|
|
|
||||||||
|
|
Bokomtale
– Erik Veum – En nådeløs nordmann? |
||||||||
|
|
|
||||||||
|
Eirik Veum - En nådeløs
nordmann? Tanker om Eirik Veums
bok ”Nådeløse nordmenn”. Kommentar fra Arkivet i Kristiansand Kommentar fra Svein Egil Omdal i
Stavanger Aftenblad 19-åringen som ble drept på åpen gate i Drammen julaften
1945: Reidar Borgen(26), Gunnar Walter Stake(24) og Ole Wehus. Eirik
Veums bok er politisk korrekt i sin amoral: Alt som
noen gang er blitt påstått negativt om Statspolitiet er sant. Det finnes
intet positivt å si. Da kulturminister Åse Kleveland forlenget tiden for
hemmeligholdelse av ”Landssvikarkivet ” trodde jeg
ikke på hennes begrunnelse om at det var for å skåne de dømtes barn. Ikke
så lenge A-pressen hadde et kartotek på navn om alt som hadde stått på trykk
om de anklagede i etterkrigsoppgjøret. Det kan heller hende det skyldtes en
engstelse for at det skulle avsløres hvor mange som var pådømt gjerninger de
ikke hadde gjort. Eirik Veum ville ikke gå inn på Riksarkivets krav om hemmeligholdelse
av navnene. Han har brukt avisene desto flittigere. I innledningen til boken skriver Veum:” Jeg har valgt som
premiss at det norske landssvikoppgjøret var et rettferdig rettsoppgjør, og
at vurderingene som gjaldt den gang må gjelde fortsatt. Hovedpoenget er at
både vitner, ofre og gjerningspersoner fikk forklare seg i rettssalene, og at
de ulike rettsinstansene la alle disse opplysningene til grunn for sine
vurderinger.” Premisset holder ikke. Hvis et samfunn vil oppnå en gruppes
forakt, er det et sikkert middel å dømme dem kollektivt, slik man gjorde med
medlemmene av Nasjonal Samling. NS var stiftet på Grunnlovsdagen i 1933.
Mange medlemmer hadde Grunnloven i glass og ramme på veggen, og kunne fastslå
at 1/10 av paragrafene måtte brytes for å få dem dømt. De anklagedes innvendinger
ble knapt hørt. Det opplevdes tilfeldig om det var aktor, forsvarer eller
dommere som var mest fiendtlig innstilt overfor de anklagede. Forsvarene forsvarte svært sjelden de anklagede. De
forsvarte rettsinstitusjonen Likevel forekom det at de anklagede ble dømt for
mindre enn de var anklaget for. Slikt var ikke avisene interesserte i å
trykke. ”Forsker ved Stiftelsen Arkivet, Thomas V.H. Hagen, beskriver
boken som, "historieskriving etter wikileaks-metoden".(
http://stiftelsen-arkivet.no/arkivet-sentral-i-ny-bok-om-statspolitiet ) Thomas V.H.
Hagen har lest den aktuelle boken hvor Arkivet blir omtalt over 80 sider. Han
er i utgangspunktet positiv til boken, men har allikevel en del innvendinger. Flere
av navnene i boken Nådeløse nordmenn.
Statspolitiet 1941-1945 er publisert i bøker tidligere og må anses som allment
kjente. Men noen av navnene er også helt nye for offentligheten. Veums
dristighet fortjener honnør, ikke fordømmelse. Problemet er at forfatteren
serverer leseren alt han har kommet over på sin vei. Uten kildekritikk. Dette
er ifølge Hagen historieskriving etter wikileaks-metoden. Stiftelsen Arkivet har aldri
vært kontaktet av forfatteren under arbeidet med boka. Det
hadde vært naturlig å kontakte de som kjenner det som skjedde på Arkivet best
når man skal skrive om Statspolitiet i Kristiansand. Da ville forfatteren
også fått muligheten til å rette opp en del faktafeil
som forekommer i boken. Det
er på sin plass med åpenhet rundt hvem som gjorde hva under andre
verdenskrig. Stiftelsen Arkivet har selv gitt ut flere bøker med navngitte
nordmenn som på ulike måter var involvert i de grufulle hendelsene på
Arkivet. Nordmenn som innehadde ledende stillinger i NS-regimet eller som
deltok i tortur har ikke krav på beskyttelse. I Stiftelsen Arkivets
utstilling er fem nordmenn som var sentrale i Gestapos forhør av fanger på
Arkivet navngitt. Hvilke personer som skal med i en framstilling, avhenger av
hvilken historie det er som skal fortelles. Hvis man skal fortelle historien
om Statspolitiet i Norge blir det meningsløst å beskytte tidligere stapobetjenter mot å bli navngitt. På den annen side kan
man stille spørsmål ved hvorfor forfatteren gir torturofre og jenter som gikk
med tyskere en så stor plass? Statspolitiet på Arkivet I
boken fremstiller forfatteren det som Statspolitiet i Kristiansand hadde
tilhold på Arkivet. Dette stemmer ikke. Det var Gestapo som hadde sitt
tilhold i det gamle Statsarkivet. Det norske statspolitiet (Stapo), hadde hovedkvarter i krysset Kirkegata/Henrik
Wergelands gate. Det er fortjenstfullt at forfatteren ønsker å kaste lys over
det norske bidraget til tyskernes forfølgelse av norske motstandsfolk, som
var betydelig, men han beskriver ikke hva som var spesifikt for det norske
statspolitiet som sådan. I perioder var stapobetjenter
helt og holdent avgitt til Gestapo. Det er interessant å vite hva slags
arbeid de da utførte i tysk regi. Men hva gjorde Stapo
på egen kjøl? Hvordan var forholdet til andre norske og tyske
politiavdelinger? Og – handlet de bare ondt?” Det
kunne ha vært en idé å sammenligne med Danmark, som ellers opplevde perioden
1940-45 mindre belastende enn Norge, inntil den ”Politiløse periode” 19.9.44
til (minst) 5.5.45. I Danmark kom den første likvidasjon utført av
Hjemmestyrkene først i 1943, da det var 12. Hyppigheten akselererte til april
1945, da det var ca 100 på en måned. Til sammen
drepte Hjemmestyrkene over 400 ”nazister”. Den yngste var 7 år. Svaret ble
ca. 250 clearingdrap og henrettelser fra 1944 til 1945. I
Norge likviderte Hjemmefronten vel 100 landsmenn fra mars 1942 til mai 1945.
Det ble besvart med 11 clearingdrap, alle fra juni 1944 til januar
1945. Det ble henrettet færre nordmenn av nordmenn i okkupasjonstiden
enn i årene etterpå. Svein Egil Omdal i Stavanger Aftenblad
skrev bl.a. dette 22.10.12
http://www.aftenbladet.no/meninger/kommentar/Nadelos-nordmann-3054257.html ”Nådeløs
nordmann
Nordmenn
torturerte nordmenn under okkupasjonen fra 1940–45. Denne vonde sannheten
forsvarer likevel ikke ufølsomheten og det dårlige kildearbeidet i et nytt,
stort verk Sven
Egil Omdal. EIRIK VEUM, som tidligere har gitt ut en bok
om de norske frontkjemperne, har åpenbart bestemt seg for å fjerne det han
ser som et glemselens slør over de ubehagelige sidene av norsk
okkupasjonshistorie. Nå skal alt fram. På 1080 sider (!) gjengir han, ned i
hver blodige og smertefulle detalj, torturen og drapene som det norske
Statspolitiet, Stapo, utførte – vanligvis i tett
samarbeid med tyske Gestapo. Eirik Veums nidkjærhet er uten
grenser. De fleste beretningene er kjent
fra før. For Stavangers del ble torturen i Stapos
lokaler i Eiganesveien 17 detaljert beskrevet i trebindsverket
om Stavanger under okkupasjonen, som kom ut allerede på 1960-tallet. Vi vet
hva Holger Tou jr., Leonard Wickstrøm og andre Stapofolk gjorde i avhørslokalene og cellene i Solvang
aldershjem. DET NYE OG
OPPSIKTVEKKENDE i Veums bok, er at han navngir samtlige ansatte i
Statspolitiet under okkupasjonen, også de som ikke tidligere er identifisert,
også de som ikke var torturister, også de som i rettsoppgjøret bare fikk en
bot på 500 kroner eller et forelegg, også de som bygget seg et nytt og samfunnsgavnlig liv etter krigen, også de som ennå er i
live. Om en den gang 17 år gammel kontorbetjent fra Stavanger, som ikke ble
anklaget for så mye som en ørefik, står det at "det er uklart om hun
fikk dom under rettsoppgjøret". Men i boken skal hun, med navn og
fødselsdato. Veum vet at det han gjør er
kontroversielt. Derfor åpner han boken med et forsvar for at det er dette vi
trenger, 70 år senere: "Enkelte vil anklage meg for å påføre familiene
lidelse og belastninger de gjerne skulle vært foruten. [...] Nå vil de
kanskje oppleve at en de er glad i blir beskrevet som en torturist, angiver
eller drapsmann overfor offentligheten." Selv med denne innsikten i
konsekvensene, leverer han et tynt og selvrettferdig forsvar: "Skal det
være slik at man kan kreve hemmelighold om alvorlige forbrytelser fordi det
kan være ubehagelig og belastende for enkeltpersoner at forholdet blir kjent
for allmennheten? Det er viktig å påpeke at det å skrive bøker som knytter
norske statsborgere til svært grove forbrytelser, må være så detaljert som
mulig." ... som om
pinslene på Victoria Terrasse er et ubeskrevet blad i norsk historie. Han vil vise at ondskapen også
kan være norsk, skriver han. Som om vi ikke har fått dokumentert
Rinnan-bandens herjinger, som om Arkivet i Kristiansand ikke har fortalt
sørlendingene om hvordan nordmenn skambanket nordmenn i disse lokalene, som
om pinslene på Victoria Terrasse er et ubeskrevet blad i norsk historie. VEUM HAR KALT SITT ARBEID
for «Nådeløse nordmenn». Men mange av dem han navngir, var ikke torturister
eller krigsforbrytere. De var kanskje landssvikere etter den brede
definisjonen som ble brukt i rettsoppgjøret, men de var ikke nådeløse. Her er
de listet opp og avbildet sammen med torturister som ble henrettet for sine
forbrytelser. Selv ansatte i ordenspolitiet som i enkelte aksjoner bistod Stapo, blir navngitt. Eirik Veums nidkjærhet er uten
grenser. DET VIL SI, DEN STOPPER
når han kommer til kildekritikken. Der gjør han det svært enkelt for seg
selv. Han skriver på side 12 at han «har valgt som premiss at det norske
landssvikoppgjøret var et rettferdig rettsoppgjør, og at vurderingene som ble
gjort den gang må gjelde fortsatt». Med denne historiefaglig syltynne
begrunnelsen bruker han mesteparten av boken på mer eller mindre direkte
avskrift av rettsreferatene, både de offisielle som ble gjengitt i
Riksadvokatens Meddelelsesblad og Norsk Rettstidende,
og avisenes ofte svært tendensiøse og følelsesladde beskrivelser av
rettsforhandlingene. Både retten og pressen var i 1945 preget av hevnlyst,
viljen til å se de tiltalte som sammensatte mennesker, var minimal. Faktiske feil i
referatene er også med hos Veum. Andre som har brukt disse
kildene, og det har mange historikere gjort, vet at de er delvis upålitelige,
mangelfulle og ensidige. Om Veum bare hadde utvidet kildetilfanget med
benådningsansøkningene for de dødsdømte, ville han sett at det fantes
opplysninger som ikke kom fram i retten, og som i de fleste tilfeller endret
bildet av den dømte som utelukkende en nådeløs torturist. I KAPITLET OM STAVANGER
skriver han mye om Hans Jacob Skaar Pedersen, som ledet Statspolitiets
avdeling her i krigens siste fase. Skaar Pedersen deltok ikke selv i
mishandlingen av fanger før i april 1945, fire uker før det hele var over.
Han gjorde det først da Gestapo-sjefen Friedrich Wilkens ble drept under
aksjonen mot Magne Bakka og Ernst Askildsen ved Lutsivatnet,
og hans forsvar var at Wilkens hadde satt opp en likvidasjonsliste over 11 av
byens fremste menn, som skulle henrettes på Torget hvis noe slikt skjedde.
Pedersens hovedforsvar, at han slo for å hindre
omfattende represalier mot nordmenn, ble ikke tatt med i rettsreferatet og er
derfor fraværende også i Veums framstilling. Det samme er opplysninger som
kom fram etter rettssaken, som korrigerer flere av påstandene som Veum
ukritisk gjengir, nesten 70 år senere. Faktiske feil i referatene er også med
hos Veum. I TAKKELISTEN BAKERST I
BOKEN skriver Veum at han har fått hjelp av historikere som «har
ønsket å være anonyme». Det er en høyst uvanlig, men like fullt forståelig
holdning hos disse historikerne, men ser virkelig ikke Veum ironien i at hans
krav om total åpenhet stopper akkurat her? Denne boken er den første av tre
bind, de to neste skal avsløre alle nordmenn som var med i SS-vaktbataljon
Norge, og de som gikk i tjeneste for Gestapo. Det skal skje med navns
nevnelse, enten de var «direkte eller indirekte» involvert i overgrep. Et
slikt radikalt grep burde vært fulgt av en helt annen kritisk holdning til
kildene, og vært preget av et annet perspektiv enn rettsoppgjørets
forståelige harme og hevntrang. Uten slike modifikasjoner fremstår Eirik Veum
selv som en ganske nådeløs nordmann.” Her er enkelte andre historier fra boken: 19-åringen som ble drept på åpen
gate i Drammen julaften 1945: Veum skriver at kun ved å erkjenne at grusomme handlinger
skjedde i et bredt omfang i vår egen tid, kan vi unngå at noe lignende skjer
igjen. Han ser ikke at knapt var verdenskrigen over, så skjedde
det igjen. På s. 75 skriver han at ”Statspolitiet har klare retningslinjer
når personer som skal arresteres forsøker å flykte. De skal skytes.” Lenger
nede på siden beskriver han arrestasjonen av en nittenåring på selve julaften
formiddag i 1945 i Drammen sentrum. Han forsøkte å stikke av, men ble skutt
fra relativt langt hold og døde på stedet. En annen i folkevrimmelen ble
streifet av et annet skudd. Ingen ble anklaget. Også et annet sted virker det som om Veum ikke forstår hva det
han skriver innebærer. Veum intervjuer en av de siste Lingemenn
på s.752-756. Svein Blindheim har både militær utdannelse, og er historiker.
Da han ikke lenger hadde noen fremtid i Forsvaret fordi han var dømt for å si
sannheten, tok han hovedfag historie og ble lektor. Hovedoppgaven var
om frontkjempere. Da gjorde han igjen noe politisk ukorrekt; Han intervjuet
og snakket med frontkjempere, og ble til og med venner med sin beste
kilde. Han er siden knapt blitt invitert til sammenkomster med andre Lingemenn. De var under britisk kommando. Blindheim sier: ”Blir de arrestert her oppe kan
konsekvensene bli alvorlige og Blindheim mener at de risikerer dødsdom,
henrettelse ved skyting. Etter Norges betingelsesløse kapitulasjon 10.juni
1940 var jeg, og alle andre Milorg-folk, illegale franktirører og kunne
straffes med døden”. Veum har slått opp i leksikon og funnet: ”Franktirører:
Brukt om sivile som uten fast kjennetegn på klærne deltar i krigshandlinger
bak fiendens front, og som derfor ikke anerkjennes som krigførende.” Det var faktisk Milorg som var de illegale(ulovlige), og
Statspolitiet som hadde retten på sin side etter Genèvekonvensjonene, også om
de henrettet Milorg-folk. Familien Lognvik Denne historiens offisielle versjon er beskrevet på s.194-200.
Det står feilaktig at ”Det finnes flere andre eksempler der
tjenestemenn fra den øvrige delen av politietaten er involvert i grove og
stygge episoder i det geografiske området til Statspolitiets Oslo-avdeling. ” Lensmann Torgeir Lognvik
”samarbeider flere ganger med det tyske sikkerhetspolitiet, og
motstandsbevegelsen mener derfor han er farlig”. Sannheten,
i følge ”FAMA”, avskriften av telefonsamtalene til kontoret til det tyske
sikkerhetspolitiet (SiPo)i Larvik, fikk SiPo aldri svar på sine spørsmål om motstandsfolk i
Rauland fra lensmann Lognvik. Eller som lensmannen
selv skrev til "Forskningsgruppen "Nyere norsk historie",
ansvarlig professor Rolf Danielsen og universitetslektor Stein Ugelvik Larsen. "Ein ting som stadig gjekk att i rettsaker mot NS-folk i
1945-50 var forsvarsvitne sin redsel for å segja sanningi om den eller dei dei skulle vitne for. Eg var innstemt som vitne i
mange saker og fekk difor
høyre mykje av dette, men tek berre
med litt av det eg fekk
høyre i mi politiske sak. (Dette var en egen sak uavhengig av saken
vedrørende dramaet på Syrebekkstøylen). Som
lensmann vart eg ofte beden
om å gjera det eg kunne for å få lauslete og
frigjeve folk som hadde vorte tekne av SiPo for slike ting som då var ulovlegt;
Gjevær, radioar og andre
ting. Som
bekjendt var her i distriktet fleire
SiPo-razziaer på grunn av tungtvannssabotasjen m.m.
Pårørande av dei som var
arresterte kom då og ba meg hjelpe so dei kom laus
att. Dette lukkast som oftast
etter ei kort tid. Men
då desse folki skulle
vitne innrømde dei at
arrestanten hadde kome heimatt
nokso snart, men kven som var orsak
til at dei kom laus visste dei
ikkje. Slik vitna dei i
retten endå dei sjølve
hadde takka for hjelpi når den trongs.
So dei visste betre enn dei vitna. Eg kjenner til at eit vitne vart truga til å ikkje segja den fulle sanning
fordi den var til fordel for tiltalte. Dette beviser bare at vanlege folk var så redde dei
som hadde makta på den tid at dei ikkje torde segja noko som var til fordel for tiltalte. Eg
kan sjølvsagt føre bevis for at dette er rett. Bevisi
fins i stenografisk referat og sakis dokument,
mellom anna At lagrett og domsmenn vart utplukka av dei
mest aggressive, er velkjendt i alle dei bygdelag eg er kjend. Når
det gjeld å vere anonym
har det ingen interesse for meg. Eg hev ikkje gjordt noko gale som eg skjemmest over." Veum påstår at det var meningen å lure Lognviks
familie til å tro at han var gått i dekning. Han ble tvunget til å skrive et
beroligende brev til kona, som en av de som hadde kidnappet ham gikk
med. Men lensmannen hadde før han dro lovet kona å ta kveldsstellet i
fjøset. Det var usedvanlig, for det var kvinnfolkarbeid. Broren var kommet
for å høre gudstjenesten på radio. De ble urolige da den ubevæpnete
lensmannen ikke kom tilbake. Broren Johans tok brorens tjenestepistol og
fulgte skisporene. Han
fant skiene til broren utenfor en hytte, gikk inn og ropte: "So upp med hendane!"
Syverstad skjøt fra hoften på 3,5 m hold og bommet. Johans
svarte øyeblikkelig og traff med et lavt lungeskudd på venstre side.
Syverstad falt om med pistolen under seg. Ved likundersøkelsen hadde
han også et sværkalibret skudd i pannen, men ikke skutt med lensmannens
pistol. I
retten ble fremlagt en forklaring av han som hadde gått med brevet, og som
ikke var der da lensmannen ble befridd i en kamp en mot tre. I den første
rapporten sendt samme dag til England, ifølge IMI s. 108, to: Nr.40 Av 77.
Til Obersten. Vi beklager dypt å måtte meddele Dem at Julius(= Tronstad) og
Kåre(=Syverstad) ble skutt igår av ukjent mann...
Lensmannen i Rauland ble tatt og disse to sammen med en tredje forhørte ham
med henblikk på likvidasjon. Ukjent mann overrasket dem. Fullstendig rapport
senere, men ingen papirer tatt og likene vil neppe bli funnet." I
retten ble forklaringen tatt opp av ham som gikk med brevet, og ikke hadde
vært til stede, lagt til grunn. Han emigrerte til Canada, og ble der. Syverstad
levde noen timer etter lungeskuddet. Kan brevbæreren ha skutt ham da han kom
tilbake, og ikke gitt ham sjansen til å bli tatt hånd om, og overlevd og
kanskje fortalt hva som skjedde? Han ville verken snakke med sin egen
eller med Syverstads sønn om hva som var foregått. Lensmannen
Torgeir Lognvik ble dømt til fem års straffarbeid
for "medvirkning til drap". Landssviksaken hans skulle komme
opp senere. Broren Johans ble dømt til ti års fengsel og ti års
sikring. Det
siste fordi sakkyndige var redd den handlekraftige karen skulle kunne komme
til å skyte en gang til, med overlegg, særlig hvis han ble boende i bygda. Den
9.mai 1945 var Johans og den 79 år gamle faren på jordet og holdt på med
våronna. Omtrent
ti væpnede menn med Bjørn Gardsjord i spissen kom 9.mai 1945 for å arrestere
Johans. Han gjorde motstand, de manglet arrestordre. Hjemmefronten
for stygt frem mot Johans. Blant annet ble hendene hans bundet med
fallskjermsnorer så de hovnet opp. Faren ropte da at de fikk bære seg at som
folk. Da
rettet Bjørn Gardsjord maskinpistolen mot brødrenes 79-årige far og skjøt ham
i magen. Han
døde der på åkeren sin. Den drapssaken ble henlagt. Johans
var gjennom to rettspsykiatriske vurderinger. Den fra Telemark var ikke
”korrekt” nok. Den
kjente strafferettsjurist professor Jon Skeie var fra nabogården til Lognvik. Kan hende gir dette noe av bakgrunnen for
at han kalte rettsoppgjøret den største rettsløshet i Norgeshistorien. Veum har rett i at politimennene ikke kunne tenke seg
muligheten av at jødene skulle utryddes. Han skriver også (s.217): ”I arkivmaterialet som ligger
igjen etter Statspolitiet er det opplysninger om jødeaksjonen som frem til nå
har vært lite kjent ute i offentligheten. Det kan slås fast at det var flere
av Statspolititjenestemennene som samarbeidet med motstandsbevegelsen, som
hadde sentrale roller under arrestasjonen av jødene. Disse opplysningene står
nå i klar kontrast til det som har vært den offisielle versjon om at
motstandsbevegelsen gjorde alt som sto i dens makt for å redde jødene fra å
bli arrestert. Det viser seg at Hjemmefrontens representanter i
Statspolitiet, og ikke bare Knut Rød, aktivt var med under arrestasjonene fra
26. oktober 1942 og de påfølgende dagene. De var dermed med på å sende norske
jøder til tyske konsentrasjonsleire og gasskammere. Det interessante spørsmålet er om de
varslet sine kontakter i Hjemmefronten om de plan lagte arrestasjonene. Hvis
så er tilfelle, hvorfor ble ikke flere jøder bedt om å komme seg i sikkerhet
mens de ennå hadde mulighet.” Det har vært et strengt tabu i etterkrigs-Norge å si noe
negativt om Milorg, eller om Motstandsbevegelsen generelt. Noen av dem som fikk merke det, var den gruppen på 4 som
faktisk fikk reddet halvparten av Norges jøder over til Sverige i tide. De
ble praktisk talt glemt, helt til Aftenpostens utgave Nyttårsaften 2008. Da
var alle døde, og kunne ikke lenger betakke seg for å bli innlemmet i Milorg.
De vitnet mot de to milorg-karene som ble frikjent for erkjent rovmord på
ekteparet Feldmann, de eneste jøder man vet er
drept av nordmenn. De skrev dette i Dagbladet. Ikke alle detaljer stemmer,
men det får frem at Milorg stengte flyktningerutene for jøder de kritiske
måneder høsten 1942: „Flyktningeførerne
Motzfeldt & Co. Feige
mennesker som skryter Den 22.
oktober 1942 skulle medlemmer av en flyktningehjelpeaksjon, bl.a. Karsten og
Haakon Løvstad, føre ca. 20 jøder over til Sverige. Jødene og et par flyktningeførere satte seg på toget som gikk til Halden. Reisen til
Halden kunne vært ufarlig. Noen jødeforfølgelse var ikke satt i gang i Norge,
Jødene var ikke ettersøkt. Og Halden lå utenfor grensesone Øst. Men, ja
det fantes dessverre et ”men”. Flyktningeførerne var litt for glade i
brennevin. Og da grensepolitimann Hvam kom inn på
toget, så en full flyktningefører rødt. Han eglet seg inn på Hvam som naturligvis ble arg. Og dermed oppsto fare for
flyktningeførerne og organisasjonen deres. Motzfeldts
instruks for farefulle situasjoner kunne av gode grunner ikke komme til
anvendelse denne gang. Flyktningene satt nemlig i andre kupéer og var helt
utenfor fyllebråket. Det var ingen sjangse til å få
skutt dem. I stedet
ble Hvam skutt, hvorefter
flyktningeførerne hoppet av toget for å redde seg selv. Flyktningene lot de
gå pokker i vold. Ja, så fikk vi jødeforfølgelsene da. Ansvarsløse flyktningeførere hadde gitt nazistene et velkomment
påskudd til å lage et helvete for en hel befolkningsgruppe. Hva
foretok så organisasjonens sjef, hr. Motzfeldt seg?
Jo, han ga ordre om at alt flyktninghjelpearbeide
skulle innstilles. Han mente vel det måtte være nok at organisasjonsmedlemmer
hadde skaffet jødene en forfølgelse på nakken, om organisasjonen ikke også
skulle forsøke å redde jødene. Akkurat da alt burde settes inn på å redde de
mest nødstilte av alle nordmenn, jødene, fra et uhyggelig helvete – akkurat
da gir Motzfeldt ordre til å innstille virksomheten. Tross at hans egne folk
bar skylden for at forfølgelsene kom så brått i oktober 1942. Heldigvis
fantes det såkalte private organisasjoner som reagerte annerledes. Jeg skal
her nevne den jeg kjenner til ”Carl Fredriksens transport”. Vesentlig
rekruttert fra Transportformidlingen avd.1, Maridalsveien, Oslo – ledet av
gartner Rolf Syversen (skutt på Trandum), politibetjent Alf Pettersen og
undertegnede. Jeg kan nevne at en mann av gruppen vår alene bragte ca. 500
jøder (hele, halve og kvart) over til Värmland i løpet av 6 uker. Og det
samtidig med at han kjørte hundrer av andre nordmenn over grensen, for
eksempel mil.org.-stifteren O. Berg og flere andre høye offiserer. La meg til
sammenligning referere litt fra mil.org-boka ”Usynlige veier”. Det heter der,
side 178: ”Eksporten
av mil.org-karer i denne tid var i alminnelighet gjennomsnittlig fra 4 til 8
personer i uken (høsten 1942). Mil.org eksporterte jo vesentlig egne folk som
måtte reise fordi de var i faresonen som følge av sitt arbeid.” I
lagmannsretten i Sarpsborg opplevde man noe lite smakfullt: Motzfeldt og Co.,
som bevislig hadde flere uhell på sine små filleruter i denne tiden, unnså
seg ikke for å kritisere en av politibetjent Pettersens turer som
uforsvarlig. Pettersen som uke etter uke uten uhell kjørte gjennomsnittlig
175 flyktninger pr. uke denne tiden. Det er på
høy tid at myndighetene tar seg en tur til Långvassdalen
i Värmland og hører etter hvor mange jøder ”Carl Fredriksens Transport”
bragte over grensen der. Deretter kan de regne ut hvor mange jøder det blir
igjen på deling på de andre milorg og sivilorganisasjonene til sammen i
distriktet. Motzfeldt
og Co.s forhold til jødeforfølgelsene er verd å
merke seg når en skal vurdere deres vitneprov i Feldmann-saken.
Burde ikke Motzfeldt selv ha sittet på tiltalebenken? Det er trist å
høre feige mennesker skryte av at de er helter og male rosenrød farge på
kamerater som er likeså feige. Dette bør
en ha klart for seg når en skal diskutere Feldmann-saken,
den nest største skamplett Motzfelds karer har
satt på norske flyktningeføreres historie Oslo den
4. september 1947. Reidar
Larsen” Veum mener at man aldri kan få vite hva de som deltok i
jødeaksjonene mente. Mennesker kan ikke vekkes til live for å gi svar,
skriver han. Men en av dem betrodde seg til meg. Han var svært lei seg
fordi han og andre i Hirden hadde vært med på å arrestere jøder. Han gjorde
det under to forutsetninger som viste seg ikke å holde: Han trodde han var
med på å oppklare drapet på sin venn, politimannen Arne Hvam.
Og han trodde at Quisling var for det. Quisling fikk løslatt de jødiske menn over 65 år. Men det
hjalp lite så lenge Milorg stengte flyktningerutene. Reidar Borgen(26), Gunnar Walter
Stake(24) og Ole Wehus. Disse tre statspolitimenn hadde søkt tilflukt i en
speiderhytte på Brunkollen i Bærum. Det ble senere
påstått at det var skutt fra hytten da en avdeling av Hjemmestyrkene kom for
å arrestere, noe Veum også påstår. Men det er ikke kjent at noen fra
Hjemmestyrkene ble skadet, til tross for at to av de på hytten var frontkjempere
og var godt trent i våpenbruk.. To av dem var tidligere forsøkt likvidert. Etter en del
oppfordringer kom tre mann ut. Ole Wehus skal ha
overgitt seg, mens de to andre løp mot skogen. Det er ikke opplyst om de to
som løp forsøkte å skyte seg ut, eller om de hadde våpen på seg da de ble
skutt. Avdelingen åpnet ild. Gunnar Walter Stake skal i følge Veum ha levd
til dagen etter. Reidar Borgen skal ha blitt hardt såret, og skal ha blødd i
hjel, noe som ikke bør forekomme hvis man kan førstehjelp. Stake skal ikke ha kommet på sykehus. Det var altså bare Wehus igjen
som vitne til hva som var foregått da de to kollegene hans ble drept etter
frigjøringen. En medfange har fortalt at Wehus
ble lovet at han skulle slippe dødsstraff hvis han tilsto alt han ble bedt om
å tilstå. At det kan være noe i det, antydes på s. 126: ”Det finnes ikke
rapporter om at Wehus bruker de utspekulerte
torturmetodene i Oslo som han gjorde ved Arkivet i Kristiansand.” Han
opererer også sjelden alene, men har en mer passiv ”gjesterolle”.” Sikkert er det at Wehus selv ble
torturert som fange. Det er gjengitt i Aftenposten 6.12.1946. Til tross for at Wehus slett ikke
var overordnet, og til tross for at han ikke hadde medvirket til at noen
døde, ble Wehus henrettet. Hans tilståelser ga grunnlaget
for institusjonen ”Arkivet”. Og et sannsynligvis plagsomt vitne til to drap
etter frigjøringen var for alltid taus. Dette er
et utvalg innvendinger mot boken. Jeg kjenner igjen mange beskrivelser av
forhold for fanger fra beskrivelser i etterkrigstidens fengsler og leire. De
færreste som satt inne sommeren 1945 har noen gang trodd at deres egne kunne
tenkes å ha utført tortur. De færreste som ble utsatt for tortur etter krigen
hadde deltatt i det. De så to grunner til påstandene: Det tjente som
unnskyldning for Hjemmefrontfolk som hadde vært altfor løsmunnet overfor
politiet. Og det tjente som begrunnelse for mishandling av fanger etter
krigen. Professor
Andenæs skriver i ”Det vanskelige oppgjøret(s.263): 40 000 unge og
oppspilte menn, utstyrt med gevær og stengun, overtok arrestasjoner og
vakthold ved den tyske kapitulasjon. Ikke et menneskeliv gikk tapt. Det er
nesten som et eventyr.” Det er et eventyr, del av den historien de som har
erfart noe annet kaller ”Det norske folkeeventyret.” Det riktige er at ingen
ble anklaget for slike drap. I Veums bok er 4 av disse dødsfallene nevnt. Det
ene offeret var en 79 år gammel bonde som ikke hadde gjort annet galt enn å
være far til to sønner. Den ene sønnen hadde gjort sitt beste for å få folk fra
bygda ut fra tyskernes klør. Den andre hadde reddet brorens liv i kamp en mot
tre. I.C.Stridsklev |