Rolv Olsen ble gjenvalgt som kontaktperson ved akklamasjon.
Bjørn Steinar Meyer viste frem bilder fra sin biografi om Olga Bjoner, ”Førerkvinnen”, mens han fortalte fra boken. Han understreket at betegnelsen ”Fører” var vanlig i mellomkrigstiden. Også Bondelagets leder, Johan E. Mellbye ble omtalt som fører s.155. I en hilsen fra bondekvinner i Kristiansand i 1929 ble hun hilst med ”Heil og sæl”s.64 .
I 1930-årene gjorde Olga Bjoner en stor innsats for å få kvinner til å stemme. Det ble hun aldri takket for. Hun bygget også opp kvinneforeningene til Norges Bondelag. Dem var det 3 av våren 1933 og 500 med 25 000 medlemmer i 1939. Hennes innsats førte til at bondekonene ble respektert.
Hun reiste ikke bare innenlands til nye og gamle bondekvinnelag, men også til utlandet. Der lovpriste hun det norske demokratiet, og hevdet at Norge var best. Hun ga også uttrykk for bekymring over Norges svake forsvar. Etter at de andre partienes forhandlinger med okkupasjonsmakten ikke lyktes sommeren 1940, og Terboven hadde sagt at veien til Norges frihet gikk gjennom Nasjonal Samling, meldte Olga Bjoner seg inn i NS for å forsvare norske interesser. Sommeren 1941 var hun i Tyskland og håpet å få Terboven fjernet. S.227. Hun gjorde sitt beste og lyktes ofte med å redde landsmenn fra fengsel og dødsstraff. Hun organiserte hjelpesystuer og kjøkkener gjennom NSK for omsøm og utnyttelse av lite brukte matressurser. Hun lyktes i å få innført barnetrygd og husmorvikarer.
Etter krigen opplevde hun at ”villdyret i mennesket var sluppet løs”. Hun ble dømt til 6 års fengsel, plyndret for det meste hun eide og voldtatt tre ganger av en fangevokter, uten at voldtektene ble etterforsket. Hennes helse ble dårligere. Hele familien ble straffet, slik at de tenkte på å forlate gården og dra til Argentina.
Det var et lyspunkt at hun ble hedret på 40-årsdagen for Hobøls bondekvinnelag i 1962. Men det skrev avisene ikke noe om. Og bondekvinnelagene skrev henne ut av sin historie. Hennes venner var stort sett gamle NS-folk. Hun mente aldri at hun hadde valgt feil, og var villig til å tilgi de ”gode nordmenn”, selv om de aldri angret.
Forfatteren avsluttet med å lese siste avsnitt av boken, der han oppfordrer ”den norske stat, som hadde ansvaret for henne mens hun satt fengslet og ikke klarte å hindre at hun ble voldtatt tre ganger. Den gjorde heller ikke noe for å hindre at fengselsoppholdet ble et sammenhengende mareritt, det hennes advokater karakteriserte som en konsentrasjonsleir for henne. En seierherre skal aldri akseptere voldtekt, overgrep, mishandling. Staten bør gi Olga Bjoner og hennes familie en unnskyldning.”
Det har Meyer ikke fått respons på.
I diskusjonen ble understreket forskjellen mellom parlamentarisk og parlamentaristisk. Norge hadde hatt parlament/Storting fra 1814. Først i 1884 oppsto parlamentarismen, der Stortinget kunne avsette regjeringen med alminnelig flertall. Mange, særlig NS-folk mente at det hadde ført til svekkede regjeringer og svekket forsvar, og at det til slutt førte til at Norge i 1940 lå åpent for invasjon. NS mente at regjeringen først skulle gå om den fikk 2\3 flertall mot seg.
Det ble også nevnt at det Olga Bjoner i alle fall fra 1930 fryktet, at religionen skulle avskaffes, ekteskapet og familielivet oppheves, og barna tas vekk fra foreldrene for å oppdra dem i statsanstalter, nå var skjedd. ICS