Som vanlig hadde vi det ekstra hyggelig på julevennetreff. Olav Jørgenvåg fortalte fra boken ”Fra fenrik til fører” han har skrevet om sin farfar Paul Johan Jørgenvåg.
Paul Johan Jørgenvåg skrev dagbøker om sin deltagelse, både i kampene mot tyskerne i april 1940 og om hans tid på Østfronten, og det var dagbøkene som fanget interessen og var utgagnspunktet for boken. Den tar også for seg historiene til de mennene han kjempet sammen med på Østfronten. Olav måtte bare finne ut av farfarens historie, og forstå hvorfor han valgte som han gjorde.
Da krigen kom til Norge var bestefaren 33 år og levde som fisker og gårdbrukersønn på den lille øya Tustna utenfor Kristiansund. Men han var også vernepliktig fenrik i hæren og en del av landets mobiliseringsforsvar.
Han ble sendt til det lille tettstedet Dombås i Gudbrandsdalen, hvor hovedveien deles mot Romsdalen og Åndalsnes og over fjellet mot Trondheim. Det var forventet at tyske hærstyrker skulle rykke nordover og okkupere bygda, men Hitler anså Dombås som så strategisk viktig at han personlig beordret sine beste styrker til straks å angripe Dombås – og hans beste menn var fallskjermjegerne.
Men da 170 tyske elitesoldater hoppet ut av flyene den 14. april gikk mye galt og de ble i mindre grupper spredt over et stort område. Norske styrker startet en klappjakt på fallskjermjegerne og etter harde trefninger, som flere ganger holdt på å koste bestefar og hans menn livet, drepte de eller tok til fange hver eneste fallskjermjeger – til Hitlers store forbannelse.
Da tyske hærstyrker med panservogner og flystøtte etter hvert rykket nordover knuste de den norske motstanden og engelskmennene som var kommet for å hjelpe, var også sjanseløse.
Bestefar møtte statsminister Johan Nygaardsvold under felttoget da han vekket statsministeren midt på natten på Lesjaverk gård og Nygaardsvold tok ham for å være en tysk soldat. Han fikk inntrykk av at landets øverste politiske leder var både feig og ubesluttsom. s.28. Og da regjeringen oppgav motstanden og rømte til England en drøy måned senere var det i hans øyne et utilgivelig svik at de overlot befolkningen til okkupantene. Han var samtidig meget imponert over tyskernes militære innsats – med deres moderne utstyr og gode kampmoral. Han var klar over at motstanden skulle fortsette fra London, men etter det han hadde sett av norske myndigheter og den spede britiske innsatsen mot tyskerne i april, hadde han ingen tro på at de skulle være i stand til å frigjøre landet fra okkupantenes grep.
Selv hadde han vært godt mentalt forberedt for å gå i krig, men ikke først og fremst mot tyskere – han hadde vært innstilt på krig mot russiske styrker som året før hadde angrepet Finland, og hadde siden det ventet at de også skulle angripe Norge. Etter Terbovens tale 25. september 1940 meldte han seg inn i Nasjonal Samling og begynte året etter i ordenspolitiet i Oslo. Opplæringen av politifolk ble snart utviklet etter den tyske modellen og sterkt militarisert.
Da politiminister Jonas Lie opprettet et kompani av politimenn for å kjempe mot russerne på Østfronten, ble bestefar hans nestkommanderende og troppssjef med grad som Untersturmführer. I september 1942 reiste det som skulle bli kjent som det 1. Politikompani østover og etablerte seg utenfor den russiske byen Leningrad, i dag kjent som St.Petersburg, som forsterkninger for Den norske legion. I et halvt år deltok bestefar og Politikompaniet i å beleire byen som etter Hitlers ordre skulle fjernes fra jordens overflate.
I skyttergravene utenfor Leningrad ble Politikompaniet del av en stillingskrig der 13 av de totalt 92 i kompaniet ble drept. Mange flere ble såret og russernes militære dyktighet og vilje til å forsvare seg satt en skrekk i mange av nordmennene. (I et halvt år holdt de forsvarslinjen og bodde i jordbunkere med rotter og lus i temperaturer ned mot 45 minusgrader.)
De som returnerte til Norge fikk overordnede stillinger i politiet, til tross for at mange av dem hadde store mentale utfordringer etter opplevelsene ved fronten. Bestefar tjenestegjorde som politikaptein i Trondheim hvor også mange av hans gamle krigskamerater hadde roller i politiet. Det ble mye festing og etter at en affære/romanse mellom bestefar og kona til en av byens NS-topper ble kjent, ble han fratatt kommandoen og forvist fra byen. Han tjenestegjorde en tid i hjembyen Kristiansunds luftvernavdeling og i to måneder som adjutant for Quisling på slottet. Da freden kom hadde han nylig blitt overført til Kongsvinger politikammer hvor han ble fengslet. I januar 1949 ble han dømt til tre år og en måneds fengsel for landssvik. Han ble løslatt i 1950 og levde deretter et tilbaketrukket liv som fisker og jeger på Tustna. Bestefar døde i 1987.
Til sammen kriget 4800 norske gutter og menn i tysk uniform – omtrent 900 av dem kom aldri hjem. Antallet kunne lett ha vært høyere da hele 15.000 møtte opp for å verve seg, men til sitt store hell ble over 10.000 av dem ikke godkjent som soldater i Waffen-SS.
Det å ha vært frontkjemper har for mange familier lenge vært forbundet med skam, og noe som skal forbigås i stillhet. I tillegg til mange timer på Riksarkivet, reiser til Russland og Estland og gjennomgang av endeløse bunker av gamle dokumenter og andre kilder, har jeg kontaktet overlevende fra bestefars kompani på Østfronten. En av dem nektet for å ha vært der, mens andre var mer snakkevillige. Bestefar snakket selv heller aldri om krigen, men hans dagbøker fra kampene i Norge og Russland er i sin helhet med i boken. Da han valgte å etterlate seg dagbøkene, spesielt den fra Leningrad, tror jeg han hadde et ønske om at vi i senere generasjoner kunne prøve å forstå hans valg.
Under krigen delte landets befolkning seg i tre grupper: De som i varierende grad støttet okkupantene, de få som kjempet imot og opprettholdt motstanden og den største gruppen som forholdt seg i ro og ventet på at det hele skulle være over. Rundt 93.000 nordmenn ble dømt for landssvik etter krigen, og disse var ikke alle ondsinnede mennesker. Norge er fortsatt det eneste landet i verden som har dømt alle partimedlemmer av et politisk parti bare for å ha vært medlem. Men landssvikoppgjøret i Norge var fremdeles bedre enn i mange andre land der lynsjing og gatejustis fikk utfolde seg fritt.
Med all den åpenhet vi har i dag har bildet av Norges krigshistorie begynt å bli litt mer nyansert. Det finnes flere åpne arkiver og annen dokumentasjon som kan hjelpe oss å forstå.
Vi mennesker er sjelden bare enten onde eller gode. De fleste av oss er vel litt grå – og slik var også de som levde under krigen.
I diskusjonen ble det bekreftet at nærmere 93 000 ble anklaget og grunnlovsstridig fratatt stemmeretten etter okkupasjonen, noe som kan ha bidratt til at Arbeiderpartiet fikk rent flertall i 1945. Ca halvparten ble straffet blant annet med å bli fratatt stemmeretten for minst 10 år, noe som bidro til at Arbeiderpartiet beholdt makten. Det finnes faktisk ett parallelt tilfelle: I Etiopia i 1992 ble det laget en egen lov slik at medlemmer av Etiopias arbeiderparti hverken fikk stemme eller var valgbare. Det foregikk nok flere mord og andre overgrep også etter frigjøringen enn det som er kjent. Men slikt ble ikke etterforsket, og til nød tatt opp om det ble alment kjent.
Det ble stilt spørsmål ved om Paul Johan Jørgenvåg virkelig var klar over at krigen skulle fortsette fra London. Dette ble skrevet inn i dommene, fordi det var nødvendig for den subjektive skyld. Men Paul Johan Jørgenvåg var klar over hva kapitulasjon innebar. Norske soldater som var i Sverige våren 1940 ble sendt hjem. Offiserene ble satt fri mot å gi sitt skriftlige militære æresord på at de ikke ville gripe til våpen mot Tyskland i den pågående krigen. Alle nordmenn som deltok i andre verdenskrig etter at Norge hadde kapitulert, måtte bære annet lands uniform. Heller ikke Kongen snakket om noen fortsatt krig i sin første tale fra London