|
”Mairegn” av Ståle
Skjæveland Ståle Skjæveland visste ikke
at han vokste opp i en politifamilie. Han visste at moren hadde gått med
illegale aviser. Men som i så mange familier hadde sønnen blitt spart for
kunnskap om innsatsen til farens familie under krig og okkupasjon og
problemene da og i tiden etterpå. Da han fant brev til fengsler med
farens navn, trodde sønnen at de skyldtes at faren hadde hjulpet fanger i forskjellige
fengsler. At faren, med sin lovlydighet, godhet og naturlige autoritet
selv skulle ha vært fange, falt ham ikke inn. I det hele er det påfallende
hvor ofte mennesker som oppdager at de har/har hatt medlemmer av Nasjonal
Samling i familien ikke får det de har hørt om NS-folk til å passe med
karakteren til dem de har kjent. Familien Skjæveland hadde Norgesrekord i
antall pådømte år i etterkrigsoppgjøret: 45 år tvangsarbeid. I tillegg ble de fradømt
blant annet ”Almen tillit” for minst ti år, noe som blant annet innebar tap
av stemmerett for like lenge. Medlemmer av Nasjonal Samling som familien
Skjæveland tapte ikke tilliten til folk som kjente dem. For NS-folk var det
som gjaldt for ”Den seriøse historien om krigstiden” ”Det norske folkeeventyret”.
De fleste NS-folk er nå døde overbevist om at Henry Rinnan aldri oppnådde
medlemskap i Nasjonal Samling. Og sikkert er det at Rinnan aldri stolt gikk
rundt med et synlig NS-merke som skikkelige NS-folk skulle. Familien
Skjæveland og andre opplevde at drapsmenn som til og med drepte lovens
håndhevere ble ansett som helter. Og Ståles far, som nesten ble drept da han
skulle arrestere en slik, ble straffet for det. Det til tross for at han selv
ble livstruende såret, noe drapsmannen ikke ble. Boken er, av tradisjon som
skyldes nødvendighet i det norske etterkrigssamfunn, ”selvpublisert”. I mot
gammel hevd, er den omtalt så vel i Stavanger Aftenblad som i VG. Boken gjengir Statspolitiets
selvforståelse: At de var til hjelp for nordmenn utsatt for tyske overgrep. De opplevde både at han de
anså som Norges redningsmann, etter at de som hadde ansvaret var reist og
overlot landet til andre, og han som hindret at gisselskyting av 11 av
Stavangers beste menn ble dømt til døden og henrettet for forræderi av egne
landsmenn da verdenskrigen var over. Etter hvert som historien til
faren og hans familie ble kjent for Ståle, så han det som sin oppgave å
skrive den ned. Som kjent hadde Danmark sin ”politiløse” periode fra
september 1944, da det nærmest ble borgerkrig, og flere ganger så mange
politiske drap som i Norge. Farfaren og fire av hans sønner var politifolk.
En typisk historie er denne, om farfaren som etter endt soning kommer på
besøk til sitt gamle politikammer: Politifullmektig Olaf Ravndal syntes at
stemningen ble foruroligende god i den gamle overbetjentens
favør, og ropte ned: ”Du må da innrømme, Skjæveland, at noe straff hadde du
fortjent”. Olavs reaksjon kom spontant: ”Og det sier du!” Olav hadde reist
seg og sto i hallen foran trappen nå. ”Har du glemt den 9.april (1940) da en
høyere tysk offiser, sammen med en tolk kom for å rekvirere busser, Ravndal?
Først kom de til meg”. Skikkelsen i trappen ble blek, og Olav fortsatte,
pekende mot ham: ”Jeg forsto at bussene skulle til Dirdal med tyske soldater,
hvor våre styrker hadde forskanset seg. Selvfølgelig avslo jeg. Dermed gikk
de til deg. Der fikk de rekvirert busser med en gang. Hvem godtok at det ble
rekvirert malere til å kamuflere Sola Flyplass!?” Olav var sint nå. ”Du
svingte deg opp i systemet! Jeg ble dømt som landssviker,” tordnet han. ”Men
de truet med å arrestere meg”, kom det fra Ravndal. Replikken ble møtt med
latter fra flere av de yngre karene. Fullmektigen skiftet ansiktsfarge igjen
og forsvant hurtig opp trappen til sitt kontor i etasjen over. I.C.Stridsklev |
|
|
