Referat fra jubileumstreff – vennetreff nr 77 avholdt 11. september 2021.
Siden Vårmøtet ble Coronaavlyst, ble Rolv Olsen gjenvalgt som kontaktperson etter statuttene. Vi holdt oss også til coronareglene.
Dagens foredragsholder var Asgeir Olden, som skrev den første boken om NS-barn allerede i 1988. Han var i utgangspunktet skeptisk til Skodvin-skolens fortelling, og at andre ikke ble sluppet til. Han hadde også lest rittmester Harald Nordmanns bok «Uheldig generalstab».
Så hadde Det norske Samlaget spurt ham om å oversette Peter Sichrovskys bok «Schuldig geboren», om skjebnen til barna til tyske nazister. Olden var seg bevisst at dokumentarer i mellom-Europa ikke bare inneholdt fakta, men også tolking og inndiktede historier, så han foreslo at de heller skulle gi ut en bok om norske forhold. Han fikk selv oppgaven, og ante ikke hva han hadde sagt ja til. Han hadde ikke tid til å skrive en historisk/vitenskapelig bok. Det var til hans forundring ikke skrevet noe om NS-barna fra før.
Det måtte bli en intervjubok, med en usynlig forfatter. Han hadde sett hva en synlig forfatter kunne ødelegge. Dette skulle være NS-barnas bok. Han skulle bare stille spørsmålene, ikke kommentere.
Men hvordan skulle han finne NS-barna? Han spurte samlere. Så spurte han Bjørn Østring. Denne boken ville ikke blitt til uten ham. Olden skrev og ringte rundt. Han fikk mange slags reaksjoner. Noen var positive, andre ville ikke intervjues, og noen fornektet totalt at de var NS-barn. Og: Jo høyere på strå de var, jo vanskeligere hadde de for å innrømme familiehistorien. Folk ble sinte. De syntes henvendelsen var ufyselig. Det syntes Olden var greit nok.
Intervjuene foregikk i ca ½ år. Han ble godt behandlet av de som ville intervjues. Folk var oppriktige. De som ville være anonyme, fikk være det. Intervjuene ble godkjent av hver enkelt.
Forlaget forlangte at alt materiale skulle ødelegges etter 3 måneder. Det sier noe om hvor følsomt temaet var. Ingen hadde skrevet om NS-barna før. De var totalt usynlige. Det var veldig mange mennesker som var visket bort fra historien. Olden har rettferdighetssans, og ble sint. Dette var nesten ikke mulig å for ham å forstå i 1988.
Det var noen han snakket med som han ikke gikk videre med. Han møtte ikke dem det var gått verst med. Det var grusomme fortellinger. Hans bok ble boken om dem som greide seg.
Han tenkte på å skrive flere bøker om tilsvarende emner, men livet ble for travelt.
Det kom enormt mange anmeldelser. Boken var anmeldt i halvparten av landets aviser, ca. 80. Det var greie omtaler, men anmeldere som hadde opplevd andre verdenskrig skrev ofte om det som interesserte dem, og ikke om boken. Folk ante ikke hva han snakket om når han holdt foredrag om boken. Han ble møtt av en vegg.
Opplaget var 4000, og i tillegg 1000 til bokklubben. Dit kom det mange flere bestillinger, men det ble til Oldens frustrasjon ikke trykket flere bøker.
Mange oppfattet ikke den intervjuede Harald Ofstad som NS-barn. Han ble sett på som et alibi. Men Olden skrev det Ofstad sa, som var et resyme av Ofstads doktoravhandling. Etter at Ofstad var død, fikk Olden henvendelse fra enken som hadde funnet boken, og ikke forsto hva det var. I dag hadde han neppe tatt intervjuet med Ofstad med i boken.
I inntil 10 år etter at boken kom ut, fikk han henvendelser, de fleste fra NS-barn. Mange var fortvilte, mange anonyme. Han hadde ikke vært forberedt på at kontakten etter boken skulle være så langvarig. Han håpet han hadde åpnet for et tema som trengtes å bli omtalt. Han fortalte også til NS-barn om Vennetreff.
Etter dette fikk vi en god samtale, der flere fortalte om egne og familiens erfaringer.
ICS