|
|
Anmeldelse
av boken til Ingeborg Solbrekken:
”Landsvikoppgjørets
hemmelige historie Brukte norske
rettsmyndigheter krigsforbrytere og nazi-metoder ved
landssvikoppgjøret?” TA har en utmerket omtale av Ingeborg
Solbrekkens nye bok 18.7., Quislings fødselsdag. Navnet som ble gitt
krigsforbryteren Somdalen som etterforsker og provokatør for
landssvikpolitiet var kanskje ikke tilfeldig: ”Politifullmektig
Bang”. Bang var pikenavnet til Quislings mor. Boken avslører en
del av de horrible metodene som ble brukt under etterkrigsoppgjøret,
som bruk av provokatører, at politiet arrangerte rømninger som
medfanger og de som tok imot ”rømlingene” ble straffet
for, at folk ble dømt etter løgnaktige rapporter bl. a. av
krigsforbrytere som Somdalen. Det ble brukt vold mot fanger for å
få dem til å tilstå. Det hun påpeker var
velkjent for de som opplevde seg ”rammet av
rettsopprøret”, og noe av grunnen til at anklagene mellom de to
partene etter krigen i Norge ble gjensidige. Også Ingeborg Solbrekken
har kommet til at Stortingsmelding nr.64 fra 1950 som ofte er referert til
som ”sannheten” om kritikken av oppgjøret, var et ensidig
forsvarsskrift for det. I motsetning til H.F. Dahl
ble jeg først forskrekket mot slutten av boken: Da gjengis begrunnelse
for at fengselsoverlege Jon Leikvam foreslo
judisiell observasjon av Gard Holtskog, en av de sterkeste kritikerne av
oppgjøret. Som det ofte hender når folk blir forfulgt, var han
begynt å lide av forfølgelsesvanvidd (paranoid). Begrunnelsen
til Leikvam var likevel ikke langt fra hva de
fleste medlemmer av Nasjonal Samling mente resten av livet, i høyere
grad jo strengere de ble straffet(s.296). Holtskog hadde fått
livstidsdom: ”Han nærer en grenseløs beundring for Quisling
som han mener var bokstavelig talt guddommelig og det største menneske
som har levet og han angrer på at han sto i mot Quisling i enkelte
spørsmål. Han er i sjelden grad fylt av forakt mot
rettsoppgjøret og venter bare på at det skal komme et
landsoppgjør mot rettssvikerne.” Holtskog er et eksempel
på at oppgjøret fikk enkelte til å angre, men neppe
på det de var forventet å angre på. IC Stridsklev |
