Bokomtale – Dommernes krig av Hans Petter Graver
Hjem	Nyheter	Bøker	Avisartikler	Om Vennetreff	Referater	Filmer	Lydopptak

Bokomtale ved I.C.Stridsklev:

.Den tyske okkupasjonen 1940-45 og den norske rettsstaten. Hans Petter Graver

Forfatteren er undrende overfor hvor lite som er skrevet over dommernes forhold i Norge i 1940-årene. Samtidig mener han at dommene i etterkrigstiden var i samsvar med folkemeningen. Han setter ikke dette i en sammenheng; at kritikk av etterkrigsoppgjøret og de som gjennomførte det knapt ble trykket i vanlige media. Blad som uttrykte slik kritikk ble stanset eller hindret solgt, og kritikerne ble til dels rettsforfulgt i etterkrigs-Norge, eller på annen måte hindret i å komme til orde. For å komme til orde, måtte man dele ”folkets alminnelige rettsfølelse”. Man må kanskje være dekan ved det juridiske fakultet i Oslo for å kunne gi ut en såpass kritisk bok.

Norge var det eneste landet der dommere ble straffedømt etter krigen. Det var bare nordmenn som ble dømt, ikke tyske dommere. Det til tross for at 273 nordmenn ble henrettet etter tysk dom (+92 uten dom) og 19 henrettet etter norsk dom i okkupasjonstiden, de fleste av disse etter at Karl Marthinsen ble likvidert 8.2.1945. Dommerne i Folkedomstolen ble dømt til bl.a. tvangsarbeid i 12 og 15 år, til tross for at de dømte så mildt at Terboven i realiteten avsatte den etter at de nektet å idømme dødsstraff. Strengeste dom var på 4 års fengsel. På den annen side hjalp Terboven Berggrav mot Folkedomstolen da han var anklaget for falsk forklaring.

Det var bare Høyesterett som protesterte mot okkupasjonsmaktens rett til å gi lover.

Før Høyesterett gikk av 12.12.1940 hadde de skjerpet straffene mot folk som hadde gått til voldelig angrep på et NS-møte i Porsgrunn 12.6.1940. Øvrige domstoler og jurister fulgte regimets lovgivning, også den som gikk ut over den folkerettslige kompetansen. En stor del av undertrykkelsen av motstanden i Norge skjedde ved bruk av påtalemyndighet og domstoler.  De formelle krav til lov og dom var oppfylt.

Avgjørelsene til den kommisariske Høyesterett ble vanligvis stående. Det virket ikke som om den kommisariske høyesterett var strengere overfor jødiske tiltalte enn andre i de få sakene hvor de kunne være aktuelt. På den annen side adlød de fleste norske sorenskrivere lydig en oppfordring om å skaffe justisminister Riisnæs en oversikt over fast eiendom som tilhørte personer av jødisk tro eller avstamning. Forutsetning for at sorenskrivere skulle avsettes etter krigen var at de var dømt for landssvik, uavhengig om de hadde handlet til fordel for landsmenn.

Det ble ikke rettet kritikk mot de ordinære norske domstolene etter frigjøringen for at de hadde bidratt til å gi NS-regimet legitimitet ved å håndheve rettsreglene de utstedte uten å protestere.

Etter krigen godtok dommerne avvik fra alminnelige rettsprinsipper for å få straffet landssvikere

Domstolene under rettsoppgjøret var preget av okkupasjonstiden og ble selv del av undertrykkelsen av en politisk bevegelse. Det kan vel også hende at en del følte de måtte ”rehabilitere” seg etter å ha dømt motstandsfolk i okkupasjonstiden.

Graver nevner brudd på 3 grunnlovsparagrafer: § 17: Kongen kan give og ophæve anordninger, der angaae Handel, Told, Næringsveie og Politie; dog maa de ikke stride mod Konstitutionen og de af Stortinget givne love.

§ 96: a)Ingen kan dømmes uden efter Lov, eller straffes uden efter Dom. b)Pinligt forhør må ikke finde sted.

§ 97 Ingen Lov maa gives tilbagevirkende kraft.

Etter okkupasjonen ble medlemmene av Nasjonal Samling undertrykt av det ordinære rettsapparatet. Det skjedde under forhold som satte skillet mellom lovgivningsmakten og den dømmende makt til side, og hvor domstolene unnlot å ta stilling til proporsjonaliteten i de tiltakene som var vedtatt av regjeringen på nødrettsfullmakter. Det ble ikke satt skille mellom å gjøre unntak fra aldersgrenser til høyesterettsdommere og innføring av dødsstraff.  Domstolene foretok ingen uavhengig etterprøving av lovgrunnlaget for viktige deler av landssvikoppgjøret

De som sto bak Landssvikanordningen; Paal Berg, Erik Solem, Ferdinand Schjelderup og Sven Arntzen, var også i fremste rekke for å gjennomføre den. De var i virkeligheten inhabile.

Det ble dømt etter §86 i straffeloven som lyder: "Med hefte i minst 3 år eller med fengsel fra minst tre år til på livstid straffes den som rettsstridig bærer våpen mot Norge, eller under en krig hvor Norge deltar, yter fienden bistand med råd eller dåd, eller svekker Norges, eller en med Norge forbunden stats stridsevne". Graver mener at Norge til tross for kapitulasjonen 10.6.1940 og at ”Faktisk sett hadde regjeringen gitt opp striden da den reiste til London”, likevel fortsatt var i krig til 8.5.1945. Han mener imidlertid at det var en ganske indirekte sammenheng mellom  NS-medlemsskap og bistand til tyske okkupanter. Loven krever også subjektivt forsett. Dette forsettet kunne ikke fingeres ut fra hva gjerningsmannen ”måtte forstå”. Men det ble det, og det ble gjentatt i hver eneste dom, uavhengig av hva tiltalte argumenterte. Hadde han gode argumenter, ble dommen vanligvis strengere. Graver mener at ”Rettsapparatet skal ikke brukes av staten til politiske formål som å ramme politiske motstandere eller holde opposisjon i sjakk”.

Graver konkluderer med at” Den norske jussen fylte ikke sin oppgave som rettsstatens vokter, men overlot rettstatens skjebne i hendene til den utøvende makten. Dommerne svikter sin oppgave om de ikke gir beskyttelse til de mest utsatte i krisetider.”

Det fremgår at Quisling så på Londonregjeringen som landssvikere. NS oppfattet seg som eneste mulighet for nasjonens redning.   NS var stiftet på Grunnlovsdagen 1933. Etter erfaringene sommeren 1945 da titusener NS-folk satt inne under minst like ille forhold som motstandsfolk i årene før, ble de bekreftet i sin oppfatning om at de var de virkelige heltene som de virkelige svikerne trengte til syndebukker. IC Stridsklev

Se også http://www.nsbarn.no/referater.htm       for 10. mai 2014 og http://nsbarn.no/grunnlovsbrudd.html