Rolf Müller ble bekreftet i sin funksjon som kontaktperson i samsvar med statuttene.
Vennetreff hadde for første gang invitert Hans Fredrik Dahl som foredragsholder, og han kom! Temaet var ”Oppgjøret som rystet Norge”. Han begynte med at oppgjøret var kontroversielt og mangslungent, og at det berørte oss. Andre verdenskrig var forferdelig, millioner var døde. Det var menneskelig råskap og ondskap over alt. Det måtte et oppgjør til. Londonregjeringen hadde forpliktet seg på et oppgjør overfor de allierte. Mennesker som trodde på nazismen måtte renskes ut.
Det som var spesielt for Norge var kollektiv avstraffelse av alle medlemmer av Nasjonal Samling. Mens tyskerarbeidere stort sett gikk fri. I følge Haagkonvensjonen av 1906 hadde en okkupasjonsmakt rett til å forlange arbeid av innbyggerne.
At det skulle være straffbart å være medlem av Nasjonal Samling fra 9.4.1940, vant flertall blant lovgiverne. Det var flere som var uenige: Professor og spesialist i strafferett Jon Skeie, rådmann Hartmann og Norges sendemann i London, Erik Andreas Colban.
Dahl mente det skyldtes at Norge var alene om å ha et NS-styre, som ble ansett å svare til et styre i Tyskland som var en ettpartistat der føreren bestemte alt. Når ”Den nasjonale Regjering” ble utnevnt 1.2.1942, skyldtes det at antallet NS-medlemmer ble ansett tilstrekkelig av Terboven.
Alle medlemmer ble dømt etter Landssvikanordningen som var kommet i stand i samarbeid mellom Hjemmefronten og Londonregjeringen. Dahl mente at alle ble fratatt stemmeretten for 10 år og trodde at det skyldtes at de ikke var klar over at de hadde fått den igjen da de senere i liten grad stemte. NS-folkene ble også fratatt stillinger og autorisasjoner, og ilagt solidarisk erstatning for alle utgifter man mente okkupasjonen hadde påført Norge, uten å ta med positive verdier som var tilført.
Dahl mente at NS ikke hadde villet omstøte statsforfatningen/Grunnloven.
I diskusjonen var man enig om det. Denne anklagen var en av anklagene som etterkrigserfaringen gjorde gjensidig. I følge Grunnlovens § 17 kunne straffelover ikke gies som provisoriske anordninger, og i følge § 97 kunne lover ikke gies tilbakevirkende kraft. Hjemmefronten mente at professor Ragnar Knoph likevel hadde ment at straffelover med tilbakevirkende kraft var lovlig. Erfaringer fra de tilstedeværendes familier viste at man heller ikke tok hensyn til §104 som sa ”Jord- og boeslod kan i intet Tilfælde forbrydes.” Dette var desto mer ironisk etter som NS i samarbeid med ”Bygdefolkets krisehjelp” hadde reddet mange bønder fra å miste gårdene i 30-årene, og særlig ikke-NS-bønders økonomi hadde bedret seg betydelig i okkupasjonstiden.
Bestemmelsen ble visstnok mildnet 3.8.1945 da det i tillegg ble bestemt at betingelsen for at ektefelle ikke skulle være solidarisk økonomisk ansvarlig ble mildnet fra at vedkommende skulle flyttet fra ektefellen så snart vedkommende meldte seg inn i NS, til at vedkommende ikke selv måtte ha vist ”unasjonal” holdning. I tillegg ble 11 andre grunnlovsparagrafer oversett, for eksempel slik at 93000 mistenkt for landssvik ikke fikk stemme i 1945. Alle som fikk straff, ble også fratatt stemmerett for fra minst 10 år til livstid. I tillegg mistet man stillinger, autorisasjoner, rett til å eie eiendom og skip osv. Når NS-folk ikke stemte etter 10 år, skyldtes det at de ikke fant politikere verdige deres tillit og stemme. Det ble hevdet at hadde NS fått stille til valg i 1945, og det hadde vært alminnelig stemmerett, ville de fått 10-15% av stemmene.
Det ble spurt om det ikke fantes formildende omstendigheter. Det var helst om man hadde deltatt i illegale aksjoner med hjemmefronten. Forsøk i okkupasjonstiden på å få politiske motstandere frigitt/hindre dødsstraff ble ansett som selvfølger hvis de lyktes og skjerpende hvis de ikke lyktes. Å ha vært et godt menneske ble ofte også sett på som skjerpende fordi det kunne få folk til å tro at NS kunne stå for noe positivt.
Det var uenighet om at NS ville ett-partistaten. De ville 0-parti-staten, fra før 1884, da Stortinget allerede hadde fungert i 70 år. For eksempel skulle det diskuteres for å komme til enighet i kommune- og andre styrer. Ved uenighet skulle mindretallets syn dokumenteres.
De alliertes forlangende om at nazistene skulle forfølges ble ikke etterkommet i Norge. Her var forutsetningen for at nazister (f.eks medlemmer av NNSAP) skulle forfølges at de hadde meldt seg inn i Nasjonal Samling.
I.C.Stridsklev