|
|
|
|||||||||
|
|
MANNEN FRA UNDERVERDENEN GULOSTEN
– et forbryterliv. |
|
||||||||
|
|
|
|||||||||
En
typisk god nordmann? Per Hem har skrevet en vel
dokumentert biografi om Sigfred Johannes Andersen, «Gulosten». Han var hele
livet uforbederlig. Likevel har han hatt en viss nimbus som krigshelt og Lingemann, stort sett fordi han har fått redigere og
skrive sin historie selv. Det har jo de fleste gode nordmenn fått full
anledning til. I 1942 var han 42 år, og en kjent forbryter. Det ble satt ut
et rykte om at han var «blitt utropt til hirdmann og endog hirdfører, til
tross for at han aldri hadde vært medlem av hverken hirden eller NS, likeså
lite som av noe annet politisk parti. Ryktene om at han skulle være sett i
hirduniform både her og der, var sikkert satt ut av gode nordmenn for å
sverte NS. Andersens navn (Gulosten) var belastet både for jøssinger og
«nazister», og ville derfor fungere som propagandanummer for fienden –
uansett hvilken side han tilhørte. Et par uker senere tok
«Gulosten» affære og fikk 22.2. 1941 på trykk et dementi i «Hirdmannen» som
endte slik: «En skrøne mer eller mindre i denne tiden spiller vel ingen
rolle, men da jo folk vil ha det til at det er så mange «forbrytere» i
Hirden, kan man vel saktens undvære undertegnede.»
Redaksjonen føyde til for egen regning at Gulosten hadde atskillig klarere
forstand enn de engelske løgnfabrikanter. Han forsto at NS-bevegelsen, med de
høye idealistiske mål, ikke var noen tumleplass for forbrytere av noen som
helst sort. Dermed var Gulostens lykke
gjort. Han oppnådde til og med å komme i tysk fangenskap. Der fikk han mane
gode kontakter på «rett sie». Han utførte i mars
1942 det første politiske drapet i Norge i okkupasjonstiden. Raymond Colberg var den eneste Abwehragent
som ble likvidert. De fleste Abwehragenter kom
greit fra det. De pleide jo ikke melde seg inn i Nasjonal Samling. Med
NS-merket, Olavskorset på brystet var det neppe muligheter for å avsløre
eller infiltrere illegalt arbeid. Etter drapet måtte Gulosten ut
av landet, først til Sverige og så til London. Han kom inn i Kompani Linge,
som sto under kommando av det britiske SOE, Special Operative Executionist, som drev med irregulær/illegal krigføring
på okkupert jord. Der ville man utnytte Gulostens erfaringer og sende han med
en likvidasjonsgruppe til Norge. Han måtte lære «silent killing» og bruk av
gift. Innbrudd kunne han fra før. Han landet som en del av Bittern-ekspedisjonen 4.10.1942. De hadde med seg en
liste på 62 personer som skulle likvideres, derav Quisling og to av hans
ministre. Milorg var forskrekket. Men han fikk lært «Kjakan» opp til å dirke
opp låser. Han fungerte som kokk og hønsetyv. Oppdraget ble avbrutt etter at
han hadde gått på fylla i Oslo, oppsøkt kona og hatt uforsiktig omgang med
våpen. På vei tilbake til London var han løsmunnet, blant annet overfor et
følge på fem jøder. Gulosten bar da preg av, og fortalte at han gikk på
kokain. Forfatteren nevner at mange jøder ble varslet. I et brev fra
Quislings «utenriksminister» Finn Støren til overlege Scharffenberg forteller
Støren om at han og Quisling var enige om at jødene burde varsles da ordren
om massearrestasjon gikk ut, noe Støren hevder ble gjort. Tilbake i London ble Gulosten
mannskap på en MotorTorpedoBåt (MTB) 715. Hans sjef
ble Per E. Danielsen, som 13.2.1944 hadde vært med på å senke hurtigruten
«Irma» og lastebåten «Henry» der i alt 63 mennesker omkom. Fordi
kysttrafikken var fritt vilt for den engelske flåten, og det gikk hardt ut
over ikke minst hurtigrutene, ble seilingstidene ikke avertert. Gulosten var
på to tokt ved norskekysten i 1944, fra 5-14.3. og i desember. Han var også på seks
tokt langs norskekysten i 1945, uten at det kom til spesielle aksjoner. Men
han ble lettere såret ved Hollands kyst da han deltok i blokaden som førte
til hungersnød i Holland siste krigsvinteren. Han var ikke i Norge i mai
1945, da h/gjemmefronten ble opplevd som tjuvefronten. Han tok sitt monn
igjen senere. Gulosten var fortsatt på MTB i Vadheim i Sogn 3. juli 1945. Han
var tørst, og oppsøkte en krigsfangeleir for å få mer å drikke. Det hadde de
ikke, og Gulosten skjøt ned to tyske krigsfanger. Saken ble dysset ned. Det
ble påtaleunnlatelse hos Kongen i statsråd.
Forfatteren spør: «Fantes det maktpersoner
som var engstelige for hva som kunne komme fram under en rettssak, og som
derfor ønsket å legge lokk på saken? Noen har ment det»(s.257). I saksmappen
finnes utkast til et brev datert mars 1947 fra forsvarsminister Jens
Christian Hauge til Justisdepartementet. Hauge etterlot ikke noen tvil om at
han gikk inn for påtaleunnlatelse. To år senere fikk Hauge følgende kort fra
Lund i Sverige stemplet lille julaften 1949:»Gode kamerat. Jeg sender deg du
min store beskytter mine beste ønsker for deg og ditt hus om en god jul. Jeg
håper det nye året gir meg kraft til å skaffe deg ytterligere to uskyldige
germaneres hode på et fat. Hilsen Gulosten (s.279) Til forsvarer fikk
Gulosten frigjøringspolitimesteren i Bergen, Reidar Skau. Han ble
herostratisk berømt etter at han 16.5.1945 var gjengitt på første side i
Dagbladet der det het: »Alle som har medvirket til at nordmenn er drept, vil
bli henrettet. Likeledes frontkjempere og angivere. Frontkjempernes dager er
talte. De som har gjort seg skyldige i mindre forbrytelser skal dømmes etter
en særskilt lov som ikke står i straffeloven.« Etter denne innsatsen og innsatsen for Lingemannen Gulosten hadde han vist korrekt nok nasjonal
holdning til å bli utnevnt til Høyesterettsdommer samme år. Men Gulosten
hadde også annen god juridisk bistand. Før likvidasjonen av Colberg hadde han kommet i kontakt med familien Schjødt.
Både far og sønn Annæus var jurister. Faren var aktor i Quisling-saken, ivrig
sekundert av dommer Solem. Schjødt var ikke i stand til å forestille seg at
Quisling kunne hatt en positiv tanke. Han dømte også Sckancke
til døden. Han nektet også å gjenoppta saken, kanskje ikke minst fordi Schancke
hadde påvist at statsminister Nygaardsvold, utenriksminister Koht og
forsvarsminister Ljungberg hadde signert på Norges Kapitulasjonsavtale av
10.6.1940, som alle tre påsto de ikke hadde sett. Derimot mistet familien Schjødt
og andre aldri troen på krigshelten Gulosten. Da han ville opprette
snekkerverksted i 1947 fikk han penger både fra Kong Haakon VIIs utdanningsfond og fra Krigsskadetrygden, det siste
opprettet av NS-myndighetene i 1940. Han fikk også en tyskerbrakke til
verksted. Det virket ikke som han sørget særlig over kona Ruth, som var blitt
henrettet etter at hun hadde fortalt om delaktighet i drapet på Colberg. Våren 1945 traff han sin neste kone, Hertha.
Barnevernet lot dem i 1947 bli fosterforeldre til en pike på 7 år, selv om
Gulosten hadde sviktet sin egen sønn. I 1947-48 ser det ut til at han drev
med ulovlig salg av brennevin. Da Gulosten stjal materialer i 1954, ble han
reddet av Annæus Schjødt junior. 64 år gammel fikk han krigsinvalidepensjon.
I 1964 var han involvert i biltyveri, året etter i innbrudd hos en gullsmed.
Han betalte aldri sin siste bot. IC Stridsklev Boken er blant annet et
resultat av at en som hadde latt seg bruke som fangevokter våren/sommeren
1945 uvanlig nok viste seg verdig den tilliten en frontkjemper viste ham, så
han tok vare på dagbøkene hans. Forfatteren begynner sin
innledning med et sitat av Blaise Pascal: »Sannheten er så tilslørt i vår
tid, og løgnene står seg så godt, at man ikke kan kjenne sannheten igjen, med
mindre man elsker den.» Senere siterer
han Johan Galtung: «Vi har ikke historiebøker for å vise hva som er sant, men
for å vise at vi selv har rett.» Han skriver også om de offisielle
historieskrivere: »De skulle allerede på et meget tidlig tidspunkt skrive
historien om de politikeres handlinger, som ikke bare hadde vært direkte
medvirkende til landets ulykkelige skjebne, men som ennå, mens historien ble
skrevet, representerte de nye makthaverne. Og dette skjedde i en periode da
ytringsfriheten fremdeles var fullstendig kneblet. Ingen fra «den gale» siden
fikk komme til orde, hverken i pressen eller i andre media, og jeg vil påstå:
Heller ikke i rettssalene.» Det siste illustrerer han med erfaring fra egen rettssak:»De vitnene jeg ville ha innkalt, møtte ikke.
Han trodde ikke de var blitt innkalt. Forsvareren rådet ham til ikke å si for
meget, det ville bare irritere retten. Forlagets forord slutter slik: »Som
leseren vil se har forlaget utstyrt teksten med fotnoter. Dette har vi gjort
for å sette forfatterens redegjørelse inn i en sammenheng der dette har vært
nødvendig, presisere og utfylle der beskrivelsene er mangelfulle eller
direkte feilaktige. Hva årsaken til mangler og feil er, fravær av kunnskap,
bevisst unnvikelse av ubehag eller opportunisme hos forfatteren, får forbli et
åpent spørsmål.« Etter som man leser boken, kan
man undres om disse innvendingene ikke vel så mye gjelder forleggerens
fotnoter. Dette er godt illustrert på s
33: Forfatteren skriver at Norges nasjonalsosialistiske Arbeiderparti (NNSAP)
lå politisk på linje med de tyske nasjonalsosialistene. Den politiske
avstanden var stor, men vi hadde likevel til felles en sterk antikommunistisk
holdning. Rimeligvis tilstrebet de røde å utradere forskjellen mellom de to
ideologiene. Forlagets fotnote:» Norges Nasjonal-Socialistiske
Arbeiderparti (NNSAP) ble stiftet høsten 1932 og blir regnet som en radikal
og umoden versjon av Nasjonal Samling.» Forlaget skjelner ikke mellom
sivilister og franktirører/krigsforbrytere i sivil, noe som gjør det umulig å
skille mellom krigsforbrytelser og legitime handlinger. Forleggeren tror at Elverumsfullmakten ble vedtatt, til tross for at Hambro
ikke lot den bli votert over, fordi blant andre representant Førre begynte en
diskusjon. Det som ble vedtatt var en forhandlingsdelegasjon med tyskerne.
Uansett kunne en slik fullmakt ikke gå ut over §17 i
Grunnloven. Den tillater i alle fall ikke regjeringen å vedta straffelover,
heller ikke som provisoriske anordninger. Forleggeren tror også på at Norges
krig fortsatte etter kapitulasjonen 10.6.1940, og at Norge kunne stille krav
etter å ha tapt krigen. På side 181 i sin fotnote 116 viser forleggeren at
han ikke kjenner episoden i Skancke-saken, der
Kapitulasjonsavtalen av 10.6.1940 ble fremlagt med påtegningene til
Nygaardsvold (J.N), Koht(H.K.) og Ljungberg(Lj) den
7.8.1940somalletre inntil da hadde nektet for å ha sett den. Det var den
tyske versjonen som gjaldt, og «gesamt» betyr
samtlige, ikke «samlede» eller «forsamlede». Uansett: Forutsetningen for å
dømmes for «landssvik» var at man var seg bevisst at det var krig, eller
planlagt krig. Derfor sto det i alle «Landssvikdommene at anklagede «forsto
eller måtte forstå» at krigen fortsatte etter kapitulasjonen 10.6.1940. Rolf Collin Nielsen har skrevet
en utmerket bok. Selv ikke notene ødelegger den! IC Stridsklev |
