Referat fra vennetreff nr 76 avholdt 3. oktober 2020.
Siden Vårmøtet ble Coronaavlyst, ble Inger Cecilie Stridsklev gjenvalgt som kontaktperson i høstmøtet etter statuttene. Vi holdt oss også til coronareglene.
Heinz-Georg Windingstad holdt et informativt og faktaspekket foredrag om : Kapitulasjonsavtalen – og så ble den bare borte. Kapitulasjonsavtalen som forsvant. Hva skjedde i Trondheim 10.6.1940?
Han begynte med forhistorien til andre verdenskrig, og startet med Osmannernes erobring av det som da var verdens største by, Konstantinopel i 1453.
Den engelske blokade gjorde at tyskerne tapte første verdenskrig på grunn av utsulting. Versailles-traktaten etter den krigen, av tyskerne kalt Versailles-diktatet, tok frå Tyskland 10% av landområdet, og påla dem en enorm krigserstatning som de kunne ha betalt siste avdrag på i 1987.
«Nasjonenes forbund» med sete i Sveits som skulle sikre fred, hadde ingen maktmidler og intet Sikkerhetsråd. Totalitære stater gikk til angrep: I 1931 gikk Japan til angrep på Mandsjuria, 1936 invaderte Italia Etiopia, 1.9.39 invaderte Tyskland Polen, og 9.4.1940 Norge og Danmark. 7.12.41 bombet Japan Pearl Harbor.
Når sluttet krigen? Var det 7-8. mai 1945?
Norge inngikk aldri noen militær allianse under andre verdenskrig. Etter Tysklands kapitulasjon 8.5.1945 var Norge fortsatt okkupert, men under britisk administrasjon. Nygaardsvoldregjeringen hadde vært et slags krigsfanger i London. I Norge var 360 000 tyskere. De etterlot seg enorme forråd. Men Norge var ikke ansett som deltager i krigen og fikk ikke andel av krigsbyttet. Store verdier ble ødelagt eller dumpet i havet. Engelskmennene ville at Norge skulle kjøpe av dem. For eksempel da Norge skulle stille tropper til okkupasjonshæren i Tyskland etter krigen, måtte vi til transporten av soldatene leie norsk skipstonnasje av engelskmennene og betale leie av de norske skipene som var beslaglagt av England som krigsbytte.
Hva er krig? Det finnes krig de facto: Reell krig, Og krig de jure: Papirkrig. Det ble for eksempel ikke erklært krig mellom Finland og Sovjet under Vinterkrigen 1939/40.
Norge var ikke i krig etter 10.6.1940. Senkningen av «Blücher» var ifølge internasjonal lov om nøytralitetsvern fullt lovlig.
Regjeringen avviste Bräuers ultimatum om morgenen 9.4.1940, men erklærte ikke Tyskland krig. De ville holde muligheten for forhandling åpen.
I Stortingsmøtet på Elverum kvelden 9.4.40., ble det ikke vedtatt noen generalfullmakt til Regjeringen, man bekreftet bare §17 i Grunnloven som ga Regjeringen adgang til å gi og oppheve anordninger om «Handel, Told, Næringsveie og Politie, dog maa de ikke stride mod Konstitutionen og de af Stortinget givne love.« Noen Elverumsfullmakt ble ikke tatt opp til votering eller votert over. Derfor er Elverumsfullmakten et falsum. Det som ble vedtatt var en forhandlingsdelegasjon på 3 representanter for å forhandle med tyskerne.
Danmark hadde godtatt tyskernes betingelser, så Danmark beholdt konge og regjering og hadde valg i 1943.
Regjeringen beordret stille, delvis mobilisering av inntil 4 brigader i Sør-Norge. Innkallingen skulle skje pr. post med fremmøte 3 dager senere.
Krigstilstand inntrådte 24.4. 1940. Da erklærte Berlin krigstilstand. De diplomatiske forbindelser ble brutt. Regjeringen hadde flyktet over Østerdalen, Gudbrandsdalen, Åndalsnes, Molde til Tromsø.
Etter at Frankrike hadde kapitulert, ble det i statsråd i Tromsø 7.6.1940 fastslått at de allierte trakk alle styrker ut av Norge. Norsk tonnasje ble brukt for å evakuere polakker, engelskmenn og franskmenn fra Norge. General Ruge ga råd om å gi opp, for å forhindre total ødeleggelse nordpå. I statsråd i Tromsø 7.6.1940 vedtok Regjeringen å kapitulere og beordret general Ruge å ta kontakt med den tyske overbefalshaver, general Falkenhorst i den anledning. Da regjeringen ikke visste hvor general Falkenhorst oppholdt seg, gikk anmodningen via den norske legasjonen i Stockholm.
Falkenhorst var i Trondheim, og sendte et sjøfly til Tromsø for å hente den norske forhandleren. Da han fikk rede på at det ikke var general Ruge som kom, men en oberstløytnant (Roscher-Nielsen), overlot han diskusjonen om kapitulasjonsbetingelsene til sin stabssjef Buschenhagen. Kapitulasjonsavtalen ble utformet i 5 eksemplarer på norsk, og 5 på tysk.
Under saken mot minister Schancke nektet de tidligere ministre, Nygaardsvold, Koht og Ljungberg for å ha sett kapitulasjonsavtalen. Da det ble fremlagt en avskrift med påtegning av alle tre, påsto Lagmann Solem at det var saken uvedkommende, til tross for at man ikke kunne dømmes for forræderi for noe som var skjedd etter en kapitulasjon.
Etter at et tysk eksemplar av kapitulasjonsavtalen ble funnet i Tyskland, tilbød Buschenhagen seg å ta den med til Norge for å vise den til professor Skodvin. Skodvin var ikke interessert.
I Kapitulasjonsavtalen står tydelig at den tyske teksten var avgjørende. Det står at de « Die gesamten Streitkräfte legen die Waffen nieder», noe som er blitt mistolket til «de forsamlede», ikke «samtlige».
I begynnelsen av avtalen , står at «I betraktning av 6. divisjons (m. general Fleischer) ærefulle kamp, innrømmes nedenstående ærefulle betingelser» Dette gjaldt bare 6. Divisjon. Dette er blitt tolket som at kapitulasjonen var en lokal kapitulasjon som bare gjaldt 6. divisjon. Men de hadde allerede kapitulert lokalt på Bjørnefjell overfor generalløytnant Eduard Dietl.
Oberstløytnant Roscher-Nielsen påsto senere at kapitulasjonsavtalen i Trondheim var lokal. Han kom senere til London der han gjorde en lynkarriere og ble generalmajor.
Etter kapitulasjonen ble 3000 norske soldater som var kommet over til Sverige med general Eriksen og internert der satt fri. Norske offiserer fikk beholde håndvåpen og velge mellom ærefullt krigsfangenskap eller å avgi æresord om ikke å gripe til våpen mot Tyskland eller deres allierte så lenge den daværende krig varte.
I kapitulasjonsavtalens §7 står også at Fylkesmann Gabrielsen skulle ha to norske bataljoner og et batteri for å beskytte grensen mot Russland. Leder var major Lindbæk-Larsen, general Fleischers stabssjef. Men høsten 1940 arresterte Terboven Lindbæk-Larsen og satte ham på Akershus.
Etter krigen ble det nedsatt en undersøkelseskommisjon hvis innstilling omsider ble fremlagt for stortinget i oktober 1948. Den ble sterkt kritisert for sin personlige og partipolitiske form, der. Bl.a. stortingspresident Hambro sa om regjeringen Nygaardsvold at «De gjorde så godt de kunne. Deri ligger deres undskyldning, og deri ligger deres dom.» Undersøkelseskommisjonens innstilling ble – etter en lang og kronglete debatt – av et storting der Arbeiderpartiet fortsatt hadde absolutt flertall, vedlagt protokollen.