Referat fra vennetreff nr 81 avholdt 14. januar 2023.
Allerede i mellomkrigstiden hadde NSK (Nasjonal Samlings Kvinner) førstehjelpskurs for å hjelpe NS-medlemmer som ble angrepet av arbeiderbevegelsen. Hirden ble dannet som forsvar under møter.
Terboven holdt 29.juni 1941 en tale i NRK der han begrunnet innmarsjen i Sovjet uken før bl.a.med at Sovjet hadde forlangt frie hender overfor Finland. Og at «Der Führer har oppfylt det norske folks ønske og samtykket i øyeblikkelig oppsetning av en «Norsk Legion». Den Norske Legion vil bli utdannet og innsatt som en enhet og i sluttet formasjon under utelukkende norsk ledelse og efter norske retningslinjer.»
Dette ble møtt med begeistring, Den norske Legion ble dannet, med stor administrasjon i Oslo. Dette skulle bli begynnelsen på en ny norsk hær. Håpet var at nordmenn skulle vise tyskerne at de reelt ville kunne verge sin nøytralitet, slik at okkupasjonen skulle bli overflødig og Norge kunne bli fritt igjen.
Tyskerne brøt løftene som var forutsetningen for opprettelsen av Legionen. Den norske staben ble nedlagt 10. desember 1941. Det gjaldt også det femte kontoret, kontoret for de kvinnelige frivillige. Før det hadde både menn og kvinner som meldte seg gjort det under forutsetning av at de skulle innrulleres i en egen norsk militær enhet. Noen frontsøstre kom i tjeneste i Kirkenes. Kvinnehirden satte i gang kurs for «Legionslottene».
Legionen ble underlagt Waffen-SS og deres lover. «Germanische Leitstelle» ble opprettet i Oslo. Etter alle tyske løftebrudd ble det i likhet med for legionærene, skrevet kontrakter på seks måneder for de kvinnelige frivillige. De ble ikke respektert. Bare to av ca. 500 frontsøstre kom til Den Norske Legion.
Frontsøstrene ble nå utdannet i Tyskland. De måtte arbeide under vanskelige forhold og ofte med små ressurser. Men både venn og fiende fikk god pleie. Mange soldater var hårdt såret. En frontsøster skrev: Det er meningen at søstrene ved dette lasarettet skal settes sammen av de samme nasjonalitetene som guttene i Divisjon Wiking. Dette finner jeg er en meget sympatisk tanke, for alle kan vel tenke seg guttenes glede når de kommer hit og finner søstre som de kan snakke sitt eget morsmål med. Hjelpesøstrene gjorde sin innsats med iver og uuttømmelig godvilje for pasientene.
Frontsøstrene hadde ingen forutsetning for å forutse eller ane at både det tyske og norske Røde Kors ville bryte med prinsippene de kjente til Internasjonale Røde Kors. Under Norges krig våren 1940 fikk både norske, tyske og allierte soldater god behandling av norsk helsevesen og av Norges Røde Kors.
Tyskerne opprettet snart egne feltlasaretter og overtok i alt 9 sykehus. Norske sykepleiere som arbeidet på disse sykehusene ble etter krigen regnet som vanlige «tyskerarbeidere», og ikke straffet om de ikke var medlemmer av Nasjonal Samling. Også disse arbeidet under det tyske Røde Kors.
Fordi Norges Røde Kors var uvillig til å ta seg av norske frontkjempere og frontsøstre gikk oppgaven til Nasjonal Samlings Hjelpeorganisasjon (NSH), som hjalp alle som hadde behov for det, uavhengig av f.eks innstilling til Nasjonal Samling. Oppgaven ble snart for omfattende for NSH. For å redde Norges Røde Kors, der lokale Røde Kors-foreninger også fungerte som motstandsceller, ble forretningsmannen Olaf Fermann visepresident. Han hadde truffet Quisling første gang under revolusjonen i Russland og var NS-medlem fra 1933. Han ble den første leder for Frontkjemperkontoret som utførte det arbeidet Norges Røde Kors ikke ville gjøre.
Frontsøstrene var absolutt ikke forberedt på å bli straffet for innsatsen. Da Ruth Pedersen fra Skien kom hjem, og ble avhørt på Viktoria Terrasse, ba hun dem henvende seg Norges Røde Kors. Generalsekretær Rørholt, som hadde sendt ut frontsøstre med Røde Kors pass svarte: «Vi har ikke noe med henne å gjøre, bare ta og putt henne inn!» Det bar rett til Bredtvedt.
Etter diskusjonen som fulgte frontsøster Hanna Kvanmos bok «Dommen» fra 1990, uttalte daværende president i Norges Røde Kors, Bjørn Bruland:«Norges Røde Kors mener at tiltale ikke burde vært reist mot de norske kvinnene som virket som Røde Kors hjelpepleiere i Tyskland under siste verdenskrig».
President Astrid Nøkleby Heiberg gikk i 1994 tilbake på beklagelsen. Beklagelsen ble fornyet i 2015.
Av 167 dommer mot frontsøstre endte 118 med fengsel, i gjennomsnitt 10,1 måned og 49 med tvangsarbeid, gjennomsnitt 20,2 måneder. To ble dømt til 48 måneder/4 års tvangsarbeid.
Forholdene i Bredtvedt fengsel var beryktet og var stort sett verre enn de fengslene der mannlige landssvikfanger satt. Voldtekter forekom. Men kvinnene som ledet Bredtvedt i 1945-49 var høyt respektert i samfunnet. Deres idyllisering ble trodd. På Bredtvedt satt til enhver tid ca 50 frontsøstre. De fikk ikke være til hjelp for medfanger.