|
|
|
||||||||
|
|
«Den
største forbrytelsen»,
bok begått av Marte Michelet |
||||||||
|
|
|
||||||||
|
Hva
Marte Michelet skrev i boken ”Den største forbrytelsen, ofre og gjerningsmenn
i det norske holocaust”, og hva
hun ikke skrev om tyskeres, NS-folks og gode nordmenns ansvar. Dessverre
skjedde det en enda verre forbrytelse nærmere 3 år senere. Da over
80 000 sommeren 1945 ble sendt ”hjem til Stalin”. Det førte nok
dessverre til mange ganger så mye død og lidelse. Marte
Michelet avslører ufrivillig sin generelle holdning s.126:”Mer og mer gikk
det opp for tyskerne hvilke oppblåste løgner Quisling hadde servert dem om
Nasjonal Samlings organisatoriske styrke i Norge. Medlemstallene var stusslige (Ap fikk individuelt medlemskap i 1995. Året etter hadde
de 68833 medlemmer. I 2013 hadde de 52661 medlemmer. Nasjonal Samling hadde ca 55000 medlemmer. Den gang var
befolkningen vel halvparten så stor som nå, så prosentvis representerte
NS-folk mange flere), og selv om NS svulmet i rekkene etter 9.april, var det
altfor mange opportunister, lettvektere og intrigemakere i partiet. (Slik ble
medlemsstokken beskrevet i saken mot Quisling. HF Dahl forsto godt at
Quisling ikke kunne godta den beskrivelsen!) NS og alle partiets
underorganisasjoner manglet disiplin, karismatiske ledere og ideologisk
skolerte kadre. (kader: kader (frå fransk cadre, av latin quadrus,
«firkanta») er ein person med ei
høg stilling i ein organisasjon.
Kadrar vert vanlegvis sett på som stammen eller ryggrada i denne
organisasjonen, utøver leiarskap og har undervisningsoppgåver. Ofte vert
ordet forbunde med revolusjonære eller kommunistiske organisasjonar. Kjernen i (politisk, især kommunistisk)
organisasjon. Nasjonal Samling hadde så visst ingen kadre, men derimot den senere
sosialminister Johan Lippestad: (Norsk biografisk leksikon) August 1940
meldte Lippestad seg inn i NS og ble partiets kretsfører i Askim. Samtidig fikk han avskjed av Røwde, til tross for at flertallet av de ansatte bad for
ham. Da NS i løpet av ett år vokste fra noen hundre til 30 000 medlemmer, ble
behovet for en profesjonell administrasjon påtrengende. Som NS'
riksorganisasjonssjef fra mars 1941 fikk Lippestad ansvaret for partiets
organisasjonsavdeling, som holdt til i partihuset i Rådhusgata 19 i Oslo.
Lippestad var en effektiv leder. De rundt 55 000 som i løpet av årene 1940–45
meldte seg til NS, møtte en partiorganisasjon så profesjonell og velsmurt som
aldri tidligere var sett i Norge. Boken
handler om skjebnen til familien Braude. Foreldrene
Benzel og Sara kom til Norge i 1912. Deres 4 barn
ble alle født i Norge: Helene Dora i 1912, Isak i 1914, Charles i 1915 og
Harry i 1919. Bare datteren Helene og sønnen Charles, som begge var ”arisk
gifte”, overlevde. Ekteparet
kom til Norge som følge av russernes pogromer. Michelet forteller om russiske
bølger av pogromer i 1881-82 etter at tsar Alexander II ble myrdet, og i
1903-07. Hun forteller (s.24) at 4 millioner jøder forlot Russland mellom1846
og 1932. Hun forteller også på s.43 at Bolsjevikrevolusjonen hadde ført til
en radikalisering av Arbeiderbevegelsen i hele Europa, også i Det Norske
Arbeiderparti hadde den revolusjonære linje vunnet frem. Hun har et kapitel
om jødebolsjevismen, og ser uttrykket som ren rasehets. En del norske jøder,
også sønnen Isak i familien Braude ble kommunister.
Samtidig kjenner hun visst ikke til det norske nazipartiet fra 1932, NNSAP,
men beskriver Nasjonal Samling som om det skulle være nazistisk og en
avlegger av det tyske NSDAP. Marte
Michelet har tydeligvis ikke lest dette fra Quislings ”Russland og vi” fra
1930: Jødespørsmålet i Russland inntar en plass for sig. Meget har
vært talt og skrevet om jødene i den russiske revolusjon. Det er heller ingen
tvil om at jødene i avgjørende grad har bidradd til utbruddet av den første
revolusjon i 1917 og til å omstyrte det gamle regime. Både den jødiske
intelligens i Russland (advokater, læger og apotekere) og den internasjonale
jødedom. Forholdet var som bekjent det at jødene i det gamle Russland , hvilke talte over 6 millioner, var underkastet
en rekke restriksjoner m.h.t. bosted, stilling o.s.v., og delvis også utsatt for forfølgelse.
Dette drev mange av den jødiske intelligens over i de revolusjonære partier.
Det satte også jødene over hele verden op mot
tsar-styret. ””Jødene har utvilsomt også spillet en
meget betydelig rolle i bolsjevikk-revolusjonen.
Ikke alene er marxismens og bolsjevismens teori stort sett et jødisk åndsprodukt,
men jødene har også forholdsvis langt mer enn nogen annen nasjonalitet
medvirket til disse idealers omsetning i praksis. Jøder har i så stort antall
deltatt aktivt både i revolusjonsledelsen og ikke minst i
revolusjonstribunalenes virksomhet, at for det almindelige
folk i Russland er jøde og bolsjevik noget nær det
samme. I de senere år er riktignok en rekke jøder sjaltet ut av den øverste
ledelse i forbindelse med de indre stridighetene innen partiet.” ”På den
annen side er jødene i sin helhet sikkert det folk i Russland som har lidd
mest under revolusjonen. Dette følger allerede derav at hovedmassen av den
jødiske befolkning er håndverkere og småhandlere, erhverv som er blitt ruinert av revolusjonen. Heller ikke
kan man vel si at den jødiske kapitalistklasse i Russland er blitt skånet mer
enn andre kapitalister. Dertil kommer at den jødiske befolkning særlig i
Ukraina og Hvite-Russland under revolusjonen og borgerkrigene har vært utsatt
for de voldsomste forfølgelser og ødeleggelser, såkalte pogromer. Riktignok
vesentlig fra de antikommunistiske elementers side, men det er dog allikevel
en omstendighet som må skrives på revolusjonens regning. Bare i Ukraina er på
den måte under revolusjonen blitt drept flere hundre tusen jøder, mange
hundre tusen jødiske hjem blitt fullstendig plyndret, kvinnene voldtatt og en
300 000 jødiske barn blitt hjemløse omstreifere. Disse
kjensgjerninger gjør imidlertid lite eller intet inntrykk på de ukrainske og
storrussiske masser. Deres århundrer gamle rasehat mot jødene er blitt
forsterket ved revolusjonen, og at bolsjevikk-styret
både teoretisk og praktisk tar standpunkt mot anti-semittismen gjør ikke
saken bedre. De minste uttalelser mot jødene kan nu medføre den strengeste
straff.” På s.95
nevnes den internasjonale konferansen i Évian i
juli 1938. 32 land deltok, blant dem Norge. Resultat: ”Verden så ut til å
være delt i to: De stedene hvor jødene ikke kunne bo, og de stedene der de
ikke fikk komme inn.” Chaim Weizmann,
polsk jøde. Så var alt klart for Krystallnatten, som de fleste utenfor
Tyskland tok avstand fra. I
"Fritt Folk" for 1938 kan leses at Quisling "vilde ikke optre som forsvarer
av det som i øieblikket skjer i Tyskland"
(Krystallnatten). Han holdt et foredrag med tittel "Skaff jødene en egen
stat", som var i samsvar både med Nasjonal Samlings og sionistenes
nasjonalisme. Færre enn
500 jøder kom til Norge i 1930-årene, derav 39 barn gjennom Nansenhjelpen til et nyetablert jødisk barnehjem i Oslo.
Det ble lokalisert sammen med gamlehjemmet i Holbergs gate. Marte
Michelet tror på en del myter, (s.111) som for eksempel at det på ”Blücher”
”var mannskapene som hadde som spesialoppdrag å ta kongehuset og regjeringen
til fange” Det skjedde ikke noe slikt i Danmark. S.112-3:”Den
tyske invasjonen av Danmark og Norge var planlagt i all hemmelighet og
overrasket selv dem som hadde anklaget Hitlerregimet for å planlegge
storkrig.” ”Likevel dreide ikke erobringen av Norge seg bare om ren overmakt.
Deler av forsvarsledelsen var preget av handlingslammelse, inkompetanse og
ren og skjær somling. Og flere steder ga norske offiserer og norsk politi
direkte bistand til invasjonsstyrkene. Blant de velvillige var politimesteren
i Oslo, Kristian Welhaven. Da troppeflyene begynte å lande på Fornebu
lufthavn med den ene bataljonen etter den andre, sendte Welhaven på eget
initiativ, ut en eskorte for å ledsage tyskerne til Akershus festning.”
Dessverre, det var justisminister Wold som i følge egen dagbok beordret dette
både i Oslo og andre byer han fikk kontakt med. I tillegg hadde ikke
regjeringen i følge eget senere utsagn kompetanse i mobilisering, så de
mobiliserte om morgenen 9.4.1940 en del av hæren med skriftlig innkalling til
noen dager senere. Michelets
skurk den dagen er naturligvis politimester Askvig
i Aker som overlot bilen sin til en Wehrmachtsoffiser.
Så var han jo også NS-medlem. s.130:”Norge
var formelt fortsatt i krig med Tyskland” i januar 1941! Dette til tross for
at Norge hadde kapitulert med samtlige stridskrefter 10.6.1940, offiserene
var løslatt etter å ha gitt sitt militære æresord på ikke å gripe til våpen
mot Tyskland i denne krigen, og etter at norske soldater i Sverige var sendt
hjem. Hun
forteller s. 190-1 at den kommunistiske Osvaldgruppen
ble etterlyst av politiet etter sabotasje mot jernbanestasjoner i Oslo
1.2.1942. Der viste de at de ikke tok hensyn til om egne landsmenn kom i
livsfare. Hun forteller at gruppen fikk en likvidasjonsliste fra Asbjørn
Bryhn der det sto navnet på en rekke politifolk. Likevel forstår hun ikke at
gruppen ble uthengt som leiemordere. S191 På s.267
hevder hun: Som oftest ble politimenn med bakgrunn fra Waffen-SS
valgt ut (til eksekusjonspelotonger) fordi de hadde vært med på langt verre
ved østfronten. Så også
frontkjempere er skurker. Hun går ut fra at de tilhører ”Einsatzgruppen”,
grupper som kom inn i erobrede områder etter frontsoldatene. De skulle ikke
bare rense området for partisaner. Partisaner var ”hjemmefrontfolk” uten
uniform som bl.a. skjøt soldater bakfra. Slike hadde i følge
Haag-konvensjonen av 1907 ikke krav på noen rettssak før de ble skutt.
I tillegg skulle de ta kommissarer og jøder. Kommissarer var så ofte jøder at sivilbefolkningen ikke
så stort forskjell. Det frontkjemperne under invasjonen opplevde, var å bli
mottatt som helter og befriere, samtidig som de ble forskrekket over
lokalbefolkningens jødeforfølgelser. Egil
Ulateig ”rehabiliterte” seg med å skrive den politisk korrekte boken ”Jakten
på massemorderne”. Selv Michelet har funnet noe hun kunne bruke der. I to
tilfeller forteller Ulateig om en frontkjemper som var et sted i nærheten av
der overgrep hadde funnet sted. Så blir forbrytelsene beskrevet, og så nevnes
frontkjemperen igjen. Jeg kjenner begge. De lever faktisk fortsatt. Den
ene var kommet seg bort fra de andre, ble funnet av en lokal bonde som tok
seg av ham. Den bonden hadde bilde av Nansen og Quisling hjemme. Den andre
var på vill flukt til fots for den røde armé i Ungarn mot slutten av krigen,
og hadde i alle fall ikke tid til å krige mot sivilister. Han var ca 4 mil unna der ugjerningene skjedde. Men historiene
passer inn i Michelets bilde. HL-senteret
gjorde 1.10 2013 en innsats for å befeste sine forestillinger om
frontkjemperes angivelige jødeforfølgelse og krigsforbrytelser ved et program
om en frontkjemper og en jøde. Frontkjemperen trodde han endelig skulle komme
til orde, og lot programmet bli sendt uten å ha fått se det på forhånd. Dette
tross advarsler om at han kom til å bli fremstilt som krigsforbryter, og at
det ikke var interesse for å høre hans historie. Michelet skriver
følgende: 91 år gammel fortalte Olav Tuff ”til NRK at han hadde vært med på å
tenne på en kirke der rundt 300 jødiske menn, kvinner og barn var sperret
inne. Han omtalte det som en av mange episoder.” For det første: Hvem ville
sperre jøder inne i en kirke for så å tenne på? Det var
egentlig intervjueren som fortalte historiene. Så fikk de Tuff til å gjenta
dem. Tuff er usikker på om historien om kirken virkelig hadde hendt, eller om
det er en vandrehistorie. Han mener å huske at en russisk enkemann (ikke
jøde) som hadde mistet kona si på denne måten fortalte historien. Ellers var
det sovjetrusserne som var kjent for å brenne og ødelegge kirker. Når Tuff
kunne, uten å sette sitt eget i alvorlig fare, reddet han liv. Så han har
virkelig ikke gjort noe han behøver skamme seg over. Dette bekrefter Tuff i
samtale 8.2.2015. Michelet
beskriver det samarbeid Harry Koritzinsky,
forstander i Det Mosaiske Trossamfunn hadde med tyskeren Wagner som skulle
gjelde for ”ekspert på jødespørsmålet”. Eksempler
s.189: ”Professor Victor Goldschmidt, den moderne biokjemiens far”. Den
eneste boken nevner som gikk i forsvar for ham, var Tove Filseth
fra Nansenhjelpen som snakket pent om ham til
Wagner som angivelig skal ha ment Goldschmidt kunne bli til nytte i Tysklands
ikke-eksisterende atombombeprosjekt. De som virkelig hjalp, var
Quisling som fikk løslatt Goldschmidt da han ble arrestert i oktober 1942, og
NS-rektor Adolf Hoel som fikk hentet ham tilbake da han sto klar på kaien for
innlasting på ”Donau” en måned senere. Goldschmidt ble senere ikke tatt
særlig vel imot av landsmenn da han kom til London, men gjorde også der
karriere. Han ble nesten glemt etter å ha vitnet til fordel for Hoel i hans
rettssak. s.192: I
mars 1942 gjeninnførte Quisling jødeparagrafen i den norske grunnloven. På
det tidspunkt var det overhodet ingen jøder som søkte seg til Norge, så det
var ikke et preventivt tiltak”. Michelet
nevner selv diverse jøder som forlot Norge våren 1940, men som kom tilbake
igjen, så det burde hun ikke være så sikker på…s.116:
”Mange jøder så for seg at de ville bli fritt vilt med okkupasjonen, og
valgte å forlate landet i aprildagene 1940.s.122: Sommeren 1940 var det
ingenting som tydet på at jøders liv eller eiendom sto i fare. Flere av de
norsk-jødiske familiene som hadde flyktet eller gått i dekning i aprildagene,
vendte tilbake til sine hjem. For å
begynne med et positive: s.122 ” den første prøven på om norsk politi også
ville være villig til å ta på seg antijødiske oppdrag, kom i begynnelsen av
mai 1940 ”Henstillingen” skulle holdes hemmelig: Alle radioapparater i
jødiske hjem skulle beslaglegges. Det var det første tiltaket rettet mot
jødene fra det nyinstallerte regimet. (Terboven, Administrasjonsrådet) I Oslo
etterkom politimester Wergeland henstillingen uten videre. En Gestapomann kom
til Oslo-politiet med en liste over jøder som skulle være i besittelse av
radioapparater, men listen var mangelfull, og en politifullmektig ved
kammeret gikk i gang med å lage nye lister, med hjelp fra Telegrafverket.:
Den norske illegale avisen London-nytt hadde en notis 27.6.42 at
(s.229-31)”den polske regjering har sendt ut en erklæring om de tyske
massemord på jøder under okkupasjonen av Polen. Over 700 000 er blitt
myrdet av nazistene i Polen.” Omtrent
samtidig holdt World Jewish Congress
en pressekonferanse i London der de anslo at at
opptil 1 million polske jøder var blitt drept. Store engelske aviser som Daily Mail, The London Times og The Daily
Telegraph slo det straks opp. ”Norsk Tidend”,
London ventet til 9.12.1942 med å offentliggjøre det: ”Den engelske seksjon
av det jødiske verdensforbund meddelte den 6. august i år at av de syv
millioner jøder som bodde i de besatte land har allerede en million mistet
livet.” 9.12.1942 var de fleste jøder sendt med ”Donau” døde. 17.8.1942,
fikk utenriksminister Trygve Lie brev fra Finn Koren ved den norske
legasjonen i Bern i Sveits: ”Fra Polen kommer de grusomste beretninger om den
behandling de ulykkelige jøder der er utsatt for og så vidt forstås går ut på
sluttlig å ”likvidere”
hele dette befolkningsslag. Hva der foregår i
Warszawas ghetto trosser etter sikre meddelelser enhver beskrivelse. Omtrent
en tredjedel av befolkningen der anses hittil å være omkommet. Et større
antall vites med sikkerhet å allerede være drept hva
enten dette er skjedd med gass, som visstnok er den hensiktsmessigste
og hurtigste fremgangsmåte, eller ved stryknin. Jødene skal øyensynlig etter
Hitlers mening ved ethvert middel søkes utslettet fra jordens, eller i alle
fall den europeiske jordens overflate. Trygve Lie
og resten av regjeringen gjorde overhodet ingenting for å advare norske jøder
om hva som ventet ved deportasjon. 27.11.42 fikk Trygve Lie en direkte
oppfordring fra World Jewish Congress
på bakgrunn av økende rapporter om massemord på deporterte vesteuropeiske
jøder. De ønsket at regjeringen skulle sende ut en generell advarsel og en
oppfordring til nordmenn om å slå ring om jødene. De foreslo at
radiosendingene fra London skulle ”inneholde appeller til befolkningen om at
alle midler som står til dens rådighet, blir tatt i bruk for å forhindre
deportasjon av jøder for masseslakting og å beskytte enkeltjøder, og spesielt
barn mot at de blir tatt til fange av naziterroristene”. Utenriksminister
Lie svarte etter noen dager:” Slike appeller er ikke nødvendige for å
oppildne befolkningen til å gjøre sin humane plikt mot jødene i Norge”.
Omtrent samtidig med svaret fra Lie kom toget med jødene fra
”Donau”-transporten fram til sin endestasjon” Dette
hadde ikke ført til noen betimelig advarsel til jødene i Norge. Og: 197:
”Arrestasjonene i Trondheim ble ikke engang omtalt i de viktigste illegale
avisene.” Hun forteller om. Hun forteller s.199 om drapet på Haldentoget
22.10.1942 og om politidrapsmannen Karsten Løvestad
som ”etter en summarisk rettssak ble fraktet til Trandumskogen
og henrettet”. Det var en tysk domstol. NS-domstolen Folkedomstolen prøvde å
redde ham. Sannsynligvis derfor ble Folkedomstolen siden tilsidesatt av
tyskerne. Tyske dommere ble ikke straffet. Dommerne i Folkedomstolen fikk 12
og 15 års tvangsarbeid, ble fratatt det de eide, fikk ikke være dommere mer,
fratatt stemmerett osv. Som ”franktirør” hadde Karsten Løvestad
ifølge Haagkonvensjonen av 1907 ikke krav på noen rettssak. Politimannen han
drepte var for øvrig våpenløs. 203”I direktivet fra Pressabteilung ble det
understreket at massearrestasjonen av jødiske menn ikke skulle nevnes med et
ord i avisene”. Men; Ifølge Aftenposten 6.11.1942 ”ble deretter flere arrestert som ledd i
oppklaring av drapet”. s.201:”Lov om inndragning av jødiske formuer” blir tolket bokstavelig.
”Rett foran nesen på Terboven fikk Quisling sikret at alle jødiske rikdommer
tilfalt statskassen, og ikke tyskerne. Quisling og hans statsråder var altså
helt på det rene med de kommende deportasjonene: Jødene ville bli fjernet, og
regimet ville sitte igjen med alt de eide.” Hva kom det så av at hvert bo
hadde nøyaktige regnskap, og at summen ble stående på konto til Frigjøringen? Det virker ikke som om hun er klar over at tyskerne krevde klokker, gull-
og sølv-gjenstander. Hun går ut fra at det var noe de som arresterte beriket
seg med. s.201 Sent om kvelden søndag 25. oktober fikk Sigrid Helljesen-Lund en
anonym oppringning. ”Dette er fra politiet. I morgen tidlig begynner vi å
samle på det materialet vi snakket om. Ville bare si ifra. Hun skjønte straks
hva det betydde., og ringte til Tove Filseth og de
andre i Nansenhjelpen, og de satte i gang en
desperat varslingsaksjon. Hele natten ringte de rundt og banket på dørene til
jøder de hadde hatt kontakt med. Og fortalte at en aksjon mot alle mannlige
jøder var på trappene. ” Dette skriver Finn Støren, Quislings ”utenriksminister” i et brev til
overlege Scharffenberg 12.10.1952:”Quisling har nemlig aldri satt i gang noen
jødeforfølgelse i Norge og heller intet annet sted. Det er riktig at der fra
enkelte brushoder innenfor N.S. var igangsatt stenkastning
mot jødeforretninger o.s.v., men disse brushoder
var inspirert av eventuelle tyske beratere, ikke av
Quisling, som tvert imot satte en stopper for denne fremgangsmåte. Da den
ulykkelige jødeforfølgelse senere kom, burde de nuværende ”gode” nordmenn
være oppmerksom på det forbausende lille antal
jøder som ble satt fast og deportert. Har De interesse av å høre om hvorfor,
skal jeg fortelle Dem det. Der kom ordre fra Berlin om at jøder skulle settes fast for å deporteres
til Polen sent en natt. I den anledning ble jeg tilkaldt
til miniserpresidenten som nevnte dette for meg
samt sa at aksjonen skulde settes i gang inden 48 timer, og at det norske statspoliti sammen med
(så vidt jeg husker det tyske politi og vistnokk
også hirden) skulde foreta dette. Jeg spurte herr Quisling om hans mening om
saken og om han var enig. I den anledning svarte herr Quisling at det
for ham så ut til at vi var kommet et langt stykke tilbake til middelalderen.
Jeg spurte ham da om han hadde noe imot at jødene kom seg undav.
”På ingen måte”, svarte Quisling, ”men jeg kan i min stilling ikke vite om
denne sak.” Han spurte meg hvordan jeg ville gjøre det, hvortil jeg svarte at
det sikkert lot seg ordne med å gi et par jøder et tipp om der var fare på
ferde. Dette ble også gjort.””Det
var for å redde det som reddes kunde at Quisling gjorde alt som sto til hans
rådighet. I farten kan jeg huske noen få som besøkte meg i de dager. Ingeniør
Blauw fra Bergen, Pianistinden
Karin Aarvold Glaser med sine barn og noter og det
hele fikk sjangsen til å komme til Sverige. Fru Dobrowèn hvis barn fikk arierbevis
av Quisling o.s.v o.s.v.
Det var den gang en drivende strøm av mennesker som passerte mitt kontor for
å få Quislings hjelp. Og alle fikk hjelp.” Stian Bech er den store skurken i fortellingen. På grunn av uærlighet
mistet han farens tillit. Han ble frontkjemper i Wiking
under invasjonen og er dermed nærmest opplagt folkemorder
i Michelets øyne. Han var (tror hun) med å arrestere jøder. Han overtok en
jødes møblerte leilighet, og går ut fra at han beriket seg med sølvtøy, som
tyskerne tok, og kunstgjenstander. Det siste skulle avleveres i et depot i
Christiania Bank- og Kredittkasse på Stortorget i Oslo. S.209: ”Listen over
innbo og løsøre var over flere sider”. På utstillingen til HL-senteret har
jeg sett beretningen fra en jøde som opplevde hensikten med disse listene:
Der sto hvem som hadde kjøpt eiendelene hans, og prisen for hver enkelt
gjenstand. Hans konto der dette var satt inn av Likvidasjonsstyret var hans.
Så kunne han oppsøke de som hadde kjøpt og kjøpe det tilbake. Men så mange
”gode nordmenn” som hadde kjøpt, ble det nok snart slutt på dette etter
krigen. Når leilighetene ble bebodd så raskt i Norge, i motsetning til i Danmark,
skyldtes det den kalde senhøsten/ vinteren 1942, der de ansatte i
Likvidasjonsstyret måtte springe fra leilighet til leilighet og sikre frosne
vannrør. På s.206 står at ”Etter noen uker fikk kvinnene nytt håp, da alle jødiske
menn over 65 år ble sluppet ut fra Berg og fikk vende hjem.” Det står ikke
noe om at det var Quisling som fikk dem løslatt. Michelet
forteller om de største heltene i historien om de norske jødene: Carl
Fredriksens transport. Men hun forteller ikke hvorfor de praktisk talt var
glemt til de ble beskrevet i nyttårsnummeret til Aftenposten i 2008. Da var
alle døde, og kunne ikke lenger betakke seg for å bli innlemmet i Milorg. For
øvrig var den ene Feldmannmorderen Haakon bror av
Karsten Løvestad som skjøt politimannen på Haldentoget. Hermann Feldmann
var med på den transporten, og sønn til det drepte ekteparet. Feldmannmorderne ble frikjent i 1947, til tross for erkjennelse
av planlagt rovmord på Rakel og Jacob Feldmann,
de eneste jøder man vet er drept av nordmenn. Ikke nok
med at medlemmene av ”Carl Fredriksens transport” vitnet mot de to
Milorg-morderne i deres rettssak. En av dem skrev bl.a. dette i Dagbladet: „Flyktningeførerne
Motzfeldt & Co. Feige
mennesker som skryter Den 22.
oktober 1942 skulle medlemmer av en flyktningehjelpeaksjon, bl.a. Karsten og
Haakon Løvstad, føre ca. 20 jøder over til Sverige. Jødene og et par flyktningeførere satte seg på toget som gikk til Halden. Reisen til
Halden kunne vært ufarlig. Noen jødeforfølgelse var ikke satt i gang i Norge,
Jødene var ikke ettersøkt. Og Halden lå utenfor grensesone Øst. Men, ja
det fantes dessverre et ”men”. Flyktningeførerne var litt for glade i
brennevin. Og da grensepolitimann Hvam kom inn på
toget, så en full flyktningefører rødt. Han eglet seg inn på Hvam som naturligvis ble arg. Og dermed oppsto fare for
flyktningeførerne og organisasjonen deres. Motzfeldts
instruks for farefulle situasjoner kunne av gode grunner ikke komme til
anvendelse denne gang. Flyktningene satt nemlig i andre kupéer og var helt
utenfor fyllebråket. Det var ingen sjangse til å få
skutt dem. I stedet
ble Hvam skutt, hvorefter
flyktningeførerne hoppet av toget for å redde seg selv. Flyktningene lot de
gå pokker i vold. Ja, så fikk vi jødeforfølgelsene da. Ansvarsløse flyktningeførere hadde gitt nazistene et velkomment
påskudd til å lage et helvete for en hel befolkningsgruppe. Hva
foretok så organisasjonens sjef, hr. Motzfeldt seg?
Jo, han ga ordre om at alt flyktninghjelpearbeide
skulle innstilles. Han mente vel det måtte være nok at organisasjonsmedlemmer
hadde skaffet jødene en forfølgelse på nakken, om organisasjonen ikke også
skulle forsøke å redde jødene. Akkurat da alt burde settes inn på å redde de
mest nødstilte av alle nordmenn, jødene, fra et uhyggelig helvete – akkurat
da gir Motzfeldt ordre til å innstille virksomheten. Tross at hans egne folk
bar skylden for at forfølgelsene kom så brått i oktober 1942. Heldigvis
fantes det såkalte private organisasjoner som reagerte annerledes. Jeg skal
her nevne den jeg kjenner til ”Carl Fredriksens transport”. Vesentlig
rekruttert fra Transportformidlingen avd.1, Maridalsveien, Oslo – ledet av
gartner Rolf Syversen (skutt på Trandum), politibetjent Alf Pettersen og
undertegnede. Jeg kan nevne at en mann av gruppen vår alene bragte ca. 500
jøder (hele, halve og kvart) over til Värmland i løpet av 6 uker. Og det
samtidig med at han kjørte hundrer av andre nordmenn over grensen, for
eksempel mil.org.-stifteren O. Berg og flere andre høye offiserer. La meg til
sammenligning referere litt fra mil.org-boka ”Usynlige veier”. Det heter der,
side 178: ”Eksporten
av mil.org-karer i denne tid var i alminnelighet gjennomsnittlig fra 4 til 8
personer i uken (høsten 1942). Mil.org eksporterte jo vesentlig egne folk som
måtte reise fordi de var i faresonen som følge av sitt arbeid.” I
lagmannsretten i Sarpsborg opplevde man noe lite smakfullt: Motzfeldt og Co.,
som bevislig hadde flere uhell på sine små filleruter i denne tiden, unnså
seg ikke for å kritisere en av politibetjent Pettersens turer som
uforsvarlig. Pettersen som uke etter uke uten uhell kjørte gjennomsnittlig
175 flyktninger pr. uke denne tiden. Det er på
høy tid at myndighetene tar seg en tur til Långvassdalen
i Värmland og hører etter hvor mange jøder ”Carl Fredriksens Transport”
bragte over grensen der. Deretter kan de regne ut hvor mange jøder det blir
igjen på deling på de andre milorg og sivilorganisasjonene til sammen i
distriktet. Motzfeldt
og Co.s forhold til jødeforfølgelsene er verd å
merke seg når en skal vurdere deres vitneprov i Feldmann-saken.
Burde ikke Motzfeldt selv ha sittet på tiltalebenken? Det er trist å
høre feige mennesker skryte av at de er helter og male rosenrød farge på
kamerater som er likeså feige. Dette bør
en ha klart for seg når en skal diskutere Feldmann-saken,
den nest største skamplett Motzfelds karer har satt
på norske flyktningeføreres historie Oslo den 4. september
1947.
Reidar Larsen” Så sent som i april 1945 var Londonregjeringen ikke interessert i å bidra
til at statsløse jøder som var flyktet fra Norge skulle få vende tilbake.
Svært mange jøder som hadde vært i Norge over flere tiår, hadde ikke fått
innvilget norsk statsborgerskap, blant dem ekteparet Braude
(s.114): ”Vi
vil ikke nekte dem adgang til å komme tilbake til landet, men vi har ikke
villet bruke penger på å bringe disse menneskene hjem”. Mange av ”disse menneskene” hadde altså levd i
Norge det meste av livet…. På s. 261
skriver hun: ”diplomaten Niels Christian Ditleff hadde lenge ivret for å få i
stand en utleveringsavtale for nordmenn som satt internert i tyske konsentrasjonsleire, og det var på hans initiativ at
innsatsen, som senere fikk navnet Hvite busser, kom i stand. Først stilte
London-regjeringen seg avvisende og ville at norske fanger skulle ”stay put”, som det het i et
regjeringsnotat, til de ble befridd av allierte styrker. Ditleff nektet å
godta dette, fordi han mente det var en overhengende fare for at fangene
ville bli masselikvidert i krigens sluttfase. Derfor fortsatte han på egen
hånd å jobbe for å få svensk DU med på en redningsaksjon. Han allierte seg
med den svenske greven Folke Bernadotte som var nestleder i svenske Røde
Kors.” Også Quislings ”utenriksminister” Finn Støren arbeidet med saken. Om Stian Bech står det s.268: ” Mandag 14.mai 1945 ringte
Stian Bech og meldte seg, To timer senere ble han hentet, påsatt håndjern og
ført til Akershus festning. S271 Statsadvokaten ville ha dødsstraff. Retten
mente for egen del at hjernerystelsen Bech fikk under bombeattentatet i
Henrik Ibsensgate nok hadde hatt innflytelse på
tiltaltes sjelsliv og moralske motstandsevne. Derfor ble Stian Bech dømt til
livsvarig tvangsarbeid. Han ble sendt til Bjørkelangen tvangsarbeidsleir, der
Wagner også var. I juli 1954 ble Bech benådet. Han fikk jobb hos sin gamle
venn fra Statspolitiet, Einar Markeng. Markeng var ferdig med sin landsviksoning og drev med
eggproduksjon i Hedmark. Markeng ansatte Bech som
sjåfør, og i den tjenesten ble han, så vidt vi vet, ut livet.” Det
hersker usikkerhet om Stian Bechs videre skjebne. Han var ikke i live slik at
han fikk personnummer i 1964. Det finnes ingen dødsattest, og han er neppe
utvandret. Hvis noen vet mer, er jeg interessert i opplysninger. IC Stridsklev |
