for å ha skrevet brev om at tyskerne ville inndra kirkeklokkene og bruke dem til våpen. Det nevnes ikke at minister Blehr reddet kirkeklokkene. Holland, som ikke hadde noen Quislingregjering, mistet sine.

Som de fleste medlemmer av Nasjonal Samling mente Feyling at NS gavnet Norge og slett ikke at han støttet fienden. Tvert imot hadde han vært med på å trygge kirkens fremtid, ved å sikre kirkelige fond, prestegårder og skogeiendommer for Kirken. S.199. Han ante ingenting om tortur og mishandling. s.206.

Også som de fleste NS-folk anså Feyling 204 det såkalte landssvikoppgjør ulovlig og derfor ugyldig. Eksilregjeringen var rettslig avskåret fra å blande seg opp i siviladministrasjonen i Norge. Den lå under okkupasjonsmakten ifølge Haagkonvensjonen. I første omgang hadde okkupantene overført dette ansvaret til Administrasjonsrådet, 25.9.1940 til de kommissariske statsrådene. S.204. Krigen hadde opphørt sommeren 1940.

Det virker ikke som om Berglyd finner det bryet verd å komme med motargumenter. Det er likevel prisverdig at han gjengir Feylings synspunkt på disse områdene. Det ser ikke ut til at Berglyd har fått med seg at de fleste NS-medlemmer delte Feylings oppfatninger på disse områdene.

Feyling hadde aldri tenkt seg muligheten av en rettssak. Sannheten ville sikkert seire.s.165. Det ser smått ut. IC Stridsklev