Referat fra vennetreff nr 80 avholdt 17. september 2022.
Sogneprest Sjur Isaksen fortalte hvordan han var kommet over brevene fra 1946 til hans kollega Kristian Ljostveit i Larvik. Isaksen har selv vært prest i Larvik. Han samler filatelihistorie, postkort og brev, og kom over brevsamlingen i beskrivelsen før en auksjon. Det var en banankasse med 455 responsbrev etter Ljostveits radiopreken 24.2.46. Der hadde Ljostveit berørt datidens største samfunnsproblem. En stor del av befolkningen var berørt av rettsoppgjøret. Mange var utstøtt. Freden var blitt en ulykkelig fred.
Hvilken rolle spilte Kirken i utforming av prinsippene for rettsoppgjøret? Og hva var Kirkens budskap etter krigen?
Ljostveits preken var over dobbelt så lang som en vanlig preken. Han gikk rett på sak. Han ble kritisert for å blande tro og politikk, men mente selv at han bare forkynte evangeliet og at prekenen ikke var politisk. Han forkynte barmhjertighetens evangelium, Troens folk burde vise omsorg og barmhjertighet og ikke holde det tilbake.
Det var sjeldent å høre. Ljostveit fikk telegram fra kringkastingssjef Midttun samme dag, etter å ha fått mange telefoner. Prekenen ble hovedoppslag både i riksaviser og i Larvik. Alle fordømte prekenen. Isfrontavisen Dagbladet påsto at Ljostveit hadde personlige motiver, at datteren hadde hatt forbindelse med tyskerne. VG ønskes sensur av radioprekener igjen, slik det var innført etter Ljostveits forrige preken i NRK 5 år tidligere. Vårt Land mente Ljostveit var utvalgt til å preke pga prekenen i 1941 og skjønte ikke at det kunne klikke så totalt for ham og at han blandet lov og evangelium.
Men Ljostveit sto i stormen. Han svarte to ganger både i «Vårt Land» og i «Dagen». Men han nevnte aldri brevene. Det var 440 takkebrev, og 15 kritiske brev. Men han nevnte at han ikke hadde hørt et ord fra noen av kollegene. Det var forbausende få brev fra prester, bortsett fra NS-prester. Det kan virke som det var meningstvang. 100 av brevene var fra NS-folk eller deres familier,selv om Ljostveit ikke unnskyldte NS, men han nyanserte. Det fremkom kritikk av Kirken, særlig biskop Berggravs skrift «Folkedommen over NS». Det hevdet prinsippet «Først rett, så godhet.» Det ble forlangt erkjennelse, straff og soning før det kunne øves barmhjertighet. Det var et tvilsomt teologisk prinsipp som Kirken levde etter. Det var ingen åpning for fortolkning eller nyansering av historiene. Det var mange gripende brev, mødre var hjemme mens mannen satt inne. Det lå også et utklipp fra det danske Kristelig Dagblad der det sto at «Kirkens plass er aldri i de seirendes krets».
Etter å ha lest brevene, ble Isaksen interessert i rettsoppgjøret. Han nevnte to bøker om taus skam: Per Waglums «La oss snakke om noe annet» og Liv Getz «Vi skal ikke snakke om det; en historie om et liv i eksil».
Noen få NS-folk erkjente svik. De fleste ville ikke akseptere å bli kalt landssvikere på grunn av medlemskap i et politisk parti som var blitt ulovlig med tilbakevirkende kraft.
Sjur Isaksen mener Ljostveit var en teologisk helt. Og spurte hvem som nå trenger kjærlighetens evangelium.
Vi hadde en god dialog, der vi blant annet kom inn på at Kirken/Berggrav nektet navn på graver etter NS-medlemmer i Oslo.