Det var stor kakefest med mange gode kaker hjemme hos en av oss.
Det var opprinnelig planlagt at tre NS-barn, to menn og en kvinne skulle fortelle sine historier. I stedet ble det perfekt kjønnsfordeling, med to menn og to kvinner, men vi hørte historiene til tre familier.
Halvor Lognvik
Halvor Lognvik ble født i 1944 som sønn av lensmannen i Rauland. Det var bare lensmannen og en av hans søstre som var medlemmer av Nasjonal Samling i familien. Halvor sa at det kom beskjed fra London om å skyte en del NS-folk så folk skulle vite hvilken side de skulle stå på. Det var skutt en NS-mann på Hovinheia, ikke så langt fra Rauland i februar 1945.
Det var mye militær aktivitet i distriktet i forbindelse med tungtvannsaksjoner. I begynnelsen av mars fikk lensmannen besøk av Syverstad med beskjed om å holde seg lavt i terrenget. Det var mange slipp både her og der. Lensmannen brydde seg ikke stort om det likevel, og så ikke på det som vesentlig. Mange lensmenn var skutt.
Lørdag 10. mars 1945 kom en nabo og påsto det var funnet tjuvgods fra en forretning. Lensmannen kunne ikke nekte å bli med. Men han visste at budbringeren var i heimestyrkene og det var ingen der som ville unnlate å ta det de måtte finne. Så når han kom for å varsle og vise lensmannen hvor tjuvgodset befant seg visste lensmannen at her ligger noe under. Men hadde ikke mulighet før dagen etter, og i mellomtiden snakket han med broren.
Broren kom dagen etter for å høre gudstjenesten i radioen. En hjemmefrontkar kom. Lensmannen ble tatt med til en hytte, og måtte skrive et beroligende brev til sin kone om at han hadde gått i dekning på fjellet.
Men da lensmannen ikke kom tilbake, ble broren urolig. Han fant brorens tjenestevåpen, en Nagant og 5 skudd. Så fulgte han sporene, kom til hytta og fant flere par ski, deriblant brorens, utenfor.
Han gikk inn i gangen, og åpnet så døren til hovedrommet. Han stakk revolveren inn gjennom dørglytten og spurte: ”Hott e det som foregjeng her?” Ingen svarte, så han sa: ”Upp med hendane”, men Syverstad skjøt. Rommet var mørkt, og Johans som kom utenfra kunne bare se de forskjellige personene som skygger. Men han så glimtet fra skuddet som ble avfyrt, snudde revolveren mot glimtet og klemde på avtrekkeren. Syverstad falt etter det som senere viste seg å være et lungeskudd. Samtidig falt naboen, som satt ved siden av. Tronstad sto på gulvet. Det gjorde nok sterkt inntrykk med to skudd inne i det lille, halvmørke rommet. Tronstad sto midt i rommet rett framom døren mellom lensmannen og broren. Tronstad tok et skritt fram mot Syverstad og snudde seg mot Johans og sa ”Du har skutt han.” Så bykste han til og greip Johans om håndleddet på revolverhånden og de to begynte å slåss om revolveren. Johans skjøt flere skudd mot Tronstad mens de sloss om revolveren. De ramla ut i det ytre rommet med Tronstad øverst og Johans under. Så fikk Johans klemt revolveren inn under kroppen på Tronstad og trakk av. Skuddet var dødelig, og kampen tok slutt. Johans velta kroppen til side og plutselig sto det nok en mørk skygge over ham. Han retta revolveren opp mot brystkassa på skyggen og trakk av.. Men han hadde skutt revolveren tom og den slo mot et tomt kammer. Personen over han var lensmannen og hadde han hatt flere skudd ville han også drept broren.
Det var sannsynligvis Einar Skinnarland som ga sin svoger Syverstad et grovkalibret skudd i hodet så han døde. Så ble likene senket ned i et vann i nærheten. Tyskerne kom og hentet likene til Rauland. Deretter ble likene brent.
Siden fikk Halvor en engelsk lommekniv som var funnet ved Syrebekkstøylen.
Tyskerne tok Naganten, lensmannen fikk en Smith and Wesson og Johans fikk en Colt 45 automatpistol. Johans trente med den når han matet hestene kl. 6 om morgenen. 9.mai var lensmannen og kona av gårde i bryllup til konas søster i Flatdal, da Johans og faren skulle sette poteter. De hadde spurt naboen om sønnen ville hjelpe til å sette dem, og fått nei, så de to var alene.
For å arrestere onkel Johans kom 9 tungt bevæpnede menn. Lederen sto klar på en haug sammen med kjentmannen 100 meter unna, der han hadde oversikt. Resten lå i skjul. De sendte to naboer som hadde vært litt med i hjemmestyrkene for å arrestere Johans. De tok med bøtter som om de skulle hjelpe til å sette poteter. De visste at Johans ikke kunne skyte naboer. Men kvinnene på gården så at noe beveget seg i skogkanten og ropte inn til dugurd. Det var omtrent en time tidligere enn vanlig. Da Johans skulle løsne hesten, hoppet den ene naboen på ham og la ham i bakken. Faren kom løpende for å hjelpe.
I følge den offisielle historien kom lederen løpende og skuddet mot faren gikk av i vanvare, og at drapet på faren (79) var et uhell. Halvor er sikker på at det var bevisst – planlagt hevn. Johans måtte de ha tak i. Han skulle de plage, dømme og pådømme ”varig svekkede sjelsevner”.
Men faren kunne ofres. Aksjonen var planlagt slik at naboene skulle hoppe på Johans. Da visste alle at faren ville gå til aksjon for å hjelpe sønnen. Derfor lå lederen på en haug 100 meter vekk og sikta på faren med rifle. Og når han fløy opp for å hjelpe sønnen skjøt lederen ham med overlegg fra 100 meters avstand. Halvor kan dokumentere dette bl. a. med videoopptak med deltakerne i aksjonen.
Både lensmannen og broren fikk 10 år. Johans ble i tillegg dømt til 10 års sikring. (Sikring for at han ikke skulle straffe han som han hadde sett skyte faren). Han ble sendt til mentalundersøkelse på Faret i Skien. Her fant legen ham helt normal. Da blei han sendt til Gaustad for at ”rettsvesenet” kunne få ønska diagnose ”varig svekkede sjelsevner”. Måten de ble behandlet på er en skam for rettsvesenet. Rettsvesenet i Norge etter krigen er et enormt problem. Familien hadde store eiendommer. En del ble konfiskert før krigen. Mer ble tatt etter krigen. Vi var rettsløse. Arbeiderpartiet la forsvaret flatt, som i dag. Arbeiderpartiet er livredde for å få sannheten på bordet. De var de første som stakk, uten å overlate ansvaret til andre. Alternativet var et rent tysk styre. Halvor har minnebøker fra fengslene etter krigen. Fangene ble utsultet. De fikk ”blomstersuppe”. De ble mishandlet. Johans kom ut i 1950, far i 1951. Jeg kom tilbake til bygda i 1979. I 1985 dro jeg til ”minnehøytideligheten” ved Syrebekkstøylen både for å vise min respekt og samtidig gi beskjed om at dette ikke lenger er en sak mine barn skal plages med. Han var sikker på at om han ikke møtte frem, ville barna hans ble plaget. Han har god kontakt med sønnen til Syverstad. http://www.nsbarn.no/ics04112012.htm#lognvik
Anne Marie Waage og Kari Mathilde
Søstrene Anne Marie Waage f.1938 og Kari Mathilde Bakke f.1941 fortalte om familiehistorien og bakgrunnen for boken ”12 BREV. Minner fra etterkrigsårene 1945-47”. Både moren, morens foreldre og hennes brødre meldte seg inn i Nasjonal Samling før krigen. Etter krigen flyttet familien på landstedet til besteforeldrene. Den ble da drevet som gård. Det var det de levde av, enda ingen hadde drevet gårdsbruk før. De fant brev de hadde skrevet til moren da hun satt på Bredtvedt i august til desember 1947. De fikk skrive en gang i uken, og fikk kort tilbake. Den eldste lærte den yngste å skrive, så hun også kunne skrive til mor. Deres venner anbefalte dem å skrive bok. De måtte gjennom mange formaliteter for Riksarkivet for å få ut papirene, det var før ”landssviksakene” ble frigitt.
Da de fikk papirene, ble de sjokkert. Det som sto der, og det vitnene sa, var ikke troverdig. Familiemedlemmer ble beskrevet som om de var skyldige i kriminelle ting. Det eneste de hadde gjort var å delta i Nasjonal Samling på lokalt nivå. Morfar hadde vært styremedlem i lokale bedrifter.
Morfar skrev sterkt om leirene etter krigen. Søstrene følte skam fra fredsutbruddet. Det sto bilde av mormor i avisen da hun ble arrestert. Siden så de henne da hun lå og lukte utenfor Hauge fengsel. Vakten tillot dem å kaste inn hvert sitt eple til henne.
Det var mye mobbing på skoleveien. Foreldrene var separert. De trodde de var de eneste NS-barn med skilte foreldre. Folk ville ikke snakke med dem. De hentet posten med kortene fra mor på Bredtvedt. Veien var ødelagt av naboene så morfar og hans familie ikke skulle kunne kjøre på den. Når det kom kort fra mor, satte de seg ned på et øde sted og leste. De satt og holdt rundt hverandre og gråt. Det var godt å være to til å dele det. Men de gråt ikke så de voksne så det. De hadde problemer nok.
Deres besteforeldre var gode mennesker. Mormor var en varm kristen. Morfar mistet hele sin forretning. Han hadde ikke gjort en katt fortred. Han var medlem av Nasjonal Samling. De var gode mennesker. De skadet ingen.
I 1951 flyttet de til Haugesund. Anne Marie ble spyttet på i 17.mai-toget. Det var veldig sårt. Det første jeg fortalte han som ble min ektemann var at jeg var NS-barn. Han svarte: ”Gjør det noge?” Vi snakket aldri om det til andre NS-barn. En klassekamerat sa at han ikke orket snakke om det. Men vi hadde mange NS-familier som var våre hjelpere opp gjennom mange år. Barnebarna ser annerledes på det.
Etter at vi hadde skrevet boken kom det et stort oppslag om den i Haugesunds Avis til nyttår. Vår morfar skrev hele sin historie. Det er viktig å skrive sin historie. Vi har fått gode tilbakemeldinger.
Snart kommer boken ut i annet opplag.
http://www.nsbarn.no/botolvbrev.htm
Heinz-Georg Windingstad
Heinz-Georg Windingstad ble født i 1934, visstnok et av de minste barnekull i Norge. En hadde påstått at Heinz-Georg aldri hadde vært noe barn. Til det hadde Lars Roar Langslet (som selv var et NS-barn f.1936), sagt at Heinz-Georg var født voksen, som han selv. Da det skulle tas bilde av barna i barnehagen, gikk han gjennom byen og hjem, hentet sin egen stol, gikk tilbake og satte seg foran resten av barna, og sa at nå kunne de fotografere. Familien Windingstad var en harmonisk familie. Det var fire sønner. Mor var fra Tyskland. Hun hadde vært norsk statsborger fra 1922.
Han husker 9.4.1940. Han la merke til at kjennetegnene på flyvingene var tyske.
Han opplevde at moren ble 10 år eldre på ett sekund. Hun aksepterte heller aldri at faren gikk inn i NS. To eldre brødre på 14-16 år bodde fra før i Oslo med tilsyn av en nazistisk enke for kr. 8 pr. måned. De kom inn i unghirdens sportsavdeling.
Faren var kommunekasserer i Kråkerøy. Kommunestyret der var kommunistisk. Det hadde kan hende gitt faren problemer. I alle fall sa han ja til å bli direktør for OBOS i 1942. Fra ”Direktoratet for fiendtlig eiendom”, det eneste direktoratet Gerhardsen beholdt, fikk familien tildelt boligen til Byfogd Gram. Han var far til Gregers Gram, og hadde flyktet til Sverige. Der var Heinz-Georg alene med foreldrene. Han hadde ingen venner på skolen. Han gikk i klasse med tvillingsønnene til Hansteen som nylig var skutt av tyskerne. Heinz-Georg sa at han hadde en øyefeil, så han så skrått og derfor måtte ha pulten nærmest døren. Så snart det ringte, stakk han ut og oppholdt seg på do i friminuttene. De tømte blekkhus i ranselen hans. En gang fant han en død mus der.
Han hadde en følelse av total ensomhet. Han følte ikke at han hadde gjort noe galt. Det hadde han ikke heller. Til sitt forsvar utviklet han en skarp tunge. Så kom meldingen i 1944 om at broren Wolfgang var falt. Heinz-Georg fant en lapp på pulten der det sto: Heinz er en morder. Han har mordet bror sin. Han kjente skriften, og gikk bort til ”aktor” og sa: ”Nå må du lære deg å stave: Det heter myrdet, ikke mordet. Etter det fikk han være relativt i fred. Hans mor trodde aldri på at sønnen Wolfgang var død.
Han glemmer aldri nyttårsaften 1944. Han gikk gjennom slottsparken med foreldrene. Hjemmefronten hadde bestilt bombing av Gestapohovedkvarteret. Det ble ikke truffet, men omtrent 100 mennesker døde, de fleste norske sivile. Åtte mennesker døde bare i slottsparken.
De sto som fjetret. Et hus så ut som om en kjempe som var falt. Veggene falt ut. Han ante ikke at mor kunne løpe så fort, med høyhælte sko. Da de kom frem til tilfluktsrommet, sto en eldre mann der og sa at det var fullt. Heinz-Georg ble dypt imponert over sin far da han bare sa ”Å, ja?”, dyttet den gamle mannen bakover og de gikk inn.
To av brødrene var frontkjempere. Den ene ble såret flere ganger. Han var på et sykehus i Flensburg våren 1945 og ville hjem. Han hadde hørt det var et rehabiliteringssykehus på Sinsen i Oslo. Lederen for sykehuset sa at han måtte spørre Berlin, men at han ikke kunne ringe, for det var ikke lov å ringe over avstander på over 200 km. Da pekte broren min på ham med våpenet sitt og sa at ”Lugeren forteller at det er mindre enn 200 km til Berlin. Han kom hjem med lasarettog 4-5 mai 1945.
Han fortalte at han aldri var så livredd som da han befant seg i rullestol i hagen og en skjelvende guttunge med en stengun som danset i hendene hans skulle arrestere ham. En gjeng fra Hjemmefronten var kommet for å arrestere denne livsfarlige banditten.
Familien ble reddet ved at fastlegen skrev attest for Nasjonal Holdning for moren. Dessuten hadde yngste sønnen til Generalmajor Marthinsen sagt at de måtte ta ut pengene fra banken. Han selv hadde hatt polio og hadde ikke kunnet være med på så mye. Broren omkom i en flyulykke over Telemark da han var på vei såret hjem fra fronten. Heinz-Georgs far hadde ikke tenkt på å gjøre noe sånt, men fordi de tok ut pengene hadde de noe å leve for i tiden fremover. Foreldrene hadde nylig fått en femte sønn.
Dorenfeldt utsatte saken til faren. Han hadde problemer med å finne anklagepunkter. Han prøvde seg med å si at faren hadde hatt 5 sønner ved fronten. Det måtte han medgi var overdrevet. Heinz- Georg var 11 år, og lillebroren spebarn. En eldre bror var ikke med i NS. Og en bror var antatt falt.
Men til den broren som var kommet hjem tordnet Dorenfeldt: ”Ut reiser han for å forråde sitt land. Så blir han såret, og reiser på nytt ut for å forråde sitt land.”
Selv ble Heinz-Georg tatt med et stempel han hadde ”bemektiget seg fra gode nordmenns eiendom.”
Som leder for OBOS opplevde faren at leiligheter ble stående tomme, mens melkeflasker og aviser hopet seg opp utenfor døren. Det skulle etter reglementet leveres inn lister på fredag, men faren ventet vanligvis til mandag med at noe ble foretatt.
En av aktoratets vitner påsto at affære alt ble tatt på fredager. Da faren benektet dette, og samtidig sa at beskjeden gikk mandag, ikke fredag, og fra en fullmektig, ikke fra ham, svarte vedkommende at han ikke ville bli kastet skitt på av en landssviker.
Byfogd Gram ble innkalt, og spurt om det ikke var forferdelig å se huset sitt igjen etter at vår familie hadde bodd der. ”Nei”, sa han, ”huset var i bedre stand enn da jeg forlot det.” Da var han ikke lenger interessant som vitne.
De flyttet til en villa på Tåsen hos NS-folk. Det var vanlig at NS-folks hus ble fylt opp med andre NS-familier som måtte flytte. En nabofrue grep tak i sykkelstyret hans og utbrøt: ”Går du løs ennå!” På skolen hadde Heinz-Georg en lærer som var ihuga jøssing. En mandag kom han og spurte klassen om de kunne gjette hva han hadde gjort i helgen. Det kunne ingen. Da fortalte han at han hadde laget et bål i hagen og der hadde han brent Hamsuns bøker. ”Gud, så barnslig!”, utbrøt Heinz-Georg, og fikk nedsatt oppførselskarakter.
De fikk vite at broren Wolfgang var i live etter 3,5 år. Da kom en syk krigsfange hjem og fortalte at han hadde møtt Wolfgang i en fangeleir. De fikk skrive brev da det var gått 7 år. Far sendte pakker med krigsfangepost uten porto. På posthuset ville de knapt tro at det fantes krigsfanger langt ut i 1950-årene. Noen av pakkene kom etter hvert frem. Mor hadde lykkes med å smugle inn firkløver i et par raggsokker. Hele brakken fikk en rute den første i hver måned i et år. Etterpå leste de på papiret. Det var det eneste de hadde å lese på norsk.
De kom endelig hjem i oktober 1953. De var 5 frontkjempere, kommunisten Harjo og Randi Robertson, som ble ansett som spion fordi hun var i Wien med norsk pass ved krigsslutt. Det var Furubotn som til sist fikk dem fri. Norsk diplomati gjorde ingen ting.
De kom til det norske konsulatet i Berlin. Der ble de plassert i kjelleren. Vaktmesteren og kona reddet dem ut og ga dem en fin kveld på byen. De nektet å reise tog gjennom Øst-Tyskland videre. De måtte underskrive på at de skyldte det norske konsulatet penger for flybilletter. De kom med tog København –Oslo. Familien sto og ventet på Østbanen. Men frontkjemperne kom ikke dit. Politiet kom på i Moss og kjørte dem i bil med tildekkede vinduer til Oslo. En velmenende politimann trøstet dem med at de nok ikke ville få mer enn et par år etter fangenskapet i Sovjet. Wolfgang opplevde at de eneste som brydde seg var norske kommunister.
Siden flyttet familien til Molde. Heinz-Georg ble ikke plaget. Men rektor nektet ham å holde foredrag i gymnasiesamfunnet om rettsoppgjøret. Men den yngste broren født i 1945 ble plaget i den byen.
Heinz-Georg arbeider som guide. En dag kom en felespiller, som skulle underholde turistene. Han lignet veldig på en av Hansteen-tvillingene, og Heinz-Georg spurte ham om han var sønn av Bernt Hansteen. Det bekreftet han, og spurte hvordan de kjente hverandre. Heinz-Georg sa han var klassekamerat. Da de møttes senere, skulle sønnen hilse fra far og be om unnskyldning. https://www.nrk.no/barnikrig/en-folkefiende-1.12217979#p
IC Stridsklev