Folkestyre 2014-04-11 Riksteatret.

TEKST 59

DEN USYNLIGE (Liv Getz)

… Jeg… Kan jeg…

Er det i orden hvis jeg sier noe nå…?

Jeg vil fryktelig gjerne få lov til å si dette!

Kvinne, 68, Oslo, pensjonert bibliotekar.

Jeg hørte om prosjektet deres på Kulturnytt og jeg…

I og med at dette prosjektet liksom skal representere folket….

At dere i alle fall prøver å få et, et bredt utvalg av folket. Ja?

Og det er jo jeg også opptatt av, og tenker at…

Man snakker om ”la de hundre blomster blomstre”, ikke sant?

Det er jo et sånt uttrykk – jeg vet ikke om det er fra et dikt –

Og det synes jeg er et godt uttrykk og noe man burde prøve å få til i et demokra…

Og når man er så opptatt av det og snakker så pent om det, altså demokrati, folkestyre, ”alle skal med” og jeg vet ikke- og så er det faktisk noen man har stemt ut!

Selv… Jeg har ikke engang visst… Det er først for tretten år siden at jeg… at jeg begynte å forstå….

At jeg forsto at alt dette jeg følte… Den følelsen jeg har fått med meg i oppveksten av å… …

Var fordi jeg var vokst opp i skam.

Du kan si jeg …. vokste opp i ”eksil”, uten selv å vite om det.

Jeg er født i 44 og vi var… Altså, vi bodde i Oslo. Men… vi måtte flytte opp til Nannestad, til et småbruk som var… som vi skulle forpakte, og det var jo ganske… slitsomt og vanskelig. Og mor og far taklet ikke… den situasjonen, så det ble en veldig … anstrengt stemning hjemme. Men de snakket jo ikke om hvorfor. Om det som hadde hendt.

Deres fortid på godt og vondt. Og hvem de hadde vært før. Det har vi jo ikke visst noe om.

Far fortalte meg ganske tidlig… men da var jeg veldig liten… Det var på grunn av en konflikt med mormoren min. Mormor var sint på ham. Og far fortalte meg at han var blitt dømt. At det hadde vært krig – og at han hadde blitt dømt for noe han ikke hadde gjort og det var urettferdig. Og mormor var sint på ham. Det sa han. Mormor likte ikke… altså, hun var sint på ham og mente at han hadde ødelagt livet for datteren hennes. Det fortalte han meg. Men jeg var så liten og skjønte ikke hva det egentlig handlet om…

Altså, faren min ble jo dømt… for landssvik. Og …. Både han og mor… Begge to var NS-medlemmer.

Så de ble fratatt alle borgerlige rettigheter, stemmerett og penger. Det var som en slags straff… for NS-medlemskapet. Vi hadde ikke noe å leve av, vi hadde ikke noe sted å bo… Og ble stigmatisert… som nazister. Alle skulle ta avstand. Det gikk ut en, en sånn ”isfrontparole”, Dagbladet-redaktør Skavlan skrev en oppfordring til ALLE om å ta avstand fra NS-folk, vise sin forakt for dem. Så NS-medlemmene, familiene, de ble isolert, stigmatisert - og hvis de ble godtatt, så var det sånn stilltiende ”dette snakker vi ikke om”. Og da kunne man ikke snakke om det. Så da hadde man ikke noe med å fortelle sin historie eller forklare hva man virkelig hadde stått for.

Jeg har sittet på Riksarkivet og lest, ikke bare fars og mors saker, men andres saker også…

Den behandlingen de folka fikk: Det var ikke noe av det en rettsstat skal stå for! Dømt etter lover med tilbakevirkende kraft. Og ”tap av borgerlige rettigheter for ti år skulle det være da – altså stemmeretten borte for ti år. Ikke rett til offentlig stilling, ikke rett til å eie. Det ble opprettet eget erstatningsdirektorat som inndro alt NS-folk hadde av midler, som erstatning for krigen. Det var ganske brutalt. Og det var helt ulovlig. Og dette snakkes det jo overhode ingenting om i samfunnet! Det er ingen som snakker om det.

Nå kan det jo høres ut som om jeg blåser opp dette veldig stort, men… Vi er fryktelig mange! Det var jo … NS-medlemmene som ble… det var 50 000 som fikk en eller annen form for ”reaksjon”. Så hvis du tar utgangspunkt i de 50 000, og at de hadde familie, så kan du jo gange det med to, tre, fire, fem. Og så har det jo kommet generasjoner etterpå…

Det er tydeligvis en hel del som forbinder NS med nazisme, med jødeforfølgelse og holocaust og… ”det onde”. Mange av NS-barna er jo redde for at barn og barnebarn skal bli mobbet. Det kan jo selvfølgelig godt skje. For altså: - Det er noe med debattnivået her i landet. At det ikke går qn å diskutere ting, men at man liksom må ta hverandre, dukke hverandre, hele tiden. … Det er en veldig forakt i samfunnet her som jeg lurer på, hva er det… Hvor kommer den fra? Og den syns jeg blant annet at politikerne står for, når man tenker på hvordan de snakker om og til hverandre.

Ja… og jeg tenker nå… i forbindelse med 22. juli… saken. Så ble det jo sagt at dette er den verste hendelsen siden krigen. Og det var en helt forferdelig hendelse… … Men kanskje har det en forbindelse. ..?

Jeg tenker på det han… altså Breivik da… Han har jo hevdet at han er en utstøtt, at han ikke har fått slippe til i media for eksempel – så er det jo veldig mange sider ved den saken der som jeg ikke kjenner til- men at han… Men det virket som om han var på leting eller søk etter en kanal ut…. Og så fant han ikke den…

Jeg mener, det er i det minste noe jeg kan… forstå.

Så er det resten av det, som jeg overhode ikke forstår – men… det er… Dette med at man ikke slipper til… At det er en sånn… foraktende holdning… At det ikke nytter å diskutere. At ingen vil vite… Umulig å bli hørt. Det kan jeg forstå.

For meg har det vært befriende å forholde meg til min egen historie. Burde ikke det samme gjelde for landet?

Jeg tror vi trenger å slippe til historiene. Hvem de var, hva de sto for, hva som skjedde med dem etterpå…

Jeg mener, 50 000 mennesker, hvor like er de, tror du? I tanker, meninger, holdninger? I hva de gjør, ikke gjør, og det de tenker om det de gjør…

Altså, folk snakker jo som om alle NS-folk var like! Som om alle NS-folk var like! Som om alee NS-folk har gjort det samme, som om alle har ment det samme! Jeg syns det er veldig enkelt å sitte ved et skrivebord på universitetet etterpå, og si: ”Fascister, rasister og jødehatere, fysj. Det er dem.” Og så skal det gjelde. For tid og evighet…

Altså… dette med hva som er sant og ikke sant… det er vanskelig å vite, men… Som samfunn så har vi mange sannheter, ikke sant?

Forskjellige måter å oppleve det samme på. Men jeg tror det er viktig å slippe dem frem.

Å forstå, det ordet kan jo bety at man skal akseptere - og det behøver man ikke, men… For at samfunnet skal… - Det vil ikke være helt så lett å uttrykke forakt for andre hvis man vet mer om dem og begynner å forstå hva de faktisk snakker om.

…