Referat fra vennetreff nr 86 avholdt 27.4.2024.
Vår kjære og meget kunnskapsrike kontaktperson Heinz Georg Windingstad døde 17.mars.
Leif Runar Forsth ble valgt til ny kontaktperson etter statuttene.
Bodil Nordvik fortalte om sine erfaringer under krig, okkupasjonstid og etterkrigstid. «Vi bodde i et hus oppe i bakken, ca. 300 m fra den Sørlandske hovedvei på Fevik. Fevik Strand hotell ble innviet i 1938 – nydelig plass. Her ble de tyske offiserene plassert for å hvile seg fra krigen. eller på de litt større pensjonatene, som hadde øl og vinrett som hotellet. De sang flott også. Men selv om andre barn tigget bonbons av soldatene, gjorde ikke jeg det. En eneste gang var det skyting på Tromøya. Folk gjemte seg under biler og kjerrer. Vi kunne høre skudd og så røyk – det var langt fra oss.
Foreldrene mine pleide å gå tur på kvelden etter at vi, broren min og jeg hadde lagt oss. En kveld var de kommet nesten til hotellet. Der var det en fin utsiktsplass som de ville ut på. Da kom en tysker og stoppet dem med et rop: «rauss!» «Får vi ikke gå på Mor Norge lenger?», spurte faren min. «Nei, ingen får gå ut der». «Nei vel!» Pappa begynte å prate med den tyske vakten. En pen ung mann som hette Adam, faren min inviterte han hjem til oss. Det var nok hyggelig for en som antakelig heller ville være hjemme hos egne foreldre. Det kom mange nye bestemmelser. Før gikk vi til gården ved siden av for å hente melk. Det var min jobb. Jeg sto utenfor fjøset der melken ble silt ned i svære spann. Det ble øst opp 4 liter som jeg sprang hjem med. Jeg likte den best når den var varm. Så skulle all melk leveres til meieriet. De voksne fortalte at meierimelken var blå. Heldigvis var det ikke så ille som ryktene sa.
Alle radioene skulle leveres inn, til og med vi leverte radioen fra oss. Mor ville ikke ha den. Hun var ikke medlem av NS. Faren vår var radiomann, han laget ganske mange radioer i all hemmelighet. De ble heller aldri avslørt.
Naboen vår fikk bygget nytt stort grisehus. Han jobbet på Tromøya for tyskerne og fikk med hjem brød som ikke var god nok for tyskerne til grisemat. Fruen i huset tok først halve og kvarte brød i øyensyn, skar dem opp i passelige terninger og kokte dem opp i melk. Det smakte godt! Jeg fikk med et halvt brød en gang – festmiddag! For de sjeldne røde rasjoneringskortene kunne man få kjøpt hvetemel. Da mor ble gravid i 1943 hadde hun rett på det både før og etter fødselen. En stund etter krigen fikk mor fotografier av oss barna «så tynne dere var» sa hun, jeg sa at det var alle!
Far fikk et godt tips. Han kjøpte en kasse tran, og lagret den i kjelleren. Tran kunne skaffe oss fisk, selv når de sa de ikke hadde.
Alle 17.mai dager under krigen, hadde vi 17.mai tog for eksempel inne i hagen hos Tverrmyhr. Det var høy hekk rundt hele hagen. For oss var okkupasjons-tiden ganske fredelig. Freden var gledelig, Maia kom dansende ned til meg, hun hadde funnet frem de små flaggene vi pleide å ha på juletreet. Jeg gjorde det samme. Så dro vi til Feviktoppen for å gå i tog å være glade for at krigen var slutt. Tyskerne kom gående, gjerne med håndkjerre med tingene sine på og et hvitt flagg om at de hadde kapitulert.
Det var urolige dager. Vi visste ikke hvor far var, og om han var i live. Mor gikk att og fram, jeg sa: «Gå opp til fru Johansen der er alle damene, jeg skal passe på lillesøsteren min». Husker jeg tenkte at dette var en voksen ting, si til moren min at jeg tar ansvar.
Pappa kom hjem. Men så ble han arrestert. Han var først i fengslet i Arendal, men kom så til leiren på Suplandsfoss. Der slukket fangene en brann, og noe av straffen ble ettergitt. Far understreket overfor oss barn at det ikke var noen skam å være politisk fange.
Vi hadde ikke noe å leve av. Fattigforstanderen var ikke til hjelp. Så jeg var avisbud for Agderposten i ca to år. Etter at skolen var slutt, ble jeg spurt om jeg kunne gå med Posten for Tomas Postmann, han hadde ikke hatt ferie på 30 år.
I 1946 hørte vi på skolen og på radio at mange barn sultet. Det var FNs barnefond som ba oss barn om hjelp. Jeg spurte læreren vår om vi kunne lage skuespill, jeg hadde et ferdig hjemme. Det handlet om en Konge, en prinsesse og prinser. Jeg snakket med alle i klassen, alle ville være med. Flere hadde vitser som kunne fremføres, forskjellige korte stykker. Ikke lenge etter at vi startet kom en Pappa som ville hjelpe til. Det ble jeg glad for. Han fant fram ting inne bak scenen som var brukelig for oss, han laget til og med en sang. Det ble to fullsatte hus og mange penger til FNs Barnehjelp.»
Siden har Bodil fortsatt i samme spor. For ca. 50 år siden, da sønnen var speider, kom hun i ledelsen for speideren på Grorud, til tross for at hun ikke hadde vært speider selv. Hun følger fortsatt opp i St. Georgs Gilde. Så ble hun med i Høyre, Grorud kunstforening, Aker Sykehus’ venner, Grorud sjakklubb, osv. Hun fortalte hvordan hun på rekordtid fikk oppført et minnesmerke over kaptein Øivinn Øi for krigsskolen på Linderud til jubileet i 1995. Han falt ved Kalbakken 9.4.1940. Hun ordnet også arrangementet rundt avdukingen. NS fikk innført krigsskadetrygd for skadede og falnes familier etter kampene i 1940. Som leder for Selskapet for Grorud vel, legger hun 17. mai ned krans over minnesmerket over Groruds falne i annen verdenskrig. Hun har også fått satt opp byste over Johan Falkberget. Hvis det var et initiativ som manglet, tok hun det.
Fra tidligere hadde Bodil får Groruds kulturpris i 1984 og 2011, Norges Vels Medalje 1984, Groruddalens miljøpris 2004. Hun ble «Årets navn» i Grorud i 2009. 3. desember 2023 ble Bodil tildelt Kongens Fortjenestemedalje av Valgerd Svarstad Haugland. Hun har også vært på Slottet og takket for den. Medaljen er festet i et fint bånd i rødt og gult. De samme fargene som var i Olavs/Solkorset, tatt fra Olavsantemensalet i Nidarosdomen.