Referat fra vennetreff nr 72 avholdt i Skien 12. januar 2019.
Oddvar Einarson husker ennå da han 11 år gammel sto utenfor ”Ruslebo”, farens kombinerte bobil og atelier, og undret seg over at faren Odd Einarson levde av å tegne karikaturer, når han tenkte på alt det som ble diskutert hjemme.
Odd Einarson tegnet på 1930 tallet for avisa Samfundsliv, som kom ut fra 1931 til 2010 (Red anm: 14.10.2024: Den omtalte avisen inngikk i følge Store Norske Leksikon i 1954. Dag Ove Johansen viser til historikken på sin side samfunnsliv.no).
I november 1934 hadde han tegnet bilde av Hitler, der han skyter slik at kulen går rundt jorden og treffer ham i bakhodet. Bildet illustrerte redaktøren Bertram Dybvad Brochmanns åpne brev til Hitler med klare advarsler mot inndeling av verden i overmennesker og undermennesker og hat mot folkegrupper som jøder, sigøynere og annerledes tenkende.
Brochmann forklarte Jødeforfølgelsen som en ren logisk kortslutning og foreslo fritt varebytte og fri konkurranse – i stedet for opprustning og krig. Han avsluttet brevet slik:
«Har man glemt denne livets lov i Berlin, da vil også De, Herr Rikskansler møte deres BRUTUS, og det tredje Rike vil bli verre enn det foregående.»
Samfundspartiet er så utradert og effektivt tiet i hjel, at kommende generasjoner ikke aner at de har eksistert. Bertram Dybwad Brochmann var gartner og opptatt av sunn fornuft. Penger kan ikke vokse, putt heller en potet i jorden! Samfunnspartiet skulle være det kristne alternativ til kommunismen. Mellomkrigstidens pengekrise førte til at mange bønder måtte forlate gårdene sine. Brochmann mente at renter var tyveri. Se til liljene på marken, sa han (Mt.6.28). Norge var så rikt på mineraler, skog, støpesand, jordbruk og fisk – at ingen i dette landet behøvde å sulte. De ville at folk skulle gjøre nyttig arbeide, som å fullføre Sørlandsbanen til Stavanger, fremfor å gå arbeidsledige.
Brochmann var en så populær folketaler at han kunne leve av det. Han kom inn på Stortinget fra Bergen i 1933.
NRK, som hadde begynt å sende politiske foredrag i radioen, betakket seg for å ha noe med Brochmann å gjøre. Men så populære var hans taler at de ble overført på rikstelefon til andre byer, hvor det ble koblet en mikrofon og høytaler til telefonen. Men selv dette ble for mye for myndighetene – den gang. Så han ble nektet å bruke rikstelefonen for å overføre foredrag.
Det ble nå hevdet at det var forbudt å konkurrere med Norsk Rikskringkasting, hvorpå Brochmann svarte at Kringkastingen fritt kunne overføre foredragene, noe som behørig var nektet ham og hans bevegelse!
Brochmanns varamann var ingeniør Gjert E.Bonde. Han var den eneste som stemte mot Steriliseringslovene mot uønskede individer (i praksis mest tatere) i 1934. Han sa:»Jeg finner at dette lovforslag som idag er lagt frem for Odelstinget er et av de farligste lovforslag som overhode har sett dagens lys i landet. Forbrytere, blir ikke forbrytere av seg selv, men av de samfunnsforhold, miljø og omgivelser de lever i. ”Den som er ren, kan kaste den første sten,” Joh. 8.7.
På 1990-tallet besøkte Oddvar den over 90-årige Rolv Høstmark. Han fortalte: «Det kokte rundt Samfundspartiet før valget i 1936. Det var en voldsom interesse utover i landet – bevegelsen hadde virkelig fått vind i seilene. Da skjedde det noe som vi ikke trodde kunne skje; En bakvaskelse vi ikke trodde var mulig. Det kom en sjarmerende intelligent ung mann som viste stor interesse for Samfundspartiet. Vi fikk en klar følelse av at han ville bli en bra og viktig støttespiller.
Han kom på møtene og han deltok i diskusjonene, og han spøkte og lo. Han var på våre fester og våre private sammenkomster. Men så – en uke før valget dukker han opp med en serie artikler som slås stort opp i Bergen Arbeiderblad – med groteske avsløringer om hva Brochmann og Samfundspartiet “egentlig” sto for. Det var diktatur og det var skrekkregime og det var forkledd fascisme. Det var nesten så vi fikk følelsen av at vi spiste småbarn.»
Denne artikkelserie fikk stor virkning på valget i Bergen. Brochmann ble ikke gjenvalgt.
Den unge Frithjof Fluge ble feiret som en helt da han kom hjem til Arbeiderpartiet. Senere ble Frithjof Fluge professor – i historie ved universitetet i Bergen.
Denne artikkelserien i Bergen Arbeiderblad fra uken før valget 1936 representerer et tidlig eksempel på falske nyheter og løgn som politisk redskap.
Det er et tankekors at den som utførte dette ble professor i historie etter krigen.
Brochmann kunne imidlertid trøste seg med at Samfundspartiet fikk en representant i det nye storting, Smeden fra Bleik, Sigurd Haakon Jacobsen ble valgt inn fra Nordland, så Samfundspartiet holdt det gående på Stortinget helt fram til 1945, selv om partiet ikke var aktivt etter at Norge ble okkupert, og slik f.eks ikke var med på avstemningen om å avsette Kongen.Men Brochmann var ikke den som lot seg stoppe. Han hadde drømt om å få mulighet i NRK, og trodde at han kunne vekke folk over det hele land gjennom en riksdekkende radio. Nå fikk han endelig holde et foredrag i radioen.
Foredraget var helt i stil med taler fra før krigen, men i tillegg var han i likhet med mange andre den gang meget kritisk til Nygaardsvoldregjeringens flukt til England, som hadde latt demokrater komme i skvis i Norge. Danmark og andre små land hadde kommet bedre ut med en regjering som kunne forhandle på vegne av befolkningen. Slik kritikk ble straffbart etter krigen, så han ble tiltalt for landssvik.
De som kom tilbake fra England fikk mye å si for rettsoppgjøret. Brochmann selv – var etter krigen informert om at han ville bli hentet og arrestert. Så han hadde klargjort et brev hans sønn skulle sende, om de nå virkelig gikk så langt. I brevet anmodet han justisministeren om å få sin sak prøvet straks, «da jeg går ut ifra som en selvfølge at man intet har å straffe meg for, og at hele arrestasjonen alene må bero på misforståelser, intriger, uetterrettelighet og falske anklager.”
Men Brochmann ble arrestert, og han snakket villig vekk, og han fortsatte å snakke. De kom til at han måtte være gal! Et alt for stort selvbilde ble utslagsgivende. Så Brochmann ble sendt til mentalundersøkelse. Det løste et problem for myndighetene om Brochmann var gal. At man nå slapp å tiltale ham rettslig som landssviker – under kritisk blikk fra hans tilhengere – det var en fordel. Men først så skulle han nå mentalundersøkes.
En grundig mentalundersøkelse ble det, lange, grundige utredninger.
Den store og omfattende undersøkelsen av Brochmanns mentale tilstand førte til at han ble erklært frisk. Han var ikke gal, så han ble tiltalt for landssvik.
Her fikk han en dom på 3 og et halvt år – som aldri ble iverksatt. Han fikk aldri innkalling til soning! På dette punkt i historien var han nok blitt så ufarlig som noen kunne bli.
Samfundspartiet var nærmest utradert etter mentalundersøkelsen og rettsaken mot Brochmann. Her hadde avisene kunnet fråtse uhemmet i Brochmanns tragedie og svik – uten at han eller andre fikk anledning til å argumentere imot.
Sv politikeren Bjørn Venstad uttalte mange år senere: Brochmann var sin samtids mest konsekvente anti-nazist, både ved at han tidlig advarte mot tyranniene i Hitlers Tyskland og i Stalins Sovjet, og ved at Samfundspartiet var det eneste parti på Stortinget som i 1934 stemte mot de ulykksalige tvangssteriliserings-lovene. At ettertiden har stemplet Brochmann som en slags nazimedløper, det kan jeg simpelthen ikke forstå.
Hardkjøret mot Brochmann,og de utilslørte forsøkene på å gjøre ham til en nazimedløper var en utløsende faktor da Odd Einarson realiserte sin gamle drøm om et eget satirisk tidsskrift.
Her går han kraftig til angrep på rettsoppgjøret og de krefter som ligger bak. Det var myeå gripe fatt i – for en uredd satiriker – rett etter krigen!
I 1945 kom Trollspeilet. Et speil for tidens trollskap. Og det gikk så det suste over hele landet, inntektene strømmet på. Men det var tøffe tilstander for en satiriker i kongeriket den gang. Narvesen nektet etter hvert å selge Trollspeilet. Dette etter en tegning av biskop Berggrav, som hadde spilt et dobbeltspill han ikke ville stå ved etter krigen.
Far prøvde seg med Vartegn og §100, og rettssak mot Narvesen, men når han gjennom dette også ble gjenstand for mobbens hat – var det alt annet enn enkelt å være min far. Mobben knuste vinduene i hans atelier og i uavhengige bladutsalg, som fortsatt solgte Vartegn eller Paragraf 100. Her stilte politiet aldri opp.
Min far, og mange samfundspartimedlemmer snakket den gang om at nazismens metode, med forfølgelse og trakassering av annerledes tenkende – hadde blitt overtatt av den seirende part.
Nok er nok. Far hadde fått en familie å tenke på. Dette ledet an til en viktig beslutning i hine hårde dager. Ikke mer satire fra denne penn!
Han endte opp med enkle karikaturer, Det ble mange av dem gjennom et langt liv, med Ruslebo over hele Norge.
IC Stridsklev