|
|
|
||||||||
|
|
Bokomtale
– Erik Veum – En nådeløs nordmann? II - Hirden |
||||||||
|
|
|
||||||||
· Nasjonal Samling og
nazismen/NNSAP/tyskerne · Hirdens alarmenhet og Hirdens bedriftsvern · Hirden · Enkelthistorier: · Fredrik Jensen og Wiesenthalsenterets tapte ære. · NS-barna Eirik Veum har utgitt en ny bok, igjen under
det overoptimistiske premiss at det norske landssvikoppgjøret var et
rettferdig rettsoppgjør, og at vurderingene som gjaldt den gang må gjelde
fortsatt. Hovedpoenget hans er ”at både vitner, ofre og gjerningspersoner
fikk forklare seg i rettssalene, og at de ulike rettsinstansene la alle disse
opplysningene til grunn for sine vurderinger.” Den eneste ”feilen” han ser med etterkrigsoppgjøret er at
straffene var strengere i begynnelsen enn senere.(s.19). Det var knapt
ankemulighet. Ble noen dømt pga falskt vitnesbyrd
og forsøkte å anke, ble straffen heller strengere. På s.700 beskyldes Hirden
for ”sannsynligvis klart brudd på folkerettslige lovbestemmelser og den
norske grunnloven”, uten at det henvises til hvilke lovbestemmelser det skal
være. Nasjonal Samling var stiftet på Grunnlovsdagen 1933, og hevdet at
programmet var inspirert av den norske grunnloven, ikke av nazismen. Mens det
ikke faller Veum inn at det måtte brudd på 1/10 av grunnlovsparagrafene og i
tillegg andre lover for å gjennomføre etterkrigsoppgjøret. For eksempel
Grunnlovens §17: Kongen kan give
og ophæve anordninger, der angaae
Handel, Told, Næringsveie
og Politie; dog maa de
ikke stride mod Konstitutionen og de af Stortinget givne love.
(Altså ikke straffelover).
§53 sier: Stemmeret tabes ved DOMFÆLDELSE
for strafbare Handlinger overenstemmende
med, hvad derom i Lov bestemmes. § 97 Ingen Lov maa gives tilbagevirkende
kraft.
Etter krigen
ble 35000 straffet utelukkende for den meningsytring det var å melde seg inn
i Nasjonal Samling. 18000 av dem ble satt inn sammen med 1750 som i tillegg
hadde hatt embeter i stat og kommune og 6000 som i tillegg hadde hatt
partiverv. Om de vanlige medlemmene hadde vært i tvil om de hadde vært på
rett side før, ble de raskt beroliget av medfanger mens de satt inne. Ca 1000 ble dømt for tortur, vold, drap. De av dem som
var skyldige, som kunne hatt grunn til dårlig samvittighet, så hvordan
medfanger de så opp til som hadde gjort en nyttig innsats for sine landsmenn
overfor tyskerne i okkupasjonstiden ble behandlet, og fant ut at de i alle
fall ikke var verre enn etterkrigsmyndighetene som dømte også dem. Det var
flere i Hirden enn i motstandsbevegelsen. Det var minst like mange i Hirden
med omsorg for det norske folk og samfunn som i motstandsbevegelsen. At
etterkrigs-Norge hadde samvittighet til å dømme andre for ”ulovlig
frihetsberøvelse” etter sommeren 1945, sier noe om rettstilstanden. Her er noen av mine innvendinger
mot boken. Noe av bakgrunnen for Hirden finnes
i forsvarsminister Quislings tale i Stortinget 7.4.1932, der han beskyldte
Arbeiderpartiet og Kommunistpartiet for stort sett det samme han selv ble
dømt for vel 13 år senere. Stortinget aksepterte beskyldningene som sanne,
unntatt de to nevnte partiene. Quisling sa bl. a.: Men spesielt vil jeg
henstille til Arbeiderpartiet, - til Kommunistpartiet vet jeg at det ikke
nytter - at de stanser den besluttede organisasjon av arbeidervern, at de
militære organisasjoner opløses. Vi så dette i går
– vi så folk, som ikke var underlagt statens kontroll, optre
i uniformer. …Jeg vil henstille til Arbeiderpartiet
å stoppe dette.” Hirden ble dannet for å beskytte
Nasjonal Samlings talere og medlemmer mot Arbeidervernet. Kanskje pga at Arbeidervernet ble møtt med Hirden, ble det
innført uniformsforbud 13.5.1937, uten at de
sosialistiske partiers voldelige opptreden mot meningsmotstandere ble
redusert av den grunn. Nasjonal Samling og
nazismen/NNSAP/tyskerne Veum oppfatter Nasjonal Samling som
”medløpere” til tyskerne. Muligheten for at NS-medlemmene selv oppfattet seg
som en motpart til okkupasjonsmakten, til gunst for sine landsmenn, faller
ham ikke inn. Han siterer et avisinnlegg han
feilaktig kaller kronikk i Aftenposten av en gammelnazist. Innlegget har en
forhistorie. 10.12.1997 hadde Bernt Hagtvet et
innlegg i Aftenposten, der han oppfordret medlemmer av Nasjonal Samling til å
ta et oppgjør med sitt ansvar for jødeforfølgelsen i Norge, på grunnlag av
deres angivelige antisemittisme. Jeg skrev et svar samme dag, og sendte kopi
til Hagtvet med bebreidelse for at han hadde satt det inn i Aftenposten, der
det ikke var sannsynlig at et innlegg som ikke var enig med Hagtvet ville
komme inn. Lille julaften fikk jeg den eneste telefon i livet fra
Aftenpostens debattredaksjon. De ville jeg skulle skrive mer om det norske
nazi-partiet, NNSAP, som var stiftet året før Nasjonal Samling. Jeg har aldri
interessert meg for nazisme, men desto mer for Nasjonal Samling, og gjorde så
godt jeg kunne. Innlegget kom inn 31.12, og redaktøren for Folk og
Land, NS-folkenes avis, fant det bryet verd å sende inn et innlegg, som kom
inn. I alt kom det 4 svar til Hagtvet. Ingen av dem fant det rimelig å
anklage NS-folk mer enn andre nordmenn for jødenes skjebne. Det morsomme var
at generalsekretæren for Norges NasjonalSosialistiske
ArbeiderParti, Herman R. Fleischer, skrev og rettet
på meg. Han fortalte at Yngvar Fyhn var formann i NNSAP og redaktør for deres
avis ”Nasjonalsosialisten”. I mai 1940 hadde de møte. De anså NS for å være
nasjonalistisk, men ikke nasjonalsosialistisk. De besluttet å oppløse NNSAP.
Det ble henstilt til medlemmene å melde seg inn i NS, for på den måten å
påvirke utviklingen i den retning NNSAP ønsket. Yngvar Fyhn lyktes, og ble
ved tyskernes hjelp redaktør for ”Hirdmannen”. Det er den avisen man skal
lese for å ”bevise” at NS var nazistisk. Og den
kilden Veum bruker hyppigst i denne boken. NS hadde sin fulle hyre med å demme
opp for tyskerne. Major Quisling hadde fra han kom tilbake til Norge i 1930
advart mot ”Det brukne gevær”s politikk. Han
advarte stadig om at den og en ikke reelt nøytral utenrikspolitikk ville
legge Norge åpent for invasjon. Han forsto at den altfor sene,
delvise mobiliseringen av en del av den lille hæren 9.april med skriftlig
innkalling til den 11.4., ikke ville kunne stoppe invasjonen, som innen da
innbefattet de viktigste havnene, møteplasser og våpenlagre.
Administrasjonsrådet tilintetgjorde restene av det norske militære etter
ønske fra tyskerne. NS gjorde diverse forsøk på å reise en ny hær, som
troverdig kunne beskytte Norges nøytralitet, og gjøre okkupasjonen
overflødig. Tyskerne brøt løfter igjen og igjen, og overtok som sitt det
Nasjonal Samling ville ha som sitt og Norges, noe som tydelig demonstreres av
Hirdens historie. Etter hvert ble alle i NS
tilknyttet Hirden, 50-60 000 mennesker. Av dem har Veum plukket ut ”de
verste”. Vaktbataljonen var den enheten som sto for
definitivt mest drap og overgrep. Av 368 ble 44 dømt for mishandling og
27 for drap. Når Nils Christies
magistergradsavhandling fra 1952 "Fangevoktere i konsentrasjonsleire"
ble oversett, og ikke ble bok før 20 år senere (nytt opptrykk 2010), skyldes
ikke det at folk ikke orket å høre hvor fæle de på "gal side" hadde
vært. Tvert imot, det kunne man ikke få nok av, hverken i avisspaltene eller
i rettssalene. Alle negative påstander om de anklagede ble stort sett trodd,
og de anklagedes innvendinger ble sjelden hørt selv av forsvarerne. De
fleste forsvarere snakket knapt med de anklagede, og nøyde seg med å be om at
de anklagede "burde anses på mildeste måte". Så Veum har rikelig å
ta av. Og siden de fleste nå er døde, kan de omtalte ikke engang forsvare seg
og korrigere i egne bøker og blad som knapt andre enn meningsfeller leste. Fangevokterne i serberleirene
var for en stor del lurt inn. Da NS-myndighetene fikk vite hva som foregikk,
ble det slutt. En del kom inn etter tyskernes egne annonser. Det som gjorde
at Christies avhandling var upopulær var vel heller denne kommentaren:
"Vi har også kontrollert betydningen av medlemskap i N.S., men heller
ikke dette later til å ha hatt noen betydning." I versjonen i 2010 føyer han
til(s.194): Kanskje var det NS-fanatikere som drepte? Sakspapirene tydet ikke
på det. Noen var medlemmer, de fleste ikke. Kanskje de var rekruttert til å
drepe? Svaret var klart nei. De hadde alle meldt seg til SS Vaktbataljon. De
skulle passe på at norske fabrikker ikke ble ødelagt av sabotører. Kanskje de var yngre enn dem
som i samme situasjon ikke drepte? Det var de. Her lå et spor som passet til
en tanke. Veum fremstiller det som om
nordmennene var de verste i serberleirene. Det er ikke sant. Som
Balkankrigene i 1990-årene beviste, var motsetningene mellom folkegruppene
der stort. Det benyttet tyskerne seg av, og lot kroater være KaPo-er (Kamerat-Polizei). ”To
kroater, Alija Lelic og Stepjan
Talisman utførte personlig flere drap enn noen av fangevokterne. ” Lelic var leder for kroatere og muslimer i leiren i Beisfjord. Natt til
6.9.1942 drepte Lelic og hans lakeier 17 serbere. Lelic døde under et rømningsforsøk. Stepjan
Talisman, en slakter og bokser fra Zagreb som tilhørte Ustasja, drepte svært
mange av sine medfanger før han ble drept av en norsk fangevokter på ønske
fra medfangene. (Knut Flovik Thoresen: Til Norge
for å dø” s. 35). Som Veums materiale
illustrerer, var rettssakene ofte saker med mange anklagede ad gangen.
Anklagede, kanskje særlig de som ikke var medlemmer av NS, håpet kanskje å
slippe lettere fra det hvis de tilla medtiltalte voldsutøvelse. Dette ble nok
gjerne referert i pressen, uten at det i alle tilfeller førte til at
vedkommende ble dømt for det. En som er beskrevet som voldsmann i boken, uten
å ha blitt dømt for det, finner anklagene om at han skal ha utført
fangemishandling uhyrlige, og husker ikke lenger han som skal ha kommet med
anklagene. Det er tre i Vaktbataljonen Veum ikke nevner: Helge Akselsen f.
7.10.1910 fra Fetsund, Arne Bjørnsen f. 24.3.1920 fra Drammen Kolbjørn Jansen f.18.7.1914 fra Dal, Eidsvoll. De hadde en slik jobb de var
forespeilet og skulle passe Norsk Hydros fabrikker på Herøya ved Porsgrunn, der
de holdt på å bygge en krigsviktig aluminiumsfabrikk
(Lettmetall). De omkom sammen med 54 andre under
de alliertes bombing av Skien, Porsgrunn og Herøya 24.7.1943. En positiv og typisk hendelse rundt
serberleirene nevnes: Da to fanger drepte en tysk vakt, ble det også bestemt
at ti fra lokalbefolkningen skulle henrettes. Det fikk den lokale NS-lensmann
Selseth fra Korgen forhandlet seg vekk fra. To serbervakter ble henrettet etter
krigen. Den ene av dem hadde opplevd at faren ble likvidert i København. Den
andres bror døde som fange etter krigen fordi han ikke fikk legehjelp. Germanske SS Norge Et annet eksempel på hvordan
tyskerne forsøkte å overta i Norge er det Veum kaller ”Hirdens Elite”,
Germanske SS Norge. Det er riktig at opprettelsen skapte stor motstand i
kretsen rundt Vidkun Quisling. Folk derfra anmeldte riktig nok medlemmer av
Nasjonal Samling for antityske holdninger, med stadig bedre grunn utover i
okkupasjonstiden. Av de 94 Veum nevner ”som hadde
ledende posisjoner i organisasjonen eller var involvert i vold, mishandling,
drap eller overgrep” var 9 dømt for mishandling og en for uaktsomt drap. Hirdens
alarmenhet og Hirdens bedriftsvern Disse enhetene voktet bygninger i
Norge, og forsøkte å begrense virksomheten til de som illegalt kjempet vel så
mye mot egne landsmenn som mot tyskerne. De frontkjemperne som deltok ved Haglebu tilhørte Skijegerbataljonen som hadde kjempet i
Finland. De fleste frontkjempere som kom hjem ble dimmitert.
Men Skijegerbataljonens siste sjef, Egil Hoel var pressbar: Han hadde en
jødisk kone. Veum gjengir riktig at det var
hjemmefronten som begynte å skyte, og at lederen for hirdmennene som var der
ikke trodde det kunne være sant at to var drept. Han gjengir også at en
frontkjemper ble henrettet som fange av egne landsmenn. Hendelsene ved Haglebu
i slutten av april 1945 satte tyskernes fredelige overgivelse i mai i fare. Av de 235 mannskaper fra Hirdens
Alarmenhet og Hirdens Bedriftsvern som var involvert i væpnede aksjoner,
vold, mishandling og drap, ble 10 dømt for mishandling, og en for drap begått
19.12.1944. I følge de offisielle minnebøker ble Milorg-mannen drept
under en aksjon. Aksjonen besto i å bryte seg inn hos NS-mannen for å stjele
julematen hans. Først etter krigen ble tyveri fra NS-folk så vanlig at
NS-folk begynte å kalle motstandsfolk for ”tjuvefronten”. Av 20 000 hirdfolk er 567
nevnt som hadde lederposisjoner eller utførte vold, mishandling og drap i
Norge i 1940-45. 114 av disse ble dømt for mishandling, to for drap, derav 1
uaktsomt. Det blir til sammen, hvis vi unntar
vaktbataljonen der forøverne like gjerne kunne være
”gode nordmenn”= ikke medlemmer av Nasjonal Samling, 70 dømt for mishandling
og 8 for drap (ett offer var tysk), derav to for uaktsomt drap. Hirden gjorde en meget positiv
innsats bl.a. etter eksplosjonen i Bergen 20.4.1944 og etter den allierte
bombingen av Oslo nyttårsaften 1944. De fleste vedkjente seg gjerne sin
fortid livet ut. De ”var NS” til de døde. Stortingsdebatten på grunnlag av
Innstilling fra Landsvikutvalget av 1955 i 1962, over 15 år etter at
ytringsfriheten skal ha blitt gjeninnført, inneholder bl.a
følgende: Kjell Bondevik (onkel til Kjell Magne) sa at det hadde vært en
skuffelse, etter som de fleste av de dømte ikke hadde forstått at de hadde
gjort noe galt. Når mange NS-folk/hirdfolk likevel holdt det hemmelig,
til og med for egne barn, skyldes det at de holdninger Prost Christie
uttrykte i samme debatt var utbredt: ”Når det nå søkes godtgjort at mange
NS-medlemmers bistand til fienden skjedde i subjektivt god tro, og at de i
virkeligheten var likeså nasjonale som dem av oss som gjorde motstand, og at
de mente å tjene norske interesser, da må man unnskylde oss som ennå har en
levende erindring om vår motstandskamp, at vi ser med stor skepsis på dette
selsomme utslag av nasjonalt sinnelag. Hvis de tidligere NS-medlemmer ønsker
å komme på talefot med oss andre om en rimelig ordning av livet i fremtiden,
så tror jeg de skal la dette moment falle. Når retten har talt, tjener det
ikke til noe å fortsette prosedyren ute blant folk. Det er da ingen annen
utvei enn å avfinne seg med rettens avgjørelse. Og så får man om man virkelig
eier et nasjonalt sinnelag og virkelig vil tjene norske interesser, akseptere
sin skjebne og søke lojalt å begynne fra nytt av. Det er etter min mening å
tjene norske interesser.” Han hadde videre inntrykk av at det blant mange av
de tidligere NS-medlemmene var et ønske om at fortiden nå måtte være gjemt og
glemt så de kunne tre inn i samfunnet som lojale og likeberettigede
samfunnsborgere. Men ulykkeligvis var det ikke disse sindige som førte ordet.
Når disse jevne, sindige mennesker ofte beklaget seg over at de etter å ha
sonet sin straff stadig fikk kastet sin fortid i ansiktet, så hadde de i stor
utstrekning sine egne talsmenn å takke for det. Skulle det lykkes å lege de
sårene som rettsapparatet hadde voldt, kunne det ikke skje ved at man ensidig
stillet krav til samfunnet om imøtekommenhet. Om de stadig offentlig og
privat rippet opp i fortiden og egget sine omgivelser til motsigelse, ville
dette bare bidra til å forlenge og holde liv i uviljen. De renvasket ikke seg
selv ved å drive nedrakningstrafikk mot dem som hadde hatt det tunge ansvaret
her hjemme i krigsårene og etterpå, de tjente ikke sin egen sak ved å holde
gående en ondsinnet og infam agitasjon mot det samfunn som de skulle opptas
i.” Altså: Også om NS-folk (eller andre) privat skulle komme til å kritisere
de herskende myndigheter, ble det oppfattet som ”ondsinnet og infam
agitasjon” og gyldig grunn til å utsette dem og meningsfeller for mer uvilje,
i klartekst represalier. Jeg har aldri sett noen kritiske kommentarer til
denne oppfatningen. Ca 200 nordmenn ble likvidert eller
ellers drept av motstands- eller Lingefolk i Norge. Mange anklager mot Hirden skyldes
deres forsøk på å beskytte hetsede NS-barn. Forfølgelse av NS-folks barn ble
det skrytt av fra senhøstes 1940. Enkelthistorier Lensmann
Røring i Eidanger var jurist, (s 685) og
blant de første som meldte seg inn i Nasjonal Samling i 1933. Han var
utpreget lojal mot sine landsmenn. Han hadde stått og snakket med sine
drapsmenn da han ble skutt, først i magen, så i hodet. SiPo-kontoret
i Larvik kunne ikke forstå hvorfor han var blitt drept. Han var ”en av de
svakeste vi hadde. Det må være noe privat.” Men Røring var en vennesæl mann,
relativt nylig og lykkelig gift. Hans enke sørget over ham resten av livet. Halvor Johannes
Woll (s.727) ble dømt for mishandling han ikke hadde utført.
Mishandlingen foregikk på kjøkkenet, mens Woll var i fjøset for å lete etter
våpen, for å forhindre ytterligere vold og sabotasje. Til tross for at to
hjemmefrontmenn gikk god for at han ikke hadde vært til stede, prøvde han
forgjeves å få saken tatt opp igjen. Han ble i tillegg fradømt det han eide.
Hans datter f.1934(11) ble alene til 1948. Selv ble han løslatt i 1950.
Det var ikke uvanlig at motstandsmenn påsto seg mishandlet for å forsvare at
de hadde gitt opplysninger om andre motstandsmenn. (Se bøkene: ”Det gamle loftet” og ”Etterpå” av
datteren Karen Margareth Woll). Arne Grønlund
Borgir blir omtalt s. 691 som en av
”frontkjemperne som har erfaring fra operasjoner der det er mistanke om at
norske SS-soldater deltok i massedrap på jøder”. Han opplevde anklagene selv.
Her er forordet til hans svar(ISBN 82 92555 02 1 9). ”Som frivillig soldat
sammen med 240 andre nordmenn og frivillige fra en rekke andre nasjoner i 5.
SS-Panzerdivision Wiking
i kampene på Østfronten deltok jeg fra første dag den 22.juni 1941 og befant
meg i det angjeldende området i juni/juli samme år. Jeg har dermed den
personlige kunnskap om hendelsene som det er mulig for en menig soldat å
erverve seg. Det samme har de øvrige 240 andre
norske frivillige som deltok i divisjon Wiking og
som fremdeles er i live. Når NRK tar opp påstander om norske
frontkjempere og deres mulige deltakelse som SS-soldater i massakre på jøder
i Galizien (Lemberg(Lwow/Tarnanopolområdet)
i juli 1941 er det fjerde gang jeg blir konfrontert
med dette spørsmålet. Første gang jeg stod overfor påstanden var den å finne
i et herværende antifascistisk tidsskrift hvor jeg dessuten ble betegnet som
nazist.” ”NRKs invitt om å stille opp i et fjernsynsprogram og svare på
påstander vedrørende norske frivillige i Wiking er
altså den fjerde henvendelsen. Mitt svar blir hovedsakelig basert på
dokumentariske bevis. For fremleggelsen av dokumentene md utfyllende
kommentarer finner jeg ingen annen dekkende betegnelse enn HVITBOK.” Han fikk ikke vite om
jødeutryddelsene før etter krigen. Etter gjentatte ganger å ha blitt beskyldt
for å ha deltatt, eller i det minste sett på tyskeres/SS-soldaters massedrap
på jøder, er det ikke rart at han endte med å tvile på at det i det hele tatt
hadde forekommet. Han uttrykte engstelse for at HL-senteret ville holde på
til alle i Wiking var døde, og ikke lenger kunne
protestere mot beskyldningene. Han fikk rett. Fredrik Jensen og Wiesenthalsenterets tapte heder Frontkjempere har hatt problemer med å komme til orde med
sitt synspunkt: At det var de som kjempet legalt for Norges frihet. De var
derfor begeistret da bedrageren Geir
Ove Kvalheim kom og foreslo å lage en film som skulle sendes på NRK TV
med deres synspunkter. Han fikk ½- 1 million kr av dem, og reiste rundt i
Europa med Fredrik Jensen, den eneste frontkjemper som fikk det Tyske Kors i
Gull. Da frontkjemperne oppdaget at de var lurt, anmeldte Fredrik Jensen Geir
Ove Kvalheim for bedrageri. Men det har jo aldri vært straffbart å bedra
frontkjempere. Derimot er Kvalheim siden dømt for å forfalske
tekster av Ibsen og Hamsun. Denne gang nyttet det ikke engang å gjøre
frontkjempere til syndebukker. Som hevn for anmeldelsen ”anga” Kvalheim
Jensen til Wiesenthalsenteret, og sa at Jensen
enten var, eller skjulte krigsforbryteren Aribert
Heim. Plutselig hadde Jensen verdenspressen på døren. Før det hadde han aldri
hørt om Aribert Heim. Inntil da hadde Jensen et
utelukkende positivt forhold til jøder. Nå ble han kastet ut av golfklubben
av det han hadde trodd var hans jødiske venner. Wiesenthalsenteret
fikk dokumentert at Jensen verken hadde begått forbrytelser mot jøder eller
andre. Selv om Jensen ikke hørte om jødeutryddelsen før han kom hjem etter 2
års amerikansk fangenskap i 1947, hadde han forstått at det var risikabelt
for jøder å være i det tyskokkuperte Norge. Han fikk sin onkel/(mosters mann)
over til Sverige. De bevarte et godt forhold livet ut. I Norge ble Jensen
dømt til 3 måneder tvangsarbeid, tap av det han eide samt stemmerett, rett
til å studere osv. for 10 år. Han gjorde karriere i utlandet. Noe av
det siste han gjorde, var å forsøke å ta opp igjen landsviksaken
mot ham. Han mente han var urettmessig dømt. Datteren, som aldri har bodd i
Norge, fulgte opp, men saken ble avvist. Wiesenthalsenteret
kom aldri med noen unnskyldning til Jensen, selv om lederen Efraim Zuroff ble oppfordret til det. Med det har de gitt grunn
til mistanke om at de ikke forfølger onde gjerninger, men annerledes
tenkende, slik man i Norge stort sett gjorde i etterkrigsoppgjøret. Det virker som om Veum mener at
enhver motstand mot medlemmer av Nasjonal Samling og deres familier var
berettiget. Hirduniform blir ansett for en provokasjon det var legitimt å
aksjonere imot. Allerede i november 1940 ble det skrytt av hets mot barna til
NS-medlemmer. For tyskerne var NS nærmest bare i veien. Så der var det ingen
trygghet å hente. I boken s. 203 er det et bilde med ”beslaglagte røde
nisseluer som er hengt opp som trofeer på veggen”. Det oppfattes ikke at det
kan være svar på provokasjoner mot NS-folk og deres barn. Den 1. 8.
1941, hadde bladet ”Kristen Samling”, som utkom i Skien og ble lest av
kristne NS-medlemmer over hele Norge en artikkel som het ”Hvorfor våre
barn?”, hvor de etterlyste hyrdebrev fra biskopene mot de ”hundreder, ja tusener av overgrep som de uskyldige har
blitt utsatt for. Biskopene skulle da i første rekke være forsvarere for den
svake som lider urett.” Da Vidkun Quisling besøkte Skien i mars 1942, nevnte han forfølgelsen
av NS-barna. Kirkens menn ”har ikke engang tatt avstand fra overfallene på
NS-barna, hvordan disse er blitt behandlet og slått helseløse.” Veum har ingen forståelse for Hirdmannen og 5-barnsfaren fra Skien som
under en hirdoppmarsj fiker til en 11-årig guttunge og kaller ham en
”drittgutt”. Det er nevnt både på s. 275 og s.280. Den rimeligste
forklaringen er at gutten har plaget mannens barn. Nå lever bare ett av de
fem barna. Hirdens forsøk på å forsvare plagede NS-barn på skoler ble sett bare
som ulovlige aksjoner, og ikke som fortvilte forsøk på å hjelpe plagede barn.
Flere av disse barna flyktet til Østfronten, og kom aldri mer hjem.(Eksempel
på s. 281). Veum presterer å ta familien Enodds flukt fra livet som et eksempel på
at familien ikke kunne leve uten ”Nasjonalsosialismen”. Årsaken til det
utvidede selvmordet var reaksjonen deres femårige datter møtte da hun løp ut
med sitt norske flagg til de andre barna for å feire freden. Selvmordene
viste heller at familien var mer klar over brutaliteten i Arbeiderpartiets
forfølgelse av NS-familiene enn NS-folk flest. De færreste av dem hadde
kunnet forestille seg at den ensidige hetsen ville vare til deres små barn
ble gamle eller døde, noe denne boken er et eksempel på. IC Stridsklev |
