Inger Cecilie Stridsklev ble bekreftet i sin funksjon som Kontaktperson for Vennetreff for NS-barn etter statuttene.
Foredragsholder var dekan ved det juridiske fakultet, Hans Petter Graver. Tema var ”Grunnloven og etterkrigsoppgjøret”. Han har blant annet ledet et utvalg som har oversatt Grunnloven til moderne bokmål og nynorsk, og deres nynorske utgave ser ut til å bli vedtatt.
Graver har studert hva som skjer med dommere når samfunnet griper til autoritære midler. Han har undersøkt forholdene i Tyskland og Sør-Afrika. Han vil beskrive og forstå det krysspresset som dommere kommer i når styresmaktene vender seg mot «retten». Erfaringen har vist at dommerne stort sett bøyer seg for og bruker makthavernes rett.
Norge er det eneste landet der dommere ble dømt systematisk og i stor målestokk. Dommerne i den kommissariske Høyesterett ble dømt for å ha blitt ugyldig oppnevnt, ikke for sine dommer. Quisling hadde ikke adgang til å oppnevne dommere, og Riisnæs hadde ikke rett til å utnevne meddommere. Dommerne i særdomstolene ble både dømt for å ha blitt ulovlig oppnevnt og for følgene av dommene, slik at de som avsa dødsdommer ble dømt for drap.
Graver undret seg over at det ikke hadde vært noen rettslig prøving av det rettslige grunnlaget for rettsoppgjøret.
Var det en nødssituasjon som ga grunnlag for nødrett?
Eventuelle nødvendige tiltak burde ikke gå lenger enn nødvendig.
Var det nødvendig å innføre dødsstraff?
Var det nødvendig å straffe medlemskap i Nasjonal Samling?
Graver syntes disse spørsmålene var forbausende lite diskutert og analysert.
Lovene hadde ikke tilbakevirkende kraft, forutsatt at man godtok lovgivningsmakten til Londonregjeringen.
Men det hadde vært sammenblanding av lovgivende og dømmende makt.
Johs. Andenæs’ konklusjon om at ”Vi kan være bekjent av rettsoppgjøret” holder ikke helt.
De provisoriske anordningene skulle være til hjelp i kampen mot Quislingene.
I oktober 1941 ble det gitt utvidet adgang til dødsstraff. I 1942 ble medlemskap i Nasjonal Samling gjort straffbart. Landsvikanordningene av 15.12.1944 ble utarbeidet i Norge av Hjemmefrontens ledelse. Londonregjeringen gjorde bare små forandringer. De som hadde utarbeidet anordningene fikk sentrale oppgaver i å bruke dem, og kan derfor ha vært inhabile. Pål Berg var Høyesterettsjustitiarius, Ferdinand Schjelderup var høyesterettsdommer, noe Erik Solem også var, men han ble lagmann i de viktigste sakene. Sven Arntzen ble riksadvokat.
Da Stortinget behandlet Landsvikanordningene i 1947 oppfattet de det mer som dommervirksomhet enn som lovgivning, for det var for lenge siden klart hvem de var rettet mot. Flertallet uttalte skepsis. Men de vedtok lovene av hensyn til at de som skulle dømmes etter vedtaket skulle behandles likt med dem som var dømt før.
I Danmark var det i besættelsestiden en samarbeidslinje for å hindre at dansker ble dømt av tyskere. Etter krigen plukket det danske justisdepartementet ut dommere til etterkrigssakene. Det var heller ikke rett.
Grunnlovens § 96: Ingen kan dømmes uden efter Lov, eller straffes uden efter Dom. Pinligt forhør må ikke finde sted.
§ 97: Ingen Lov maa gives tilbakevirkende kraft.
Juristen Knoph mente forbudet mot tilbakevirkende kraft var absolutt ved straffesaker, noe Hjemmefronten ikke var enig i.
I Haalandsaken ble de provisoriske anordninger om å se bort fra aldersgrensen på høyesterettsdommere, om straffbarheten ved medlemskap i Nasjonal Samling fra 9.4.1940, og innføring av dødsstraff behandlet under ett. Det ble ikke skilt mellom å gi lover om aldersgrenser, eller dødsstraff eller straff for politisk virksomhet. Det ble ikke diskutert om det var noen forskjell. Hver enkelt sak burde vært diskutert.
Det ble heller ikke diskutert når det var krig, og når krigen var over.
Den såkalte ”alminnelige rettsfølelse” er en dårlig veileder når følelser er i sving.
Det var dissens i Høyesterett i spørsmålet om medlemskap i Nasjonal Samling var straffbart. ”Enhver måtte ha forstått” er ikke tilstrekkelig. Det var ikke alle medlemmer av Nasjonal Samling som forsto at NS-medlemskap innebar hjelp til tyskerne. Den subjektive oppfatningen er forutsetningen for at §86 i straffeloven skal gjelde. Og gjelder ikke den, faller landssvikanordningen bort. Graver kjente til Kjell Bondeviks utsagn da etterkrigsoppgjøret ble diskutert i Stortinget i 1955 at ”Samfunnet ikke hadde greid å få storparten av de landssvikdømte til fullt ut å forstå at de hadde gjort noe galt. Derfor var landsvikoppgjøret blitt en skuffelse”.
Kollektiv straff er uholdbart. Det er ikke i samsvar med erstatningsretten. Johs Andenæs mente også at det solidariske erstatningsansvaret sto svakt.
Jon Skeies juridiske innvendinger før rettsoppgjøret var satt i gang, ble forbigått i taushet. O.H. Langeland ble ikke tatt alvorlig fordi han ikke var jurist.
Graver svarte på spørsmål underveis. Blant annet ble konstitusjonell nødrett diskutert. Det var betydelig uenighet.
Flere av deltakerne var enige om at konstitusjonell nød kan ikke vedvare utover den aktuelle krigssituasjonen. Det ble da også diskutert om når krigen i Norge var over. Graver mente 8.5.1945, andre mente 10.6.1940. Det ble også nevnt at Regjeringen opphevet krigstilstanden mellom Norge og Tyskland 13.7.1951.
Se for øvrig http://nsbarn.no/grunnlovsbrudd.html + henvisning til Rolv Olsens skriv:
I.C.Stridsklev