Etterkrigsoppgjør
og grunnlovsbrudd
Dette er en liste over 14 grunnlovsparagrafer som kunne ha bidratt
til et annerledes oppgjør etter krigen, hvis de hadde blitt fulgt:
1. I
§ 54 bestemtes at stortingsperiodene var 3 år. Det var
grunnlovsmessig vedtatt to ganger å forlenge stortingsperioden til 4
år. Det ble imidlertid oppfattet nærmest som et statskupp at
Stortinget av 1936 valgt for perioden 1936-39 i april 1938 forlenget sin
egen periode, og utsatte valget til 1940 (senere til 1945). 17.januar 1940
stilte Sig. Jacobsen fra Samfunnspartiet spørsmål om Stortinget fortsatt
var lovlig valgt. Var Stortinget ulovlig i 1940, var også regjeringen som
utgikk fra den ulovlig.
2. §13
lyder : Kongen skal bo inden
Riget og maa ikke uden
Stortingets samtykke opholde sig udenfor Riget i længere end
sex måneder ad gangen, med mindre han for sin Person vil have tabt Ret til Kronen.
Ut fra dette var
Kongen (og regjeringen) gått av 7. desember 1940.
Det er blitt hevdet
at regjeringen hadde fått en generalfullmakt av Stortinget på Elverum
9.4.1940. Elverum hadde på det tidspunkt ikke bystatus.
3. I §68 står: Storthinget
sammentræder i alminnelighed
den første Søgnedag i October maaned
hvert aar i Rigets Hovedstad, medmindre Kongen paa Grund af overordentlige Omstændigheder, saa som
fiendtlig indfald eller smitsom
Syge, dertil bestemmer en anden Kjøbstad i Riget. Saadan
bestemmelse maa da betimelig bekjendtgjøres.
Ut fra dette var
Stortinget ikke lovlig satt på Elverum. Møtet var heller ikke ”betimelig bekjendtgjordt”. Dessuten ble det ikke stemt over eller
diskutert noe fullmaktsforslag.
Stortingspresident Hambro var engstelig for at uavhengig representant Førre
ville sette i gang en debatt. Det ble henvist til at Grunnloven
allerede hadde en bestemmelse.
4. Grunnloven
gir adgang til, men også begrensninger for på hvilke områder Regjeringen
kan gi provisoriske anordninger. Slik lyder §17:
Kongen kan give og ophæve
anordninger, der angaae Handel, Told, Næringsveie og Politie; dog maa de ikke
stride mod Konstitutionen og de af Stortinget givne love.
Grunnloven gir altså
ingen anledning for regjeringen til å utforme straffelover. I
Etterkrigsoppgjøret ble man dømt på grunnlag av provisoriske anordninger.
En forutsetning for
at Landssvikanordningen skulle kunne vedtas i etterhånd ,
noe som skjedde i 1947, var at Stortinget var sammensatt av representanter
som var villige til det. Dette ble oppnådd ved to grunnlovsbrudd:.
5. §52 sier: Stemmeret
suspenderes ved offentlig tiltale for strafbare
Handlinger overensstemmende med, hvad derom i Lov
bestemmes.
6. §53 sier: Stemmeret
tabes ved DOMFÆLDELSE for strafbare Handlinger overenstemmende med, hvad
derom i Lov bestemmes.
Sommeren 1945 ble
92803 ” mistenkte for Landssvik”, fratatt stemmeretten. Mens 2-300 000 tyskerarbeidere, som hadde bygget festningsverker og
laget våpen for tyskerne, beholdt sin. Ap fikk i 1945 609348 stemmer, færre
stemmer enn i 1936 da de fikk 618616, men fikk likevel absolutt flertall i
Stortinget.
7.
§81 Alle
Love udfærdiges* i Kongens Navn, under Norges Riges Segl, og i følgende Udtryk:
”Vi, N.N. gjøre vitterlig: at Os er bleven forelagt Storthingets
Beslutning, af Dato saalydende
: (Her følger Beslutningen). Thi have Vi antaget
og bekræftet, ligesom
Vi herved antage og bekræfte
samme som Lov under vor Haand og Rigets Segl”. *Jfr lov om lovtidende 1.april
1876 §1.Norsk Lovtidend utgis for offentlig
regning og skal inneholde: a: Grundlovsbestemmelser
b. lover c. provisoriske anordninger og kunngjøring om opphevelser av slike
anordninger. d. anordninger og bestemmelser som Kongen eller et
regjeringsdepartement har gitt eller godkjent – når overtredelse kan
medføre ansvar eller tap av rettigheter for privatfolk.
8.
§ 97 Ingen Lov maa
gives tilbagevirkende
kraft. Landssvikanordningen var lover med tilbakevirkende kraft. I tillegg
var de ikke kunngjort.
9. §100: ” Frimodige Ytringer, om
Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden
Gjenstand, ere enhver tilladte.”
Det var ikke bare Nasjonal Samling som gikk til grunne i etterkrigstiden.
Norges nazistiske parti, NNSAP, ble også glemt. Det gjaldt også
Samfunnspartiet. Det partiet var det eneste som stemte mot
steriliseringslovene i 1934. Partiet nedla seg selv våren 1940, for ikke å
komme under press fra tyskerne. Slik ble de ikke med på forslagene om å
avsette Kongen sommeren 1940. I 1945 var partiet mot etterkrigsoppgjøret.
De ble hindret i å stille til valg. Kritikk av etterkrigsoppgjøret ble
nektet inntatt i avisene. Hvis man fant noe som ikke kunne bevises, ble
hele skrift inndratt, og forfatteren kunne stilles for retten. Dette gjaldt
uansett forfatterens fortid. Et eksempel er O.H.Langeland, mil.orgleder
i Oslo.
10.
§ 96:
a)Ingen kan dømmes uden efter Lov, eller straffes
uden efter Dom. b)Pinligt
forhør må ikke finde sted.
a)Det ble gjort
lovlig å vedta forelegg på inntil et års fengsel. Oftest gjaldt det folk
som var fengslet på tvilsomt grunnlag våren 1945. 3120 slike forelegg ble
vedtatt.
b)Det ble ikke slutt
på pinlige forhør etter frigjøringen. Den siste jeg vet om som døde grunnet
mishandling under forhør døde på Falstad 27.4.1946. Broren, som var en av
dem som delte celle med ham, lever ennå.
11. § 99: Ingen maa
fængslig anholdes, uden
i lovbestemt Tilfælde og paa
den ved Lovene foreskrevne Maade. For ubeføiet Arrest, eller ulovligt
Ophold, staa
Vedkommende den Fængslede til ansvar. Se 8
a.
Andre
grunnlovsparagrafer som ble brutt under etterkrigsoppgjøret var
12. §22: Embedsmænd kunne ikkun suspenderes af Kongen,
og skulle da strax tiltales for Domstolene, men
de maa ei, uden efter
dom, afsættes.
13.
§ 104 Jord- og boeslod
kan i intet Tilfælde forbrydes.
Boten var ofte så stor at hjem og gård måtte forlates.
14. §102: Hus-Inkvisitioner
maa ikke finde Sted, uden i kriminelle Tilfælde.
Våren 1945 ble mange hjem gjennomsøkt av menn med stengun uten
ransakelsesordre. Mye forsvant.
I.C.Stridsklev
|
