ENOK EIKIN – EN FRONTKJEMPERS LIVSREISE. Fra slaget om Leningrad til bystyrets talerstol

Vår omtale

Enok Eikins sønn Arild er glad i sin far, og har etter hans død systematisert materiale faren etterlot seg. Faren var åpen om sin fortid som frontkjemper. Han fortalte gjerne alle, også sine barn om det hvis de ville høre. Så fikk sønnen en bekjent, Oddvar Schjølberg til å skrive boken.

Det finnes to svært forskjellige versjoner av hva som hendte i Norge, boken fanger bare den ene siden

Schjølberg har skrevet mange bøker med relasjon til Andre Verdenskrig, men tydeligvis uten å oppdage at det finnes to svært forskjellige versjoner av hva som hendte i Norge, avhengig av hvem man spør. Selv om Schjølberg skriver at «Det vil bli feil å sensurere bort frontkjemperne og deres historier». Men denne historien er skrevet ut fra at den autoriserte historieversjonen er sann, selv om Enok Eikin og mange andre knapt kjente seg igjen i den.

Et eksempel er hva som skjedde i Arendal da tyskerne ankom: Her er den offisielle, «dokumenterte» versjonen også i denne boken, selv om det er et bilde av «De første tyske soldatene går i land på Langbrygga 9.april 1940 under oppsyn av lokalbefolkningen.» !

«- De kastet trossene i land, og ventet vel at noen skulle hjelpe til med å fortøye. Da ingen løftet en finger for å hjelpe dem, snudde de båten og kom inn med baugen først. Der sto en ung soldat som hoppet i land, sier Bjørnvåg. Han forteller videre at redaktør Schreiner i Vestlandske Tidende også var på brygga og spurte soldaten «Warum kommen Sie hier?» «-Befehl, Befehl», svarte tyskeren.»(s.55-56).

Her er den andre versjonen, den Enok ville kjent igjen, skrevet av sønnen til redaktøren. Han var da 17 år, og ble frontkjemper.

«Både far og mor var NS-medlemmer fra tidligere år. Min far var dessuten aktiv i forsvarsarbeidet, min mor i lottetjenesten. Familien reagerte sterkt på tyskernes invasjon, og far meldte seg omgående til forsvaret, men ble avvist, og fortsatte sin stilling som redaktør av Vestlandske Tidende, Arendal.

Selv forsto jeg ikke sivilbefolkningens holdning til tyskerne, der den nærmest betraktet den som venner. Bl.a. gjorde det inntrykk på meg at kaiarbeidere og andre tok imot trossene som ble kastet til dem fra tyske krigsskip, -og deretter fortøyet angrepsskipene. Også i Arendal var det panikkdag, og jeg var flau over synet av voksne mannfolk (som burde sloss) som panisk trengte seg forbi kvinner og barn for å sikre seg plass på kjøretøyer.» (200 frontkjempere forteller s.20)

En kunne gått lenger i å forsøke å forstå hvorfor eller bakgrunnen for valg?

Enok Eikin innrømmet at det nok ikke var strategisk klokt under landssviksaken mot ham å påstå at det var fornuftig av den tidligere forsvarsminister Quisling å trekke tilbake mobiliseringsordren om kvelden 9.4.1940. Men det står ikke noe i boken om grunner til det. Forsvarssjef general Kristian Laake var enig med Enok 9.4.1940. Regjeringens mobiliseringsordre av en del av hæren med oppmøte 11.4. ble først gitt på morgenen 9.4. og skulle sendes soldatene skriftlig.  Den 11.4. var mange oppmøteplasser allerede okkupert.

Regiment Nordland og Den norske Legion

Det virker ikke som om forskjellen mellom Regiment Nordland og Den norske Legion er forstått. På s.64 står at Den norske Legion ble dannet 21.mai 1941 med Heinrich Himmler til stede. Det er ukjent hva som skjedde den datoen. Men 12. januar 1941 var Himmler til stede i Oslo da mange meldte seg til Regiment Nordland.

Den Norske Legion ble aktuell først etter Tysklands angrep mot Sovjet 22.6.1941, som førte til at Finland gikk med tyskerne for å ta igjen det tapte i Vinterkrigen i 1940.  Legionær var man mellom 1941 og 1943, ikke til mai 1945 som det står om s.248. Enok nevner også Quislings tale på Universitetsplassen 4.7.1941 som en grunn til at han dro. I stedet er sitert fra en tale han holdt for de som meldte seg til Regiment Norge 12.1.1941.

Quisling hadde vært i Russland under revolusjonen 1917 og som hjelpearbeider under Nansen i 1922-23 under den første hungerkatastrofen i Europas kornkammer Ukraina. Han sa bl.a.4.7.1941: «De nasjonale stater og Hitler fører ikke krig mot det russiske folk, De fører krig mot bolsjevismen, for å fri det russiske folk og verden.» «Vi har gjort vår innsats og er også villig til å gjøre den i dag. Det er den største sak i dag å vinne Russland tilbake til den europeiske civilisasjon. Vi har fått anledning til å opprette en norsk legion, og det er en stor ting for oss, det er et skritt på vei mot vår fulle frihet og selvstendighet. Derfor ønsker vi at alle nordmenn skal være med på dette, samles og forstå at det er moralsk plikt dette – en plikt for enhver borger nu som før å verne sitt fedreland».

Offisersoppropet

Enok nevner også offisersoppropet(s.83), der det står «i 1941 kom opprop fra rundt 50 norske offiserer, som ikke sto tilsluttet NS om å kjempe mot bolsjevismen i Den norske Legion». Det sto gjengitt mange ganger i 1941 fra 3.7. underskrevet av stadig flere, etter hvert ca. 800 norske offiserer:

«Norske offiserer oppfordrer til hjelp for Finland ved å melde seg til eller støtte Norsk Legion.

Finlands avgjørende kamp mot bolsjevikenes Russland er innledet. Kampens resultat vil være avgjørende for vårt lands fremtidige sikring mot den røde fare. Vi har denne gang anledning til å gi uttrykk for vår sympati for Finland og vår forståelse for situasjonen ikke bare i ord, men også i handling.
Adgangen til å sende norsk militær avdeling til deltaking i kampen for den nordisk-germanske kultur ved sikring av Finlands frihet og vår egen østgrense sammen med svenske og danske frivillige, er en viktig etappe på veien til norsk frihet og selvstendighet. Uansett politisk innstilling bør derfor alle nasjonalsinnede landsmenn kunne enes om å gå samlet inn for løsningen av denne ærefulle oppgave.
Legionen vil- etter forutgående utdannelse i Norge- bli satt inn på den finske front til løsning av oppdrag så vidt mulig avpasset efter avdelingens øvelsesnivå. De som melder seg som frivillige, skal kunne gjeninntre i sine nuværende stillinger og vil få tilfredsstillende økonomiske vilkår under tjenesten i Legionen.
Nordmenn, det følger et stort ansvar med det valg som nu skal treffes: For eller imot den nordisk-germanske kultur. For eller imot bolsjevismen.
Vi oppfordrer alle nasjonalsinnede landsmenn som er villige til å gjøre en innsats for landets ære og fremtid, til å melde seg til deltagning i Den Norske Legion. De som ikke kan delta personlig, ber vi å yte et bidrag, stort eller lite, til formålet. En rekke av oss offiserer som underskriver dette oppropet, er villige til å tre inn som førere i Den Norske Legions rekker.»

Dette mangler i boken. Men på side 69 er oppropet fra 27 norske prester tatt med. Disse prestene var i mindretall, og oppropet kostet dem dyrt; De fikk streng straff, som blant annet fratok dem retten for resten av livet til å arbeide som prester da verdenskrigen var over. For en av dem, sognepresten i Holum Reidulf Wormdal (37),  kostet det livet.

Det står s. 68 at «det norske forsvaret lå med brukket ryggrad.» Det var nok verre: Administrasjonsrådet hadde nedlagt det lille som var igjen av det norske forsvaret. En del offiserer som dermed ble arbeidsledige ble av Administrasjonsrådet ansatt i Arbeidstjenesten (AT).

Enok sitt forhold til Hamsun

Enok kjente Arild Hamsun fra fronten. Boken nevner at familien reddet jøden Max Tau først fra Tyskland og så til Sverige. Men boken nevner ikke bakgrunnen for Knut Hamsuns utsagn om sin kone «Nu er hun atter inne og logrer for blodhunden (Terboven)» eller Hamsuns utsagn om Hitler: «Jeg synes han var litt skittviktig.» (s.309-10). Hamsuns grunn for kontakt med nazistiske dignitærer synes å ha sammenheng med at han ba for landsmenn han var uenig med i okkupasjonstiden, eller tyske jøder (eksempel Max Tau) før krigen. Hamsun ble avbildet hos Terboven da han ba for Ronald Fangen. Både Fangens og Harald Griegs løslatelser kan skyldes at Hamsun ba for dem hos Terboven. Mye tyder på at Ivar Christensen, Erik Dahl-Hansen, Dr. Torgny Marcussen, Magnus Svein Smetorp og Eichinger-gruppen(13 mann) kunne takke Hamsun for at de overlevde. Et vesentlig bidrag til Eichingergruppens redning, var sannsynligvis innlegget ”Nu igjen!”(Aftenposten 13.2.1943).

Biograf Thorkild Hansen anser at Hamsun i juni 1943 sendte Nobelmedaljen til Goebbels som ledd i strategien for å få foretrede hos Hitler samme måned. Hamsun var den eneste som sa Hitler imot rett opp i ansiktet. Han ville ha Terboven, som fikk nordmenn fengslet og henrettet, og ikke lenger hørte på Hamsuns bønner om nåde, vekk fra Norge. Hitler hørte ikke den bønnen.

Enok sitt forhold til jødeutryddelser

Det er satt ut rykter om at frontkjempere skal ha deltatt i jødeutryddelser og andre krigsforbrytelser, uten at dette er påvist. Arild ble engstelig for at faren skulle ha deltatt i dette, og spurte faren igjen og igjen. Faren nektet selvsagt. Legionen er kjent for at de tross knappe rasjoner og strengt forbud delte maten med barna utenfor Leningrad. De eneste jøder man vet er drept av nordmenn, er ekteparet Feldmann, drept av to hjemmefrontkarer som erkjente rovmord på dem.

Frontkjempere som ble beskyldt for å ha deltatt i forbrytelser, i det minste for at de hadde sett på, mistet troen på at slikt overhode fant sted. Enok selv hadde trodd det var propaganda etter at han som fange hos amerikanerne måtte delta i en propagandafilm der tyske soldater ble kledd ut som russere og nedkjempet.(s.373). Det er beskrevet amerikanernes mishandling og drap av krigsfanger.(s.243, 247-57). Det foreligger også kritikk av forholdene i norske fangeleire etter krigen (s.281-2). Også etterkrigstidens prester får kritisk omtale (s.290-1). Det påståes at biskop Berggrav hadde uttalt seg «om begrenset rett for oppsetting av gravstøtter for avdøde «landssvikere»». Berggrav nøyet seg ikke med en uttalelse. I Morgenbladet 26.1.1948 står det at det fortsatt var forbudt med monumenter, gravstøtter og til og med navneplater over avdøde NS-medlemmer. Forbudet var godkjent av stiftsdireksjonen, som besto av fylkesmann Platou og biskop Berggrav. Kirkeverge Schwingel mente at det «ikke hadde noen bråhast å endre bestemmelsene».

Oppsummert

Boken bevarer en generell tro på den offisielle sort/hvitt-historien om Norge og andre verdenskrig. Derfor har boken fått omtaler.

Tross alt blir Enok beskrevet som et menneske og ikke et monster. Selv om han alltid sa «nei» når noen spurte om han angret. (s.367).

Arild lærte av faren å stå opp mot all urett og alltid støtte den utstøtte og svakere part. (s.402).

Boken anbefales.

Skrevet 14. oktober 2025, IC Stridsklev