Vi hadde et stemningsfullt og hyggelig møte med Ingerid Hagen som fortalte om sin bok «Oppgjørets time» og reaksjonene på den.
Hva overrasket meg i mitt arbeid med krigs/okkupasjonshistorien? Hvordan var reaksjonene på boken «Oppgjørets time?»
Ingerid Hagen hadde i utgangspunktet den vanlige oppfatningen om tiden 1940-45 i Norge og om etterkrigsoppgjøret.
Så skrev hun Norsk Hydros krigshistorie som hovedfagsoppgave. Da hun oppdaget at Norsk Hydro frivillig samarbeidet med okkupasjonsmakten og IG Farben allerede mens kampene foregikk i Norge i 1940, ikke minst om det senere krigsviktige prosjektet «Nordisk Lettmetall», oppdaget hun at ikke alt var slik hun hadde trodd. Hydro inngikk allerede sommeren 1940 kontrakter med tyskerne som skulle gjelde 10 år frem i tid. Hydro ga også et bidrag til Nasjonal Samling på kr.25 000 høsten 1940.
Helt frem til 1942 sendte Hydro sine arbeidere, teknikere og ingeniører på månedslange studieturer til Tyskland for å studere lettmetallanleggene ved IG Farbens fabrikker i Bitterfeld og Aken. Senere tok Norsk Hydro i bruk krigsfanger som arbeidskraft.
Så laget hun filmen om Lingemannen, offiseren og historikeren Svein Blindheim. Han hadde stor respekt for sin overordnede, Milorg-sjefen i Oslo major O. H. Langeland, og mente i likhet med ham at Nygaardsvoldregjeringen burde vært stilt for riksrett. Ingerid Hagen fikk også høre om Martha Steinsvik som hadde utgitt boken ”Frimodige ytringer” i 1946. I boken avslørte hun at det hadde foregått overgrep og mishandling av landssvikfanger etter frigjøringen. I utgangspunktet var Hagen skeptisk til Steinsvik, men så fant hun et stort materiale i Riksarkivet etter granskningen av boken hennes og som ingen hadde undersøkt før. Hun fant også et brev fengselsoverlege Jon Leikvam hadde sendt Stortingets justiskomité om at landssvikfanger bl.a. ble utsatt for pinlige forhør.
I papirene i Riksarkivet ble det i stor grad bekreftet at det hadde foregått utstrakt mishandling og overgrep mot landssvikfanger. De skyldige fikk om i det hele tatt, små og betingede straffer.
Etterkrigsoppgjøret ble planlagt i eksil. Landssvikanordningen var særlig kontroversiell i eksilmiljøet. Eksilmyndighetene visste at 30-40 000 kom til å bli straffeforfulgt. Og Norge hadde 2000 fengselsplasser i 1945.
Landsvikanordningens fedre var Jens Christian Hauge, Erik Solem og Sven Arntzen. Ingen av dem var eksperter i strafferett og kriminalomsorg. Jon Skeie, som var professor i strafferett advarte og sa at Landsvikanordningen var Grunnlovsstridig, straffelovene gitt i 1902 var gode nok, men ham ville ingen høre på i 1945. Resultatet ble at Norge fikk vest-Europas største krigsoppgjør. Oppgjøret var svært omstridt, ikke minst blant jurister etter krigen.
Ca. 30 000 ble arrestert i løpet av 2 måneder. Mens de store krigsprofitørene gikk fri ble nærmere 30 000 straffet utelukkende for sitt medlemskap i Nasjonal Samling. De færreste av disse fikk saken sin for retten. 386 NSUF-medlemmer i alderen 14-18 år og 8 under 14 fikk påtaleunnlatelse, men ble stående i strafferegisteret. NSUF var en barneorganisasjon og upolitisk, nærmest en slags speiderbevegelse.
Ingerid Hagen syntes presentasjonen av boken «Oppgjørets time» var gått bra. Men det var svært få historikere som hadde vært villige til å kommentere boken, selv om de ble oppfordret til det av VG!