Referat Vennetreff nr.63 Julevennetreffet i Skien 14.01.2017
Hjem	Nyheter	Bøker	Avisartikler	Om Vennetreff	Referater	Filmer	Lydopptak

Referat Vennetreff nr.63.  21. Julevennetreff i Skien 14.1.2017

Foredragsholderen kunne ikke komme pga sykdom i nær familie. I stedet fortalte Inger Cecilie Stridsklev om EN HENLAGT LANDSSVIKSAK OG ET GRAVSTED, et kapitel fra hennes familiehistorie; Hadde hun ikke hørt historien, ville hun ikke kommet på å søke etter grandtantens papirer i landssvikarkivet. Saken var på over 60 sider. På møtet kom det frem at også foreldre til falne frontkjempere hadde fått krav på hva deres døde sønn hadde skullet arve. I en annen familie hadde de måttet gå fra gården på grunn av erstatningskrav etter krigen. Dette selv om Grunnlovens § 104 sa at ”Jord- og boeslod kan i intet tilfelle forbrydes.”  Mange oppfatter det slik at de som fikk sakene henlagt, og i alle fall de som ikke ble anklaget, ikke ble straffet i etterkrigsoppgjøret. Den eldste blant oss var 17 år i 1945, og ble ikke anklaget. Likevel ble han straffet, også utenom det som fulgte av at mange i familien var medlemmer av Nasjonal Samling; Han fikk ikke ”Attest for Nasjonal Holdning”, blant NS-folk kalt ”Dyrets merke” etter Johannes Åpenbaring 13.16-17:der det står: Det tvinger alle – små og store, rike og fattige, frie og slaver til å ha et merke på sin høyre hånd eller på pannen. Og ingen kan kjøpe eller selge noe uten å ha dette merke. Attesten trengtes også for å få jobb, utdannelse eller bolig. I kapitel 14 står hvor ille det gikk de som hadde det merket.

Landsviksak nr.2511: 

Kirsten Andersen (1.1.1880 - 25.7.1943). Hun var ugift. Arvinger var hennes to brødre. Alle tre søsken var medlemmer av Nasjonal Samling fra 1933. Arveoppgjøret var fullført med proklama og det hele i 1943, ett år før ”Landsvikanordningen”, som hun og hennes bo ble forfulgt etter ble til 15.12. 1944. Brødrene fikk et forelegg på kr.15 000. Huset hun bodde i var verdsatt til kr. 16 100. Etter at brødrene hadde kontaktet en kjent Oslo-advokat, ga den lokale representanten for Erstatningsdirektoratet seg den 15.10.1946, da de jo kunne ta arven likevel fra brødrene som var under etterforskning og hvis midler var beslaglagt. I tillegg måtte de betale saksomkostningene.

En konto med midler fra Kirstens nevø som var falt på Østfronten til hans søsken på kr.3487,11 var i tillegg beslaglagt.

Beslaglagt var også et gravlegat på kr. 5 000 som advokaten feilaktig hadde satt av på hennes navn, og ikke på ”Kristen Andersens familiegravsted”.

Derfor kom følgende brev fra brødrene til Erstatningsdirektoratets representant 9. desember 1946: Bankkasserer Kirsten Andersens dødsbo, Porsgrunn

Vår søster Kirsten Andersen avgikk ved døden sommeren 1943. Undertegnede var hennes samtlige arvinger. Hennes bo ble skiftet privat ved o. r. sakfører Knutsen, Porsgrunn.

Vi samtykket i sin tid i at Kirsten overtok de midler våre foreldre, bankkasserer K. Andersen og hustru etterlot seg. Faktisk var således skiftet etter frk. Andersen også skifte etter våre foreldre.

I et møte på o.r. sakfører Knutsens kontor ble vi enige om å avsette et beløp, stort kr. 5000 til istandsettelse og vedlikehold av vår far, bankkasserer Andersens familiegravsted på Østre Porsgrunn kirkegård, opprettet i 1898. Vi bemyndiget samtidig o.r. sakfører Knutsen til å sette beløpet inn i Porsgrunns sparebank.  Anmerkningen på kontrabokens omslag om at boken disponeres av brødrene i fellesskap er skrevet av undertegnede.  På kontraboken sto pr.1/1-1945 innsatt kr.5100. Senere er uttatt kr.75 som er brukt til vedlikehold av gravstedet.

Vi ville anse det i høy grad beklagelig om det avsatte beløp ikke skulle bli brukt efter sin bestemmelse, hvorfor vi andrar om at nevnte kontrabok med innestående – som anført – må bli stillet til disposisjon til istandsettelse og vedlikehold av bankkasserer Andersens familiegravsted.

Vi samtykker i at midlene disponeres av o.r. sakfører J. Knutsen, Porsgrunn eller den han i sitt sted måtte bemyndige til å disponere over dem i omhandlede øyemed.   

Det foreligger ikke noe svar. Derimot finnes et notat av 18.11.1948 om at kontoen innsatt av Kirsten Andersen til søsknene til hennes i 1941 falne nevø Sigurd, kunne frigis.

5.mai 1948 måtte broren Anders skrive enda et brev:

Erstatningsdirektoratets tilsynsmann i Skien Herr overrettsakfører Johs. Sunde, Skien

Ad bankinnskot ca. kr.5 000,- vedr. Frk Kirsten Andersens gravsted, Porsgrunn

Under henvisning til tidligere konferanse med Dem om rubr. innskot hvor da jeg forstod Dem dit hen at innskotsbeløpet ville bli dradd inn som formue i min og min bror Halvors bomasse, vil jeg herved pånytt fremkomme med følgende:

Min nevnte søsters dødsbo blev gjort opp gjennem vedk. skifterett, og ved sluttoppgjøret blev så kr. 5000 avsatt av midlene til høvelig oppsetting og istannsetting av våre tidligere avdøde foreldre bankkasserer K.A.Andersen og hustru, samt min nevnte søsters gravsted, som skulle betegnes:

Bankkasserer K.A.Andersens familiegravsted.

Pengene blev derfor satt inn i bank med påtegning om disposisjon av mig/oss, og dette var vel rimelig, da vi jo først måtte avvente tid og orientering om hvordan og hvorledes vi best skulle faa istannbragt et pent og passende arransjement. Vi følte oss begge forpliktet til å gi våre nevnte avdøde et hederlig og varig minne. Det er derfor en hjertesak for mig/oss. På bo-oppgjørets tidspunkt var det ingen av oss som tenkte sig muligheten av at man skulle komme opp i den nuværende situasjon.

Når det derfor nu blir gjort påstann som ovenfor antydet, at rubr. beløp skal dras inn i vår bomasse som f o r m u e for oss, så forekommer det meg så brutalt og hensynsløst og utroligt, at det vel neppe kan være meningen eller sant?

Om så er at vi skal dømmes, så må da i all anstendighets og menneskelighets navn og ære tilsi at penger som bevislig skal anvendes til å hedre døde mennesker, uavkortet bli brukt til sitt bestemte formål? For at denne sak kunne bli løst og boken igjen bli frigitt vil jeg foreslå at boken gis påtegning om at den disponeres av oss under tilsyn av herr overrettssakfører Johs. Knutsen, Porsgrunn.

Skulle dette – mot formodning – allikevel ikke bli godtatt av Dem, må jeg herved atter nedlegge min skarpeste protest mot at angjeldende kontraboks pålydende beløp inndras i min/vår bomasse.

Ærbødigst

Anders hadde tydeligvis fortsatt noen illusjoner i behold. Så sent som 26.1.1948 hadde Morgenbladet følgende overskrift: ”Unasjonale gravsteder: I kristen jord, men uten navneplate. En skam, sier prestene – ingen bråhast, sier kirkevergen.” Under står bl.a.: ”Umiddelbart etter frigjøringen fant myndighetene å måtte fatte spesielle bestemmelser om utsmykning av gravsteder over avdøde nazister. Bestemmelsene tok i første rekke sikte på å hindre større ”Æreskirkegårder” over størrelser innen Nasjonal Samling og frontkjempere, men de inneholdt også regler for innskrenkning av større gravsteder, forbud mot monumenter, gravstøtter og navneplater. Bestemmelsene ble fattet med den begrunnelse at folk ikke var særlig innstilt på å gå rundt på kirkegårdene og beundre flotte gravsteder over nazister, og ville man unngå skjending, kom en ikke utenom slike vedtak. Men bestemmelsene gjelder fremdeles, og medfører at folk som tilfeldigvis er i familie med en avdød nazist, ikke engang har lov til å sette opp en enkel navneplate på sin slektnings gravsted.  Vi har også henvendt oss til kirkeverge Schwingel som bekrefter at bestemmelsene gjelder fremdeles og også omfatter navneplater på gravene. De har lov til å sette ned en kiste eller en urne, men ikke mer. Schwingel mente at det ikke hadde noen bråhast med å forandre bestemmelsene. Han tenkte å komme med et forslag om at bestemmelsene gjøres gjeldende til landssvikoppgjøret var ferdig.”

Slik lød reglene (FoL nr.7.1995)

1. Den kommunale myndighet søker Kirkedepartementet om tillatelse til å foreta flytting av begravede NS-medlemmer fra festegrav til frigrav, som deretter slettes ut.

2. Det tillates ikke å oppsette noe monument over begravede NS-medlemmer.

3. De av NS-medlemmers festede urnegraver som er større enn ½ kvadratmeter flyttes askeurnen til ¼ kvadratmeter og deretter slettes ut.

Kjell Fjørtoft skriver i ”Oppgjøret som ikke tok slutt” s.87: ”Dette skjedde ikke bare i Oslo. Samtidig ble det gjort iherdige dekkoperasjoner for å unngå at det skulle bli offentlig kjent. Det er da også et faktum at det var svært lett å dekke til. Fordi ingen - absolutt ingen – avisspalter sto åpen for medlemmer av NS eller personer mistenkt for landssvik. De kom derfor ikke til orde på mange, mange år.  Derfor kunne det etablerte med Kirken i spissen legalisere forfølgelse også av de døde. Selv om enkelte av de som lå i gravene, og som dette gikk utover, aldri hadde vært medlemmer av NS. Det var nok at etterkommerne (eller foreldrene) hadde vært det.”

Slettelsen av NS-medlemmers gravsteder i Oslo ble enstemmig godtatt av Oslo menigheters fellesråd og også godkjent av stiftsdireksjonen. Den besto av fylkesmann Platou og biskop Berggrav.

IC Stridsklev