|
|
Boken beskriver et eksempel på
Arbeiderpartiets reaksjon på opposisjon, særlig i
1940-årene. Andre eksempler er general Fleischer, medlemmer av Nasjonal
Samling og deres familier, redaktør Toralv Fanebust og kommunistene. Oliver H. Langeland var med å stifte Milorg
D13 i Oslo i 1942, og var dets leder til juli 1944. Han var leder for over
7000 Milorg-folk da han ble beordret til å forlate landet. Han utga to bøker, henholdsvis i 1948 og 1949
med titler ”Dømmer ikke” og ”For at I ikke skal
dømmes”, et sitat fra Jesu Bergpreken.
Bøkene var ellers fulle av sitater av kjente dokumenter, som
avslørte store svik hos mennesker som gjaldt for
samfunnsstøtter i etterkrigs-Norge. I desember 1948 vedtok regjeringen Gerhardsen i
statsråd på Slottet at Langeland skulle anmeldes og
tiltales. Han hadde gjort det mest forbudte den gang: Han kritiserte de
som styrte landet frem til 9.4.1940 for ikke å ha gjort noe for å
forsvare landet mot fiendtlige styrker. Og han kritiserte den regjeringen som
overtok etter tyskerne i 1945 for å gjennomføre et
rettsoppgjør hvor det ikke var likhet for loven og hvor folk ble
dømt etter nye lover som i strid med Grunnloven var gitt
tilbakevirkende kraft. Boken beskriver Langelands innsats før, under
og etter 2. Verdenskrig. Langeland er den eneste nordmann som har fått
egen Stortingsmelding. Den ble utgitt før rettssaken, og var en
forhåndsdom. Den er flittig sitert og representerer det man bør
mene. Tross den, og tross alt ble Langeland frikjent. Men bøkene hans
ble inndratt, og han ble nektet å anke til Høyesterett. Deretter
ble han totalt glemt. Han ble ikke nevnt i bøker om krig og
okkupasjon, heller ikke i Norsk Krigsleksikon. Da Jan Christensen skrev om
”Oslogjengen”, i realiteten Milorg D 13, var heller ikke
Langeland nevnt. Diverse andre, nordmenn og tyskere er nevnt. Og Gunnar
Sønsteby står som den ”selvfølgelige leder”. Papirene fra rettssaken mot Langeland var ikke til
å finne før i 2008, på slutten av Ingerid Hagens arbeid
med boken ”Oppgjørets time”. Nå har Arvid Bryne
gått grundig gjennom dem. Les boken! Den er en god korreksjon til mye i
krigs-, okkupasjons- og etterkrigshistorien som ellers blir tatt som
selvfølgeligheter. Omtaler i pressen: |
