14.9.2013 hadde vi professor Geir Ulfstein ved Institutt for offentlig rett ved det Juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo som foredragsholder. Hans forskningsområder er knyttet opp mot folkerett. I perioden 2004-2007 var han direktør ved Norsk senter for menneskerettigheter. Han har skrevet ”Innføring i folkerett”, for jusstudenter. Hans far var frontkjemper. Tema for møtet var: «Var Norge i krig? Om kapitulasjonsavtalen mellom Norge og Tyskland 10. juni 1940.”
Ulfstein henviste til § 86 i straffeloven som ble brukt under etterkrigsoppgjøret. Der sto det bl.a, ”Med Hefte i mindst 3 Aar, eller med Fængsel fra 3 Aar indtil paa livstid straffes den, som rettstridig bærer Vaaben mod Norge , eller som under en Krig, hvori Norge deltager, eller med saadan krig for Øie yder Fienden bistand i Raad eller Daad eller svekker Norge eller nogen med Norge forbunden Stats Stridsevne.” Et vesentlig spørsmål i denne forbindelse var om Norge som stat var ute av krigen ved kapitulasjonen i Trondheim 10.6.1940.
Han henviste særlig til juristene Johs. Andenæs, selv om Andenæs ikke var folkerettsjurist, og hva Frede Castberg skrev i 1948. Han henviste også til høyesterettsdommer i 1948 og 1970. I 1948 sto det bare rent summarisk at Norge fortsatte krigen. I 1970, i forbindelse med rettssaken i anledning boken til Ralph Hewins om ”Quisling, Profet uten ære”, ble det henvist til at kapitulasjonen var rent militært, og at tyske forhandlere skulle ha rapportert tilbake om at noe militært utstyr skulle ha forlatt Norge med de allierte. Ruge fikk instruks under regjeringens siste møte i Norge 7.6.1940 om å forhandle med tyskerne om kapitulasjon, slik at ikke også den nordlige del av Norge skulle ødelegges. Ulfstein henviste ikke til utenlandske rettslærde.
Ulfstein mente at norske forutsetninger for kapitulasjonsavtalen ikke var avgjørende. Det viktige var hvordan den ble forstått fra begge sider da den ble undertegnet. Han mente at Norges krig fortsatte. Og at hvis man ikke forsto det, var det en villfarelse som ikke fritok for eksempel frontkjempere fra straff.
Under diskusjonen ble man enige om at det i avtalen sto at ”Alle” (=samtlige) norske stridskrefter legger våpnene ned og forplikter seg ikke å gripe til våpen igjen mot Det tyske Rike eller dets allierte så lenge den nå pågående krig varer.” Det ble nevnt at man i utsagn fra sommeren 1940 forgjeves hadde lett etter at ordet ”krig” var brukt, i stedet står det ”kamp”.
I Kongens tale fra England i juni 1940 sa han: ”Jeg vil herfra sammen med Regjeringen efter beste evne ta hånd i de mange administrative, finansielle og politiske saker, som vi kan føre frem. Vi vil våke over den betydningsfulle del av Norge som ennu er fri, nemlig vår handelsflåte, og se til, at det norske flagg stadig skal vaie på alle hav.” Kongen nevnte intet om militær virksomhet.
De norske styrkene som var kommet over til Sverige under kampene våren 1940, ble sendt tilbake etter at kapitulasjonsavtalen ble inngått, og offiserene skrev som øvrige norske offiserer tidligere hadde gjort, under på militært æresord om ikke å gripe til våpen mot Tyskland eller dets allierte i den pågående krig. Norske soldater på begge sider var å anse som frivillige, og bar uniform som tilhørte henholdsvis britene eller tyskerne.
De som laget våpen og forsvarsanlegg for tyskerne ble ikke straffet for det, selv om dette var viktig for Tysklands krig. Kongsberg Våbenfabrikk og Raufoss ammunisjonsfabrikk arbeidet for tyskerne allerede våren 1940, mens krigen i Norge ennå pågikk. Advokat Albert Wiesener, som kjente tyske lover og i okkupasjonstiden forsvarte nordmenn for tysk krigsrett, mente at selv om krigen skulle ha vedvart etter kapitulasjonen i 1940, måtte det tas hensyn til tilbørligheten: Hvis et samarbeid med tyskerne var til større fordel for Norge enn Tyskland, var det samarbeidet tilbørlig, og motsatt.
I Haagreglementet, ratifisert av Norge i 1907, står det under Overgivelse, Kap.IV artikkel 35: ”Kapitulasjon innebærer krigens opphør”.
I følge Regjeringsadvokaten Kristen Johansen i 1940 gir Haagkonvensjonen art.43 og 45
okkupasjonsmyndigheten all den administrative myndighet som normalt tilkommer landets regjering.
Folkerettseksperten Oppenheim skrev: ”Effektiv okkupasjon er krigsslutt hvis ikke den tapende armé går over til alliert land. At det fordrevne overhode for den overvunne stat protesterer og fastholder sine rettigheter, har likeså liten betydning som mulige protester fra nøytrale staters side. Slike protester kan muligens få politisk betydning for fremtiden. Rettslig sett er de betydningsløse.
Carl August Fleischer s.181 i sin ”Hovedpunkter i Folkeretten” :”Det alminnelige synspunkt i folkeretten er at okkupasjonsmakten anerkjennes som den faktiske innehaver av statsmyndigheten i et område. Okkupasjonsmakten skal derfor utøve de tiltak som er nødvendige fordi de ordinære myndigheter er satt ut av spill.”
Frede Castberg i ”Folkerett” (1937) s.190: ”Krigen kan også opphøre ved at den rent faktisk ebber ut, idet fiendtlighetene innstilles. At det da ikke blir sluttet en fredstraktat, kan ganske visst ikke betraktes som normalt, men det kan ikke medføre at krigstilstanden anses for å vare ubegrenset, uansett den faktiske situasjon.”
Norge opphevet den angivelige krigstilstanden med Tyskland 13.7.1951.