|
|
|
|||||||||
|
|
ORDONNANS
PÅ LENINGADFRONTEN OG LIVET ETTERPÅ. av Rolf Collin Nielsen |
|
||||||||
|
|
|
|||||||||
Boken er blant annet et
resultat av at en som hadde latt seg bruke som fangevokter våren/sommeren
1945 uvanlig nok viste seg verdig den tilliten en frontkjemper viste ham, så
han tok vare på dagbøkene hans. Forfatteren begynner sin
innledning med et sitat av Blaise Pascal: »Sannheten er så tilslørt i vår
tid, og løgnene står seg så godt, at man ikke kan kjenne sannheten igjen, med
mindre man elsker den.» Senere siterer
han Johan Galtung: «Vi har ikke historiebøker for å vise hva som er sant, men
for å vise at vi selv har rett.» Han skriver også om de offisielle
historieskrivere: »De skulle allerede på et meget tidlig tidspunkt skrive
historien om de politikeres handlinger, som ikke bare hadde vært direkte
medvirkende til landets ulykkelige skjebne, men som ennå, mens historien ble
skrevet, representerte de nye makthaverne. Og dette skjedde i en periode da
ytringsfriheten fremdeles var fullstendig kneblet. Ingen fra «den gale» siden
fikk komme til orde, hverken i pressen eller i andre media, og jeg vil påstå:
Heller ikke i rettssalene.» Det siste illustrerer han med erfaring fra egen rettssak:»De vitnene jeg ville ha innkalt, møtte ikke.
Han trodde ikke de var blitt innkalt. Forsvareren rådet ham til ikke å si for
meget, det ville bare irritere retten. Forlagets forord slutter slik: »Som
leseren vil se har forlaget utstyrt teksten med fotnoter. Dette har vi gjort
for å sette forfatterens redegjørelse inn i en sammenheng der dette har vært
nødvendig, presisere og utfylle der beskrivelsene er mangelfulle eller
direkte feilaktige. Hva årsaken til mangler og feil er, fravær av kunnskap,
bevisst unnvikelse av ubehag eller opportunisme hos forfatteren, får forbli et
åpent spørsmål.« Etter som man leser boken, kan
man undres om disse innvendingene ikke vel så mye gjelder forleggerens
fotnoter. Dette er godt illustrert på s
33: Forfatteren skriver at Norges nasjonalsosialistiske Arbeiderparti (NNSAP)
lå politisk på linje med de tyske nasjonalsosialistene. Den politiske
avstanden var stor, men vi hadde likevel til felles en sterk antikommunistisk
holdning. Rimeligvis tilstrebet de røde å utradere forskjellen mellom de to
ideologiene. Forlagets fotnote:» Norges Nasjonal-Socialistiske
Arbeiderparti (NNSAP) ble stiftet høsten 1932 og blir regnet som en radikal
og umoden versjon av Nasjonal Samling.» Forlaget skjelner ikke mellom
sivilister og franktirører/krigsforbrytere i sivil, noe som gjør det umulig å
skille mellom krigsforbrytelser og legitime handlinger. Forleggeren tror at Elverumsfullmakten ble vedtatt, til tross for at Hambro
ikke lot den bli votert over, fordi blant andre representant Førre begynte en
diskusjon. Det som ble vedtatt var en forhandlingsdelegasjon med tyskerne.
Uansett kunne en slik fullmakt ikke gå ut over §17 i
Grunnloven. Den tillater i alle fall ikke regjeringen å vedta straffelover,
heller ikke som provisoriske anordninger. Forleggeren tror også på at Norges
krig fortsatte etter kapitulasjonen 10.6.1940, og at Norge kunne stille krav
etter å ha tapt krigen. På side 181 i sin fotnote 116 viser forleggeren at
han ikke kjenner episoden i Skancke-saken, der
Kapitulasjonsavtalen av 10.6.1940 ble fremlagt med påtegningene til
Nygaardsvold (J.N), Koht(H.K.) og Ljungberg(Lj) den
7.8.1940somalletre inntil da hadde nektet for å ha sett den. Det var den
tyske versjonen som gjaldt, og «gesamt» betyr
samtlige, ikke «samlede» eller «forsamlede». Uansett: Forutsetningen for å
dømmes for «landssvik» var at man var seg bevisst at det var krig, eller
planlagt krig. Derfor sto det i alle «Landssvikdommene at anklagede «forsto
eller måtte forstå» at krigen fortsatte etter kapitulasjonen 10.6.1940. Rolf Collin Nielsen har skrevet
en utmerket bok. Selv ikke notene ødelegger den! IC Stridsklev |
