Inger Cecilie Stridsklev ble gjenvalgt som kontaktperson for Vennetreff for NS-etterkommere etter statuttene.
Hjemme var det full åpenhet om Nasjonal Samling. Min mor og jeg hadde hver vår fetter som falt på Østfronten. Det var frontkjempere og frontsøstre i familien. Derfor visste jeg godt hvor frontkjempere møttes. Deres synspunkt ble knapt hørt.
Jeg laget et spørreskjema i samarbeid med frontkjempere på 16 A4-sider med oppmuntring til å gi ytterligere opplysninger. På deres forslag var hver frontkjemper anonymisert og tildelt et eget nummer. De visste hele tiden hvem de skulle henvende seg til med spørsmål, tillegg eller ønske om å endre opplysninger. De 200 besvarte spørreskjemaene har ikke vært tilgjengelige for andre enn meg. De svarte på spørsmål om bakgrunn, utdannelse og yrkesliv før og etter fronttjenesten, hva de opplevde under Norges krig våren 1940 og deres reaksjon på det. De forteller hvorfor de meldte seg, om fronttjenesten og om forholdet til medsoldater av mange nasjoner, sivilbefolkningen og soldatene de kjempet imot. De forteller også om erfaringer med arrestasjon og fangeleire både i Øst- og Vest-Europa og i Norge. De forteller om sitt møte med norsk rettsvesen, Norges Røde Kors, Kirken og samfunnet for øvrig. Mange forteller også om sitt forhold til familie på motsatt side. De forteller også om hvorvidt det ble forsoning i Norge etter Andre Verdenskrig. Spørreskjemaene ble besvart i 1984- 2018
Dessuten hadde jeg full oversikt på alle 76 norske i en kompaniliste fra 15.1.1944 for 1. kp. Regiment Norge. Alle overlevende svarte. Så sammenlignet jeg disse med øvrige besvarelser. Derfor er dette den eneste representative undersøkelse om frontkjempere som finnes.
Det var ikke enkelt å få publisert. Det ble to artikler i medisinske tidsskrift i 1992 og 1995. Så holdt jeg foredrag i København i 1993 og i Paris 8.5.1995. Det var lite interesse i Norge.
Derfor ble undersøkelsen utgitt som bok i 2022: «200 FRONTKJEMPERE FORTELLER» I forbindelse med tanken om doktorgrad hadde jeg kontakt med en «professor/privat rådgiver» som veiledet meg i å skrive en såkalt «kappe» som skal følge med søknad om doktorarbeid utgitt som bok.
30.11.2024 sendte jeg det inn til historisk -filosofisk fakultet. Fakultetet nektet å vurdere avhandlingen og innledningen, idet de påsto at jeg ikke hadde vist nok hensyn til frontkjempernes interesser. Selv vet jeg ikke om at jeg på noen måte kunne ha vist dem større hensyn.
«Kappen», Innledningen ble derfor utgitt som FRONTKJEMPERNES HISTORIE. DEN ANDRE HISTORIEN OM ANDRE VERDENSKRIG OG NORGE. 2025
Dialogen med fakultetet finnes bak i boken.
Boken systematiserer opplysninger om forholdene rundt mobiliseringen i april 1940, og forhandlingene i Stortinget 9.4.1940. Det ble ikke gitt noen «Elverumsfullmakt» men utnevnt en tverrpolitisk delegasjon på 3 som skulle forhandle med tyskerne. Boken gjengir Kapitulasjonsavtalen av 10.6.1940 og tegn på at Norges krig var slutt den datoen. Boken gjengir også Riksrådsforhandlingene mellom Stortingets presidentskap og Terboven sommeren 1940 og hele Terbovens tale 25.9.1940 etter at forhandlingene var brutt. Talen endte med at «Veien til Norges frihet går gjennom NS».
Stortingets presidentskap forhandlet sommeren 1940 bort Konge, Regjering og Stortinget selv, i håp om å slippe et rent tysk styre. De ble nok frustrerte over at tyskerne foretrakk andre til vervene enn dem selv. Terboven forbød alle politiske partier og organisasjoner enn Nasjonal Samling. Slik var betingelsene da NS kom i posisjon. I et okkupert land er de myndigheter lovlige som okkupasjonsmakten aksepterer. Det gjaldt for norske myndigheter fra våren/sommeren 1940 til frigjøringen ved forhandlinger med tyskerne å oppnå mest mulig til gunst for Norge og nordmenn.
Boken diskuterer hvorvidt frontkjemperne brøt straffelovens §86 om forræderi under en krig Norge planla eller deltok i, og §98 om de ville endre statsforfatningen med ulovlige midler. Den diskuterer begge parters forhold til Grunnloven.
Også spørsmål om eventuelle ugjerninger og frontkjempernes forhold til nazisme og Himmler diskuteres. Det er ikke påvist ett konkret tilfelle av krigsforbrytelser utført av frontkjempere på Østfronten. Det virker som andre skribenter i utgangspunktet var overbevist om at det var skjedd, og har utbredt sine fordommer som sannhet, selv om det ikke kan utelukkes. De eneste jøder jeg vet er drept av nordmenn er ekteparet Feldmann av grenseloser i Østfold.
Til slutt i boken gjengis et par av de sjeldne eksempler på dialog etter krigen, og spørsmålet om det ble forsoning mellom de to parter i Norge fra Andre Verdenskrig diskuteres. Allerede i 200 FRONTKJEMPERE FORTELLER på s. 260-2 er oversikt over 5 datoer i 1940, den første i januar, den femte i desember ut fra hvilke regjeringen Nygaardsvold ikke lenger var lovlig regjering. Det er kanskje ikke rart at universitetet ikke ville ta i dette.
Den tredje boken i trilogien er «FRONTSØSTRENES HISTORIE»,
Dommene mot frontsøstrene er blant de mest omstridte i etterkrigsoppgjøret. Det ble forlangt at frontsøstrene skulle akseptere at de «rettstridig hadde båret våpen mot Norge, eller i en krig, der Norge deltok, hadde ytt fienden bistand i råd eller dåd» ved å ha vist barmhjertighet mot venn og fiende.
Boken er i tre deler, den første beskriver frontsøstrenes historie, den neste gjengir det andre har skrevet om dem, og den tredje forteller frontsøstrenes egne historier, for en stor del med deres egne ord.
Da det ble kjent at Hanna Kvanmo hadde vært frontsøster, opplevde hun: «Jeg fikk følelsen av at det var min skyld at tyskerne hadde invadert Norge i april 1940 – at alle de forbrytelsene de hadde gjort mot det norske folket var min skyld. Jeg sa til meg selv: Du har ikke gjort noe galt.» Det ble krav fra Norges Handels- og Sjøfartstidende og Krigsinvalideforbundet om at hun skulle trekke seg fra Stortinget. Mange mente «rehabilitering av landssvikdømte var bra bare den stoppet ved døra til Stortinget, denne hellige hall hvis presidentskap i juni 1940 skrev brev til Kong Haakon og bad ham om å abdisere. De foreslo også at regjeringen Nygaardsvold ikke lenger skulle godkjennes som Norges regjering.»
Fordømmelse av frontsøstrenes innsats har ført til at de i stor grad har tidd, ikke fordi de skjemtes over sin fortid, men for å slippe negative reaksjoner mot dem selv og deres familier. Her kommer noen av dem til orde med sine egne historier.
Med dette oppfyller jeg frontkjempernes og frontsøstrenes ønske om å gjøre deres opplevelser, tanker og oppfattelse av den historien de gjennomlevde, kjent.
ICS