Jeg vil ønske velkommen med et sitat av Kong Harald fra hans hilsen i Trandumskogen 8.mai i fjor.
«I dag feirer vi at det er 80 år siden den jublende glade dagen i vårt lands historie: Frigjøringen fra okkupasjonen, 8.mai 1945.
Men det ble ikke en gledens dag for alle. Krigen fortsatte å kaste lange skygger innover livene til uskyldige mennesker: Jøder, skeive, romer. Barn av NS-medlemmer. Barn med norsk mor og tysk far. Etterlatte som hadde mistet sine kjære. Mange hadde mistet så mye. For noen sluttet krigen aldri.
Fortellingen om en krig er alltid kompleks. For å klare å gå videre sammen som folk er det i begynnelsen gjerne bare plass til en historie, en sannhet om helter og skurker. Men etter hvert må vi tåle å se urett som er begått – og at det finnes flere sannheter. Dette er et vondt, men nødvendig arbeid som vi har et felles ansvar for.»
Presentasjon av meg selv. Jeg er et NS-barn født 1948. I mitt hjem var det åpenhet, så jeg har alltid visst at det fantes en annen og stikk motsatt sort/hvitt-historie om Norge og Andre Verdenskrig enn den offisielle. Det ble aldri noen dialog mellom det som hadde utviklet seg til to sider i okkupasjonstiden. Å snakke negativt om NS-medlemmer var like ukontroversielt som å snakke om været. NS-medlemmene ble tause. Det ble tolket som at de skammet seg over seg selv og hverandre. Men det var nok heller for å slippe at de selv og deres barn skulle bli trakassert. Derfor tidde også mange overfor sine barn, Erfaringen fra «Vennetreff for NS-barn» er at det stort sett var de som hadde et hjem der det var åpenhet om NS-fortiden som hadde det best.
Man kan bli skeptisk til den offisielle historien når man er vokst opp i et kristent, engelsk- og jødevennlig NS-hjem. Det mennesket jeg var mest sammen med i barndommen, var mormor. Hun levde sine første 26 år i England, og meldte seg inn i NS sammen med sin mann i 1933.
Fordi mennesker som ikke ville NS-medlemmer vel, ofte begrunnet det med at de var «Gode nordmenn» ble «God nordmann» det verste av alle skjellsord. Man måtte aldri bli som dem!
Jeg trivdes ikke i folkeskoleklassen. Vi stilte opp før skolen og etter friminutt en lang rad to og to. Jeg gikk alltid alene nest sist. Om morgenen hadde vi det travelt. Etter skoletid gikk jeg en annen vei enn de andre: Ned til byen, til fabrikken der mor var. Skulle jeg se henne, måtte jeg gå på fabrikken. Hun arbeidet 10-16 timer 6 dager i uken i 10 år for å betale ned på den gjelden hun arvet etter sin far i 1950. I okkupasjonstiden hadde min bestefar gitt bort det han tjente på tyskerne og mer til til hjelp for medmennesker som fylkesleder for Nasjonal Samlings Hjelpeorganisasjon, den eneste NS-organisasjon det ikke ble straffbart å ha bidratt til.
I friminuttene var jeg mye alene. Men læreren var bra. Han var så bra at jeg lenge trodde han måtte være NS. Mobbingen førte kanskje ikke til det resultatet mobberne ønsket. Jeg mistet ikke selvtilliten. Jeg hadde overbærenhet med dem: Hvordan skulle noen som bare hadde «Gode nordmenn» som foreldre, vite hvordan skikkelige folk skulle oppføre seg?
Historien til «Vennetreff for NS-barn.»
En dag i 1976 kom to frontkjempersønner til meg. Det var Arild Eikin og Jarl Eik. Arild kjente jeg ikke fra før, bare hans far frontkjemperen som var populær fergeskipper og eneste representant for SV i bystyret i Arendal. Arild var vokst opp i en harmonisk familie, var selv ansvarlig familiefar og eldstebror i menigheten. En praktkar. Han har siden fått gitt ut en bok om sin far, som viser at han har bevart aktelsen både for sin far og for det norske samfunnet. «Vennetreff for NS-barn» hadde sitt første møte i Arendal.
Men Jarl hadde jeg møtt før, lenge før, nesten 30 år før. Da var jeg en ung student på 19 år, og han en mann først i 20-årene. Kameratklubben var et kristent alkoholikerarbeid. Senere biskop Wagle, som var den biskop som brød seg om NS-barna, var med i det arbeidet. Der var også NS-folk velkomne, selv om de ikke «Angret», noe de færreste gjorde. Derfor deltok også en del NS-folk i arbeidet også om de ikke hadde alkoholproblemer. Det var på et stevne i regi av Kameratklubben jeg møtte Jarl. Han forskrekket min prektige mor med å nevne «brekk» som noe dagligdags. Vi fortalte hverandre ikke den gangen at vi var NS-barn. Det er ikke det første man sier. Men Jarl fortalte at han var vokst opp på barnehjem. Som syvåring var han sendt til et såkalt «Skolehjem». De var 40 gutter på en gård med 1000 mål, 60 kuer, 100 griser og 3 hester. Men det var ingen skole. Likevel fikk de «Skolebevis», bevis på at de angivelig hadde bestått folkeskoleeksamen. «Du sviktet meg du», sa Jarl. Jeg protesterte. Det hadde jeg aldeles ikke gjort. Riktignok hadde jeg flyttet til utlandet for å studere. Men jeg hadde jo skrevet, og jeg fikk aldri noe svar! Grunnen til det hadde aldri falt meg inn som den unge student jeg var. Jarl var jo ikke uintelligent! Men: Jarl kunne ikke lese og skrive.
Da vi møttes igjen, hadde han lært det for lengst. Året etter leverte han hovedfagsoppgaven «HVA SKJEDDE MED KRIGSTAPERNES BARN». til Høgskolen i Akershus. Der hadde han intervjuet 20 NS-barn. De var født mellom 1935 og 1950. Bare to av dem hadde høyskole. 18 av 20 var livredde for å bli identifisert som NS-barn. 18 av 20 hadde vært mobbet. 18 av 20 følte seg skyldige. En følte seg også skyldig når hans foreldre kranglet fordi hans far uttrykte fortørnelse for at han var blitt fengslet. En ble kastet sten på. En annen ble bundet og tisset på. De ble stort sett plaget av medelever, men noen også av lærere. En fortalte at ingen på skolen merket at hun ikke kunne noe. Hun ble aldri spurt. Mobbingen begynte allerede høsten 1940. Men den økte etter frigjøringen. Mødrene var slitne, og ville skjule seg. En fikk beskjed av mor å si at far var død. En annen snakket første gang med sin far da han var 12 år gammel. Tre av dem hadde aldri snakket om sin NS-bakgrunn før Jarl spurte dem. Noen av de gifte skjulte sin NS-bakgrunn også for ektefellen.
Etter møtet i Arendal har vi stort sett møttes tre ganger årlig. Vi har vært i Oslo, Skien, Asker, Bærum, Lillestrøm, Stavanger, Trondheim, Modum, Stange, Hamar, Horten og Elverum. Vi hadde i 2001 et fellesmøte med Romanifolkets Landsforening og Krigsbarnforeningen Lebensborn. Vi deltok noen ganger på «Forsoningsmøter», «Frigjøring og forsoning etter krig og flukt» eller «Det kunne ha vært meg … Krigens barn – merkelapper, identitet og muligheter.» i Kristiansand, men hadde problemer med å komme til orde. Det ble også et møte med bare NS-barn. Der holdt biskop Helga Haugland Byfuglien et forståelses-fullt innlegg hun lovet skulle komme på Kirkens hjemmeside. Dit kom det aldri.
På Vennetreff forsøker vi å ha det hyggelig sammen. De 3 kontaktpersonene blir valgt. Alle kommer til orde. Mange har satt pris på å få fortalt sin historie og være sikker på å ikke bli fordømt. De er jo en av oss. Vi pleier også alltid å ha foredrag om et emne som er aktuelt for oss. Referatene finnes på vår hjemmeside. Hvis foredragsholderne selv er NS-barn, blir de invitert til å komme samtidig med oss andre. Hvis ikke, blir de bedt om å komme to timer senere. Hos oss er alle meninger tillatt, både om Andre Verdenskrig og om alt annet.
Dessverre har det vært vanlig å kalle medlemmer av Nasjonal Samling for «nazister». De fleste NS-folk oppfattet det som at de var pådømt andres internasjonalisme, selv om det fantes en nazistisk minoritet/opposisjon i Nasjonal Samling. Enkelte nazister ville til og med drepe Quisling fordi han var for nasjonalistisk. Noen, som vokste opp uten kontakt med sin NS-far, har oppsøkt nynazister i håp om å forstå. Det har vært til ulykke for dem.
Den eldste vi hadde kontakt med var født i 1912. Han hadde ikke selv vært NS-medlem, men faren var, og det hadde gitt ham store problemer i arbeidslivet. Mange frontkjempere kom sent i gang med livet. Noen NS-barn er født i 1960-årene. Etter hvert kontakter også barnebarn og oldebarn oss. Noen kommer for å kunne forstå mer av hva deres besteforeldre og oldeforeldre har ment.
HL-senteret hadde en utredning i 2017 om blant andre NS-barn. De fant ingen grunn til unnskyldning overfor NS-barna. Vennetreff sendte 1.11.2017 en henvendelse til Erna Solberg om dette. Hun ba 17.10. 2018 på vegne av den norske regjering, om unnskyldning for måten norske myndigheter behandlet jenter og kvinner som hadde en relasjon til tyske soldater under krigen. Samtidig lovet hun at det skulle settes i gang undersøkelser om andre grupper, blant dem NS-barn i Forsknings- og undervisningsdepartementet.
Siden Statsministeren hadde lovet det, gikk jeg ut fra at det var satt i gang en slik undersøkelse. Året etter ga jeg ut boken «Det sunkne land, en historie om en NS-familie, en fabrikk og et gravsted», som inneholder min og min families historie som et eksempel på hva som kunne hende mellom 1930 og 1960. Den tenkte jeg kunne interessere dem som undersøkte om NS-barns skjebne. Det viste seg at ingen gjorde det.
Da henvendte vi i Vennetreff oss igjen til departementet, og like før regjeringen Solberg gikk av høsten 2021, fikk vi et møte med statssekretær Grunde Almeland. Han engasjerte cand philol Lars-Erik Vaale. Vaales rapport «Myndighetene og NS-barnene i Norge etter 1945. Utredning på oppdrag fra Arbeids- og Inkluderingsdepartementet» ble klar i februar 2023. Saken havnet til slutt igjen i Kunnskapsdepartementet.
Etter purring, fikk Vennetreff et møte 29.11.2024 med statssekretær Sindre Lysø.
Der ønsket man ikke å komme med noen beklagelse, blant annet fordi det kunne bety kritikk av rettsoppgjøret og at det kunne støtte nynazisme.
Boken «Fødd Skuldig» av Asgeir Olden kom ut i 1988. Han var også foredragsholder på vårt 25-årsjubileum. Han fortalte at han ble bedt av Det norske Samlaget om å oversette Peter Sichrovskys bok «Schuldig geboren», om skjebnen til barna til tyske nazister. Olden foreslo at de heller skulle gi ut en bok om norske forhold. Det var til hans forundring ikke skrevet noe om NS-barna fra før. Dette skulle være NS-barnas bok. Han skulle bare stille spørsmålene, ikke kommentere. Olden skrev og ringte rundt. Han fikk mange slags reaksjoner. Noen var positive, andre ville ikke intervjues, og noen fornektet totalt at de var NS-barn. Og: Jo høyere på strå de var, jo vanskeligere hadde de for å innrømme familiehistorien. Folk ble sinte. De syntes henvendelsen var ufyselig. Det syntes Olden var greit nok.
Opplaget var 4000, og i tillegg 1000 til bokklubben. Dit kom det mange flere bestillinger, men det ble til Oldens frustrasjon ikke trykket flere bøker.
Forlaget forlangte at alt materiale skulle ødelegges etter 3 måneder. Det sier noe om hvor følsomt temaet var. NS-barna var totalt usynlige. Det var veldig mange mennesker som var visket bort fra historien.
I inntil 10 år etter at boken kom ut, fikk han henvendelser, de fleste fra NS-barn. Mange var fortvilte, mange anonyme. Han hadde ikke vært forberedt på at kontakten etter boken skulle være så langvarig.
Det var noen han snakket med som han ikke gikk videre med. Han møtte ikke dem det var gått verst med. Det var grusomme fortellinger. Hans bok ble boken om dem som greide seg. Likevel har han tatt med en slik historie i innledningen:
En pike under 14 år hadde stort sett bare venner som også var NS-barn. De ble plaget av små barn, store gutter og voksne menn. Hun solgte seg gratis til mobberne for at mobbingen skulle ta slutt. Annet hadde hun ikke. Voksne menn, halvstore slyngler og temmelig unge tok imot «tilbudet». De misbrukte barnet i alle tenkelige og utenkelige situasjoner i årevis.
Han nevner barn som fikk hvite striper etter pisking på ryggen.
Folk var oppriktige. De som ville være anonyme, fikk være det. Bare to av tolv oppga sitt navn. Jeg må medgi at jeg selv var en av de anonyme. Jeg var redd det kunne blitt problemer i arbeidet. De to som oppga sitt navn, sto for diametralt motsatte oppfatninger og var plassert først og sist i boken.
Mange oppfattet ikke den intervjuede Harald Ofstad som NS-barn. Han ble sett på som et alibi for den offisielle sort/hvitt-fortellingen. Det Ofstad sa, var et resyme av Ofstads doktoravhandling om «Forakt for svakhet». Ofstad så ingen forskjell mellom Nasjonal Samling og nazisme.
Først i boken sto Bente Blehr
Bente skulle begynne på skolen i 1947. Men hun ble mobbet i den grad at det ble utsatt i to år. Men da våget hun ikke å si noe, eller gå ut i friminuttene. Barn slo henne, dyttet henne i grøften, kastet sten på henne og ropte «nazister».
Hun var plaget av angst, anorexi og skyldfølelse. Men selv i helsevesenet følte hun at hun ble møtt med motvilje. Hun ble spurt om hun forsvarte sin far. Hun var stolt av ham, med god grunn. Våren 1942 fløy forsyningsminister Blehr til Berlin og fikk en avtale med den tyske ernæringsminister Backe. Avtalen sikret Norge leveranser av fett og korn resten av okkupasjonstiden. Slik fikk ikke Norge hungersnød, slik det var under Norges forrige krig og britiske blokade 1807-14 , og slik det var under Hollands «Hongerwinter» 1944-45 da 10-20 000 døde av sult. Det førte også til at Norge fikk en gjeld på 789 millioner Riksmark til Tyskland som aldri ble betalt. Blehr berget også Norges kirkeklokker. I 1947 ga Norge 5 kirkeklokker til Holland, som hadde mistet sine..
Olden skrev blant annet dette om erfaringene til de ti andre NS-barna
Mange fortalte om mobbing: En gang kom vi rullende på trehjulssykkel, og så orket vi ikke å sykle hjem. Vi vinket på biler. Det kom en i timen omtrent. Så stoppet det en bil, og ut kom fem mannfolk som skjelte oss ut for å være nazister. s.120
Sosial utestengning: Det var ingen som ville leke med meg, vet du. Var andre barn så dumme å gjøre det, kom det gamle damer ned og sa at andre ikke måtte leke med meg. De fikk ikke lov. Men det var de voksne som var sånn. S.49
Mange følte seg skyldige. En sa: En gang planla jeg å dra til Auschwitz- for å sone. Det høres helt sykt ut, men slik tenkte jeg. S.124.
Redd for at andre skulle vite om NS-opphavet. 40 år gammel var jeg fortsatt vettskremt for at folk skulle få greie på det. Jeg hadde det fælt når folk snakket om at den og den var NS, redd for at min historie også skulle komme frem. S.93
Annet: Jeg tror jeg ble puttet på idiotskole som en hevn på far min. s.53.Da fikk vi skylden for alt som var skjedd med jødene. Det skjønte jeg lite av. S.123
Fysisk mishandling: En gang jeg gikk forbi en utedo, sto en gutt og pisset meg i hodet. «Landssviker» skrek han. Jeg syntes det var helt forferdelig at slikt kunne skje, men jeg skjønte at jeg fortjente det.s.94.På barneheimen lærte eg ein del. Eg blei banka, slått, låst inne på små rom utan nokon som helst grunn.s.122
I høst kom en ny bok.
2026: ETTERKOMMERNE- SKAM, HAT OG UTESTENGELSE.
av pensjonert oberst Britt Tove Berg Brestrup. Hun har erfaringer fra internasjonale militære oppdrag for Forsvaret i FN og NATO. Hun har også hatt sivile humanitære oppdrag for Norges Røde Kors og Utenriksdepartementet i Midtøsten og på Balkan. Hun mener det er nødvendig med en bearbeiding av denne del av vår historie. Vi må som nasjon, folk og kultur gå gjennom en «helbredelsesprosess» for å komme videre fra denne verkebyllen av urettferdighet i vår historie. Grunnlaget er forsoning. Forsoning med vår historie og forsoning mellom mennesker.
Brestrup skriver: «Gjennom internasjonale oppdrag har jeg møtt samfunn der forsoning har vært en forutsetning for overlevelse.» Brestrup s. 50
«I Norge ble det aldri gjort forsøk på forsoning. Hva kan gjøres i dag for å gjenopprette noe av det tapte, eller hvordan kan vi skape en åpen samtale om krigens ettervirkninger i Norge? Brestrup s. 55
«Men etter hvert må vi tåle å se urett som er begått – og at det finnes flere sannheter. Dette er vondt, men nødvendig arbeid som vi alle har et felles ansvar for.» Brestrup s. 47
Brestrups budskap er at tiden nå er moden. Hun spør: «Hva skal til for å forsone oss, ikke med fortiden, men med hverandre?» Brestrup s. 207
Hun foreslår selv svar:
«Kanskje er forsoning ikke et punkt vi når, men en praksis: å møte hverandre uten å presse hverandre inn i gamle fronter. Å la historien være sann og la framtiden få være fri.» Brestrup s. 207
«At vi lar historien være nettopp det, historie. Og at vi ser hverandre som dem vi er i dag: Mennesker med ulik bakgrunn, men med en felles fremtid. Så vi kan puste litt friere.» Brestrup s. 208
«Denne boken er et forsøk på å nærme seg arvesynden – ikke den religiøse, men den sosiale og historiske.» Brestrup s. 7
«Gjennom personlige fortellinger om skam, hat og utestengelse, søker jeg med denne boken å rydde bort skammen fra de uskyldige etterkommerne og fra dem som feilaktig ble beskyldt for å ha valgt feil side.» Brestrup s. 7
Brestrup har som hensikt å gjøre mer enn å fortelle ofrenes historie. Hun skriver: «Gjennom å rette opp feil som ikke var rettsnasjonen verdig etter krigen, kan vi stå styrket sammen.» Brestrup s. 15.
«I Norge har det ikke vært legitimt å stille spørsmål ved vårt eget krigsoppgjør, i alle fall ikke uten å bli møtt med skepsis. Men det ønsker jeg å gjøre.» B s. 16.
Brestups bok inneholder mange sitater eller omtaler fra barn av foreldre med NS-bakgrunn. Sitatene gjengitt under gir et inntrykk av hva de har opplevd.
Skjule seg og sin identitet:«Mange byttet etternavn, flyttet, tiet, og i håp om å starte på nytt, gjorde de seg nærmest usynlige. Det var som skylden for forfedrenes valg forplantet seg til nye generasjoner, uten at noen spurte om barnet kunne lastes for navnet det bar.» Brestrup s. 49
Skyld og skam:«Det var ikke alle som klarte å forsone seg med avsløringen. Det førte til splittelse i den ellers så sammenspleisede familien. Tanten hennes brøt kontakten med foreldrene sine. Julegavene ble sendt i retur, de ville ikke ha noe fra besteforeldrene.» Brestrup s. 64
Det har aldri tatt slutt:
Rinnan ble henrettet i 1947. Niesen ble født i 1969.«I 1978 kom dagen som endret alt: En av guttene sa: Henry Oliver Rinnan er onkelen deres. Det var ingen dag uten mobbing på Hegle barneskole i Frol. Det ble stopp på alle invitasjoner og jeg kunne heller ikke invitere noen hjem».Brestrup s. 124-5
«Reinspikka mobbing over 80 år etter freden. Det er helt forferdelig.» B s. 121
«Det ble ekstra tøft for noen år siden, da en ung mann fra nær familie var 19 år og ungdomspolitiker. Under en meningsutveksling ble han bedt av en meddebattant om ikke å ytre seg, siden «Han er en Rinnan».» Brestrup s. 130
«Slik NS-medlemmer og deres familier er blitt fremstilt, har enhver urett mot dem blitt oppfattet som norsk rettferdighet.» Så langt Brestrup s. 49
Den fastlåste offisielle sort/hvitt-fortellingen kunne føre til absurditeter.
En journalist ville skrive om en NS-kvinne jeg hadde kjent godt. Kvinnen hadde gitt meg et par votter, der Nasjonal Samlings symbol, Olavskorset tatt direkte fra Hellig-Olavs skjold i Olavsantemensalet i Nidarosdomen var strikket inn. Men før jeg fikk vottene, hadde hun forsikret seg om at jeg hadde et glasskap i stuen, og at jeg ville legge disse vottene der. Journalisten skrev at jeg hadde måttet love å legge dem der «fordi de ikke tålte dagens lys!» I så fall var et glasskap i stuen det siste sted å legge dem. Vottene ligger fortsatt i glasskapet i stuen min.
En gang snakket jeg med en venninne om dukker. Venninnen visste godt at min mor hadde vært fylkesleder for NS-kvinnene i Telemark. Jeg nevnte at min mor hadde fortalt at hun hadde lekt mye og gjerne med dukker. Så jeg hadde spurt mor hvor dukkene hennes var. Jo, dem hadde hun gitt bort til barn som var blitt evakuert fra Finnmark i 1944. Da sa min venninne høyst forundret: «Men det var jo positivt!»
Som NS-barn vil jeg gjerne ha rett til å holde det 4. og det 8.bud, noe jeg opplever at jeg ikke har rett til som NS-barn. Det 4. bud lyder: Du skal hedre din far og din mor, så det går deg vel, og du får leve lenge i landet.
Det 8. bud lyder: Du skal ikke si falskt vitnesbyrd mot din neste, eller nærmeste.
Det må bli lov også å si noe positivt om hva NS-myndighetene oppnådde i sine forhandlinger med okkupasjonsmakten.
Også oldebarn blir plaget. Barnebarnet til en kjær kusine, også NS-barn, hadde en bestevenn som bodde i en tomannsbolig. Når guttene gikk forbi naboen, ropte han «Naziunge» etter min kusines barnebarn. Det var på grunn av guttens oldeforeldre, som altså var min onkel og tante. Han har ikke lenger deres etternavn som mellomnavn.
Men det finnes en nyere historie om oldebarn sitert fra årets bok fra Tove Britt Berg Brestrup: «Kanskje var det en avisartikkel eller et TV-program som trigget samtaleemnet i et hjem på Østlandet på nyåret i 2026, uansett, kommentarene ble fanget av barna og delt med barna i barnehagen. Jeg nevner ikke navnet på verken barnehagen eller byen, for barna er uskyldige, både de som ble utsatt for utilsiktet påvirkning og de som ble trakassert. Det var barn av etterkommerne i barnehagen. Vi snakker om februar 2026» Brestrup s. 197
Også mobberne kan bli plaget av samvittighetskvaler for hvordan de som barn, plaget andre barn etter å ha blitt påvirket av voksne,
Dette må stoppe!
Kong Harald sa noe mer på Trandum den dagen, blant annet:
«Hva er det verdt å kjempe for i dag? Når vi snakker om å verne om friheten og verdiene våre – hva betyr det egentlig?
I Norge betyr det å ha et folkestyre der flertallet erkjenner at en av deres viktigste oppgaver er å ta vare på mindretallet. Der ingen står over loven, og der alle mennesker er like mye verdt.
I nærmiljøet, i hverdagen vår, verner vi om verdiene våre ved å unngå å spre løgner, men å snakke sant. Å ta ansvar for egne feil og handlinger. Å bry seg, å være greie med hverandre. Ved å ikke bare være opptatt av å beskytte oss selv, men tar vare på flere rundt oss.
Så langt vår kjære avdøde Konge. I dag håper jeg at vi kommer et stykke til på dette arbeidet. Og at det norske samfunn erkjenner at det kan være grunn til å si unnskyld til etter hvert aldrende NS-barn som uskyldig ble offer for samfunnets negative holdninger til oss.
Inger Cecilie Stridsklev
