|
|
||||||||
|
Bokomtale
- Bildene
som skulle brennes |
||||||||
|
|
Dette er en vakker kjærlighetsroman
skrevet av Svein Woje. Den handler om Hanna og Jan Kristian. De er 12-14 år
gamle, og forelsket. Jan Kristians far er kommunist, lytter
på London og skriver illegal avis. Hannas far er frontkjemper og
krigsreporter i den Norske Legion. Også hennes mormor som bor i samme gården,
og moren er medlemmer av Nasjonal Samling. Siste gang Hannas far reiser ut,
til Skijegerbataljonen i 1944, ber han Jan Kristian passe på Hanna. Hannas
far faller. JanKristians far gjør alt han kan for å
skille de to. Til nyttår 1945 sender han sønnen ut på landet til sin bror,
der Jan Kristian og familien tidligere har tilbragt somrene, ”Paradiset”.
Brevene de to imellom blir konfiskert. Men også onkel ber Jan Kristian passe på Hanna da han reiser hjem.. Da Jan Kristian kommer hjem etter at freden er brutt
løs, er Hanna, hennes mor og mormor vekk. Moren er arrestert. Jan Kristians
far har til og med skrudd ned navneskiltene. I kjelleren finner Jan
Kristian Arnold, en av beboerne i gården. Han er drept, omsvermet av fluer og
stinker. Han var medlem av Nasjonal Samling. Jan Kristians far er fornøyd, og
har det ikke travelt med å ”fjerne og glemme ham, så
fort som mulig”. Oppgjøret mellom far og sønn blir voldsomt. Det eneste som
mangler er at den døde Arnold får skylden. Det går nesten et liv. Det er 2004. Som et
innfall kjøper Jan Kristian ”Paradiset” usett, da han ser en annonse på det.
På veien dit får han et nytt innfall, han oppsøker barndomshjemmet. Han
har etterlyst Hanna på facebook, uten
resultat. Men der er hun! Han kjenner først ikke den gamle damen. Men
det er henne! Hun følger etter til paradiset. Men først har han hatt følge
dit på toget med en historielektor og snakket om grunnlovsstridigheten http://nsbarn.no/grunnlovsbrudd.html til
landssvikoppgjøret, om historiebøkenes og pressens ensidighet osv. Hanna har hele tiden levd i tausheten. Hun har fortalt
alle, også barna sine at faren hennes omkom som krigsseiler. Sammen
fremkaller de bilder, som Hannas datter får. Da får hun for første gang
se bilder av morfar, mormor og mor i uniform. Politisk korrekt nok kaller hun
morfaren ”krigsforbryter”. Og Hanna sier om sin mor at ”hun følte nok at hun
hadde handlet feil”, som om politiske fanger i 1940-årene som hadde sittet
inne med meningsfeller skiftet oppfatning av den grunn! Det står heller ikke noe
om hvordan Nasjonal Samling gjorde livet lettere for landsmenn i
okkupasjonstiden. Likevel: Denne romanen beskriver NS-folk som mennesker,
og inneholder så mange sannheter at det ble problemer med å få den utgitt. Så
takk til forfatteren og Borglund Forlag som skrev og utga den! |