
Skrevet av Rolf Collin Nielsen
- Innbundet / ebok
- 2017
- Norsk, bokmål
- Archehoug forlag, tilgjengelig her
Forlagets omtale
Rolf Collin Nielsen (1922-2012) signerte gjerne med pseudonymet ROCONI når han ytret seg i avisenes leserbrevspalter. I dette etterlatte manuskriptet forteller han om sin tid som sentral aktør i Nasjonal Samling og som frontkjemper i Den norske legion, en avdeling i tyske Waffen SS. Han tjenestegjorde som ordonnans på Leningradfronten. I hjembyen Trondheim arbeidet han som kontorsjef og adjutant for NS’ fylkesfører i Sør-Trøndelag, Henrik Daae Rogstad, en av de mest innbitte norske nazistene som i krigens sluttfase ble sjef både for Hirden og Statspolitiet og som skjøt seg på Skallum gård i Bærum 10. mai 1945. Etter å ha sonet sin straff etter krigen, ble Rolf Collin Nielsen en vellykket forretningsmann i Trondheim. Han spesialiserte seg i butikkdesign, og blant hans største oppdrag var å gi norsk bokhandel et moderne uttrykk. Han redesignet i sin tid den store bokhandelkjeden Sentrum Bokhandel, senere videreført som Libris-kjeden. «Ordonnans på Leningradfronten og livet etterpå» er ikke et forsvarsskrift for valg og handlinger før og under annen verdenskrig. Forfatteren vil fortelle, usentimentalt og nøkternt, om hvorfor livet hans ble slik det ble. Rolf Collin Nielsen havnet på gal side under annen verdenskrig, selv om han ivret etter å mobilisere mot de tyske okkupantene i aprildagene i 1940. Som forretningsmann etter krigen levde han hele tiden med trusselen om at hans politiske fortid kunne bli brukt mot ham av konkurrenter. Han ble utsatt for denne type angrep. Men han la hverken skjul på eller fornektet sin politiske fortid, derimot kunne han komme eventuelle angrep i forkjøpet med ubedt å fortelle om sitt tidligere liv.
Vår omtalee
Boken er blant annet et resultat av at en som hadde latt seg bruke som fangevokter våren/sommeren 1945 uvanlig nok viste seg verdig den tilliten en frontkjemper viste ham, så han tok vare på dagbøkene hans.
Forfatteren begynner sin innledning med et sitat av Blaise Pascal:
«Sannheten er så tilslørt i vår tid, og løgnene står seg så godt, at man ikke kan kjenne sannheten igjen, med mindre man elsker den.»
Senere siterer han Johan Galtung:
«Vi har ikke historiebøker for å vise hva som er sant, men for å vise at vi selv har rett.»
Han skriver også om de offisielle historieskrivere:
«De skulle allerede på et meget tidlig tidspunkt skrive historien om de politikeres handlinger, som ikke bare hadde vært direkte medvirkende til landets ulykkelige skjebne, men som ennå, mens historien ble skrevet, representerte de nye makthaverne. Og dette skjedde i en periode da ytringsfriheten fremdeles var fullstendig kneblet. Ingen fra «den gale» siden fikk komme til orde, hverken i pressen eller i andre media, og jeg vil påstå: Heller ikke i rettssalene.»
Det siste illustrerer han med erfaring fra egen rettssak:
«De vitnene jeg ville ha innkalt, møtte ikke. Han trodde ikke de var blitt innkalt. Forsvareren rådet ham til ikke å si for meget, det ville bare irritere retten.»
Forlagets forord slutter slik:
«Som leseren vil se har forlaget utstyrt teksten med fotnoter. Dette har vi gjort for å sette forfatterens redegjørelse inn i en sammenheng der dette har vært nødvendig, presisere og utfylle der beskrivelsene er mangelfulle eller direkte feilaktige. Hva årsaken til mangler og feil er, fravær av kunnskap, bevisst unnvikelse av ubehag eller opportunisme hos forfatteren, får forbli et åpent spørsmål.»
Etter som man leser boken, kan man undres om disse innvendingene ikke vel så mye gjelder forleggerens fotnoter.
Dette er godt illustrert på s 33: Forfatteren skriver at Norges nasjonalsosialistiske Arbeiderparti (NNSAP) lå politisk på linje med de tyske nasjonalsosialistene. Den politiske avstanden var stor, men vi hadde likevel til felles en sterk antikommunistisk holdning. Rimeligvis tilstrebet de røde å utradere forskjellen mellom de to ideologiene. Forlagets fotnote:
«Norges Nasjonal-Socialistiske Arbeiderparti (NNSAP) ble stiftet høsten 1932 og blir regnet som en radikal og umoden versjon av Nasjonal Samling.»
Forlaget skjelner ikke mellom sivilister og franktirører/krigsforbrytere i sivil, noe som gjør det umulig å skille mellom krigsforbrytelser og legitime handlinger. Forleggeren tror at Elverumsfullmakten ble vedtatt, til tross for at Hambro ikke lot den bli votert over, fordi blant andre representant Førre begynte en diskusjon. Det som ble vedtatt var en forhandlingsdelegasjon med tyskerne. Uansett kunne en slik fullmakt ikke gå ut over §17 i Grunnloven. Den tillater i alle fall ikke regjeringen å vedta straffelover, heller ikke som provisoriske anordninger.
Forleggeren tror også på at Norges krig fortsatte etter kapitulasjonen 10.6.1940, og at Norge kunne stille krav etter å ha tapt krigen. På side 181 i sin fotnote 116 viser forleggeren at han ikke kjenner episoden i Skancke-saken, der Kapitulasjonsavtalen av 10.6.1940 ble fremlagt med påtegningene til Nygaardsvold (J.N), Koht(H.K.) og Ljungberg(Lj) den 7.8.1940. Som alle tre inntil da hadde nektet for å ha sett den. Det var den tyske versjonen som gjaldt, og «gesamt» betyr samtlige, ikke «samlede» eller «forsamlede».
Uansett: Forutsetningen for å dømmes for «landssvik» var at man var seg bevisst at det var krig, eller planlagt krig. Derfor sto det i alle «Landssvikdommene at anklagede «forsto eller måtte forstå» at krigen fortsatte etter kapitulasjonen 10.6.1940.
Rolf Collin Nielsen har skrevet en utmerket bok. Selv ikke notene ødelegger den! IC Stridsklev