Referat fra vennetreff nr 73 avholdt 6. april 2019.
Heinz-Georg Windingstad ble valgt til kontaktperson etter statuttene.
Vår foredragsholder var professor ved Universitetet i Tromsø, Baard Herman Borge. Han er den eneste med doktorgrad på NS-barn. Nå har han sammen med Lars-Erik Vaale skrevet boken ”Grunnlovens største prøve. Rettsoppgjøret etter 1945”. Borge fortalte at boken var utsolgt allerede etter 3 uker, men at det nå var kommet nytt opplag.
Han viste bilder av Karl-Hans Herman Klinge som var den første som ble henrettet etter den provisoriske krigsforbryteranordningen av 4. mai 1945, og av flere av landsvikanordningens fedre. Boken drøfter 9 paragrafer og grunnlovsprinsipper og forholdet mellom Londonregjeringen og motstandsbevegelsen i Norge.
Mellom 1941 og 1945 vedtok eksilregjeringen provisoriske anordninger til bruk under det kommende oppgjøret. Uten disse anordningene ville det blitt et helt annet oppgjør. Ingen kunne vært dødsdømt og henrettet, og oppgjøret ville antakelig fått et mye mindre omfang.
Det ble problemer med London-anordningenes forhold til Grunnloven, det gjaldt både landssvikanordningen, rettergangsanordningen, tjenestemannsanordningen og krigsforbryteranordningen.
Londonregjeringen var rasende på Quisling og Nasjonal Samling. Straffeloven og den militære straffelov av 1902 ga en minstestraff på 3 års fengsel. Men man kunne ikke holde 50 000 NS-medlemmer 3 år i fengsel.
Justisdepartementet i London konkluderte med at man da måtte tolke Grunnloven friere enn før. I tillegg ble Londonregjeringen påvirket av pressgrupper i Norge, særlig Jens Christian Hauge, Erik Solem og Svein Arntzen; Hjemmefrontens lovutvalg. De mente at justisdepartementet i London ikke tøyet Grunnloven langt nok, og måtte tøye den mer.
Landssvikanordningen var hemmeligholdt til frigjøringen. Både den anordningen, rettergangsanordningen og tjenestemannsanordningen var utformet av jurister i motstandsbevegelsen. Utkastene ble vedtatt nesten uforandret av Kongen og regjeringen. Regjeringen ville holde seg inne med norsk opinion.
Regjeringens opprinnelige tjenestemannsanordning av 26.2.1943 sa at alle tjenestemenn (som hadde vært medlemmer av Nasjonal Samling) skulle suspenderes ved frigjøringen. Den sa ikke noe om at de skulle fratas lønn mens sakene deres ble gransket. Dette kritiserte Hjemmefontens lovutvalg og sendte utkast til ny og strengere anordning. Justisminister Terje Wold sa de ville gjøre som Hjemmefronten sa. §22 i Grunnloven, som sier at suspenderte tjenestemann skal ha lønn, ble dermed trukket etter påtrykk fra hjemmefronten. Prinsippet kom opp i Høyesterett 10.1.1953. Flertallet konkluderte da med at de suspenderte ikke hadde krav på lønn. Et mindretall på 3 dommere stemte imot. Slik var det ofte: Høyesterett godkjente alt Londonregjeringen hadde forordnet, men ofte med dissens. Landssvikanordningen av 1944 overtok etter regjeringens forræderianordning av 1942. Øvre grense for bøter på 1 million kroner (tilsvarende 25 000 000 i dag) ble fjernet. Det ble også innført et «solidarisk erstatningsansvar» for samtlige NS-medlemmer på 280 millioner kroner (7 milliarder) der alt hva krigen hadde kostet Norge var tatt med, uten at man hadde tatt med aktiva. Det var en absurd beregning. Summen skulle være så høy at den oversteg NS-medlemmenes betalingsevne. Og erstatningen skulle settes etter den anklagedes betalingsevne, i prinsippet alt de eide uavhengig av hva de hadde gjort seg skyldig i. Jens Christian Hauge som hadde sittet i lovkomiteen som utformet anordningene, ble første leder av Erstatningsdirektoratet som skulle inndrive ”erstatningene”. Han ble spurt om NS-medlemmene var i stand til å betale, og svarte at ”De er i prinsippet konkurs alle sammen. ” Professor i strafferett Johs Andenæs protesterte ikke mot at regjeringen vedtok straff (problematisk i forhold til §17 i Grunnloven). Men han omtalte bestemmelsen som ny rett, som ikke kunne brukes på forhold før etter 1944.
Før Stephansonsaken kom opp for Høyesterett, grep Andenæs inn og fikk anordningen litt endret. Ellers ville man være usikker på om Høyesterett ville godta anordningen. Tre dommere dissenterte likevel. Dommen ble antatt å være i tråd med norsk erstatningsrett. Et slikt utfall ville før 1940 vært utenkelig. Erik Solem sørget for at også arven etter avdøde NS-medlemmer skulle inndras. Selvmord skulle ikke hindre at erstatningene ble inndrevet. Riksadvokat Sven Arntzen påsto at det i 1945 forelå en unntakstilstand. Derfor ga han anledning til å godta forelegg på straff på inntil ett år. Det var kontroversielt i lys av Grunnlovens §96: ”Ingen kan straffes uten etter dom”.
Høyesterettsdommer Astrup Hoel mente at NS-medlemskap ikke kunne rammes av forræderiparagrafen §86. Da så man bort fra forsettet som straffeloven krevde. En eldre kvinne som hadde meldt seg inn i NS for å beholde radioen ble frifunnet for å ha brutt straffelovens forræderiparagraf men straffet utelukkende etter landssvikanordningen (Kristi Vassendrud).
I følge Grunnlovens §§52 og 53 måtte det offentlig tiltale eller straff til for å frata folk stemmeretten. Det ble omgått ved en provisorisk anordning av 4.5.1945, med et tillegg til loven om suspensjon av stemmerett fra 1912. Noen av dem som ble fratatt stemmeretten i 1945 ble senere frifunnet. Provisoriske anordninger skulle bare gjelde til Stortinget kom sammen igjen. Men da Stortinget kom sammen etter frigjøringen ble de provisoriske anordningene ikke behandlet, til tross for at representanten Gabriel Moseid etterlyste det.
I tillegg ble det oppfordret til å nominere flest mulig fra motstandsbevegelsen til Stortinget som ble valgt i 1945.
I stortingsdebattene var det stort sett de borgerlige representantene som var kritiske, i tillegg til Stavang fra Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet hadde absolutt flertall i Stortinget etter valget i 1945, til tross for lavere oppslutning både i stemmetall og i prosent enn ved det forrige valget i 1936.
Det var også utbredt dårlig behandling av fangene. Det var kjent at fanger ble tvunget til å grave opp lik uten verneutstyr. Det var laget en liste fra myndighetene om hvem som skulle arresteres.(Liste nr.1) Men hjemmefrontens liste var lenger. Minst 29 000 ble internert i løpet av andre halvår i 1945. I forhold til folketallet hadde Norge det største oppgjøret i hele Europa.
Erfaringen var at de som gikk lengst i å ønske straff vant igjennom. Det var en svært fIeksibel grunnlovstolkning. Grunnlovens maktfordelingsprinsipp ble ikke overholdt. De som hadde utarbeidet de provisoriske anordningene gjennomførte dem også. Høyesterettsdommer Erik Solem ble lagdommer og dømte Quisling, også til tross for at han på forhånd hadde uttalt seg mot ham.
Som en begrunnelse for oppgjøret ble ”folkets alminnelige rettsbevissthet” brukt. Denne rettsbevissthet kan ha oppstått ved påtrykk ovenfra. Det foreligger ikke meningsmålinger. En undersøkelse blant jurister viste stor skepsis, og ytringsfrihet for kritikk av oppgjøret (§100) var begrenset. Det er når ”alle ønsker å straffe” at rettsprinsippene er viktige.