Staten nekter å si unnskyld – og opprettholder skammen

Innlegget er opprinnelig publisert hos Vårt Land 30.07.2025:
https://www.vl.no/meninger/staten-nekter-a-si-unnskyld-og-opprettholder-skammen/9872041

«Vi NS-barn er som gruppe stemt ut av samfunnet», sa en 80 år gammel kvinne i Vårt Land. Det burde vært en nasjonal skandale. I stedet ble det møtt med stillhet.

Når regjeringen nekter å gi en offentlig unnskyldning til barna av NS-medlemmer, er det ikke bare et politisk valg, det er et etisk svik. Det er et aktivt valg om å la skammen leve videre. Et valg om å holde på tausheten, om å opprettholde et utenforskap som er påført mennesker som aldri gjorde annet enn å være født inn i feil familie.

Uskyldige barn

Vi snakker ikke om å renvaske nazismen. Vi snakker om barn. Om uskyldige barn som ble mobbet, utstøtt, ydmyket og straffet – av staten. Lærere og skolemyndigheter snudde ryggen til dem. Offentlige instanser stemplet dem som uønsket byrde. Og det mest groteske: dette skjedde lenge etter krigen var over. Norge lot isfronten leve videre i klasserom, i bygder, i lovverk og i sosialtjenester.

Og nå, 80 år etter, har vi altså en kunnskapsminister som leser rapporten til Lars-Erik Vaale –og likevel konkluderer med at det ikke er «grunnlag» for en beklagelse. Hva mer skal til? Skal barna som ble kalt svikere, frarøvet en trygg skole og identitet, måtte bevise sin menneskelighet én gang til?

Det er ufattelig. Og det er pinlig.

NS-barna ble fratatt retten til å være barn. Nå fratas de retten til forsoning

Stiller ikke opp

Kanskje verre enn avslaget er stillheten rundt det. Et regjeringsapparat som skjuler seg bak e-poster fra kommunikasjonsavdelingen. En statsråd som ikke stiller opp. Og et Arbeiderparti som snur ryggen til sitt ansvar – i menneskerettighetenes navn. Hva sier det om verdiene vi bygger landet vårt på?

Vi liker å tro at vi er et land som verdsetter menneskerettigheter. Som kjemper mot diskriminering. Som står opp for barn og unge. Men når vi ikke engang orker å strekke ut en hånd til våre egne – hvordan kan vi forvente å bli tatt på alvor når vi taler om rettferdighet i andre land?

Erkjenne urett

Forsoning krever ikke historieløshet. Det krever mot til å erkjenne urett – også når vi har sviktet. Mot til å si: «Vi sviktet dere. Og vi beklager.» Det handler ikke om penger. Det handler om verdighet.

NS-barna ble fratatt retten til å være barn. Nå fratas de retten til forsoning.

Skammen er ikke deres å bære. Den ligger hos oss.