Referat Vennetreff for NS-barn 12.9.2015
Foredragsholder var Eldrid Mageli. Hun utga i fjor ”Med rett til å hjelpe”, historien til Norges Røde Kors i anledning 150-års-jubileet. Hennes historie fikk Norges Røde Kors til enda en gang å be frontsøstrene om unnskyldning, slik President Bjørn Bruland gjorde i 1990 etter at Hanna Kvanmos bok ”Dommen” var kommet ut. Dette gikk senere president Astrid Nøkleby Heiberg imot i 1994, der hun vedkjente seg at frontsøstrene var blitt straffet for ”å ha gått i fiendens tjeneste”. Heretter henvises til ”Med rett til å hjelpe”.
Norges Røde Kors fulgte sine idealer under krigen i Norge i 1940. Da pleiet de både norske, tyske og allierte
soldater. Røde Kors skal etter sine idealer ikke ha fiender (s.165). Etter at administrasjonsrådet bestemte at alle bedrifter med over 50 ansatte skulle ha eget luftvern, ble det aktuelt at alle disse bedriftene også skulle ha noen med kunnskap om førstehjelp. Norges Røde Kors ga ut en håndbok i førstehjelp, som ble svært populær (s.175). Som vanlig i krisetider, var det stor tilstrømning til Røde Kors i årene 1940-45(s.177).
Det var få medlemmer av Nasjonal Samling som var med. Røde Kors bekreftet etter krigen tyskernes mistanke om at det hadde vært et nært forhold mellom hjemmestyrkene og hjelpekorpsene. (s. 189). 21 Røde- Kors-medlemmer mistet livet i forbindelse med andre verdenskrig. Da er ikke det tilsvarende antall falne frontsøstre regnet med. (s.189, fotnote 57 s.417).
Norges Røde Kors hadde sendt en ambulanse til Vinterkrigen i Finland. Da den Norske Legion ble opprettet, fant medlemmene av Nasjonal Samling det naturlig at det også skulle sendes en ambulanse til Den Norske Legion. (s.178). Presidenten i Norges Røde Kors var Fridtjof Heyerdahl fra november 1940. Hans mor var tysk. Han var direktør for Siemens i Norge, var med å starte og var visepresident i Norsk-Tysk selskap, som arbeidet for nært økonomisk fellesskap mellom Norge og Tyskland. Han var også med på dannelsen av Administrasjonsrådet. (s.171). Heyerdahl planla norsk lasarett på finskefronten. Det ble ikke noe av, angivelig fordi ingen meldte seg frivillig, men det er tvilsomt om Heyerdahl satte mye inn på å få ideen virkeliggjort. (s.178).
Fordi NS-myndighetene var lite tilfredse med Norges Røde Kors, sto foreningen i fare for å bli overtatt av medlemmer av Nasjonal Samling. Heyerdahl unngikk dette, ved å få Olaf W. Fermann til visepresident. Olaf Fermann hadde kjent Quisling fra de var sammen i Petrograd under revolusjonen. Han var medlem av Nasjonal Samling fra 1933. Sammen reddet Heyerdahl og Fermann Norges Røde Kors gjennom okkupasjonstiden, og reddet mange norske liv, og fikk sendt pakker til norske fanger i Tyskland og Polen. Siden Norges Røde Kors ikke ville utdanne frontsøstre til Østfronten, kom de under det tyske Røde Kors. (s.194-5).
Etter krigen var ikke nøytralitet poenget. Heyerdahl lå selv svakt an(s.193 ), og hjalp ikke sin samarbeidspartner Fermann under hans rettssak. Det ble påstått og Fermann ble dømt for at han var påtvunget Norges Røde Kors. Også frontsøstrene ble straffet med opptil 3 års tvangsarbeid, tap av det de eide, stemmerett osv. Sykepleierne blant dem ble ekskludert fra Sykepleierforbundet. I 1947 protesterte det Internasjonale Røde Kors mot at frontsøstrene ble straffet. Norges Røde Kors holdt fast på sitt standpunkt også i 1951, da de nye Genévekonvensjonene kom opp i Stortinget. De ble likevel vedtatt. (s.195).
Fermann tålte ikke å bli dømt for sin innsats i Norges Røde Kors. Han tok opp saken, og ga seg ikke før han ble frikjent for dette i 1967. (s.191). Hans advokat fikk også refundert utgifter til 295 timer i perioden 1960-68.
Vi hadde besøk av en frontsøster, som var kommet tilbake fra Kina etter reise med den Transsibirske jernbane dagen før. Etter at foredragsholderen var gått, fortalte hun sin historie. Hun hadde blant annet vært på Aker sykehus under den beryktede transporten derfra. Selv husket hun spesielt en 16 år gammel såret veteran fra Østfronten. Han lå i strekk, men hjemmefrontfolkene truet han og de andre med seg med våpen, tross legenes protester. De bare fjernet strekket og tok han med seg. Denne hendelsen er beskrevet i ”Under en hårdere himmel” av Bjørneboe: ”Da freden kom, lå han på frontkjemperlasarettet i Oslo, med høyre ben amputert i hoften. Og her på sykesalen hendte følgende: En bevæbnet flokk kom inn på salen med spente haner og forlangte fangene ut av sengene. De jaget alle frontkjemperne ned i lastebiler til omflytning. Det var ikke så lett å gå for alle som lå der, men med en geværpipe i ryggen er det utrolig hva selv folk med amputasjoner kan klare. De ble alle ført til en kjent konsentrasjonsleir fra tyskertiden.” =Grini/Ilebu. Både i Morgenposten og i Arbeiderbladet sto de at disse pasientene hadde vært bevæpnet, noe som selvsagt ikke stemte. Arbeiderbladet 28.5.1945: ”38 frontkjempere stakk seg vekk på Aker Sjukehus, Lå der innskrevet som tyske pasienter: Fredag natt ble de tatt og ført til Ila fengsel. For en tid siden ble det gitt politiet melding om at en del frontkjempere holdt seg skjult på Aker Sykehus. De hadde umiddelbart før kapitulasjonen smuglet seg inn på sykehuset og lå der innskrevet som tyske pasienter. I alt var det 38 frontkjempere som på denne måte prøvde å smette unna lovens lange arm. Det ble utstedt arrestordre mot dem og fredag natt ble de hentet av en tropp av Hjemmestyrkene. Det viste seg at den del av karene lå med våpen i sengene. De satte seg imidlertid ikke til motverge. De anså nok at det var nytteløst. Alle 38 ble tatt med og ført til Ila fengsel, der de nå sitter og venter på sitt oppgjør med norsk lov og rett.” En frontkjemper, senere lege fortalte dette: ”Jeg husker spesielt en del sårede frontkjempere som var hentet ut av Aker Sykehus. De kom sent en kveld. En del av dem var nyamputerte og måtte stå på ett ben uten krykker med hendene i været til de falt om en efter en og ikke lenger kunne kommanderes og sparkes opp. De sto rett nedenfor den cellen jeg da satt i. ” ICS