Foreningen NS-barn sin kommentar (se artikkelen nedenfor, kommentaren ble refusert av Vårt Land 16.07.).
15.7. sier NS-barnet Kari Berle-Nilsen at «I alle etterkrigsår har det vært ‘tabu’ å si at man er etterkommer av et NS-medlem». De fleste partier vil heller ikke gi NS-barn noen unnskyldning.
Grunner til det er at Hjemmefrontens hovedparole blant annet sa: «Dine barn skal ikke omgås Quislingenes barn.» Allerede i 1941 klaget NS-medlemmer over forfølgelsen av deres barn.
Etter krigen har det vært full frihet for å omtale medlemmer av Nasjonal Samling negativt. Det har vært meget vanskelig å korrigere negative utsagn om dem som var uriktige. NS-medlemmer beholdt i stor grad sine synspunkt livet ut. NS-folks oppfatninger var ofte meget forskjellig fra de meninger de opplevde seg pådømt og ikke kjente igjen hos seg selv. Når mange NS-folk ikke delte sine erfaringer og synspunkt med sine barn, skyldtes det oftest at de ikke ville dele sine negative erfaringer med det samfunnet barna deres var født inn i, og ikke at de skjemtes over seg selv og hverandre. Forutsetningen for at NS-barn skulle bli hørt, har vært at de aksepterer det offisielle bildet av deres foreldre og tar avstand fra dem.
Skal det bli åpenhet om NS-bakgrunn, må det bli åpenhet for å kunne si noe positivt om hva medlemmer av Nasjonal Samling oppnådde for landsmenn i forhandlinger med okkupantene. Asgeir Olden skrev den første boken om NS-barn i 1988. Den het «Fødd skuldig». 12 NS-barn ble intervjuet. En var datteren Bente til næringsminister Eivind Blehr. Han fremforhandlet «Blehr-Backe-avtalen» som sikret korn og fett til Norge. Slik unngikk Norge hungersnød, slik det var under britisk blokade i krigen 1807-14, og under Hollands Hongerwinter 1944-45, da 10-20 000 døde av sult. Asgeir Olden spurte datteren om hun forsvarte sin far. Hun svarte: «Jeg beundrer ham».
En offisiell unnskyldning til NS-barn/etterkommere er viktig for livene til dem det gjelder. Det er også en viktig forutsetning for den åpenhet og dialog som er nødvendig for å minske motsetninger som har bestått i det norske samfunn i over 80 år. Det bør være åpenhet for å vurdere de som handlet i perioden 1939-45 etter om det de gjorde var til nytte eller skade for medmennesker.
Leif Runar Forsth | Rolv Olsen | Inger Cecilie Stridsklev
Kontaktpersoner for «Vennetreff for NS-etterkommere».
Ikke unnskyldning, men åpenhet
Opprinnelig publisert i Vårt Land 14.07.2025 (Krever abonnement):
https://www.vl.no/meninger/ikke-unnskyldning-men-apenhet/9857897
Skrevet av Kari Berle Nilsen
Er det på tide å gi barna til medlemmene av partiet Nasjonal Samling (NS) under 2. verdenskrig en statlig unnskyldning? Biskop emeritus Finn Wagle tar til orde for det når han i Vårt Land 28. mai i år sier at han hører «det tause ropet» fra NS-barn som forgjeves har ventet på en unnskyldning for sitt vanskelige liv i etterkrigstiden.
Kari Berle Nilsen er datter av en far som var medlem i NS privat.
Wagle mener at en slik unnskyldning vil bety at storsamfunnet tar stilling til NS-barnas historie og vedkjenner seg den. Forsker Lars-Erik Vaale hevder i VL 13. juni at en beklagelse er viktig mentalhygienisk for NS-barn og kan bidra til at flere av dem vil åpne seg med sine fortellinger – både i familien og offentlig. Staten har til nå ikke villet gi NS-barn en unnskyldning, og det ønsker heller ikke et flertall av våre politiske partier.
Men betyr det at NS-barna fortsatt må være henvist til å skjule foreldres, besteforeldres eller oldeforeldres NS-medlemskap? Nei, nå må det legges til rette for åpenhet om det de gjorde under krigen, både i hjemmene og i den offentlige diskusjon.
Vi etterkommere av NS-medlemmer, samt alle de som ikke er det, burde ha alt å vinne på mer åpenhet.
I alle etterkrigsår har det vært ‘tabu’ å si at man er etterkommer av et NS-medlem
Anonyme NS-barn
Når Vårt Land 28. mai intervjuer NS-datteren «Anne» anonymt, sier det mye om situasjonen hennes. Årsaken til anonymiteten er ikke henne selv, sier «Anne», som har engasjert seg sterkt i NS-saken i mange år, men familien hennes, som ikke ønsker noen oppmerksomhet rundt partiet Nasjonal Samling og familienavnet.
«Anne» sier at hun som NS-barn har opplevd at hun ikke har fått lov å ha en identitet, bare en skam. Nå er det familien hennes som frykter hva en åpenhet om NS-fortiden kan føre med seg.
Sannsynligvis representerer «Anne» svært mange NS-barn utover i landet. For i alle etterkrigsår har det vært «tabu» å si at man er etterkommer av et NS-medlem.
Under 50-årsjubileet for frigjøringen i 1995 opplevde jeg at flere fortalte om sine familiemedlemmers deltakelse i krigen på motstandssiden, men ingen som fortalte om sine foreldres aktivitet i NS. Og jeg tidde om min fars NS-medlemskap.
I årene etter har jeg aldri opplevd at NS-barn har vært et tema i de sammenhengene jeg har deltatt i utenfor familien. Jeg er født under krigen med en far som var NS-medlem, og det var først som 50-åring at jeg på tomannshånd fortalte om denne bakgrunnen til en venninne.
Da begynte hun å gråte, for hun var i samme situasjon, og hun hadde heller aldri snakket om dette med noen utenfor familien.
Hjemme lyttet jeg nøye etter om det min far sa kunne knyttes til NS, og vanligvis sto jeg for det motsatte standpunkt
Lite snakk om hva som skjedde
Egentlig visste jeg lite om det som hadde skjedd med vår familie i krigsårene. Hjemme fikk vi minimale hentydninger til hva som hadde skjedd, og vi forsto av oss selv at dette ikke måtte snakkes om, hverken i eller utenfor hjemmet.
En dag demret det for meg hvorfor familien vår hadde forlatt Bergen i 1946 og flyttet til en Vestfold-by, der jeg vokste opp. I denne byen kjente ingen til min fars NS-bakgrunn, og hverken jeg eller mine søsken ble mobbet. Det var først i 1996, da jeg leste min fars papirer fra rettssaken i 1946, at jeg fikk vite om hans stilling som NS-lærer de siste årene av okkupasjonen.
Hjemme lyttet jeg nøye etter om det min far sa kunne knyttes til NS, og vanligvis sto jeg for det motsatte standpunkt. For meg hørtes det ut som om hadde han hadde beholdt sin tro på NS, noe jeg var sterkt imot. 19 år gammel flyttet jeg fra byen jeg vokste opp i for å ta utdanning, og jeg har siden aldri flyttet hjem igjen.
Da min far døde i 1976, hadde kommunikasjonen mellom oss nesten ikke eksistert på mange år. Åpenheten var blitt borte om det meste man vanligvis snakker om i en familie, og politiske spørsmål tok jeg aldri opp med ham.
Det var frykt for at andre skulle få kjennskap til min fars NS-bakgrunn, ta avstand fra meg og stenge meg ute, som gjorde livet mitt vanskelig.
Derfor tidde jeg, og jeg gjør det den dag i dag i enkelte sammenhenger. Jeg kan forstå «Anne» sin familie som ikke ønsker å bli forbundet med partiet Nasjonal Samling, samtidig som jeg synes at det nå, 80 år etter at krigen tok slutt, er på tide å kunne snakke fritt om våre forfedres valg uten å frykte at man blir «straffet» for det de en gang valgte.
Flere tiårs taushet
I den offentlige diskusjonen har det i etterkrigstidens Norge vært taust om flere forhold ved krigen, for eksempel behandlingen av jødene og deres formuer, som først i 1995 ble belyst av journalist Bjørn Westlie i artikkelen «Det store jøderanet» i Dagens Næringsliv i 1995.
En diskusjon av NS-barnas situasjon var fraværende i adskillige tiår etter frigjøringen. Adskillige av oss 100.000 NS-barna fikk oppleve den isfronten mot NS-familier som Hjemmefronten tok til orde for under krigen, og som biskop Berggrav videreførte i skriftet Folkedommen over NSi 1945.
Mer enn 1/3 av NS-barna opplevde både mobbing, utestengning eller stigmatisering (VL 30/5), mens et flertall av oss slapp unna dette. I boken Fødd skuldig (1988), kom noen til orde når forfatter Asgeir Olden intervjuet 12 NS-barn, som fortalte om et vanskelig liv. De intervjuede var anonyme, på to nær.
jeg vet at vi kan forstå hverandre, uansett hvilket politisk standpunkt foreldrene våre har hatt under krigen
Det var forfatter og NS-barn Øystein Eggen som åpnet opp for debatten om NS-barns livsvilkår gjennom sin kronikk i Aftenposten 4. april 1991 under tittelen «Den fortapte generasjon» og sin bok Gutten fra Gimle (1993).
I årene etter 50-års feiringen av frigjøringen i 1995 har talsmenn for to ulike foreninger for NS-barn gjort seg gjeldende i avisdebatter, som Ole Wilhelm Klüwer i Foreningen av norske NS-barn og Inger C. Stridsklev i Vennetreff for NS-barn.
Forfatter og NS-barn Bjørn Westlie bidro til denne diskusjonen ved å utgi boken Fars krig (2008). Ikke minst ble det debattert da han i Dagsavisen (31/1- 2013) skrev et innlegg sammen med Knut Engelskjøn der de beklaget NS-foreldrenes synder, og de mente at andre NS-barn burde gjøre det samme.
I den offentlige diskusjon har det de siste ti-årene skjedd et klimaskifte, krigen er kommet på avstand, og flere sider ved krigen og etterkrigstiden er blitt diskutert.
Hva kan vi gjøre?
I dag, 80 år etter kapitulasjonen, har en rekke NS-barn og NS-barnebarn skrevet bøker om sitt liv som NS-etterkommere, og dermed bidradd til et åpnere samfunn.
Men for mange er det fremdeles «umulig» å snakke om sine forfedres NS-medlemskap og hva de egentlig gjorde under krigen.
Erling Rimehaug refererer fra kong Haralds tale på Trandum 8. mai i år, og på bakgrunn av det kongen sa om 2. verdenskrig, konkluderer Rimehaug med at samfunnet må starte med «å gi rom for flere historier og den kompleksiteten livet byr på».
Hva kan vi da gjøre for å rive ned skrankene mellom oss, få et åpnere samfunn og snakke om våre fedre, mødre, besteforeldre og oldeforeldre og deres krigsinnsats, uansett side?
Kunne noen ta initiativ til dialogmøter? Kunne forlag etterspørre flere fortellinger fra krigen og etterkrigstiden? Kunne vi selv ta små initiativ til å snakke om hva vi vet om vår familie og hva vi selv har opplevd? Jeg vet større åpenhet er mulig.
Og jeg vet at vi kan forstå hverandre, uansett hvilket politisk standpunkt foreldrene våre har hatt under krigen.
