Vennetreff for NS-barn

Litteratur

Hovedside

Nyheter

Vennetreff

Referater

Litteratur

Avisartikler

Filmer

Lydopptak

	“Jeg har arvet en mørk skog” av Morten Borgersen		“Et tilbakeblikk” av Rolf Ursin
	”Oppgjørets time” av Ingerid Hagen		Hitlers norske hjelpere" av Nina Drolsum Kroglund.
	”Det niende barnet - NS-ordførerens jødiske sønn”. av Frank M. Rossavik		”Vi sloss for Norge” Frontkjemper og motstandsmann - fiender i krig, venner i fred” av Arvid Bryne, Svein Blindheim og Bjørn Østring
	”Tyskerjentene” av Helle Aarnes		”Dømmer ikke” Oliver H Langeland
	”Det gamle loftet” Karin Woll		”Regiment Norge. Historien om en frontkjemperenhet”. Harry A. Ellingsen
	”De kalte oss naziyngel” Baard Borge		“Landsforræder?” Einar Lang-Ree NY! Les mer.
	16 år og Hitlers soldat Historien om Ivar Skarlo, en norsk soldat på Østfronten LES MER		Den frivillige Manuset lå i skirvebordsskuffen i 60 år. Nå tåler historien dagens lys. LES MER

Bokomtaler:

Karin Margareth Woll:  ”Det gamle loftet”

Karin Margareth Woll har skrevet dokumentarboken "Det gamle loftet", der hun forteller om sin barndom med rikelig dokumentasjon. Hun har utgitt boken på eget, ”Løvetann forlag”. Erfaringene hennes var slik, at hun også tenkte å kalle boken ”Tårenes bok”. Hun var 11 år i 1945. Begge foreldrene var medlemmer av Nasjonal Samling, begge ble arrestert. «Fra å føre en sorgløs tilværelse med kjærlige foreldre endte jeg opp som en hjemløs, foreldreløs og uønsket person. Jeg skulle vekk, var i veien, var klampen om foten for bestyreren som hindret han i hans fortsetter», skriver Karin i boka.
Myndighetspersoner stjal mat og penger som var igjen i huset deres. Hun måtte rømme for at hun ikke skulle kunne plasseres på barnehjem slik at huset også skulle kunne taes. Moren kom ut i juni 1948, faren 2 år etter. Faren fikk ikke utlevert domspapirene før etter at saken hans var foreldet. Boken dokumenterer forholdene i Norge, særlig i 1940-årene. Det er mange sensurerte brev til og fra fengsler, som hun fant på loftet. Boken har fått få omtaler, men dette er en sterk historie som flest mulig bør lese.

Harry A. Ellingsen: ”Regiment Norge. Historien om en frontkjemperenhet”.

Endelig en anstendig bok om frontkjempere! Direktøren ved Nordlandsmuseet har gjort et grundig arbeid, der har samlet materiale fra Riksarkivet inkludert landsvikarkivet, Frontkjemperkontorets arkiv, Kjell Fjørtofts arkiv , Kompaniboken til 1. kompani Regiment Norge, arkiver i Tyskland, og Russland. Ikke minst har han brukt frontkjempernes egne beretninger både muntlig og skriftlig, både frontberetninger og brev. Han har naturligvis også lest relevante bøker og artikler. Han får tilgis at han ikke har oppfattet at min undersøkelses kjernemateriale var en komplett undersøkelse av alle nordmenn i 1. kompani Regiment Norge etter en liste fra januar 1944, og at andre frontkjempere i undersøkelsen er sammenlignet med denne gruppen.

Boken gir en vederheftig beretning om hvilke slag, strabaser og andre traumer frontkjemperne i Regiment Norge var utsatt for. Han beskriver deres bakgrunn, deres motiver for fronttjenesten og hvordan de opplevde fangenskap og juridisk forfølgelse i etterkrigstiden. Det norske samfunn viste knapt interesse for å få frontkjempere i russisk og annet alliert fangenskap hjem. Det fremgår også hvorfor frontkjemperne ikke opplevde rettsforfølgelsen av dem som legitim.  Han har ikke funnet holdepunkt for at frontkjemperne i regiment Norge begikk krigsforbrytelser.

Han konkluderer slik om frontkjempernes motiver for å verve seg: ”Grunnene til å verve seg til fronttjeneste var mange, men den klart viktigste var kampen for fedrelandet. Dette viser at soldatene utvilsomt var nasjonalister. De var så opptatt av landets skjebne at de var villige til å risikere liv og helse for Norge. Selv voksne menn med familie og flere barn meldte seg. Dette er en ekstrem form for idealisme, for den førte til frivillig krigsinnsats.”

Boken ender med et sitat av Albert Wiesener: ” Aktiv innsats og offervilje ut fra en nasjonal innstilling kan vanskelig kalles unasjonal holdning.  Enn mindre landssvik. Om det var bistand til fienden, er et annet spørsmål. Men det var ment som bistand til eget folk.”