|
|
|
|||||||||
|
|
Himmlers Valkyrier – frontsøstrene på Østfronten av/Erik
Gripp Bay |
|
||||||||
|
|
|
|||||||||
Boken er en bearbeidelse i samarbeid med HL-senteret av forfatterens
masteroppgave i historie av 2014. Her gjøres frontsøstre (med-) ansvarlige
for alt som kan tenkes av ugjerninger under andre verdenskrig. Han
nevner ikke at frontkjempere og frontsøstre som dro oppfattet folkemord i
området som noe som hadde skjedd, ikke noe de skulle delta i: Holodomor, Stalins planlagte sultkatastrofe mot bøndene i
1932-33, da 7 millioner omkom. Nordmenn var særlig velkomne i området, fordi
folk ennå husket Quisling/Nansens hjelp i 1921 da millioner døde av sult, men
hundretusener ble reddet. Han nevner bare at utsulting av befolkningen var
noe Himmler hadde planlagt. Gripp Bay har i utgangspunktet gått ut fra at
frontsøstrene var ”nazister” og rasister og gjerne krigsforbrytere, og leter
etter alt som kan bekrefte hans teori. Frontsøstrene er trakassert nok fra
før. Et eksempel er et innslag jeg tilfeldigvis hørte i NRK Telemark med
Bernt Roughtvedt. Han hadde fått i oppdrag av Wiesenthalsenteret om å spore opp ennå levende
krigsforbrytere i Norge. Utrolig beleilig, mens han var på luften fikk han
angivelig inn en telefonsamtale om et ektepar, frontkjemper og frontsøster
der ”frontsøster skulle ha vært med på eksperimenter på levende mennesker.”
Vi hørte bare Roughtvedts side av samtalen. Dette
var så usannsynlig at jeg spontant sendte inn en e-post til NRK Telemark og
påpekte at dette var hets. Men Gripp Bay tror
på det. Avstanden mellom Gripp Bays og
frontsøstrenes oppfatning er tydelig s.217: Frontsøster Eva sier minneord ved
7 falne norske frontsøstres graver. De omkom da sykehuset de arbeidet ved ble
bombet 10.9.1944. ”De ønsker bare en takk og det er at vi som ennå kan –
reiser hit når vi er i Wien og bøyer våre hoder – og tenker på disse som
ofret alt for fedrelandet og for et felles Europa. Og i beste Florence
Nightingale stil arbeidet for en bedre verden.” ”Dette kan ikke stå uten
kommentar”, skriver Gripp Bay. ”Når de kjempet for
et ”felles Europa”, var det ikke et fritt, åpent og inkluderende Europa som
dagens EU de hadde i tankene. Frontsøstrene ønsket utvilsomt å bidra til å gjenreise
en norsk stat uten fremmede okkupasjonsstyrker. Målet var en sterk, ensrettet
stat styrt av en tilnærmet allmektig fører hvor all uenighet og motstand var
rensket bort. Som Sørlie skriver om i ”Solkors eller hakekors” var det snakk
om et Norge ”der fellesnytten gikk foran egennytten, men der solidariteten
hadde klare grenser. Særlig klar og utvetydig var eksklusjonene av jødene.”
Eva og andre frontsøstre så nok for seg et Norge med adskillig mer åpenhet
for andre synspunkt enn det de selv møtte i etterkrigs-Norge. Under
verdenskrigen var det sensur, også i det nøytrale Sverige. Frontsøstre flest
mente nok de hadde mer respekt for Grunnloven enn myndighetene etter krigen.
Quisling så for seg et ”EU” med atskillig mer innflytelse for de små nasjoner
enn det som er nå. https://norgesskjebne.wordpress.com/2017/06/21/quisling-forslag-til-fredsavtale-hosten-1939/ https://norgesskjebne.wordpress.com/2017/07/15/europapakten/ En frontsøster som Gripp Bay kjente til,
men som betegnende nok ikke nevnes i boken, er Giselheid
Saenger. Hun var datter til en jødisk lege i
Fredrikstad. Hun ble først gravid med en frontkjemper, som falt før barnet
ble født. Siden giftet hun seg med en annen frontkjemper. De av frontsøstrene som var medlemmer av Nasjonal Samling, var ikke Himmlerister, men Quislinger. Quislings over 30 siders ”Denkschrift über die russische Frage” av 2.2.1943 til Tysklands ledelse, ga oppskrift på
hvordan seieren skulle sikres: ”Russland er et land man ikke kan erobre og
holde besatt uten befolkningens egen støtte.” Den enkelte stat i Sovjet og
det enkelte folks nasjonale frihet og selvstendighet måtte
respekteres. Gripp Bay skriver at Reinhard
Heydrich planla å drepe polske intellektuelle,
s.109, uten å nevne at Sovjeterne myrdet over 24 000 polske
intellektuelle som var offiserer og reserveoffiserer i 1940, derav 4400 i
Katynskogen. På s. 175 beskrives et lasarettog med 40
vogner som gikk fra Rostov-Don til Krakow. Den tok 3 uker. ”På turen døde
bortimot en tredel av de sårede. Lasarettoget
stoppet på flere stasjoner underveis, og de døde ble kastet av.” Og så skulle
søstrene, en i hver kuvogn til å ta seg av de sårede tenke seg at døde langs
jernbanen var drepte sivile, i den grad de hadde mulighet til å se ut? Det virker også som om forfatteren mener at hadde en soldat deltatt
i ugjerninger, ville det være et sjekketriks å fortelle frontsøstrene om det.
Fordi Gripp Bay ikke vet hva ”Mutterhaus”
betyr, og tror det er et barnehjem eller lignende, gjør han frontsøstrene
medansvarlige for ”Lebensborn”, og kidnapping av
arisk utseende barn fra Øst-Europa. s.239. Mange frontsøstre var den
første tiden i Tyskland i et ”Mutterhaus.” Det er en kristen institusjon,
vanligvis sykehus, som er drevet og ledet av kvinner. Det nærmeste man kommer
noe slikt i Norge er Diakonissehuset Lovisenberg. Forfatteren påstår også s.296 at i et Brennpunktprogram i 2013 i et
intervju med en frontkjemper som ”forteller om når han og hans kompani
stengte jødiske sivile inne i en synagoge og tente på.” Frontkjemperen var
der som vakt. Det var en kirke, og de innestengte var ikke jøder. Han syntes
det var ille, fordi han mente dette var familie til partisaner som var kommet
seg unna(personlig meddelelse). Og partisaner, franctirører,
har ikke krav på rettssak før de henrettes. Men nobelprisvinneren Svetlana Aleksejevitsj, forteller i ”Krigen har intet kvinnelig
ansikt” om kvinner og barn i partisanvirksomhet. Selv spebarns bleier ble
brukt til gjemmested når beskjeder skulle gis. Gripp Bay mener man ikke bør lete etter fakta
i Landssviksakene i Riksarkivet. Da risikerer man å undres over om den norske
stat gjorde frontsøstrene urett. Selv mot falne frontsøstre reiste man sak
for å inndra det de etterlot seg. Og man inndro midler fra nordmenn som satt
i sovjetisk fangenskap uten å tenke på å få dem ut derfra. Er det noen som
har betvilt historien om massedrap på jøder som har hatt min sympati, er det
frontkjempere som er blitt beskyldt for å ha deltatt, i det minste sett på,
og som ikke fikk høre om drapene før de selv var fanger etter krigen. Hadde
frontsøstre fått lese denne boken, ville nok de også blitt i tvil. En
tilhører spurte meg under presentasjonen av boken hvorfor de ikke angret.
Svaret er at de ikke har kjent seg igjen i de offisielle historiene fortalt i
etterkrigs-Norge. Knapt noen som var ved fronten ville kjent seg igjen i
historien i denne boken. Deres historie har samfunnet rundt ikke villet høre.
IC Stridsklev https://www.startsiden.no/sok/bilder/?q=Himmlers%20valkyrjer
|
