Innledning

Før krigen gikk jeg og min familie i 17. mai og ropte hurra for kongen og fedrelandet. Utenfor skigarden sto det noen karer og ropte: “Ned med kongen og fedrelandet!”. Etter okkupasjonen var disse karene med å arrestere meg og familien. (Knut Baardseth).

Hvorfor meldte min far seg inn i NS? 

1 - Dagene før 9. april 1940

Helt fra starten: 1. september 1939 invaderte Tyskland Polen. 3 september erklærte Frankrike og Storbritannia krig mot Tyskland, men ikke mot Sovjetunionen selv om Sovjetunionen også invaderte Polen. 

Til tross for krigserklæringene, så skjedde det ikke noe nevneverdig på en god stund. I det skjulte derimot pågikk det er kappløp om Norge. Begge parter anså Norge som et strategisk viktig punkt, spesielt med tanke på den svenske jernmalmen og skipstrafikk i norske farvann. Norge hadde gjennom tonnasjeavtalen med Storbritannia forpliktet seg til å stille sivile skip til rådighet for britene. Dette hadde stor betydning for regjeringens handlemåte fordi avtalen måtte holdes såpass skjult at tyskerne ikke oppfatte dette som et brudd på den norske nøytraliteten. Førte dette til at det var flere i Stortinget og regjeringen som ikke visste om avtalen? Hva sto i avtalen, og hvem visste det? Dette er ubesvarte spørsmål.

Den har stor avgjøring for regjeringens oppførsel 9. april og regjeringens oppførsel 9. april smittet over på folket. Var vi i krig, eller hva skjedde? Tidlig om morgenen 9. april presenterte Brauer Hitlers ultimatum for Koht, som avviste det. Da Brauer gikk, ringte Koht til England etter hjelp. Var dette noe som var fremforhandlet i tonnasjeavtalen?

Opptakten og det som var en katalysator for de tyske planene om Norge var britenes bording av det tyske skipet Altmark som fraktet britiske fanger. Denne fangetransporten ble et dilemma for Norge siden britene hadde bedrevet krigshandlinger som krenket norsk nøytralitet samtidig som tyskerne fraktet fanger i nøytralt farvann. Siden Norge ikke foretok seg noe overfor britene ble Hitler redd for at Norge kunne finne på å havne på britisk side. Hitler måtte derfor legge en aggressiv plan for å ta kontroll over Norge. Dagen etter blir general Falkenhorst innkalt til hovedkvarteret i Berlin for å legge en angrepsplan mot Norge. Det første han gjorde var å gå i bokhandelen for å kjøpe et turistkart over Norge. 

5. april holder den tyske ambassade i Oslo en mottakelse for den norske politiske ledelse, der det vises film av bombingen av Warzawa. Odd Bull, løytnant i følget til utenriksminister Koht forteller: “Tyskerne innledet mottagelsen med å vise en propagandafilm om felttoget i Polen og Luftwaffes angrep på Warszawa. Hensikten var tydeligvis å få alle norske tilstedeværende til å forstå følgene hvis man satte seg opp mot den tyske krigsmakt. Utenriksminister Koht forlot ambassaden midt under filmfremvisningen.”

7. april var den norske hopptroppen, ledet av Otto C. Olsen, på vei til Stockholm etter deltakelse ved de Svenska Skidspel. Finnene uteble dette året på grunn av krigen mot Sovjetunionen. Dette gjorde sterkt inntrykk på alle. I Stockholm skulle hopptroppen slappe av noen dager med litt fest og moro. Dagen etter, morgenen 8. april, leste Olsen i svenske aviser at en stor mengde tyske skip var observert seilende gjennom det danske beltet. Dette var urovekkende, og Otto fikk troppen sin på nattoget hjem til Norge natt til 9. april.

På dette toget befant også biskop Berggrav seg. Han var i Finland for å forhandle om pris på tømmer, men ble advart om det kunne bli krig og at han burde komme seg hjem til Norge. Finnene var bedre orientert enn Nordmennene. Toget kom til Fetsund morgenen 9. april der de kunne se Kjeller flyplass bli bombet. På dette toget var også oberst Ruge, som senere ble general.

Morgenen 8. april ble MS Rio de Janeiro torpedert av en polsk ubåt (i britisk tjeneste) utenfor Lillesand. Overlevende tyske soldater kunne fortelle at Bergen var deres mål. Nils Onsrud, politifullmektig ved Arendal politikammer, meldte dette så videre til militære myndigheter. Dette ble ikke tatt alvorlig, ikke en gang av forsvarsministeren. Kronprinsen derimot forstår at dette er et av flere tegn på at det gikk mot krig. Han ba Kronprinsesse Märtha pakke og gjøre ungene klare for avreise på kort tid om det skulle bli krig. 

De som i aller høyeste grad skulle se at det nå gikk mot krig, de norske militære myndighetene, var kvelden 8. april samlet i Det Militære Samfunn for å overvære et foredrag om romersk mat og kultur. Var norsk etterretning så dårlig, eller ville man rett og slett ikke vite om det som lå foran oss? Det at det ikke lå miner i Oslofjorden, eller andre norske fjorder, gjorde at tyskernes vei inn med båt ble vesentlig lettere. Minene lå klare til å legges ut, men var til “ettersyn” ved Horten verft. 

2 - 9. april

9. april ble for alvor innledet når Birger Eriksen sier “visst fanden skal det skytes med skarpt”. 04.21 ble de første skuddene avfyrt fra Oscarsborg festning. Tidligere hadde de fått meldinger fra Ytre Oslofjord om skip som ikke stanset ved varselskudd. Eriksen hadde forsøkt å få kontakt med marinens hovedkvarter, men kontoret var stengt grunnet flytting til Smestad hotell. Derfor måtte han ta en vurdering på hva han skulle gjøre, men ordenen var å åpne ild mot fiendtlige skip om de ikke stanset ved varselskudd. 

Oscarsborg festning senket til slutt krysseren Blücher, noe som forsinket den tyske invasjonen av Norge såpass at Kongen, regjeringen, Stortinget, gullet og andre viktige objekter rakk å flykte fra Oslo. 

Ved eventuelle krisesituasjoner skulle overkommandoen samles på Smestad Hotell. Problemet den 9. april var at hotellet var fullt, og derfor måtte overkommandoen flyttes til Eidsvoll, og videre til Rena.

Den som holdt hodet kaldest morgenen 9. april var stortingspresident Hambro. Før 07.30 hadde han organisert et tog som skulle frakte resten av gullbeholdningen, Stortingets representanter, kongefamilien og regjeringen. En evakueringsplan for blant annet gullet må ha foreligget. En del av gullbeholdningen skal også ha blitt flyttet over til Canada med svenske fiskebåter i 1938.

Når regjering og Storting hadde rømt Oslo, manglet vi en politisk ledelse fra hovedstaden, og dette gjorde at Quisling foretok statskuppet. Quisling var først nede i forsvarsdepartementet for å få vite hvor kongen og regjering var på vei. Han fikk vite at de var på vei til, eller allerede var i Sverige. (Stein Ørnhøy).

I Trondheim 9. april sto norske og tyske soldater/politi vakt side om side ved offentlige bygninger. Fellesrådet i Trondheim (sivil administrasjon som samarbeidet med tyskerne, Sjånes og O.C Gundersen) krevde at arbeidere tok jobb på Værnes flyplass ellers ville de miste ledighetstrygd. Værnes flyplass ble da utbygd slik at tyske bombefly kunne bruke Vernæs ved bombingen av Namsos hvor britene gikk sterkt inn for å gjenerobre Trøndelag. Bombingen medførte at britene mistet sitt tunge utstyr og gjenerobringen mislyktes. 

13. april

Etter Elverumsmøtet reiser Kongen og regjering til Nybergsund og lensmannsgården i Trysil. 13. april reiser kongen, kronprinsen og Koht mot svenskegrensen ved Støa/Grundforsen tollstasjon hvor Koht står i telefonisk kontakt med det svenske utenriksdepartementet. Etter en pause ringer byråsjefen i det svenske utenriksdepartementet tilbake og opplyser at: 1.  kongen og hans følge er velkommen inn i Sverige. 2. de kan ikke love at de kan “återvenda” slik situasjonen er (kongen er i uniform). 3. I henhold til Haag-konvensjonen kan ikke en regjering regjere fra et fremmed lands territorium. De snur så og reiser opp til Drevsjø og hvor de møter Mora-Nisse (grensevakt) som slipper de inn i Sverige og de overnatter på et pensjonat der. 

Juni 1940. 

Regjeringen fikk beskjed om at britene skulle trekke seg ut. Da skrev general Fleischer et brev til regjeringen om at de ikke måtte forlate landet fordi da vil Norge være uten politisk ledelse. Dette brevet var antageligvis for kompromitterende til at Fleischer kunne bli igjen i Norge.  

Under bombingen av Molde ble det gitt beskjed til den britiske militære leder om at Kongen måtte fraktes ut av Molde, om nødvendig med makt. Roll Hansen var direktør ved Store Norske Kullkompani og en personlig venn av kongen. Han hadde reist til Tromsø for å orientere seg med regjeringen om Svalbards framtid. Ved private samtaler med kongen, hadde kongen gikk uttrykk for at han ville bli igjen i Norge. Han fulgte likevel med regjeringen da de reiste 7. juni. Brukte britene press?

Ruge varslet tysk overkommando om at han var interessert i å kapitulere og innstilte kampene på Narvikfronten fra klokken 24.00, 9 juni. Fra samme tidspunkt ble 6. divisjon dimmitert, bortsett fra ca. 1000 mann som ble stående som vern mot Sovjet i Kirkenesområdet. Disse ble 12. juni stilt under tysk kommando via fylkesmannen i Finnmark (Gabrielsen). 

6. divisjon kapitulerte overfor den tyske generalen Dietl 10.juni klokken 09.00. Klokken 11.00 samme dag begynte forhandlingene mellom den tyske og norske overkommando i Trondheim. Samtlige norske styrker la ned våpnene og forpliktet seg til å ikke ta til våpnene mot Tyskland eller deres allierte så lenge den nåværende krig pågikk. 

På dette tidspunkt er Norge uten politisk ledelse og okkupanten kan i henhold til Haag-konvensjonen gjøre Norge til et protektorat.

Fra Ruge kom det den 10. juni følgende dagsbefaling til det norske folk hvor det sto blant annet: “Gjør ikke noe overilt som kan gi erobreren påskudd til represalier.” 

11. juni ble høyesterett samlet og konkluderte med at regjeringen riktignok var samlet i London, men avskåret fra å regjere. Paal Berg fikk denne konklusjonen med seg til administrasjonsrådets møte på ettermiddagen. På dette ettermiddagsmøtet var også representanter fra de største partiene samlet sammen med administrasjonsrådet, hvor de konkluderte med at det beste for Norge ville være at den sivile administrasjonen var på norske hender. Men hvordan dette skulle foregå ble ikke avklart.

Hvorfor melde seg inn i NS?

Det er tre hovedgrunner til Otto C. Olsen og flere med han meldte seg inn NS. 

Den første grunnen var at frykten for kommunismens fremmarsj i Norge var stor. Og grunnlaget for frykten var i høyeste grad reell. Arbeiderpartiet hadde mot slutten av den første verdenskrigen programfestet resolusjoner som aksepterte væpnede revolusjoner for å sikre en sosialistisk stat, samtidig som partiet også meldte seg inn i Komintern. Med Oktoberrevolusjonen, Den finske borgerkrigen og flere opptøyer i Tyskland underveis og i etterkant av første verdenskrig var det klart at man kunne frykte at kommunismen kunne bre om seg, også i opptakten til andre verdenskrig. 

Riktignok meldte DNA seg ut av Komintern i 1923, og modererte den revolusjonære tankegangen, men mange på den borgerlige siden oppfattet dette som et spill for galleriet. 

Det er også verdt å nevne Einar Gerhardsen. En mektig mann i Arbeiderpartiet som skiltet med flere viktige verv og posisjoner. I årene i forkant for utbruddet av krigen var han både partisekretær og nestformann. Like etter krigsutbruddet sluttet han seg til regjeringen som flyktet nordover i landet. I 1920 reiste Gerhardsen med en delegasjon til Moskva (Unge år, Gerhardsen). Arbeiderpartiet var nå medlem av Internasjonalen som han skriver i boken sin, og sendte en delegasjon til den internasjonale kommunistiske kongress i Moskva. Når han skildrer reisen til Moskva omtaler han delegasjonen som “den tapre norske revolusjonstroppen”.

De reiste inkognito fra Kiberg til Murmansk med fiskebåter. Hvorfor de skulle holde dette skjult er ikke godt å vite. Mange av fiskerne her oppe var kommunister, og en del av innbyggerne arbeidet for at Lappland (som inkluderte Finnmark, Troms og nordlige deler av Nordland) skulle bli et eget kommunistisk sovjet.

Kong Harald var oppe i Kiberg i 1992 for å anerkjenne/beklage til partisanene for deres innsats under krigen. 

På reisen tilbake fra Moskva ble de bedt om å frakte med seg noen “saker” over grensen, og sakene var gull. Dette gullet ble konfiskert av norsk politi etter at de kom seg over grensen og ifølge Gerhardsen skulle dette sendes videre til de nederlandske besittelser i Indonesia. Hvor gullet ble av vet ingen. 

Den andre hovedgrunnen til å melde seg inn i NS var om Norge ikke hadde en politisk ledelse, kunne Tyskland omgjøre Norge til et tysk protektorat i henhold til Haag-konvensjonen. Derfor var det viktig at den sivile ledelsen var på norske hender. I og med at NS etter 25. september 1940 var det eneste lovlige partiet så mange nå at eneste muligheten for å kunne påvirke, var et medlemskap i NS. Det var mange aktverdige grunner til å ivareta norske interesser under okkupasjonen. 

Kapitulasjonsavtalen ga også opphør av krigsoperasjonene, noe som førte til at man måtte ha en sivil ledelse.

Den tredje hovedgrunnen til å melde seg inn var at løsningen med Terboven som rikskommissær bare skulle være midlertidig. Terboven styrte Norge med jernhånd og brukte flittig Gestapo som undertrykkingsapparat. Når Terboven skulle trekke seg ut, ville det åpne seg muligheter for å få en større kontroll over å sikre norske interesser. Dessverre trakk aldri Terboven seg ut under okkupasjonen. 

I perioden 15. april til 25. september ledet administrasjonsrådet samarbeidet med okkupasjonsmakten, men også administrasjonsrådet ble oppløst av Terboven og erstattet av et kommissarisk råd. Administrasjonsrådet bestemte blant annet at Raufoss ammunisjonsfabrikk skulle overleveres til tyskerne slik at ammunisjonen fortsatt ble produsert. Denne ammunisjonen skulle selvsagt ikke brukes i Norge. Kongsberg våpenfabrikk og Horten verft er også eksempler på industri som gikk over til å produsere for tyskerne mens krigen pågikk i Norge. Flere industriledere hadde utdannelse fra Tyskland og så på tyskerne som samarbeidspartnere og venner fremfor fiender. 

Tyskerne ønsket å gjøre administrasjonsrådet til en ny regjering i Norge, men Paal Berg sørget for at rådet ikke drev med annet enn sivil administrasjon og ikke tok opp forsvars- og utenriksspørsmål. Det var Høyesterett selv som tok på seg ansvaret med å opprette administrasjonsrådet, og dette til tross for at forutsetningen var et lojalt samarbeid med okkupasjonsmakten. Alternativet var en Quislingledet regjering. Så for å sørge for ro og orden og at arbeidslivet ble holdt i gang ble administrasjonsrådet opprettet. 

Etter at Norge hadde kapitulert den 10. juni startet presset om at det skulle velges en ny regjering, et riksråd. En forutsetning for dette var at Elverumsfullmakten skulle trekkes tilbake av Stortinget. Elverumsfullmakten ga regjeringen myndighet til å treffe beslutninger for å ivareta landets interesser da Stortinget ikke hadde mulighet til å komme sammen. Denne fullmakten skulle gi regjeringen anledning til å utstede nye lover uten å ha Stortingets godkjenning. Stortingspresident Hambro la frem fire forslag ved Elverum: 

1. Utvide regjeringen med en representant fra Bondepartiet, Høyre og Venstre. 
2. Nedsette en komite om å forhandle med Tyskland om en dansk løsning. 
3. Generalfullmakt (Elverumsfullmakten). 
4. Opprette et rådgivende organ for regjeringen med to representanter fra fire av de største partiene i Stortinget.

1. Dette for å gjøre dette enklere for regjeringen å ha en kontakt med Stortinget.

2. Ingen av disse ble med over til England. 

Under debatten om fullmakten reiste representanten Førre (uavh.) spørsmål om hvilken paragraf forslaget støttet seg til. Det kom frem at paragraf 17 i grunnloven sier at “under den tid Stortinget ikke er samlet, kan Kongen gi provisoriske anordninger.” (Disse gjelder til Stortinget igjen er samlet).

Det ble enighet om at paragraf 17 overflødiggjør noen fullmakt. Den såkalte Elverumsfullmakten ble ikke stemt over og således ikke vedtatt. Til “undersøkelseskomiteen av 1945” sa Hambro: “Jeg tok ikke opp forslaget til avstemning fordi jeg fryktet at representanten Førre ville reise en debatt”. Han la dessuten til at regjeringen Nygaardsvold bibrakte seg etterhvert den tro at de hadde fått en generalfullmakt, men det var langt fra sannheten.

I riksrådsforhandlingene med tyskerne ble den såkalte Elverumsfullmakten, som en bløff, brukt som et forhandlingskort. Denne bløffen utviklet seg til etterhvert å bli en elefant.

Den tyske forhandleren, Hans Delbrügge, krevde at følgende ultimatum skulle godkjennes innen den 17. juni: 

● Stortinget samles på Eidsvoll og tilbakekaller Elverumsfullmakten og avsetter regjeringen og kongehuset. 

● Det velges en ny regjering, eller et riksråd som det ble kalt. 

Om ikke ultimatumet ble godkjent ville det bli satt inn tyske sjefer i alle departement og tonen ville bli vesentlig skarpere enn hittil. Her var vi på vei mot å bli et tysk protektorat uten norsk sivil kontroll. 

Etter en del forhandlinger med ulike forslag til kompromisser og brev til Hitler om blant annet å unngå kongens abdisering og sikre arveprinsen Harald den norske tronen i fremtiden så ble det stille fra tysk side etter 17. juni. Først 7. september fikk administrasjonsrådet beskjed om at riksrådsforhandlingene skulle fortsette. Nå hadde forhandlingene blitt vanskeligere på grunn av at Terboven ikke skulle trekkes tilbake, samt at flere NS-medlemmer skulle settes inn i riksrådet. Dette ble presentert som et kompromiss, eller rettere sagt et ultimatum som et alternativ til en ren Quisling-regjering. Etter avstemming i de ulike partigruppene ble dette forslaget også avvist. 15. september kom Delbrügge med flere krav som til slutt førte til at forhandlingene ble brutt og veien for Quisling og NS lå nå åpen.